Unnskyld meg, gutter, men....

[AnonymBruker]

Pua konseptet begynner å bli del år gammel da. The game kom ut i 2004 og selve pua bevegelsen begynte vel noen år før der igjen. Det er flere forskjellige "skoler" innen pua, så hva som blir lært vekk er noe forskjellig. Det at kompisene dine har en del teorier om hvorfor ditt og hvorfor datt er en typisk greie som treffer de som leser om dette, jeg var slik i begynnelsen også. Man blir skråsikker og tror man forstår alt, men virkeligheten er jo mye mer kompleks og mindre svart hvit enn hva som står i de bøkene. Hvilke intensjoner damen har etter en avslutning vil da være individuelt fra dame til dame tenker jeg, er ikke noe fasit svar på det.

Enig. Og fryktelig irriterende

Jeg synes de er pinglete de mennene som later som de vil være venner når de egentlig går rundt og er forelsket. Tror det er viktig å ikke skamme seg over intensjonene man har. Har aldri opplevd at en dame har skutt meg ned når i grøften når jeg har sagt at jeg liker henne from the get go. Synes man kan si hva man ønsker og vil, og hvis den andre ikke vil det samme så er det slik det er. Er ikke noe å bli sur eller skamme seg over.

Nå går det jo fint an å være forelsket i en venn uten å ha et ønske om å gjøre noe med det, og da synes jeg det er helt legitimt å la det ligge uten at det indikerer feighet. Følelser er aldri noe å skamme seg over, men de kan både oppstå og forsvinne uten at man ønsker å handle på de.

Tenker mer på de som mer eller mindre subtilt prøver å få til noe, uten å være åpen om intensjonene sine. De som kanskje er vant til at de må trikse litt for å varme opp jentene, enten det er for kun sex eller mer. Det er bare creepy. I den grad de har sjans hos meg i utgangspunktet blir den definitivt ikke-eksisterende etter slike stunts.

Jeg tror man må fikse opp i de problemene selv. Man må håndtere negative følelsene og forstå hvorfor de er der. Å gå inn i et forhold for å rette opp i de sårene tror ikke jeg er den beste måten å gjøre det på. Hva skjer hvis forholdet tar slutt? Vil sårene være grodd da, eller var forholdet plasteret på såret.

Det kommer litt an på hvilke type problemer det er snakk om. Er det 1) negativ tankegang, dårlig selvfølelse eller ting man kan fikse selv, eller umodenheter - sure, dårlig ide å involvere en partner i det. Da kan det bli som å pisse i buksa for å holde seg varm, eller det kan bli et destruktivt forhold med store svingninger og noe man blir hektet på.

Er det derimot en 2) relasjonsskade - en oversensitivitet, en dyp altoppslukende redsel for å ikke bli akseptert eller elsket som den man er innerst inne, for eksempel grunnlagt i barndommen der man opplever å bli uadekvat speilet eller ikke føler seg sett og elsket uansett hvor glade man er i foreldrene sine - noe som naturligvis har ført til "sjelelig ensomhet" og dyp frykt for å virkelig komme nær og stole på noen igjen - da er ikke det nødvendigvis noe man kan fikse alene. En psykolog kan hjelpe til en viss grad, men til syvende og sist er det kun et nært, trygt, varig og stabilt kjærlighetsforhold som kan hele de sårene. Det blir ikke et plaster på såret, men tilstanden som gjør at såret kan heles innenfra, dårlig metaforisk sagt.

I 1) er det begrensende problemet tanker som "Hva skjer hvis forholdet tar slutt". Det er en reell bekymring i dagens samfunn, fordi vi lever i en umoden kultur der en betydelig andel par ikke opplever en virkelig connection og dyp form for tilhørighet og kjærlighet, snarere et forhold basert på mer overflatiske eller umodne verdier - umoden kjærlighet. Det er sjelden å komme over noen som har kapasitet nok til bærekraftig kjærlighet slik det kan praktiseres i sin dypeste form. For en med 1) er det mest katastrofale som kan skje at noen får slippe helt inn, men svikter. Det fører til en retraumatisering. Løsningen blir å finne en rock solid partner med dyp forståelse for situasjonen, og så vokser man og finner roen ved siden av hverandre i en union, ikke i en symbiose.

Men nå er jeg heeeeelt off topic

Anonymous poster hash: 5c0da...792

[AnonymBruker]

I 2) er det begrensende problemet tanker som "Hva skjer hvis forholdet tar slutt". Det er en reell bekymring i dagens samfunn, fordi vi lever i en umoden kultur der en betydelig andel par ikke opplever en virkelig connection og dyp form for tilhørighet og kjærlighet, snarere et forhold basert på mer overflatiske eller umodne verdier - umoden kjærlighet. Det er sjelden å komme over noen som har kapasitet nok til bærekraftig kjærlighet slik det kan praktiseres i sin dypeste form. For en med 2) er det mest katastrofale som kan skje at noen får slippe helt inn, men svikter. Det fører til en retraumatisering. Løsningen blir å finne en rock solid partner med dyp forståelse for situasjonen, og så vokser man og finner roen ved siden av hverandre i en union, ikke i en symbiose.

Men nå er jeg heeeeelt off topic

Anonymous poster hash: 5c0da...792

Korrigering! Siste avsnitt handlet selvfølgelig om de relasjonsskadede

Anonymous poster hash: 5c0da...792

[AnonymBruker]

Min erfaring er at når jeg har avsluttet et forhold, og sier vi kan være venner (uavhenig hvem som ente forholdet) Så er jeg ferdig og ser på oss som kun venner. Men når det går bare 1 nd eller 2 etter bruddet, så blir det mas om vi kan ha vennesex?? Skjedde med far til mine barn som jeg tok iniativet til at det ble slutt. Og med han jeg var sammen med etter han som slo opp med meg (men tydligvis angret etterpå, men da var det forsent) Og da ble mas om vennesex. Noe som var helt uaktuelt for meg. Jeg har et slags vennlig forhold til barnefaren, men vi er i samme omgangskrets og han er far til mine barn. Men han jeg hadde et forhold med etter han, han ble det ikke noe vennskap med. Prøvde, men gikk jo ikke.

Så å være venner med exn er bare helt håpløst har jeg funnet ut.

Nå er ikke jeg noen gutt/mann, men svarte fra ei jentes side

Anonymous poster hash: 2bf81...077

[AnonymBruker]

Ja jeg er helt enig i det. Følelser endrer seg og det må man jo bare forholde seg til. Betyr ikke at man ble feiledet.

Det er likevel en kjennsgjerning at en del kvinner og menn dypest sett vet hva de driver med, når de involverer seg med noen og så "ombestemmer seg", ofte flere ganger. Det har elementer av testing, makt, psykologiske spill og reenactment. Når noen biter på kroken har man grunnlaget for et destruktivt forhold og umoden kjærlighet.

De "vet" det er feil, så de fornekter det - men noen kan ha sine klare øyeblikk der de innrømmer det ovenfor seg selv.

Er sant det. Man blir vel lei seg uansett så lenge man følte en tilknytning til personen. Hvor lei seg man blir kommer vel annpå hvor sterkt man følte seg tilknyttet.

Ikke nødvendigvis.

Anonymous poster hash: 5c0da...792

[AnonymBruker]

Min erfaring er at når jeg har avsluttet et forhold, og sier vi kan være venner (uavhenig hvem som ente forholdet) Så er jeg ferdig og ser på oss som kun venner. Men når det går bare 1 nd eller 2 etter bruddet, så blir det mas om vi kan ha vennesex?? Skjedde med far til mine barn som jeg tok iniativet til at det ble slutt. Og med han jeg var sammen med etter han som slo opp med meg (men tydligvis angret etterpå, men da var det forsent) Og da ble mas om vennesex. Noe som var helt uaktuelt for meg. Jeg har et slags vennlig forhold til barnefaren, men vi er i samme omgangskrets og han er far til mine barn. Men han jeg hadde et forhold med etter han, han ble det ikke noe vennskap med. Prøvde, men gikk jo ikke.

Så å være venner med exn er bare helt håpløst har jeg funnet ut.

Nå er ikke jeg noen gutt/mann, men svarte fra ei jentes side

Anonymous poster hash: 2bf81...077

Ja, ja... Ikke det beste grunnlaget for et vennskap når den ene ikke respekterer grensene, nei

Anonymous poster hash: 5c0da...792

[Gjest .-L-.]

Nå går det jo fint an å være forelsket i en venn uten å ha et ønske om å gjøre noe med det, og da synes jeg det er helt legitimt å la det ligge uten at det indikerer feighet. Følelser er aldri noe å skamme seg over, men de kan både oppstå og forsvinne uten at man ønsker å handle på de.

Du mener at man kan ha forelskelsen men ikke handle på den? Høres litt rart ut, de fleste ønsker jo å handle på forelskelsen. Jeg sliter faktisk veldig med å være venn med en jeg er forelsket i, jeg søker heller avstand. Jeg tror det bunner i et kompleks som er det pga av rollen jeg hadde i tenårene. Det er et område som er vanskelig for meg. Selv om damen er åpen for vennskap og hadde akseptert at jeg var forelsket så er det er bare en veldig uønsket situasjon som jeg ikke ønsker å være i. Jeg har tenkt en del på dette, og det er noe jeg trenger å finne ut av, men passer egentlig litt dårlig nå, oppi alt eksamensstresset.

Tenker mer på de som mer eller mindre subtilt prøver å få til noe, uten å være åpen om intensjonene sine. De som kanskje er vant til at de må trikse litt for å varme opp jentene, enten det er for kun sex eller mer. Det er bare creepy. I den grad de har sjans hos meg i utgangspunktet blir den definitivt ikke-eksisterende etter slike stunts.

Skulle jeg ha prøvd å være venner hadde jeg nok vært åpen om hva jeg følte, men jeg hadde ikke prøvd meg. Synes ikke man respekterer jenten hvis en prøver seg når det er vennskap man har sagt man skal ha.

Er det derimot en 2) relasjonsskade - en oversensitivitet, en dyp altoppslukende redsel for å ikke bli akseptert eller elsket som den man er innerst inne, for eksempel grunnlagt i barndommen der man opplever å bli uadekvat speilet eller ikke føler seg sett og elsket uansett hvor glade man er i foreldrene sine - noe som naturligvis har ført til "sjelelig ensomhet" og dyp frykt for å virkelig komme nær og stole på noen igjen - da er ikke det nødvendigvis noe man kan fikse alene. En psykolog kan hjelpe til en viss grad, men til syvende og sist er det kun et nært, trygt, varig og stabilt kjærlighetsforhold som kan hele de sårene. Det blir ikke et plaster på såret, men tilstanden som gjør at såret kan heles innenfra, dårlig metaforisk sagt.

Anonymous poster hash: 5c0da...792

Ja, jeg vet at dersom man ikke opplever kjærlighet i barndommen så påvirker det en når det kommer til relasjonsbygging senere i livet. Har ikke hørt om noe som heter "kjæresteterapi" Er noe som heter familieterapi, det er vel det jeg føler er nærmest. Dog, dette er ikke et område jeg er noe kunnskapsrik på. Jeg har forsåvidt utdanning innen psykologi, men min utdanning er primært innenfor et annet fagområde.

I 1) er det begrensende problemet tanker som "Hva skjer hvis forholdet tar slutt". Det er en reell bekymring i dagens samfunn, fordi vi lever i en umoden kultur der en betydelig andel par ikke opplever en virkelig connection og dyp form for tilhørighet og kjærlighet, snarere et forhold basert på mer overflatiske eller umodne verdier - umoden kjærlighet. Det er sjelden å komme over noen som har kapasitet nok til bærekraftig kjærlighet slik det kan praktiseres i sin dypeste form. For en med 1) er det mest katastrofale som kan skje at noen får slippe helt inn, men svikter. Det fører til en retraumatisering. Løsningen blir å finne en rock solid partner med dyp forståelse for situasjonen, og så vokser man og finner roen ved siden av hverandre i en union, ikke i en symbiose.

Men nå er jeg heeeeelt off topic

Anonymous poster hash: 5c0da...792

Vel, de fleste folk er nok ikke så bevisste på hva det er som faktisk skaper den tilhørigheten og relateringen du snakker om.

Hva mener du er umodne verdier, og kan du definere umoden kjærlighet? Og hvordan mener du en person er, som har den kapasiteten du snakker om?

[Gjest .-L-.]

Det er likevel en kjennsgjerning at en del kvinner og menn dypest sett vet hva de driver med, når de involverer seg med noen og så "ombestemmer seg", ofte flere ganger. Det har elementer av testing, makt, psykologiske spill og reenactment. Når noen biter på kroken har man grunnlaget for et destruktivt forhold og umoden kjærlighet.

De "vet" det er feil, så de fornekter det - men noen kan ha sine klare øyeblikk der de innrømmer det ovenfor seg selv.

Vel, det er forskjell på å ombestemme seg en gang og å ombestemme seg flere ganger

Jeg tror ikke alle er så klar over denne push pull strategien som du snakker om, mange gjør det nok ubevisst også. Synes forøvrig ikke noe om den.

Ikke nødvendigvis.

Anonymous poster hash: 5c0da...792

Host, mangel på argumentasjon

Endret 7. november 2013 av .-L-.

[AnonymBruker]

Er det gjengs oppfatning at når dere avslutter noe med en dame, så vil hun alltid enten

a) være venner fordi hun håper det skal bli noe mer senere hvis hun bare holder deg i livet sitt

b) være venner fordi hun skal prøve å gjøre deg sjalu

c) late som om hun er helt ok med det, men er det egentlig ikke

d) være rasende og hjerteknust, men prøver å lure deg til å tro noe annet

e) spille et spill for å få deg på kroken igjen

?

Står det i en PUA-bok eller noe sånt?

Er det virkelig så utenkelig at en dame er helt ok med å ende et forhold eller en greie, og dypest i det dypeste dype gjerne vil være bare venner, frie, lykkelige og gode mot hverandre?

Anonymous poster hash: 5c0da...792

Som om kvinner ikke driver med PUA-tullet selv også :D

Anonymous poster hash: 5f26c...685

[AnonymBruker]

Som om kvinner ikke driver med PUA-tullet selv også :D

Anonymous poster hash: 5f26c...685

Erfaringsmessig er det først og fremst PUA-menn som TROR de blir playet, bare fordi dama gjennomskuer dem og vil ha noe ekte. Det varer så lenge hun gir han sjansen til å demonstrere at han kan ha en ekte, dyp relasjon uten spill-piss. Ender brutalt når hun går lei.

Anonymous poster hash: 5c0da...792

[AnonymBruker]

Du mener at man kan ha forelskelsen men ikke handle på den? Høres litt rart ut, de fleste ønsker jo å handle på forelskelsen. Jeg sliter faktisk veldig med å være venn med en jeg er forelsket i, jeg søker heller avstand. Jeg tror det bunner i et kompleks som er det pga av rollen jeg hadde i tenårene. Det er et område som er vanskelig for meg. Selv om damen er åpen for vennskap og hadde akseptert at jeg var forelsket så er det er bare en veldig uønsket situasjon som jeg ikke ønsker å være i. Jeg har tenkt en del på dette, og det er noe jeg trenger å finne ut av, men passer egentlig litt dårlig nå, oppi alt eksamensstresset.

Skulle jeg ha prøvd å være venner hadde jeg nok vært åpen om hva jeg følte, men jeg hadde ikke prøvd meg. Synes ikke man respekterer jenten hvis en prøver seg når det er vennskap man har sagt man skal ha.

Hvis vennskapet er viktig nok for deg, er forelskelsen kanskje noe du ønsker å la gå sin gang uten at du formidler den. Eller du kan være forelsket og likevel vite at hun ikke har det du trenger i et forhold. Hvorfor si det, og risikere å ødelegge et vennskapsforhold som vanligvis funker helt fint?

Ja, jeg vet at dersom man ikke opplever kjærlighet i barndommen så påvirker det en når det kommer til relasjonsbygging senere i livet. Har ikke hørt om noe som heter "kjæresteterapi" Er noe som heter familieterapi, det er vel det jeg føler er nærmest. Dog, dette er ikke et område jeg er noe kunnskapsrik på. Jeg har forsåvidt utdanning innen psykologi, men min utdanning er primært innenfor et annet fagområde.

Har heller ikke hørt om noe som heter kjæresteterapi, men det er her altså snakk om effekten av et varig kjærlighetsforhold basert på moden kjærlighet. Hvilket bringer meg til.... :

Hva mener du er umodne verdier, og kan du definere umoden kjærlighet? Og hvordan mener du en person er, som har den kapasiteten du snakker om?

Det handler om mindsettet, modenhet, evne til følelsesregulering, selvutvikling, prioriteringer, moral og spiritualitet.

Umodne er for eksempel typisk la seg styre av følelser ("jeg har vært utro mot mannen min fordi jeg er sååå forelska i han på jobben"), la seg styre og hekte av andres umodenheter og psykologiske spill ("jeg vet hun ikke er bra for meg men jeg greier ikke gå fra henne"), assosierer kjærlighet med forelskelse ("jeg føler ikke det rette lenger, vil skilles")... Vanskelig å beskrive, egentlig.

Anonymous poster hash: 5c0da...792

[AnonymBruker]

Vel, det er forskjell på å ombestemme seg en gang og å ombestemme seg flere ganger

Jeg tror ikke alle er så klar over denne push pull strategien som du snakker om, mange gjør det nok ubevisst også. Synes forøvrig ikke noe om den.

Ja, men som oftest går det en del frem og tilbake

Jeg tror også at det skjer ubevisst hos veldig mange, og i noen tilfeller er dette som resultat av en slags personlighetsproblematikk light som det synes å bare bli mer og mer av i dagens samfunn, hos de som ikke er aware.

Host, mangel på argumentasjon

Ja, daten ringte på

Anonymous poster hash: 5c0da...792

[AnonymBruker]

Er det gjengs oppfatning at når dere avslutter noe med en dame, så vil hun alltid enten

a) være venner fordi hun håper det skal bli noe mer senere hvis hun bare holder deg i livet sitt

b) være venner fordi hun skal prøve å gjøre deg sjalu

c) late som om hun er helt ok med det, men er det egentlig ikke

d) være rasende og hjerteknust, men prøver å lure deg til å tro noe annet

e) spille et spill for å få deg på kroken igjen

Anonymous poster hash: 5c0da...792

Punkt e er det en del KG-jenter som mener er en fin "taktikk", så det er ikke så rart å tro det.

Anonymous poster hash: 49211...92d

[AnonymBruker]

Punkt e er det en del KG-jenter som mener er en fin "taktikk", så det er ikke så rart å tro det.

Anonymous poster hash: 49211...92d

Skjønner ikke hvorfor... Hvor ofte funker det, liksom, og hvem vil ha en man må spille et spill for å få? Ikke jeg ihvertfall.

Anonymous poster hash: 5c0da...792