Venninnen min kjefter for mye på sønnen sin

[Gjest Anonymous]

Jeg har en venninne som jeg er glad i. Hun er kjempegrei, jeg synes derimot at hun behandler sønnen sin feil. Hun kjefter på sønnen sin ( 3 1/2 år) nesten konstant over filleting og kommer med trusler hun overhodet ikke kan holde; eks: " hvis ikke du er snill nå får du ikke dra til pappa/ dra i barnehagen" også videre. Jeg synes at det å være sammen med henne og sønnen hennes er pinefullt og ønsker å hjelpe henne, hvordan får jeg henne til å forstå at hun skader barnet uten at hun føler seg mislykket?

[Mathias]

NOEN burde si ifra til henne, for hun skader sitt forhold til barnet, barnet selv og kanskje barnets forhold til andre...

Kjøp Jesper Juuls "ditt kompetente barn" til henne....

Ingen voksne liker/aksepterer å bli kjeftet på, hvorfor har vi mindre respekt for våre barn?

[Dahlia]

Man skal aldri true barna og er enig med Lasse, noen burde absolutt si ifra.....

12

[Cassandra]

Det er kjempe vanskelig å si til en mor at hun behandler barnet sitt feil. Morsrollen er en sårbar rolle. Likevel er vi alle ansvarlige på et plan når det gjelder barna rundt oss. Jeg var engang i din situasjon. Jeg hadde en nabo som etterhvert ble en god venninne. Hun kjeftet, riste og holdt fire åringen sin under kaldt vann dersom han hadde uhell i buksen sin. Jeg brukte litt tid for å tenke ut hva jeg skulle gjøre, og hvordan...

Det er ikke lurt å si noe mens barnet er tilstede. Det beste er å ta det en kveld hvor ting er rolig. Du får forklare henne at du synes det er vanskelig, men at du ikke har noe valg. Du MÅ prøve å vise henne med ord hva du mener hun gjør galt. Men vær forsiktig med hvordan du ordlegger deg. Det er veldig lett å låse en slik situasjon hvor din venninne kanskje ikke vil ha noe med deg å gjøre, og da er du til liten hjelp for hennes sønn.

I min "sak" ringte jeg faktisk anonymt til barnevernet for å søke råd. Det er jo en tanke du kan tygge litt på. Eller du kan søke råd hos familievern kontoret eller noe lignende... Videre når det gjaldt min venninne, så lyttet hun faktisk til meg. Og hun forstod hva jeg sa. Og det beste er jo at hun var enig. Og hele hennes historie kom for en dag. Hvor vanskelig hun faktisk hadde det.... Og ved at hun innrømmmet hvordan hun hadde det, og så at hun faktisk skada barna sine, så kunne jeg hjelpe henne.

Kanskje er hun uvitende... kanskje er hun utslitt...?? Ikke vet jeg. Det jeg vet er at barn ikke skal måtte leve under konstant press. Og ingen barn fortjener kjeft for ingenting. Jeg kjefter svært lite på mine barn.. Jeg prøver i alle fall... Det er ikke alltid lett, men som skrevet før meg her: barn fortjener den samme respekt som voksne. Minst!!12

[Gjest Anonymous]

Nemlig!

Barn forjener det samme som en krever selv....

Bruk eksempler der du snur rundt rollene. Hva ville hun følt dersom hun ble behandlet slik? Deretter må hun kanskje finne alternativer til kjefting: Derfor synes jeg boka jeg nevnte er god å ha. -For alle egentlig....

[Mathias]

Det var meg ja som ble anonym..

I korte trekk vil jeg si hva som skjer ved kjefting og trusler: Barna forstår ikke hvorfor det er galt, og vil fremdeles gjøre det samme; når den voksne ikke er til stede. Dersom barna blir forklart hvorfor de ikke skal gjøre ting, hva som bli konsekvenser for dem selv og andre ved å gjøre slik, vil de sammarbeide fordi alle vil være sosiale/passe inn....

[waco]

Cassandra...irriterer meg stadig over kvinners evne til å forstå seg ihjel hele tiden.

Kan man ikke bare spørre, enkelt og rolig, "Hvorfor kjefter du på sønnen din hele tiden"?

Greie spørsmål får greie svar.

Waco

...uansett blir hu bevisst på kjefingen.

[Mathias]

..... stønn...

"sakte og roooolig": Fordi da er det lett å sette seg i forsvar, og når man er i forsvar er det vanskelig å erkjenne fakta....

Man vil jo også gjerne beholde sine venner...

[waco]

...allikevel mener jeg man burde si ifra når alternativet er å lire av seg frustrasjonen på kvinneguiden....

[Cassandra]

Waco, hva skjer når samtalen låser seg da? Det er ikke enkelt å få en forelder til å forstå at hun/han gjør noe feil. Særlig hvis de selv mener de gjør alt riktig. Da blir det viktig å kunne snakke på en måte som når fram. Og det er ikke alltid det lønner seg å være direkte. Kvinnelist, hørt om det noen gang?? 12

[Mathias]

waco: hun spør om hvordan hun kan si ifra.... Hun lirer ikke av seg her for så å holde kjeft....

Lurt å spørre om råd! Mange bare braser av gårde, tråkker på folk og mister venner. Lurt å tenke seg om og spørre andre! LURT!

[Sølvpila]

Dette hadde jeg ikke trodd jeg skulle skrive da jeg så Wacos første tråder her inne, men han har faktisk et veldig godt poeng. Noen ganger overkompliserer vi jenter våre mellommenneskelige forhold. Vi tenker over spissfindige måter å si ting på, i stedet for å tenke godt over "hva er det jeg mener om dette? Hva ønsker jeg å si?" og så bare SI det, rett frem.

Når det er sagt så er det alltid klokt å be om råd,om rådene hun har fått er også akkurat dette: Snakk rolig og fornuftig med venninnen din, og være ærlig. Prøv for alle del ikke hint og "hvis jeg sier eller gjør sånn og sånn, så forstår hun sikkert at...", som vi jenter av og til har en tendens til å gjøre.

12

[Gjest Anonymous]

hei,

jeg synes godt at du kan fortelle henne at hun må slutte å true barnet med tomme trusler - dvs trusler hun ikke kan gjennomføre. Fordi dette vil bare slå tilbake på henne selv igjen. Som du sier - hun kjefter og kjefter. Sønnen hennes har allerede funnet ut at det er tomme trusler. Dette kan du helt fint si til henne. Du sier hun er en god venninde og de tåler sånt

hilsen anonyme fia

[Gjest Anonymous]

Hei

Jeg er mor til en gutt. Jeg kjefter mye på han.

Jeg vet at jeg noen ganger over reagerer og ikke burde gjøre det...men

Jeg er også av den formening at man må lære barna sine forskjell på rett og galt.

Jeg tror at mye av grunnen til manglende respekt på skole og for voksne mennesker er at foreldre tar alt for lett på barneoppdragelse.

Hvis min sønn gjør noe som han ikke har lov til får han straff for det. Det er selvfølgelig ikke snakk om små ting, men ting som kan være farlig for de selv eller andre f.eks. Jeg truer ikke bare med å straffe han, men gjenomfører det. På andre siden får han veldig mye ros når han oppfører seg, klarer å gjenomføre ting. Og når han er flink.

Han blir veldig oppmuntret til å klare ting han setter seg fore. Og han får skryt om han ikke klarer det også...men for at han var flink å prøve.

Jeg mener ikke at man skal hele tiden gå å kjefte på en tre åring, men barn er veldig forskjellig.

Min sønn trenger faste rutiner og regler. Det er det som gjør han trygg. Jeg prøvde en stund med friere barne oppdragelse men det fungerte ikke hos oss.

Så mitt råd er å istede for å kritisere henne for hennes måte å ta barnet sitt på. Start en diskusjon om barneoppdragelse.

Få henne til å åpne seg om hennes synspukter, da kanskje du lettere kan komme med råd og innspill.

Jeg vet av egen erfaring at jeg blir provosert hvis noen forteller meg at det jeg gjør er feil uten å begrunne det meget godt. Men hvis de isedet kommer med råd og gode tips, så blir jeg glad.

Jeg ser at jeg gjør mye feil som mor...men jeg ser feilene og prøver å rette det opp igjen.

Nå går jeg til en barne psykolog for å lære å takle forskjellige situasjoner og reaksjoner. Det er noe som heter foreldre trening. Kjempe greit opplegg.

Og veldig lærerikt.

Lykke til !!

Hilsen meg

[Mathias]

Jeg synes ikke man skal true barn, elelr komme med trusler av noen art...

Liker dere å bli truet?

er det en måte å lære rett/galt på? Eller gjør de det samme når dere snur ryggen til? Tror det nemlig... (jeg jobber med barn, og ser det hver dag...)

Det må være konsekvenser av det de gjør, som er relevante til situasjonen.

De må forklares hvorfor ikke gjøre...

De må få hensyn og respekt fra oss, så gir de de tilbake.

Veldig ofte, oftest faktsik, får vi de barna vi fortjener - er min tese....

Det er vanskelig til tider, særlig når en er sliten. Deter imidlertid lov å feile, bare man innrømmer sine feil, det er lov å innrømme det (og si unnskyld) til barnet også...

Det var korte ord for dagen

[Majken]

Jeg er helt enig med Lasse at barn må få lov til å feile en gang i blant. Moren min kunne stå skrike inn i øret på meg om hvor dum og udugelig jeg var for å ha sølt vann på bordet. I dag, 22 år gammel, jeg er overnervøs om jeg er hjemme eller ute. Vennene mine blir helt sjokkerte når de ser hvordan jeg reagerer på små uhell.

Skulle ønske jeg visste hvordan du kan hjelpe moren til å forstå at det er ikke sunt å stå å kjefte på barnet i tide og utide....

[L@dy]

Er enig med Waco her jeg. Spør henne rett ut om hvorfor hun kjefter på sønnen sin hele tiden. Om en skal gå rundt grøten, og prøve å lirke det frem så kan det lett bli en diskusjon der en sier mye, men en kommer aldri til poenget. Men jeg synest og` Cassandra hadde veldig mye fornuftig å si. En ting er å si det rett frem, som Waco sa, men det vil jo komme en diskusjon i etterkant som en bør tenke gjennom. Men jeg tror det vil være fornuftig å fortelle det til henne uten å pakke det for mye inn.

[jbkaarud]

Hvis du i det hele tatt trenger å si noe som helst, kan du kanskje si at det er uheldig å komme med tomme trusler. Dersom hun kjefter på sønnen sin for det du mener er småting, er det ikke sikkert at hun har samme oppfatning.

PS Majken!

Jeg synes ikke man kan skylde på foreldrene om man er klønete og redd for å dumme seg ut.

[Majken]

Hei jbkaarud!

Jeg har heller ikke sagt at jeg skylder på foreldrene mine for at jeg er klønete eller redd for å dumme meg ut. Det er ikke det det er snakk om. Det er reaksjonen min når jeg "er klønete eller dummer meg ut". Da jeg var liten, ble mamma rasende hvis jeg uheldigvis sølte litt vann på bordet, og det kom en flom med skjellsord. Jeg fikk ofte kjeft for den minste lille ting. Og nå som jeg er voksen, er det akkurat som om jeg bare venter på det raserianfallet, og jeg får lett panikk for å si det sånn.

Poenget mitt er ikke at man aldri skal la barn få vite at de gjør noe galt, men tenk over før du kjefter/straffer: har de egentlig gjort noe galt, eller var det bare uheldig?

Majken

[Gjest Hege]

Jeg synes ikke man kan skylde på foreldrene om man er klønete og redd for å dumme seg ut.

Jeg skriver ikke så mye i forumet nå for tiden, men dette måtte jeg bare kommentere.

Min egen barndom var slik at jeg ser det som helt klart at foreldrene til en viss grad kan klandres.

Mye og grov kjefting for filleting kan gjøre at barnet blir nervøst, og dette kan følge det hele livet.

Kommer man opp i stiuasjoner der man som barn ble kjeftet på, så blir man nervøs og redd for å tabbe seg.

Er man for eksempel redd for å velte et glass med et eller annet, er sjansen stor for at det skjer.

Nettopp fordi man er så nervøs for å velte glasset at man blir kjeitete og usikker.

Og hvem var det som "preget" dette inn i et barnesinn?

Får du høre ofte nok som barn at du er dum og udugelig, mister man selvtilliten, også det kan følge barnet livet ut.

Jeg vet det, jeg var der..