sambo forstår meg ikke...

[AnonymBruker]

usikker på om jeg legger denne her riktig, men jeg prøver.

Jeg ønsker innspill fra folk med samme diagnose og erfaringer:)

Nå har det seg sånn at jeg i ca 3 år har hatt diagnosen depresiv, depresjonene kommer stadig tilbake og kan vare i alt fra en time til frele dager. Nå er jeg gravid og tror jeg kan lide av svangerskapsdepresjon. Problemet mitt er, at samboeren min ikke skjønner seg på "Ting som foregår i hodet" om jeg kan forklare det sånn. Når jeg forteller han at jeg føler meg dårlig og er depressiv, så får jeg svar som "åjaa..", å.. osv. og det gjør situasjonen min enda verre. har tatt det opp med han, men da er forsvaret hans at han ikke kan så mye om sånnt, selv om jeg utallige ganger har snakket om det og fortalt han om det..Jeg er nå sykemeldt på grunn av depresjonen og føler meg mye alene. jeg klarer ikke ta kontakt med veninner heller. så når kjæresten kommer hjem fra jobb gleder jeg meg veldig, men han har alltid noe han skal gjøre, trening osv.

Anonymous poster hash: 9584b...f8b

[Gjest Gjest]

Det er vel så enkelt av at samboeren din er sliten av at du er syk.

[AnonymBruker]

En depresjon varer ikke i noen timer? Tror du har hengt deg litt for mye opp i diagnosen din. Hva vil du han skal si eller gjøre da?

Anonymous poster hash: c0ca9...131

[Gjest ghej75]

Selv om han forstår litt vet han tydeligvis ikke hva han kan gjøre for å hjelpe deg. Hva kan han si? Hva vil du han skal si eller gjøre? Fortell ham dette! Samtidig kan du ikke kreve at han drar seg selv helt inn i din verden, det kan være tøft for ham også. Han har sikkert godt av å komme seg ut på trening og andre aktiviteter. Kanskje du kunne prøvd det samme, alt etter hva du orker som gravid?

Han kan ikke være din eneste støtte med hensyn til depresjonen din, det vil slite på forholdet helt til det ryker eller blir veldig dårlig. Du må søke hjelp av venninner, familie eller profesjonelle, og la han få ha en vanlig støttende-kjæreste-funksjon, og ikke håpe han skal være terapeuten din, for det kan han dessverre aldri bli.

Jeg ønsker deg alt godt, og håper det blir bedre!

[AnonymBruker]

Det er vel så enkelt av at samboeren din er sliten av at du er syk.

Det kan godt være at det er så enkelt, men det jeg ville ha til svar her var fra andre i lignende situasjoner. Ellers takk, for innspill.

Anonymous poster hash: 9584b...f8b

[AnonymBruker]

En depresjon varer ikke i noen timer? Tror du har hengt deg litt for mye opp i diagnosen din. Hva vil du han skal si eller gjøre da?

Anonymous poster hash: c0ca9...131

Neida, ikke hengt meg opp i diagnosen. En depresjon går i berg og dal baner eller kan var hele tiden:)

Anonymous poster hash: 9584b...f8b

[fruBeist]

Går du til behandling siden du er sykemeldt? Ta han i såfall med på en time eller to. Kan være godt for dere begge.

[Hulderen]

Det er ikke rart at samboeren din vil dra på trening eller gjøre andre ting hvis du bare klager. Da er du ikke hyggelig å være sammen med. Kanskje har han hatt en slitsom dag på jobb. Da kan han trenge oppmunting selv. Du kan ikke bare kreve og kreve, du må også gi noe tilbake.

Selv om det ikke er ekte, så lat som om du har det bra. Gjør det hyggelig å komme hjem til deg. Problemene dine må du henge på andre. Dere skal bli foreldre. Ikke gjør det slik at han blir skremt ved tanken på å være bundet til deg via et barn.

[ms.mini]

Vært i samme situasjon.. Lot kjæresten være med meg til psykologen en gang, for å skjønne litt mer av hva som foregikk med meg. Han prøvde å støtte meg så godt han kunne, men ble vanskelig for han også til slutt. Han ble sliten av det.. Hva skulle han gjøre? Endte ofte opp med krangling pga dette, fordi jeg følte at han ble sint på meg, dømte meg for å være sånn og sånn. Og jeg som var depressiv, overreagerte jo gjerne.

Nå er det slutt mellom oss, men ikke pga dette. Deperasjonen ble heldigvis mye bedre med tiden.

Vet ikke helt hva du skal gjøre i din situasjon.. Hva med å først prøve å få han til og forstå deg bedre? La noen profesjonelle og utenforstående forklare han diagnosen din?

Endret 15. november 2013 av ms.mini

[strawberry]

Har slitt med depresjoner tidligere, da kunne det også vare i bare noen få timer, til noen dager. Har spesielt problemer om vinteren. Nåværende samboer kjente meg ikke da jeg "Hadde det verst" (Har hatt det litt bedre nå de 2-3 siste årene), men de gangene jeg sliter så har han også problemer med å forstå meg, og det gjør det bare ennå verre..

Ser noen her skriver at du kan være "for opphengt i diagnosen din", og jeg mener at dette kan ha litt å si, men ikke på noen slags frekk måte! I det siste har jeg sluttet å tenke over diagnosen, prøver heller å bruke mye energi på positive ting i livet; kos deg med å se på babytøy i butikkene, lær deg noe håndarbeid sånn at du kan lage f.eks et teppe eller noe til babyen (mestringsfølelse er faktisk bevist ha positiv virkning på depresjoner), finn ut om der er noen "gravide i *kommunen din* gruppe med andre du kan bli kjent med! Gled deg over det positive, så blir det mindre plass til det negative.

Endret 15. november 2013 av strawberry

[Gjest Vevila]

Er du i behandling? Det er greit å få ut det meste av "driten" der så man slipper å belaste de rundt mer enn nødvendig. Jeg tror du bør forklare ham hvordan du vil at han skal være rundt deg og si når du er langt nede.

Endret 15. november 2013 av Vevila

[Frisørdama]

Ts: hvis ikke du går til psykolog vil jeg anbefale deg å snakke med fastlegen din og få en henvisning. Du kan få det mye bwdre med litt hjelp. Hvis du depper deg bedover vil det trolig ikke bli mye bedre etter fødselen. Få hjelp, for din skyld og ikke minst for den lille som kommer.

Desverre er det mange som ikke klarer ta depresjon eller andre usynlige sykdommer på alvor, sålenge du ikke har gips feiler det deg ikkeno liksom, ka skje typen din er sånn, ikke så mye du kan gjøre annet enn å evnt be han bli med det til psykolog eller familieterapeut. Håper det ordner seg

[Gjest Sagarmatha]

Et fellestrekk blant mange mennesker med psykisk sykdom/lidelse er at de føler omverden ikke forstår eller tror dem. I beste fall en sannhet med modifikasjoner. Kanskje forstår ikke samboeren din hvordan det er å ha en depresjon, men det betyr ikke at han ikke forstår at du har det vondt. Hvilke emosjoner føler du selv det er hensiktsmessig at samboeren din viser? Skal han gråte når du gråter? Droppe middagen når du ikke har appetitt? Isolere seg fordi du ikke ønsker å være sosial?

I verste fall kan han gjøre saken langt verre om han skal forsterke din "sykdom". Om noe bør han bygge opp under dine friske sider, som med all sannsynlighet utgjør en mye større del av ditt liv, enn dine "syke" sider. Du trenger ikke respons på din depresjon, du trenger respons på din fungering. Som flere andre her inne påpeker, så legger du kanskje for mye vekt på din diagnose. Det er for øvrig naturlig om man sliter med en depresjon, for en depresjon vil ikke "slippe tak" selv. Den vil utvikle seg å bli altoppslukende i ditt liv. Skal man mestre en depresjon så må man finne den rette motivasjonen. Blant annet innebærer det at du gjør ting du ikke har lyst til. Det er det eneste som virker i lengden.

[AnonymBruker]

Be samboeren din lese disse:

http://hyperboleandahalf.blogspot.no/2011/10/adventures-in-depression.html

http://hyperboleandahalf.blogspot.no/2013/05/depression-part-two.html

Anonymous poster hash: 40e1d...31f

[That yoke]

Eller les denne: http://onlinelibrary.wiley.com/doi/10.1111/j.1742-1241.2007.01602.x/full

[Kjempeliten]

Det kan være veldig slitsomt å måtte forholde seg til en deprimert person, selv om man er glad i den personen. Jeg vet selv godt hvordan det er. Det kan være vanskelig å vite hva som er riktig å gjøre, og det kan være litt skremmende.. Spesielt når det blir snakk om selvmord og sånn. Man blir så lei seg og sliten selv.. Så jeg forstår at det kan være lett for mannen din å trekke seg unna..

Men hva er det du føler du trenger fra han sånn konkret egentlig?

Er enig i at du kan ta ham med til time med behandler

[AnonymBruker]

Oi skjønner godt hvorfor du huket av som anonym ja takk for info! Skal hilse å si til min schizofrene mor at det bare er å ta seg sammen sp blir hun frisk! Da blir hun nok glad!

Schizofrene mor??? Det er vel noe litt annet med schizofreni, kreft, personlighetsforstyrrelser (selvmordsfare) osv enn "av og til ender jeg i en depresjon og dårlig periode, han forstår ikke hva det er forno"....

Det må gå an å forholde seg til, og gå ut i fra, at man forholder seg til et menneske som ikke er schizofren når hun sier at hun har depresjoner innimellom??

Anonymous poster hash: ac9c7...58a

[AnonymBruker]

Ts. Hvis du oppførte deg på dette viset tidligere, hadde du faktisk havnet på bunnen og ingen hadde brydd seg og hva som feilet deg. De hadde sagt; reis deg, jobb, eller la vær.

Nei, det er ikke noe jeg synes er en fin ordning, men, det er tusenvis av mennesker som har depresjoner, personlighetsforstyrrelser, livsvarige sykdommer, livstruende sykdommer; som er på jobb hver dag.

Det er mange smarte mennesker som har en psykisk lidelse. Psykisk lidelse betyr ikke at man er døden nær (som noen negative mennesker absolutt skal ha det til, i omsorgens navn!). Jeg mener at man ikke skal se bort i fra at hovedkarakteren i Broen (http://www.nrk.no/kultur/fikk-reaksjon-etter-krimsuksess-1.7970183) faktisk kunne vært realitet. Flink til logisk tenkning osv.

Vi utfyller hverandre på godt og vondt, og arbeidsplasser trenger ikke bare Ola og Kari, de trenger smarte mennesker med hver sine egenskaper, variasjon.

Tror du virkelig at man kan jobbe i politiet, dag ut og dag inn, å stå der uten en eneste selvmordstanke innimellom, en skilsmisse, ENSOMHET? Redsler?

Tror du virkelig at det ikke er mange mennesker som mangler denne ene og andre biten i hjernen eller?

Reis deg opp.

Anonymous poster hash: ac9c7...58a

[Genesis]

usikker på om jeg legger denne her riktig, men jeg prøver.

Jeg ønsker innspill fra folk med samme diagnose og erfaringer:)

Nå har det seg sånn at jeg i ca 3 år har hatt diagnosen depresiv, depresjonene kommer stadig tilbake og kan vare i alt fra en time til frele dager. Nå er jeg gravid og tror jeg kan lide av svangerskapsdepresjon. Problemet mitt er, at samboeren min ikke skjønner seg på "Ting som foregår i hodet" om jeg kan forklare det sånn. Når jeg forteller han at jeg føler meg dårlig og er depressiv, så får jeg svar som "åjaa..", å.. osv. og det gjør situasjonen min enda verre. har tatt det opp med han, men da er forsvaret hans at han ikke kan så mye om sånnt, selv om jeg utallige ganger har snakket om det og fortalt han om det..Jeg er nå sykemeldt på grunn av depresjonen og føler meg mye alene. jeg klarer ikke ta kontakt med veninner heller. så når kjæresten kommer hjem fra jobb gleder jeg meg veldig, men han har alltid noe han skal gjøre, trening osv.

Anonymous poster hash: 9584b...f8b

Værsåsnill og ikke grav deg ned på bakgrunn av du skal ha en "diagnose". Det som kommer til å gjøre livet ditt bedre er å begynne å gjøre ting du liker og får utbytte av. I tillegg må du begynne å trene og ta vare på kroppen din, spise sunt, sørge for at du er i mental balanse. Altfor mange er deprimerte fordi de gjør det de "må" isteden for det de egentlig ønsker å bruke tiden sin på! Ikke vær blant dem!

[Gjest GetOverIt]

Må bare spørre; hvorfor i alle dager skal du få unge nå? Og med en slik samboer?

Først av alt må dere jobbe med forholdet, og komme til en forståelse rundt din diagnose. Om dere klarer det, og forholdet fungerer, kan det bli aktuelt å få barn.

Du vil ha en tung tid i møte om du velger å få barn slik situasjonen er nå.

Lykke til, uansett