Trenger hjelp med livet

[AnonymBruker]

Hei, jeg vet ikke helt hvor jeg skal sette dette innlegget, men slenger den inn her siden det handler en del om familie, håper det går fint

Jeg er en jente på 18 år, jeg flyttet til Norge for 4 år siden sammen med foreldrene mine og 2 yngre søsken, resten av familien min bor i hjemmelandet mitt.

Etter at jeg flyttet mistet jeg all kontakt med venner og kjente, jeg har fortsatt god kontakt med min bestemor og tante som begge har vært en stor del av familien hele livet. Det at jeg mistet kontakten med vennene mine har gjort at jeg klarer ikke å stole på noen, jeg trodde vi skulle være venner for alltid, men nå har vi begge forandret oss mye. Jeg har ingen som jeg kan snakke med om personlige ting. Jeg føler ikke noe knytting til hjemmelandet lenger men heller ikke til Norge.

Jeg visste at det første året i Norge kom til å være vanskelig, og det var det å. Jeg fikk noen få venner på ungdomsskolen som jeg mistet kontakten med igjen når jeg begynte på videregående. Der ble jeg kjent med ganske mange, men jeg slet veldig med å stole på de, jeg vet ikke hvorfor...

Før jeg flyttet var jeg en veldig aktiv person som hadde mange venner, jeg har aldri vært sjenert og snakket mye! I dag er jeg en ganske forsiktig og sjenert person, dette er noe jeg synes er veldig vanskelig for jeg er egentlig ikke meg selv.

Dette har også gjort at jeg har fått dårlig selvfølelse og selvbilde. Jeg føler at det jeg gjør er dårlig og at jeg egentlig bare kan drite i det, selv om jeg får masse skryt.

Jeg har aldri hatt nært forhold til mine foreldre, det eneste vi gjør sammen er å spise middag sammen. Det eneste jeg snakker om med foreldrene mine er tid de kommer hjem eller om de kan kjøre meg et sted og lignende ting. Jeg føler ikke noe kjærlighet på en måte, selv om jeg vet at de er veldig glade i meg.

Grunnen til at jeg skriver dette innlegget er fordi at det er ting som gjør at jeg føler meg veldig ille. Jeg kan beskrive det som at alt er svart. Det er veldig vanskelig å forklare hva det er eller hvordan det er. Jeg savner veldig kontakt med folk, bare tanken på det å ha venner eller noen som har lyst til å være sammen med meg gjør at jeg gråter. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Det er vanskelig å våkne hver dag og bare glede seg til å sove igjen. Ingen som spør hvordan du har det, eller hva du skal i dag. Ingen som ringer på telefonen bare for å prate. Ingen som spør om du vil være med på noe. Ingen som viser at de er glade i deg ved et klem eller lignende. Det føles som at det er ingen som bryr seg om meg. Jeg prøver bare å fylle dagen med jobb sånn at jeg ikke må sitte hjemme og kjede meg. Jeg orker ikke mer.

Jeg vet godt at jeg må gjøre ting selv for at dette skal bli bedre, men det er veldig vanskelig når det har vært sånn lenge. Jeg blir bare mer og mer sjenert og tenker at folk ikke vil ha noe med meg å gjøre.

Håper at det er noen som kan gi meg noen tips om hva jeg kan gjøre. Jeg har ingen å snakke med om dette,

Anonymous poster hash: 99a7d...1b0

Anonymous poster hash: 99a7d...1b0

[Gjest Summers]

Du skrev utrolig godt norsk! Har du vurdert å engasjere deg i ungdomspolitikk eller melde deg inn i noen ungdomsforeninger?Aktivitetsvenner.no er det også mange som bruker.

Dette kommer til å ordne seg

[AnonymBruker]

Først vil jeg gi deg en klem. Kan ikke du ta en prat med legen din å få henvisning til psykolog?

Anonymous poster hash: cbdac...ee0

[AnonymBruker]

Jeg har vurdert psykolog, men blir helt stressa av bare tanken, har aldri tenkt at det er noe som jeg kommer til å ha bruk for.

Trenger gode og trygge voksne tror jeg.

Anonymous poster hash: 99a7d...1b0