Jeg kan dele tankene mine.

[AnonymBruker]

Det er som om det er to deler av bevisstheten min; den kroppslige og den sjelelige. Til vanlig er de høyst avhengig av hverandre, men i det siste har jeg blitt mer og mer dratt over på det åndelige plan.

Det er vanskelig å forklare, men jeg skal forsøke.

Sult. Jeg våknet i dag morges og kjente at kroppen nærmest skrek av sult. Jeg har ikke spist på noen dager nå, jeg har rett og slett glemt det. Jeg merker det nesten ikke, heller. Sjelen min føles uavhengig av kroppen, kroppen er bare et irriterende påheng som forsinker min åndelige eksistens. Jeg måtte på butikken, fordi jeg ikke har mat, og ettersom jeg ikke ville gå sulten på butikken, 'sa' jeg til kroppen at den ikke var sulten. Da kjente jeg ikke lenger sulten. Jeg kjente jo at kroppen var slapp og ikke hang helt med, men den fortalte meg ikke at den trengte næring.

Frykt har jeg også lagt merke til at har forandret seg i det siste. Jeg pleier å være nokså var ovenfor andre mennesker, ettersom jeg har hatt dårlige erfaringer med fremmede tidligere. Forleden dag kom en mann løpende rundt et hushjørne og kræsjet nesten i meg. Han var stor og kledd i en mørk frakk, noe som tidligere ville trigget en følelse av sterk uro i meg, men nå kjente jeg bare et lite stikk i magen før jeg - sjelen - 'sa' til kroppen at den ikke trengte å være redd. Og da var den ikke redd lenger. Ingen instinkter om å flykte, sloss eller fryse. Bare ren likegyldighet.

Den fremmede, og dette er litt morsomt, ble imidlertid mer oppskaket. Han beklaget seg veldig, okket og uffet seg, før han møtte blikket mitt - og da ble han redd. Jeg vet ikke hvorfor, jeg verken stirret på ham eller så sint ut. Jeg kunne likevel se tydelig frykt i øynene til denne fremmede, selv om jeg ikke på noen måte gir uttrykk av å være en trussel. Han beklaget seg igjen, og dro derfra i hastverk.

Jeg føler meg med andre ord ikke menneskelig. Jeg hører ikke til her i denne menneskeverdenen. Mennesker appellerer ikke til meg overhodet som artsfrender; jeg anerkjenner deres eksistens og jeg respekterer deres liv, det er ikke det, men jeg føler ingen tilknytning mot dem. Eller, det har noen unntak, men de er sjeldne:

Noen mennesker har jeg en sterk kontakt med, selv uten å ha stiftet noe bekjentskap med dem. Jeg vet ikke hva de heter, men jeg vet at de er som meg. Jeg vet det, helt instinktivt; det er som å gå i en verden av svart-hvitt og plutselig se noen i farger. Jeg har bare møtt et par av dem hittil, men det har aldri slått feil. Jeg innleder som oftest en samtale med dem, etter å ha fått deres anerkjennelse via blikkontakt. Da klaffer det fullstendig. Ikke romantisk, seksuelt eller en gang vennskapelig, men vi møtes på et åndelig plan. Vi er stilt inn på samme frekvens. Ofte har disse også rare tanker, som meg selv, og en måte å se verden på som ikke stemmer overens med de øvrige menneskene i den.

Hva kan dette være?

Anonymous poster hash: 546e7...8cd

[AnonymBruker]

Det minner om en lidelse i psykose-spekteret, uten å stille noen diagnose. Om man har en psykose, kan det være vanskelig å skille mellom seg selv og andre, og hva som er virkelig og hva som ikke er det. Man kan da føle at man kan lese andres tanker og at man har en spesiell evne som ikke andre har. Blant annet.

Anbefaler deg å kontakte fastlegen, printe ut hovedinnlegget ditt og vise det.

Anonymous poster hash: d9d71...b92

[AnonymBruker]

Det minner om en lidelse i psykose-spekteret, uten å stille noen diagnose. Om man har en psykose, kan det være vanskelig å skille mellom seg selv og andre, og hva som er virkelig og hva som ikke er det. Man kan da føle at man kan lese andres tanker og at man har en spesiell evne som ikke andre har. Blant annet.

Anbefaler deg å kontakte fastlegen, printe ut hovedinnlegget ditt og vise det.

Anonymous poster hash: d9d71...b92

Takk for svar, men jeg kommer ikke til å kontakte helsevesenet. Jeg stoler ikke på dem.

Anonymous poster hash: 546e7...8cd

[AnonymBruker]

Takk for svar, men jeg kommer ikke til å kontakte helsevesenet. Jeg stoler ikke på dem. Anonymous poster hash: 546e7...8cd

Det kan også være en del av en psykoselidelse, dessverre. Man kan bli paranoid.

Helsevesenet er der for å hjelpe deg. Håper du tar mot til deg og snakker med fastlegen.

Anonymous poster hash: d9d71...b92

[AnonymBruker]

Når det gjelder sult er da ikke det noe uvanlig. Jeg har selv gått uten mat og vann i fire dager, og sultfølelsen forsvant. Ikke noe spesielt med det.

Anonymous poster hash: 69013...d92

[AnonymBruker]

Når det gjelder sult er da ikke det noe uvanlig. Jeg har selv gått uten mat og vann i fire dager, og sultfølelsen forsvant. Ikke noe spesielt med det.

Anonymous poster hash: 69013...d92

Samme her. Om jeg er syk og går en stund uten å spise, så forsvinner den bare.

Anonymous poster hash: 3ebff...d87