Hvorfor så vanskelig...?

[Gjest Absolutt]

Er ikke ønsket om et forhold som alltid skal være veldig lidenskapelig, veldig intenst og "akkurat ditt", "akkurat datt", "samtidig som det også skal være stabilt" også å lete etter det perfekte? Å idealisere kjærligheten, måle den vha parametre? Idealisert kjærlighet er et luksusproblem. Vi har allerede alt, har ingen problemer eller utfordringer, vi har mistet perspektivet, og det siste som kan få oss til å føle noe er altså et intenst og lidenskapelig forhold hvor man alltid har et eller annet intenst å diskutere, mye drama og dynamikk.

Jeg liker også lidenskap, jeg liker å bli "holdt", sett og hørt, og alltid være veldig nær en partner. Likevel har jeg noen innvendinger.

1. Redsel: Kan ikke dette behovet for alle disse voldsomme følelsene også bety at man er redd for ekte intimitet, å slippe noen helt inn på seg uten alle voldsomme følelser? Er man egentlig tom inni seg og trenger det voldsomme for å føle at man lever? Er man redd tomheten? Mange jeg kjenner som drømmer om idealisert lidenskapelig intense forhold har issues på den kanten. Har ikke det å krangle ofte til hensikt å skape distanse? Er ikke "lidenskap" og drama egentlig ganske grunt?

2. Hele livet på godt og vondt: Mye skjer i livet. Sannsynligvis skal man gjennom alvorlig sykdom, og familie dør. Det kan være snakk om årevis med sykdom, kreft for eksempel. Skal man likevel ha forventninger om at forholdet skal være intenst og lidenskapelig, med krangling og alt som er? Vil man kjede seg og måtte finne en annen, om man må gå flere år uten den dynamikken, fordi partner er utslitt etter cellegift?

3. Balanse og stabilitet. Hvor er balansen i dette? Man får barn etter hvert. Skal barna holde ut dag ut og dag inn med foreldrenes "lidenskapelige galskap"? Er det godt for dem? Er det godt for andre rundt?

4. Selvopptatthet. Hvordan skal man kunne bidra med sitt beste i verden hvis man hele tiden driver og har et stormfullt forhold på privaten? Er ikke det jæskla navlebeskuende egentlig, en slags utvidet egoisme? Er ikke kjærligheten best når man får frem det beste og sterkeste i hverandre, så man kan bruke energien man får fra kjærligheten til å trygge andre, hjelpe andre, bistå andre, være et positivt innslag?

Observasjoner: Par som alltid har mye drama og lidenskap er ofte veldig slitsomme å ha som venner. De er enda mer slitsomme å ha som foreldre. Det virker også som om de har problemer med seg selv, en del av de, og de bruker partneren som et verktøy for å regulere sine følelser og føle indre liv.

Jeg tror heller ikke de kan ha opplevd virkelig, dyp kjærlighet, for det kan føles mer enn sterkt og inderlig nok, uten all dramatikken og de hissige diskusjonene.

Anonymous poster hash: abb90...71a

Er ikke så sikker på at det er å idealisere kjærligheten. Det er kanskje mer (hvertfall for meg) en tanke om hva jeg trenger i ett forhold, og det heller behøver vel ikke være perfekt. Mener ikke at man skal måle med parametere såklart. Men noe er viktig for noen, mens andre vektlegger andre ting. Nja, hva man har av problemer og utfordringer vil jeg si er individuelt og varierer nok en hel del rundtom. Men for meg er det ingen automatikk i at drama følger lidenskap. Lidenskap er ikke nødvendigvis så teatralsk og dramatisk som det beskrives som her. Den kommer i flere former.

1. Det kommer vel helt an på hvordan du ser på lidenskapen, hva lidenskap er for deg? For min del går lidenskap hånd i hånd med 100% imtimitet. Lidenskap i sin ekte form, føler jeg, kan ikke oppleves fullt ut hvis man ikke slipper hverandre helt inn. Dermed føler jeg lidenskap er alt annet enn grunt, og nettopp det motsatte. Igjen, jeg føler ikke at lidenskap nødvendigvis må medbringe masse krangling og drama. Man kan fint ha lidenskap for hverandre uten å være ett tordenvær.

2. Livet (og forhold) går i bølgedaler uansett hva man har av forventninger til det forholdet. Og skulle man gå dithen og gifte seg med noen, mener jeg det er en naturlig del av det å kunne ta dårlige dager såvel som gode.

3. Lidenskap er nødvendigvis ikke en motsats til stabilitet. For min del handler lidenskap om lidenskap til hverandre - hvor man er seg selv fullt ut, intimitet. Nå er det heller ikke nødvendigvis sånn at lidenskap overstyrer alt annet. Man kan vel likefullt skape trygge rammer for ett barn, og lidenskap har såvisst sin plass i ett familieliv.

4. Jeg tror dette handler om hvilken oppfatning man har av lidenskap. For min egen del er ikke lidenskap ensbetydende med stormfullt, eller egoisme. Jeg mener det ligger masse lidenskap i å bistå andre, hjelpe andre. Er det ikke gjennom lidenskap man kan bringe ut det beste i hverandre?

Dette handler i hovedsak hvilken oppfatning man har av lidenskap, og jeg kan kun snakke for meg selv. Lidenskap behøver ikke være drama og masse kaos, slik du beskriver her. Lidenskap har mange former, og jeg mener at dyp og inderlig kjærlighet ikke finnes uten lidenskap. Jeg ønsker meg ikke et særlig dramatisk forhold, men jeg trenger et forhold hvor man utfordrer hverandre, hvor man tør å kreve noe av hverandre, hvor man ikke lar være å diskutere fordi man er redd for at man skal krangle, hvor forholdet er sterkt nok til at man elsker hverandre, hvor man setter pris på at den andre ikke er perfekt, ett sexliv som ikke dør hen etter ett halvår.

[Alina X]

Hvorfor er det så vanskelig….?

Ja, hvorfor er det så vanskelig å finne den personen man ønsker å tilbringe livet med? Er jeg så jævlig sær? Eller er jeg så fryktelig kravstor? Eller er jeg ikke kjekk nok, morsom nok, kul nok….?

Eller er det hva jeg ser etter i en kvinne som er uoppnåelig? Kanskje jeg er på jordet med mine ønsker….? Hva er det jeg ønsker spør du? Vel, først så er det de vanlige greiene med snill, interessant, oppegående, egne meninger om mangt og mye, egne interesser, sånn noenlunde stabil, TROFAST, etc. Videre: Jeg ser ikke etter et praktisk forhold bygget på tanken om at vi skal gjøre livet lettere ved å være to (jo livet kan fort vekk bli lettere ved å være to, men det er ikke drivkraften). Jeg klarer å støvsuge om det kniper og oppvasken er ikke noe problem. Lage mat fikser jeg også. Nei, jeg søker et forhold basert på romantikk, følelser og PASSION. Jeg ser etter ei jente som er glad i hverdagsflørten, som tør å åpne seg opp, som gir like mye som hun ber om, som er glad i nærhet, som kan ta en dans på kjøkkengulvet mens sausen står og putrer…. Jeg vil ha et forhold hvor jeg elsker og føler, ikke bare deler på oppgavene for å få mer fritid. Platoniske forhold er ikke noe for meg, jeg vil ha noe mer!!!

Hva er det egentlig kvinner ser etter i et forhold…? Finnes det ingen kvinner som ønsker det samme i dette landet…? Jeg klarer ikke å spore opp ei hvertfall....

Sooooo....can I have your number?

[Hapa]

Er ikke ønsket om et forhold som alltid skal være veldig lidenskapelig, veldig intenst og "akkurat ditt", "akkurat datt", "samtidig som det også skal være stabilt" også å lete etter det perfekte? Å idealisere kjærligheten, måle den vha parametre? Idealisert kjærlighet er et luksusproblem. Vi har allerede alt, har ingen problemer eller utfordringer, vi har mistet perspektivet, og det siste som kan få oss til å føle noe er altså et intenst og lidenskapelig forhold hvor man alltid har et eller annet intenst å diskutere, mye drama og dynamikk.

Jeg liker også lidenskap, jeg liker å bli "holdt", sett og hørt, og alltid være veldig nær en partner. Likevel har jeg noen innvendinger.

1. Redsel: Kan ikke dette behovet for alle disse voldsomme følelsene også bety at man er redd for ekte intimitet, å slippe noen helt inn på seg uten alle voldsomme følelser? Er man egentlig tom inni seg og trenger det voldsomme for å føle at man lever? Er man redd tomheten? Mange jeg kjenner som drømmer om idealisert lidenskapelig intense forhold har issues på den kanten. Har ikke det å krangle ofte til hensikt å skape distanse? Er ikke "lidenskap" og drama egentlig ganske grunt?

2. Hele livet på godt og vondt: Mye skjer i livet. Sannsynligvis skal man gjennom alvorlig sykdom, og familie dør. Det kan være snakk om årevis med sykdom, kreft for eksempel. Skal man likevel ha forventninger om at forholdet skal være intenst og lidenskapelig, med krangling og alt som er? Vil man kjede seg og måtte finne en annen, om man må gå flere år uten den dynamikken, fordi partner er utslitt etter cellegift?

3. Balanse og stabilitet. Hvor er balansen i dette? Man får barn etter hvert. Skal barna holde ut dag ut og dag inn med foreldrenes "lidenskapelige galskap"? Er det godt for dem? Er det godt for andre rundt?

4. Selvopptatthet. Hvordan skal man kunne bidra med sitt beste i verden hvis man hele tiden driver og har et stormfullt forhold på privaten? Er ikke det jæskla navlebeskuende egentlig, en slags utvidet egoisme? Er ikke kjærligheten best når man får frem det beste og sterkeste i hverandre, så man kan bruke energien man får fra kjærligheten til å trygge andre, hjelpe andre, bistå andre, være et positivt innslag?

Observasjoner: Par som alltid har mye drama og lidenskap er ofte veldig slitsomme å ha som venner. De er enda mer slitsomme å ha som foreldre. Det virker også som om de har problemer med seg selv, en del av de, og de bruker partneren som et verktøy for å regulere sine følelser og føle indre liv.

Jeg tror heller ikke de kan ha opplevd virkelig, dyp kjærlighet, for det kan føles mer enn sterkt og inderlig nok, uten all dramatikken og de hissige diskusjonene.

Anonymous poster hash: abb90...71a

Oi, dette var et langt og gjennomtenkt innlegg! Jeg setter pris på dine tanker, selv om jeg ikke er helt enig med deg. Om jeg forstår deg rett så definerer du her et lidenskapelig forhold som et stormfullt forhold med intriger og drama. Jeg søker ikke intriger og drama, jeg søker et dypt og inderlig forhold hvor man ser hverandre, er der for hverandre, tør å virkelig åpne seg for hverandre. For meg handler lidenskap mer om tilstedeværelse en noe annet. Tilstedeværelse, hverdagsflørt, åpenhet og sårbarhet. Min erfaring, både fra egne forhold og gjennom observasjon av venner, er at veldig mange forhold etter et år eller to ofte ender opp som platoniske forhold hvor trivielle ting som hus, hjem, bil og oppvask tar all plass. Grunnen til at man ble sammen blir glemt oppi alt det praktiske, og det er jo ikke bra. Da sitter man til slutt igjen med et nesten "forretningsmessig" forhold. Ja, praktiske ting er viktig og det er viktig å kunne samarbeide om trivielle ting som hus, bil og oppvask, men det er uansett det følelsesmessige og menneskelige som er det viktigste. Det å beholde hverdagsflørten, lekenheten, gleden og følelsene i et forhold er viktig for meg. Det er jo det som er limet i et forhold. Et forhold er ikke noe som skjer i helger og ferier, et forhold er noe som er hele tida. Et forhold er ikke noe man legger vekk og tar fram når man har tid, et forhold er noe man kan nyte hver dag, sammen med sin partner/kjæreste/ektefelle, så framt man velger det. Jeg ønsker å finne kvinnen som velger det sammen med meg.

Du har sikkert rett i mye av det du skriver, men jeg føler ikke at det treffer meg. Jeg tror rett og slett det bunner i at vi har forskjellige definisjoner av ordet lidenskap.

[Nettinettet]

Da snakker vi om to forskjellige faser av et forhold, Nettinettet. Selvsagt må man i gjennom en bli kjent fase, det er vi enige om. Jeg tenker noen steg fram, når man er i et forhold. Jeg tenker da på et intenst og lidenskapelig forhold over tid. Det er noe man må ville og man må holde det ved like. Og det krever to personer for å holde det ved like. En del forhold koker da ned til praktisk samarbeid framfor lidenskap og passion. Det er det jeg vil unngå, og jeg må da finne en kvinne med samme ønsker... Det er det jeg mener...

Så det er ikke slik at du skremmer vekk damene før dere har fått et forhold, men når dere blir kjærester?

[AnonymBruker]

Oi, dette var et langt og gjennomtenkt innlegg! Jeg setter pris på dine tanker, selv om jeg ikke er helt enig med deg. Om jeg forstår deg rett så definerer du her et lidenskapelig forhold som et stormfullt forhold med intriger og drama. Jeg søker ikke intriger og drama, jeg søker et dypt og inderlig forhold hvor man ser hverandre, er der for hverandre, tør å virkelig åpne seg for hverandre. For meg handler lidenskap mer om tilstedeværelse en noe annet. Tilstedeværelse, hverdagsflørt, åpenhet og sårbarhet. Min erfaring, både fra egne forhold og gjennom observasjon av venner, er at veldig mange forhold etter et år eller to ofte ender opp som platoniske forhold hvor trivielle ting som hus, hjem, bil og oppvask tar all plass. Grunnen til at man ble sammen blir glemt oppi alt det praktiske, og det er jo ikke bra. Da sitter man til slutt igjen med et nesten "forretningsmessig" forhold. Ja, praktiske ting er viktig og det er viktig å kunne samarbeide om trivielle ting som hus, bil og oppvask, men det er uansett det følelsesmessige og menneskelige som er det viktigste. Det å beholde hverdagsflørten, lekenheten, gleden og følelsene i et forhold er viktig for meg. Det er jo det som er limet i et forhold. Et forhold er ikke noe som skjer i helger og ferier, et forhold er noe som er hele tida. Et forhold er ikke noe man legger vekk og tar fram når man har tid, et forhold er noe man kan nyte hver dag, sammen med sin partner/kjæreste/ektefelle, så framt man velger det. Jeg ønsker å finne kvinnen som velger det sammen med meg.

Du har sikkert rett i mye av det du skriver, men jeg føler ikke at det treffer meg. Jeg tror rett og slett det bunner i at vi har forskjellige definisjoner av ordet lidenskap.

Da forstår jeg bedre hva du mente, og jeg er helt enig med deg. Ønsker meg akkurat det samme selv. Får håpe jeg treffer deg en dag, da

Anonymous poster hash: abb90...71a

[AnonymBruker]

Er ikke så sikker på at det er å idealisere kjærligheten. Det er kanskje mer (hvertfall for meg) en tanke om hva jeg trenger i ett forhold, og det heller behøver vel ikke være perfekt. Mener ikke at man skal måle med parametere såklart. Men noe er viktig for noen, mens andre vektlegger andre ting. Nja, hva man har av problemer og utfordringer vil jeg si er individuelt og varierer nok en hel del rundtom. Men for meg er det ingen automatikk i at drama følger lidenskap. Lidenskap er ikke nødvendigvis så teatralsk og dramatisk som det beskrives som her. Den kommer i flere former.

1. Det kommer vel helt an på hvordan du ser på lidenskapen, hva lidenskap er for deg? For min del går lidenskap hånd i hånd med 100% imtimitet. Lidenskap i sin ekte form, føler jeg, kan ikke oppleves fullt ut hvis man ikke slipper hverandre helt inn. Dermed føler jeg lidenskap er alt annet enn grunt, og nettopp det motsatte. Igjen, jeg føler ikke at lidenskap nødvendigvis må medbringe masse krangling og drama. Man kan fint ha lidenskap for hverandre uten å være ett tordenvær.

2. Livet (og forhold) går i bølgedaler uansett hva man har av forventninger til det forholdet. Og skulle man gå dithen og gifte seg med noen, mener jeg det er en naturlig del av det å kunne ta dårlige dager såvel som gode.

3. Lidenskap er nødvendigvis ikke en motsats til stabilitet. For min del handler lidenskap om lidenskap til hverandre - hvor man er seg selv fullt ut, intimitet. Nå er det heller ikke nødvendigvis sånn at lidenskap overstyrer alt annet. Man kan vel likefullt skape trygge rammer for ett barn, og lidenskap har såvisst sin plass i ett familieliv.

4. Jeg tror dette handler om hvilken oppfatning man har av lidenskap. For min egen del er ikke lidenskap ensbetydende med stormfullt, eller egoisme. Jeg mener det ligger masse lidenskap i å bistå andre, hjelpe andre. Er det ikke gjennom lidenskap man kan bringe ut det beste i hverandre?

Dette handler i hovedsak hvilken oppfatning man har av lidenskap, og jeg kan kun snakke for meg selv. Lidenskap behøver ikke være drama og masse kaos, slik du beskriver her. Lidenskap har mange former, og jeg mener at dyp og inderlig kjærlighet ikke finnes uten lidenskap. Jeg ønsker meg ikke et særlig dramatisk forhold, men jeg trenger et forhold hvor man utfordrer hverandre, hvor man tør å kreve noe av hverandre, hvor man ikke lar være å diskutere fordi man er redd for at man skal krangle, hvor forholdet er sterkt nok til at man elsker hverandre, hvor man setter pris på at den andre ikke er perfekt, ett sexliv som ikke dør hen etter ett halvår.

Vi er helt enige. Jeg bare misforstod hva dere begge la i ordet lidenskap først. Kanskje fordi jeg så noe med noe stormfull krangling på tv samtidig.

Anonymous poster hash: abb90...71a

[Hapa]

Så det er ikke slik at du skremmer vekk damene før dere har fått et forhold, men når dere blir kjærester?

Jeg tror ikke du skjønner hva jeg mener, Nettinettet. Les gjennom #43, kanskje det forklarer bedre hva jeg tenker...

Og du, det er to sider av en sak: Det kan bli for mye for en part, slik at den avslutter; og det kan bli for lite for en part, slik at den avslutter...

Endret 18. november 2013 av Hapa

[Nettinettet]

Hvorfor er det så vanskelig….?

Ja, hvorfor er det så vanskelig å finne den personen man ønsker å tilbringe livet med? Er jeg så jævlig sær? Eller er jeg så fryktelig kravstor? Eller er jeg ikke kjekk nok, morsom nok, kul nok….?

Eller er det hva jeg ser etter i en kvinne som er uoppnåelig? Kanskje jeg er på jordet med mine ønsker….? Hva er det jeg ønsker spør du? Vel, først så er det de vanlige greiene med snill, interessant, oppegående, egne meninger om mangt og mye, egne interesser, sånn noenlunde stabil, TROFAST, etc. Videre: Jeg ser ikke etter et praktisk forhold bygget på tanken om at vi skal gjøre livet lettere ved å være to (jo livet kan fort vekk bli lettere ved å være to, men det er ikke drivkraften). Jeg klarer å støvsuge om det kniper og oppvasken er ikke noe problem. Lage mat fikser jeg også. Nei, jeg søker et forhold basert på romantikk, følelser og PASSION. Jeg ser etter ei jente som er glad i hverdagsflørten, som tør å åpne seg opp, som gir like mye som hun ber om, som er glad i nærhet, som kan ta en dans på kjøkkengulvet mens sausen står og putrer…. Jeg vil ha et forhold hvor jeg elsker og føler, ikke bare deler på oppgavene for å få mer fritid. Platoniske forhold er ikke noe for meg, jeg vil ha noe mer!!!

Hva er det egentlig kvinner ser etter i et forhold…? Finnes det ingen kvinner som ønsker det samme i dette landet…? Jeg klarer ikke å spore opp ei hvertfall....

Jeg sier det jeg sier på bakgrunn av dette innlegget som altså er starten på tråden din. Slik jeg forstod det så har du aldri funnet det du leter etter, og jeg vet at det finnes kvinner som ønsker det samme som deg, og derfor tror jeg kanskje det kan være litt lurt å prøve å finne ut hvorfor du ikke er tiltrekkende til disse kvinnene. Hva er det som gjør at kvinner som ønsker det samme som deg, ikke ønsker det med deg.

Jeg klagde over det samme med mannfolk før, og skjønte ikke hvorfor det var så vanskelig å finne det jeg lette etter, men så tok jeg en liten titt på meg selv og innså at jeg ødela mye for meg selv, pga hvordan jeg var i ett forhold. Kanskje det er noe du kan gjøre også?

[Hapa]

Jeg sier det jeg sier på bakgrunn av dette innlegget som altså er starten på tråden din. Slik jeg forstod det så har du aldri funnet det du leter etter, og jeg vet at det finnes kvinner som ønsker det samme som deg, og derfor tror jeg kanskje det kan være litt lurt å prøve å finne ut hvorfor du ikke er tiltrekkende til disse kvinnene. Hva er det som gjør at kvinner som ønsker det samme som deg, ikke ønsker det med deg.

Jeg klagde over det samme med mannfolk før, og skjønte ikke hvorfor det var så vanskelig å finne det jeg lette etter, men så tok jeg en liten titt på meg selv og innså at jeg ødela mye for meg selv, pga hvordan jeg var i ett forhold. Kanskje det er noe du kan gjøre også?

Ja, det er helt sikkert sider ved meg som er langt fra perfekt, det tviler jeg ikke på, Nettinettet. Men, man kan jo ikke være annet enn seg selv heller. Jeg ønsker da ikke å spille noe form for skuespill for å tekkes noen...

[Nettinettet]

Ja, det er helt sikkert sider ved meg som er langt fra perfekt, det tviler jeg ikke på, Nettinettet. Men, man kan jo ikke være annet enn seg selv heller. Jeg ønsker da ikke å spille noe form for skuespill for å tekkes noen...

Man er fortsatt seg selv hvis man tar tak i ting som saboterer for ens egen lykke..