Deprimert etter spontanabort

[AnonymBruker]

Jeg er en student som opplevde en sponatanabort i sommer. Jeg ble uplanlagt gravid, men sjokket var større når legen sa at jeg hadde spontanabortert. Det var riktinok tidlig (i uke 6). Ønsker meg barn, men ikke i denne fasen av livet.

Rakk ikke sørge før skolen var igang igjen, har ikke tenkt noe mer på dette- og trodde jeg hadde lagt det bak meg. Men sist uke fikk jeg vite at noen i nærmeste omgangskrets var gravide. Det var som å få et slag i trynet!

Den siste uken var jeg slitt med å komme meg ut av sengen, og vil helst være alene. Jeg spiser lite, sover lite, vanskelig for å konsentrere meg.. føler at alt går nedover, FORT.

Er det noen andre som opplever noe lignende? Og hvordan har dere taklet det? Snakke med noen, hvem?

Anonymous poster hash: 1dbd3...cb8

Anonymous poster hash: 1dbd3...cb8

[AnonymBruker]

Det første steget her bør være å ta kontakt med fastlege. Kanskje kan han eller hun nok om slike situasjoner til å være en god samtalepartner, eller kanskje vil vedkommende henvise deg videre. Om du ikke ønsker å gå til lege og bare trenger å snakke med noen, kan kanksje en hjelpetelefon fungere? Mental helse, Kirkens SOS..

Anonymous poster hash: ad1eb...d17

[AnonymBruker]

Ja, men klarer liksom ikke helt å ta steget. Er det "normalt" å få reaksjon så lenge etter som 3 mnd?

Anonymous poster hash: 1dbd3...cb8

[AnonymBruker]

Reaksjon kan du få når som helst. Føler med deg...

Anonymous poster hash: e876a...1a8

[Strikkemamma]

Da jeg opplevde spontanabort fant jeg mye trøst i å snakke med min mor som hadde opplevd det samme da hun var ung. Sender en klem til deg!

[AnonymBruker]

Det er vanlig at traumer (det er jo på en måte det det er) kan komme til syne med en etterreaksjon en tid etter, når man opplever noe som minnet om spontanaborten (at en annen ble gravid). Det er godt å ha noen å snakke med, som enten har opplevd det selv (venninne, mor osv) eller en lege.

Selv opplevde jeg det som en trøst at en spontanabort er et resultat av at det var noe alvorlig galt med fosteret/embryoet. Da støter jo kroppen det ut, for det er ikke levedyktig. For meg gjorde det det lettere å akseptere. Jeg hadde mer traumer av de sterke fysiske smertene, men det er visst veldig forskjellig om man opplever dette.

Anonymous poster hash: 0d63e...bd1