PTSD, triggere og hensyn

[AnonymBruker]

Jeg er ei jente på 27 år som har PTSD (posttraumatisk stresslidelse). Jeg bor for meg selv, men er mye på besøk hos foreldrene mine da jeg blant annet sliter med å klare å få laget mat og andre huslige ting. Jeg spiser middag hos foreldrene mine nesten hver dag, og overnatter noen dager i uka.

Jeg har et lite dilemma, og det er hvor mye jeg kan forvente at familie og venner skal ta hensyn til min lidelse og mine problemer. Det er en del ting som er enorme triggere for meg, og som gjør meg vesentlig verre av å bli utsatt for. Dessverre er mange av disse helt normale ting å gjøre for andre mennesker. Spesielt foreldrene mine har ytret et ønske om å kunne hjelpe meg, om å kunne forstå min lidelse, men de få gangene jeg prøver å si i fra om ting som trigger, så får jeg bare beskjed om at "dette må du tåle".

På grunn av slike tilbakemeldinger har jeg sluttet å prøve å forklare eller fortelle om ting jeg reagerer på, noe som resulterer i at jeg blir utsatt for veldig mange triggere. Dette er veldig vanskelig for meg, da det både går ut over min allmenntilstand, men også forverrer PTSDen.

Bør jeg snakke mer med familie og venner om hva som plager meg og hvorfor? Jeg er så redd for at problemene mine skal bli bagatellisert, eller at jeg forteller hva som plager meg og at det likevel ikke blir tatt hensyn til. Er det noen som har vært i en lignende situasjon og har noen gode råd til meg? I hvor stor grad kan jeg kreve/forvente at de rundt meg tar hensyn til min sykdom? Jeg synes kreve blir feil ord å bruke her, da jeg ønsker at de skal ta hensyn fordi de vil hjelpe meg, ikke at de føler de blir hemmet i hverdagen fordi jeg blir dårlig.

Anonymous poster hash: 76875...81a

[AnonymBruker]

Jeg har en kronisk fysisk lidelse som ikke synes på overflaten, og jeg ble møtt med denne holdningen selv, ingen trodde jeg hadde denne lidelsen, hverken foreldre, lærere, elever(men heldigvis vennene mine!). Til slutt måtte jeg rett og slett få fastlegen min(ekstremt hyggelig dame som virkelig går ut av sin vei for å hjelpe pasientene sine!) til å komme å forklare det for dem. Da først fikk pipa en annen låt.

Så hva om du tar med foreldrene dine til fastlegen, psykolog, eller hva du nå har tilgangpå, og rett og slett lar dem høre det fra helsepersonell? Folk har det med å ikke høre på "lekfolk," og spesielt barna sine(vel, det er min erfaring).

Anonymous poster hash: 2bbfa...688

[pantora]

Hva er verst da, å hele tiden bli trigget, eller å (muligens) ikke bli tatt på alvor?

[AnonymBruker]

Så hva om du tar med foreldrene dine til fastlegen, psykolog, eller hva du nå har tilgangpå, og rett og slett lar dem høre det fra helsepersonell? Folk har det med å ikke høre på "lekfolk," og spesielt barna sine(vel, det er min erfaring).

Det har jeg faktisk tenkt på å gjøre.

Hva er verst da, å hele tiden bli trigget, eller å (muligens) ikke bli tatt på alvor?

Det jeg er redd for er at det jeg skal be om er for mye, da en del av tingene som trigger er veldig normalt for andre. Jeg er redd de skal se på det som frekt at jeg spør, eller at de føler de må gjøre ting som virker unaturlig/la være å gjøre ting som er naturlig bare fordi jeg reagere på det. Redd for at det skal være ukomfortabelt for dem å tilpasse seg meg.

Anonymous poster hash: 76875...81a

[Gjest Vampen]

Her synes jeg faktisk det kommer litt an på hva det er snakk om.

[AnonymBruker]

PTSD light, som egentlig ikke er PTSD men bare oversensitivitets-reaksjoner etter normale belastende livshendelser (Brudd, krangling, vanskelig forhold), skal overhodet ikke tas hensyn til. Det er personen som må modne og tilpasse seg omgivelsene.

PTSD kan man heller ikke forvente at omgivelsene tilpasser seg. Det er ens eget ansvar å få den hjelpen man trenger, og gjøre det man kan for å bli frisk. Det er ikke hensiktsmessig for pasienten om omgivelsene overtilpasser seg, og jeg tror det tvert i mot kan føre til en forverring av symptomene. Det samme med depresjon.

Anonymous poster hash: df1cb...202

[AnonymBruker]

PTSD light, som egentlig ikke er PTSD men bare oversensitivitets-reaksjoner etter normale belastende livshendelser (Brudd, krangling, vanskelig forhold), skal overhodet ikke tas hensyn til. Det er personen som må modne og tilpasse seg omgivelsene.

PTSD kan man heller ikke forvente at omgivelsene tilpasser seg. Det er ens eget ansvar å få den hjelpen man trenger, og gjøre det man kan for å bli frisk. Det er ikke hensiktsmessig for pasienten om omgivelsene overtilpasser seg, og jeg tror det tvert i mot kan føre til en forverring av symptomene. Det samme med depresjon.

Anonymous poster hash: df1cb...202

Jeg har ikke "PTSD light", jeg har en kompleks, kronisk og alvorlig PTSD etter hendelser som ikke er normale.

Hvis man har ansvar selv for å bli frisk, har jeg da et ansvar for å prøve å minske triggerene rundt meg? Jeg synes mange av disse triggerene er veldig vanskelige å forholde seg til, da de fører til en forverring hos meg. Likevel så vil jeg ikke legge bånd på mine nærmeste.. Jeg skulle bare ønske de skjønte litt mer..

Anonymous poster hash: 76875...81a

[pantora]

PTSD light, som egentlig ikke er PTSD men bare oversensitivitets-reaksjoner etter normale belastende livshendelser (Brudd, krangling, vanskelig forhold), skal overhodet ikke tas hensyn til. Det er personen som må modne og tilpasse seg omgivelsene.

PTSD kan man heller ikke forvente at omgivelsene tilpasser seg. Det er ens eget ansvar å få den hjelpen man trenger, og gjøre det man kan for å bli frisk. Det er ikke hensiktsmessig for pasienten om omgivelsene overtilpasser seg, og jeg tror det tvert i mot kan føre til en forverring av symptomene. Det samme med depresjon.

Anonymous poster hash: df1cb...202

Det der er jeg helt uenig i. Selvsagt kan man ikke kreve at omgivelsene skal tilpasse seg alle ens behov, og det er vel heller ikke mulig, men det er overhode ikke urimelig å be om å bli tatt hensyn til!

[AnonymBruker]

Her synes jeg faktisk det kommer litt an på hva det er snakk om.

Etter det siste innlegget jeg kommentere, har jeg egentlig ikke lyst til å skrive det i fare for å bli stemplet som bare oversensitiv.. Men det er sanseinntrykk jeg reagerer på, mest lyder men også noen lukter og synsinntrykk. Enkelte ting som er på tv-programmer og filmer blir for heftig, veldig mange lyder setter meg ut av spill. I tillegg takler jeg ikke kroppskontakt i det hele tatt, noe jeg har sagt klart i fra om, men det blir ikke tatt hensyn til. Jeg sliter også med andres kroppskontakt, men det er en ting jeg føler er over streken for hva jeg kan be om, så det kommer jeg ikke til å si noe om.

Jeg mener jo uansett ikke å kutte ut absolutt alt som kan trigge, men heller at det blir tatt hensyn til og kuttet ned på de tingene som det er enkelt å "moderere".

Anonymous poster hash: 76875...81a

[AnonymBruker]

Problemet her er jo at du ikke kan styre når du blir utsatt for triggerne. I seg selv er jo eksponeringsterapi noe av det beste for å bli bedre av PTSD, men det er jo viktig at det skjer under trygge forhold. Har du fått et slikt tilbud enda? Tror de har det på Modum bad blant annet.

Det er jo litt vanskelig å gi råd når du ikke sier hva triggerne er, men hvis familien din virkelig vil hjelpe deg og tar hensyn, kan dere jo gå gjennom disse triggerne. Men du må jo styre det til en viss grad, og tørre å kjenne på utryggheten. Du vil oppleve å miste kontrollen, men du vil også se at du kan mestre det å miste kontrollen siden situasjonen i seg selv ikke er farlig. Det kan likevel være lurt at du i første omgang trener på det med profesjonelle.

Anonymous poster hash: 52007...bba

[AnonymBruker]

Problemet her er jo at du ikke kan styre når du blir utsatt for triggerne. I seg selv er jo eksponeringsterapi noe av det beste for å bli bedre av PTSD, men det er jo viktig at det skjer under trygge forhold. Har du fått et slikt tilbud enda? Tror de har det på Modum bad blant annet.

Det er jo litt vanskelig å gi råd når du ikke sier hva triggerne er, men hvis familien din virkelig vil hjelpe deg og tar hensyn, kan dere jo gå gjennom disse triggerne. Men du må jo styre det til en viss grad, og tørre å kjenne på utryggheten. Du vil oppleve å miste kontrollen, men du vil også se at du kan mestre det å miste kontrollen siden situasjonen i seg selv ikke er farlig. Det kan likevel være lurt at du i første omgang trener på det med profesjonelle.

Anonymous poster hash: 52007...bba

Jeg er ikke klar for eksponering, må først stabiliseres. Eksponering er forresten bare nedbrytende om man ikke har teknikker inne til å takle det, å bare bli utsatt for triggere gang på gang uten å klare å håndtere det fører i de fleste tilfeller til forverring.

Skriver litt i forrige innlegg om hva jeg reagerer på, men kan gi noen konkrete eksempler: høye og brå lyder, parfymelukt og kroppskontakt. Det siste vet folk at jeg ikke liker, men noen insisterer likevel på å skulle være borti meg. Jeg blir liksom bare omgjort til en menneskelig klump som ikke klarer annet enn å sitte i en stol, fordi jeg konstant blir trigget og satt ut av spill.

Anonymous poster hash: 76875...81a