Hvorfor så vanskelig...?

[Hapa]

Jo så lenge hun er tiltrukket av ham. Hvis hun ikke er det så blir det ofte bare flaut og pinlig.

Jeg tror problemet ditt er at du ikke har balanse i hva du ønsker deg og hva du kan få, noe som er hovedproblemet for mange. Før den balansen blir funnet blir det vanskelig å kunne være seg selv og få det man ønsker seg.

Nå skjønte jeg ikke helt hva du mente, Nettinettet. Hvis man er i et forhold, altså er kjærester, så er hun vel tiltrukket av ham, eller? Jeg snakker ikke om et første møte på byen her...

Balanse mellom hva jeg ønsker meg og hva jeg kan få? Jeg ønsker å finne en kvinne jeg har en veldig god kjemi med for et langvarig, forhåpentligvis livsvarig, forhold. En kvinne som, lik meg, ønsker et forhold basert på følelser og passion framfor et platonisk forhold hvor man "tar til takke med" fordi det fungerer sånn noenlunde og er praktisk. Jeg har ikke nevnt noe om hverken utseende eller status, som kan være typiske ting hvor man sikter etter noe man ikke kan få. Jeg har aldri vært spesielt utseendefokusert, forresten, for meg er kjemien og følelsene viktigere enn noe annet.

Kan du forklare litt bedre hva du mener her? Jeg føler ikke at det du skriver passer meg, men det kan hende du ikke fikk skrevet akkurat det du ville si...

[Hapa]

Anonym nr 10 her.

Nei nå har jeg snoket litt på deg Hapa, og jeg har god selvinnsikt, derfor vet jeg også at av det du skriver så er vi nok ingen match.

Jeg finner nok mannen i mitt liv med masse passion og følelser. Jeg har ikke mistet håpet og ønsker deg lykke til

Anonymous poster hash: 0b0bb...380

Det er en ærlig sak, det. Lykke til!

[AnonymBruker]

Hapa er fortsatt ledig

Anonymous poster hash: c4557...22f

[AnonymBruker]

Hadde gjerne datet deg ts. Men jeg er i et godt forhold med en jeg elsker.

Du kommer til å finne det du også. Kan jeg, kan du!

Anonymous poster hash: e5283...176

[AnonymBruker]

Kan du beskrive de du faller for?

Anonymous poster hash: 6e70d...fca

[Nettinettet]

Nå skjønte jeg ikke helt hva du mente, Nettinettet. Hvis man er i et forhold, altså er kjærester, så er hun vel tiltrukket av ham, eller? Jeg snakker ikke om et første møte på byen her...

Balanse mellom hva jeg ønsker meg og hva jeg kan få? Jeg ønsker å finne en kvinne jeg har en veldig god kjemi med for et langvarig, forhåpentligvis livsvarig, forhold. En kvinne som, lik meg, ønsker et forhold basert på følelser og passion framfor et platonisk forhold hvor man "tar til takke med" fordi det fungerer sånn noenlunde og er praktisk. Jeg har ikke nevnt noe om hverken utseende eller status, som kan være typiske ting hvor man sikter etter noe man ikke kan få. Jeg har aldri vært spesielt utseendefokusert, forresten, for meg er kjemien og følelsene viktigere enn noe annet.

Kan du forklare litt bedre hva du mener her? Jeg føler ikke at det du skriver passer meg, men det kan hende du ikke fikk skrevet akkurat det du ville si...

Jeg snakker selvfølgelig ikke om når man er i ett forhold, men når man skal treffe noen. Altså i startfasen når man blir kjent. For å komme seg i ett forhold må man jo tross alt finne noen man har kjemi med og som blir tiltrukket av en, som man også er tiltrukket av.

Jeg tror du vet like godt som jeg at de fleste kvinner liker omsorgsfulle menn som viser følelser, så jeg tror ikke det er DER problemet ditt ligger.

Endret 15. november 2013 av Nettinettet

[Hapa]

Hadde gjerne datet deg ts. Men jeg er i et godt forhold med en jeg elsker.

Du kommer til å finne det du også. Kan jeg, kan du!

Anonymous poster hash: e5283...176

Takk, det var hyggelig sagt!

[Hapa]

Jeg snakker selvfølgelig ikke om når man er i ett forhold, men når man skal treffe noen. Altså i startfasen når man blir kjent. For å komme seg i ett forhold må man jo tross alt finne noen man har kjemi med og som blir tiltrukket av en, som man også er tiltrukket av.

Jeg tror du vet like godt som jeg at de fleste kvinner liker omsorgsfulle menn som viser følelser, så jeg tror ikke det er DER problemet ditt ligger.

Da snakker vi om to forskjellige faser av et forhold, Nettinettet. Selvsagt må man i gjennom en bli kjent fase, det er vi enige om. Jeg tenker noen steg fram, når man er i et forhold. Jeg tenker da på et intenst og lidenskapelig forhold over tid. Det er noe man må ville og man må holde det ved like. Og det krever to personer for å holde det ved like. En del forhold koker da ned til praktisk samarbeid framfor lidenskap og passion. Det er det jeg vil unngå, og jeg må da finne en kvinne med samme ønsker... Det er det jeg mener...

[AnonymBruker]

Det er ofte vanskelig for følsomme mennesker å finne partnere, fordi de gjerne krever litt mer av både seg selv og andre, og tar litt tid før de klarer/vil vise sitt ekte jeg.

Ikke fall for fristelsen å generalisere, bli bitter og se på kvinner som om de var fra en annen planet. Vi er alle mennesker, enten vi er kvinner eller menn. Det finnes ulike personlighetstyper innenfor begge kjønn, og for alle krever det en god dose flaks for å finne en vi matcher helt med.

Anonymous poster hash: 21169...7fd

[Marie90]

Om det er vanskelig - ja. Selvsagt. Å finne en person å tilbringe livet med er en stor beslutning, på lik linje med hva du vil gjøre med livet jobbmessig.

Det krever effort - i form av å være det beste mennesket du kan være, gjøre deg tilgjengelig for så mange som mulig og lære av dine feil.

Hvis det var lett å finne en perfekt partner ville vi ikke satt pris på vedkommende.

Når det er sagt, så skal man ikke lete etter et menneske som er fri for feil eller en man aldri krangler med. Det er en del av livet. Å velge en livspartner er å finne et menneske man bygger et liv med. Så når de dagene kommer der begge er sure, lidenskapen har begynt å renne ut og man krangler så vet man at hva man har er verdt å kjempe for.

Folk skilles i hytt og pine fordi de forventer et ekteskap som gjenspeiler en romantisk komedie, ikke fordi de har valgt feil person.

[Hapa]

Det er ofte vanskelig for følsomme mennesker å finne partnere, fordi de gjerne krever litt mer av både seg selv og andre, og tar litt tid før de klarer/vil vise sitt ekte jeg.

Ikke fall for fristelsen å generalisere, bli bitter og se på kvinner som om de var fra en annen planet. Vi er alle mennesker, enten vi er kvinner eller menn. Det finnes ulike personlighetstyper innenfor begge kjønn, og for alle krever det en god dose flaks for å finne en vi matcher helt med.

Anonymous poster hash: 21169...7fd

Nei, jeg er ikke bitter på noen som helst måte og jeg tror ikke kvinner kommer fra en annen planet Kvinner er akkurat like forskjellige som oss menn, og jeg vil finne kvinnen som passer sammen med akkurat meg...

[AnonymBruker]

Jeg vil ha et sånt forhold :D

Anonymous poster hash: 540aa...f99

[AnonymBruker]

Jeg er her, jeg Du må bare anstrenge deg nok, finne ut hvem jeg er, og ikke gi silpp.

Anonymous poster hash: abb90...71a

[AnonymBruker]

Det er ofte vanskelig for følsomme mennesker å finne partnere, fordi de gjerne krever litt mer av både seg selv og andre, og tar litt tid før de klarer/vil vise sitt ekte jeg.

Anonymous poster hash: 21169...7fd

word...

Anonymous poster hash: abb90...71a

[AnonymBruker]

Da snakker vi om to forskjellige faser av et forhold, Nettinettet. Selvsagt må man i gjennom en bli kjent fase, det er vi enige om. Jeg tenker noen steg fram, når man er i et forhold. Jeg tenker da på et intenst og lidenskapelig forhold over tid. Det er noe man må ville og man må holde det ved like. Og det krever to personer for å holde det ved like. En del forhold koker da ned til praktisk samarbeid framfor lidenskap og passion. Det er det jeg vil unngå, og jeg må da finne en kvinne med samme ønsker... Det er det jeg mener...

Lidenskapelig og intenst 100% av tiden er kanskje ikke oppnåelig hvis man også vil ha et ganske stabilt forhold til en mentalt frisk partner, men det du kanskje mener er at du vil bli "holdt", sett, ha den veldig nære kontakten, og ikke miste den?

Anonymous poster hash: abb90...71a

[Gjest Absolutt]

Tror ikke at et lidenskapelig og intenst forhold er uoppnåelig. Helt enig i det Hapa skriver her. Men tror man må stenge av litt for omverdens ekstreme trang til at alt skal være så perfekt, og heller ikke lete etter det perfekte. Vi mennesker har en tendens til å ville bli perfekte, leve perfekt etter det ene eller andre idealet. Altfor slitsomt, helt uoppnåelig samtidig som jeg er ganske sikker på at det ikke nødvendigvis gjør livskvaliteten noe særlig bedre. Vi blir ikke lykkeligere av det, og vi blir ikke klokere av det heller. Jeg ønsker meg akkurat et sånt forhold - masse lidenskap, en god dose galskap og heftige diskusjoner om hverandre. Er ganske håpefull om at de tingene heller ikke utelukker stabilitet.

[Hapa]

Er enig i mye av det Absolutt skriver over!

Endret 16. november 2013 av Hapa

[AnonymBruker]

Jeg har vært i et forhold hvor følelsene og lidenskapen var ekstrem. Vi kunne aldri få nok av hverandre, følelsene så sterke at vi begge gikk litt skremt rundt. Vi var i 30 årene, og hadde aldri vært i nærheten av å føle dette. I begynnelsen fantastisk. I lengden veldig slitsomt. Og det gikk ikke av mange årsaker.

I dag har jeg en kjæreste jeg er forelsket i, og tenner på. Men det er ikke ekstreme følelser. Helt vanlige, og med han føler jeg meg hjemme og trygg. Vi har jo mye sex, koser, kysser osv. Så synes jo forholdet er supert, men jeg tror ikke det her blir slitsomt, fordi vi har ikke de ekstreme følelsene. Vi gir hverandre mer frihet, enn hvordan det andre forholdet var. Så jeg har større tro på at det forholdet her kommer til å vare.

Anonymous poster hash: 5846a...b8d

[AnonymBruker]

Tror ikke at et lidenskapelig og intenst forhold er uoppnåelig. Helt enig i det Hapa skriver her. Men tror man må stenge av litt for omverdens ekstreme trang til at alt skal være så perfekt, og heller ikke lete etter det perfekte. Vi mennesker har en tendens til å ville bli perfekte, leve perfekt etter det ene eller andre idealet. Altfor slitsomt, helt uoppnåelig samtidig som jeg er ganske sikker på at det ikke nødvendigvis gjør livskvaliteten noe særlig bedre. Vi blir ikke lykkeligere av det, og vi blir ikke klokere av det heller. Jeg ønsker meg akkurat et sånt forhold - masse lidenskap, en god dose galskap og heftige diskusjoner om hverandre. Er ganske håpefull om at de tingene heller ikke utelukker stabilitet.

Er ikke ønsket om et forhold som alltid skal være veldig lidenskapelig, veldig intenst og "akkurat ditt", "akkurat datt", "samtidig som det også skal være stabilt" også å lete etter det perfekte? Å idealisere kjærligheten, måle den vha parametre? Idealisert kjærlighet er et luksusproblem. Vi har allerede alt, har ingen problemer eller utfordringer, vi har mistet perspektivet, og det siste som kan få oss til å føle noe er altså et intenst og lidenskapelig forhold hvor man alltid har et eller annet intenst å diskutere, mye drama og dynamikk.

Jeg liker også lidenskap, jeg liker å bli "holdt", sett og hørt, og alltid være veldig nær en partner. Likevel har jeg noen innvendinger.

1. Redsel: Kan ikke dette behovet for alle disse voldsomme følelsene også bety at man er redd for ekte intimitet, å slippe noen helt inn på seg uten alle voldsomme følelser? Er man egentlig tom inni seg og trenger det voldsomme for å føle at man lever? Er man redd tomheten? Mange jeg kjenner som drømmer om idealisert lidenskapelig intense forhold har issues på den kanten. Har ikke det å krangle ofte til hensikt å skape distanse? Er ikke "lidenskap" og drama egentlig ganske grunt?

2. Hele livet på godt og vondt: Mye skjer i livet. Sannsynligvis skal man gjennom alvorlig sykdom, og familie dør. Det kan være snakk om årevis med sykdom, kreft for eksempel. Skal man likevel ha forventninger om at forholdet skal være intenst og lidenskapelig, med krangling og alt som er? Vil man kjede seg og måtte finne en annen, om man må gå flere år uten den dynamikken, fordi partner er utslitt etter cellegift?

3. Balanse og stabilitet. Hvor er balansen i dette? Man får barn etter hvert. Skal barna holde ut dag ut og dag inn med foreldrenes "lidenskapelige galskap"? Er det godt for dem? Er det godt for andre rundt?

4. Selvopptatthet. Hvordan skal man kunne bidra med sitt beste i verden hvis man hele tiden driver og har et stormfullt forhold på privaten? Er ikke det jæskla navlebeskuende egentlig, en slags utvidet egoisme? Er ikke kjærligheten best når man får frem det beste og sterkeste i hverandre, så man kan bruke energien man får fra kjærligheten til å trygge andre, hjelpe andre, bistå andre, være et positivt innslag?

Observasjoner: Par som alltid har mye drama og lidenskap er ofte veldig slitsomme å ha som venner. De er enda mer slitsomme å ha som foreldre. Det virker også som om de har problemer med seg selv, en del av de, og de bruker partneren som et verktøy for å regulere sine følelser og føle indre liv.

Jeg tror heller ikke de kan ha opplevd virkelig, dyp kjærlighet, for det kan føles mer enn sterkt og inderlig nok, uten all dramatikken og de hissige diskusjonene.

Anonymous poster hash: abb90...71a

[AnonymBruker]

Er enig i mye av det Absolutt skriver over!

Se mitt svar over. Lurer på hva du tenker om det

Anonymous poster hash: abb90...71a