Tror jeg lider av angst..

[AnonymBruker]

Nå har jeg lagt meg. Overlatt barna til sambo. Trenger å være alene. Føler meg redd, men vet ikke for hva. Har følt mye av dette i det siste. Problemer med å sovne uten f.eks film på Ipad i mørket..

Sjekker opp mye jeg gjør i hverdagen, som at kaffetrakter er skrudd av eller at døra er låst..

Fikler febrilsk med hår etc nesten som om det er tvang.

Vet ikke hva jeg skal gjøre, blir så fort irritert over barna når jeg føler slikt ubehag inni meg. Trekker meg bort om mulig, men ikke alltid mulig..

Og så sliter jeg med dårlig samvittighet for barna for dette igjen...

Vil ha tilbake gamle meg.. Vil ikke føle det slik...

Anonymous poster hash: 5d13d...409

[AnonymBruker]

Høres ut som det ligger endel tvang og "ritualer" i dette og også muligens angst, om jeg kan si det slik. Jeg ville alikevel anbefalt deg å bestille en legetime for å få evt. henvisning til psykolog. Ellers er det i noen byer (ikke alle byer som har dette tilbudet) noe som kalles "rask psykisk helsehjelp", hvor de tilbyr gratis "behandling" i opp til 15 timer. Dette er noe jeg vet mange har fått/får god hjelp av!

Er ikke sikkert det er så mye som skal til for å få deg på "rett kjør" igjen, men jeg ønsker deg uansett masse lykke til!

Anonymous poster hash: 4c42a...c10

[AnonymBruker]

Jeg har dette med å sjekke at døren er låst, selv om jeg VET at jeg har låst den, og at kaffetrakteren er avslått, selv om den ikke er blitt brukt på flere uker, at kontaktene er trukket ut, jeg må sjekke at lysene er avslått, selv om jeg har slått de av. Jeg tror jeg har litt psykiske problemer kanskje. Det kommer på kvelden når jeg skal legge meg. Masse frykter kommer; jeg har også mange kompliserte tanker som gjør meg litt gal egentlig. Jeg må se på en viss ting før jeg sovner, ellers er jeg redd for at noe galt skal skje. Hvis jeg ikke ser på det røde lyset på trafikklysene, er jeg redd for at jeg mister kjæresten min. osv. Når jeg ser hva jeg skriver føler jeg meg litt gal. men jeg er normal bortsett fra disse tvangstankene... Men det er en plage i hverdagen.

Jeg vil ikke gå til psykolog. Er redd jeg kommer til å få dårlig samvittighet, føle meg syk.

Jeg vet ikke hva jeg lider av egentlig, men jeg vil også ha den gamle meg tilbake. Skjønner deg så godt..

Anonymous poster hash: b7ae1...8a6

[AnonymBruker]

Problemer er og at det går så opp og ned. Klarer som regel å dra meg opp igjen, men begynner å bli lei berg og dalbane.

Vet selv hvorfor det er værre nå. Vi har flyttet, og driver samtidig med oppussing. Føler alt er kaos, og jeg trenger fullstendig orden i huset. (Tåler leker på gulvet altså)

Tenker symmetri ved plassering av pyntegjenstander. Vil helst dekke bordet med like kniver og gafler. (Dette klarer jeg å overse når barna dekker bordet, fikler ekstra med håret slik at jeg ikke føler på det)

Har alltid fiklet med håret. Siden jeg var liten. På skolen måtte jeg fikle for å konsentrere meg. Klarte ikke fokusere uten. Var da ikke for å få bort andre ting enn Gode distraherende tanker.

Har også problemer med å fortelle slike ting om meg selv. Dette holder jeg godt skjult. Mine venninner mobber meg for håret som fikles med. (Noe som gjør det bare værre..) i tillegg så lider jeg nok av sosial angst også.

Utrolig hvordan man klarer å legge opp dagen for å komme igjennom med dette...

Hi

Anonymous poster hash: 5d13d...409

[AnonymBruker]

Jeg har dette med å sjekke at døren er låst, selv om jeg VET at jeg har låst den, og at kaffetrakteren er avslått, selv om den ikke er blitt brukt på flere uker, at kontaktene er trukket ut, jeg må sjekke at lysene er avslått, selv om jeg har slått de av. Jeg tror jeg har litt psykiske problemer kanskje. Det kommer på kvelden når jeg skal legge meg. Masse frykter kommer; jeg har også mange kompliserte tanker som gjør meg litt gal egentlig. Jeg må se på en viss ting før jeg sovner, ellers er jeg redd for at noe galt skal skje. Hvis jeg ikke ser på det røde lyset på trafikklysene, er jeg redd for at jeg mister kjæresten min. osv. Når jeg ser hva jeg skriver føler jeg meg litt gal. men jeg er normal bortsett fra disse tvangstankene... Men det er en plage i hverdagen.

Jeg vil ikke gå til psykolog. Er redd jeg kommer til å få dårlig samvittighet, føle meg syk.

Jeg vet ikke hva jeg lider av egentlig, men jeg vil også ha den gamle meg tilbake. Skjønner deg så godt..

Anonymous poster hash: b7ae1...8a6

Hehe ja virker gal jeg også nå ser jeg. Men er jo ikke det. Er som alle andre utover dette. Ingen som har merket det engang..

Hi

Anonymous poster hash: 5d13d...409

[Gjest Chloe87]

Det høres som generalisert angst, man er redd, uansett om man sitter fredelig i sitt eget hjem uten å egentlig vite hvorfor. Google diagnosen jeg sa og se om du kjenner deg igjen.

[AnonymBruker]

Det høres som generalisert angst, man er redd, uansett om man sitter fredelig i sitt eget hjem uten å egentlig vite hvorfor. Google diagnosen jeg sa og se om du kjenner deg igjen.

Kjenner meg noe igjen, men føler ikke det er helt dekkende. Tvangshandlingene/tankene er jo der også... Samme med den sosiale angsten. (Har virkelig problemer med ukjente)

Hi

Anonymous poster hash: 5d13d...409

[AnonymBruker]

Er ikke generalisert angst, det har jeg. Dette stemmer ikke helt med det.

Men det er vel en type angst, og tro meg - det er bedre å ta fatt i dette så fort som mulig før det utvikler seg og blir verre.

Snakk med fastlegen din, du blir bra igjen

Jeg har hatt angst i 8 måneder nå, men kjemper fortsatt, skal finne megselv igjen en dag. Noen dager er verre enn andre, men er viktig å se på det man har oppnådd isteden for å se på det man har igjen..

Klem til deg

Anonymous poster hash: 24c46...487

[AnonymBruker]

Er ikke generalisert angst, det har jeg. Dette stemmer ikke helt med det.

Men det er vel en type angst, og tro meg - det er bedre å ta fatt i dette så fort som mulig før det utvikler seg og blir verre.

Snakk med fastlegen din, du blir bra igjen

Jeg har hatt angst i 8 måneder nå, men kjemper fortsatt, skal finne megselv igjen en dag. Noen dager er verre enn andre, men er viktig å se på det man har oppnådd isteden for å se på det man har igjen..

Klem til deg

Anonymous poster hash: 24c46...487

Jeg var forresten også langt nede for to år siden nå. Ble 80% sykmeldt, nektet 100%.

Klarte ikke engang å finne blinklys da jeg glemte hvordan jeg skulle skru det på.. La Tlf i fryser og surret skikkelig. Men da hadde jeg det ikke slik inni meg. Var nok bare en myk krasj med veggen da tror jeg..

Hi

Anonymous poster hash: 5d13d...409

[AnonymBruker]

Jeg var forresten også langt nede for to år siden nå. Ble 80% sykmeldt, nektet 100%.

Klarte ikke engang å finne blinklys da jeg glemte hvordan jeg skulle skru det på.. La Tlf i fryser og surret skikkelig. Men da hadde jeg det ikke slik inni meg. Var nok bare en myk krasj med veggen da tror jeg..

Hi

Anonymous poster hash: 5d13d...409

Men hjelper litt å "prate" om det her inne. Skult og hemmelig for kjente..

Hi

Anonymous poster hash: 5d13d...409

[AnonymBruker]

Du overdriver nok tabuet rundt dette - det er mer vanlig enn du tror.

Jeg har delvis det samme, i forbindelse med graviditet. Og jeg oppsøkte hjelp via fastlegen - slik man jo må med angst.

Den går IKKE bort bare av å snakke om det her dessverre.

http://www.amazon.com/The-Mindfulness-Acceptance-Workbook-Anxiety/dp/1572244992/ref=sr_1_3?ie=UTF8&qid=1384557885&sr=8-3&keywords=mindfulness+workbook

Denne er dog fin, og har hjulpet meg mye - men du må også oppsøke behandling, nærmere bestemt eksponeringsterapi.

Vet ikke om du så programmet som hette et eller annet med "psyk forandring" eller noe sånt på TVNorge(?) - der var iallefall deltakerne på en landskjent klinikk som har veldig gode resultater med eksponeringsterapi.

Anonymous poster hash: fb202...04d