Finnes det golddiggere?

[AnonymBruker]

Det var en Lamborghini.

Priceless!

Anonymous poster hash: 5acb3...9e3

[AnonymBruker]

At noen spør etter inntekt tidlig i et bekjentskap, ville jeg tatt som et varseltegn.

Styr unna folk som er opptatt av status, penger og/eller makt. De har nærmest uten unntak en eller annen form for issues; som regel knyttet til evnen til å elske andre mennesker.

Anonymous poster hash: 102c8...9ec

[AnonymBruker]

Jeg er ikke golddigger, men at de finnes tviler jeg ikke på.

Økonomien til en mann er en viktig faktor da. Synes jeg ihvertfall. Men det er mest økonomistyringen som er interessant. En mann som tjener 150 000 i året og lever greit på det er turn on. En som tjener 1,5 millioner, men bruker alt på unyttige ting og kanskje også har forbrukslån/kredittgjeld, det er skikkelig turn off.

I mine øyne.

Det er vel også litt turn off med menn som har et lavere forbruk enn de har råd til.

Anonymous poster hash: 5acb3...9e3

[Lea2]

Jeg synes det er turn-off når noen begynner å legge ut om hvor mye de tjener eller hvor fancy jobb de har. Greit at det nevnes i forbifarten eller når det er relevant, men generelt sett får det meg til å miste interessen totalt.

Å ha kontroll på egen økonomi og leve etter evne er en stor fordel, men jeg vet at jeg ikke ønsker et liv som består av ting. Been there, done that.

[AnonymBruker]

Det er vel også litt turn off med menn som har et lavere forbruk enn de har råd til.

Anonymous poster hash: 5acb3...9e3

Om man synes det, da er man en golddigger, ja. Flink gutt.

Anonymous poster hash: 102c8...9ec

[AnonymBruker]

Jeg kan fortelle deg hvorfor jeg IKKE er det:

Jeg har fått smake på begge typer liv.

Den ene delen min familie er velbemidlet, og jeg har mer enn nok å falle tilbake på (hvis jeg ikke velger å si fra meg alt, noe jeg seriøst vurderer, da jeg ikke har behov for mer penger enn jeg skal tjene selv).

Jeg er imidlertid skilsmissebarn og har valgt å vokse opp med den av foreldrene mine som er jordnær og "vanlig vellykket arbeider/middelklasse", i et helt vanlig hus, og med venner og klassekamerater som også er helt gjennomsnittlige. Jeg er veldig glad for å ha fått det grunnlaget. Jeg er også veldig takknemlig for at den ene forelderen min passet på at jeg beholdt bakkekontakten i de årene hvor det lett kunne ha tatt av.

Gjennom den andre delen av familien, og andre velbemidlede venner fra studiene, har jeg fått min (over)dose med rikmannsliv.

Mange av de barna (nå unge voksne) er helt fucket opp. De svever på en sky og har ikke begrep om hvordan livet egentlig er. Skremmende mange prøver å være perfekte, og er veldig opptatt av fasade. Problemene dreier seg om enten kokain, anorexia, fjortisdrama, Hugo Boss og Mulberry, eller de er bitre på livet fordi de ikke blir verdensberømte DJ'er eller ikke får den opp. Det er mye destruktivitet, og overflatisk dybde hos de som søker etter noe mer, til og med overflatisk opprør. For mange av dem er det veldig viktig hvilken familie du kommer fra og hvor mye penger du har, og jeg har selv opplevd å bli forskjellsbehandlet av de folka ut fra hva de vet om meg og ikke. Blant en del er det en god del hån og forakt mot de som ikke er litt annerledes og ikke like "perfekte" og "kule" som dem selv.

Jeg har datet et par "slike" menn også, men har aldri fått til å føle det helt store for dem. Jeg fant ingen dybde der, ingenting å forelske meg i. Jeg følte det var glatt, platt, og at det var store forventninger til hvordan jeg skulle te meg. Det er også ganske antiklimax når deres store interesse er klær, fine biler, eller en eller annen liksom-dyp hangup, og det er så viktig hva andre tenker. En gang klikket det for en jeg avviste, og jeg fikk slengt i trynet at jeg kom aldri til å finne noen så bra som han som ville ha fattig søppel som meg (hadde selvfølgelig ikke fortalt han om den andre halvdelen av slekten min, fordi jeg ville bli likt for den jeg er og ikke hva familien er god for). Ubehagelig opplevelse.

Alt i alt er det ofte noe vaklevorent og usikkert med personlighetene til de velbemidlede mennene jeg har møtt. Usikkerheten smittet over på meg, og jeg ble også usikker på forholdet på grunn av alle de oversøte orbiterne deres som la "litt" mer i utseende og fasade enn jeg gjør.

Unntaket var den gangen jeg datet en på kontinentet, som kom fra gamle penger. Han hadde klasse og jordnærhet man sjelden møter på Oslo vest (hvor ideen om jordnærhet dreier seg om beltestakk på 17.mai og vadmelsnickers på påsketur). Ikke hadde han den påtatte kulheten heller, og jeg slapp alle de teite uttrykkene som "sjæl ass". Han var bare akkurat som meg, flashet ikke, og gled lett inn blant mine "normale" venner. Han var vant til å jobbe hardt, prestert godt i idrett på internasjonalt nivå, og hadde ikke bare blitt betalt inn på god skole av far. Han hadde også jobbet blant fattige, ikke som en del av imagebygging som "en som bryr seg om de svake", men fordi han oppriktig gjorde det. Ikke hadde han en patetisk form for ungdomsopprør eller sjelesøking bak seg heller. Han var med andre ord akkurat som bra menn flest, enten de har penger eller ikke, og han var en sjeldenhet. Det var deilig å slippe å føle at jeg måtte holde han nede på jorda, men jeg kunne like gjerne ha datet en uten penger fordi pengene hadde ikke noe å si for hvordan vi levde livet vårt.

Jeg vil ha kjærlighet, og penger er uvesentlig. Hånden på hjertet. Har han penger så greit nok, men da evaluerer jeg grundig for å passe på at han ikke bare er en standard rich-brat, og at vi har samme verdier her i livet (som ikke dreier seg om pengebruk). Nok penger til kvalitetsmat og et ok sted å bo får jeg av min egen lønn, og jeg trenger ikke mer.

Og for å svare på spørsmålet ditt: Ja, det finnes golddiggers, men hvor godt har de det egentlig?

Anonymous poster hash: 053da...e20

[Gjest Gjest]

Og for å svare på spørsmålet ditt: Ja, det finnes golddiggers, men hvor godt har de det egentlig?

Anonymous poster hash: 053da...e20

Kommer jo an på om de har seg en "dyp hang up" eller noe da.

[amonyn]

Det er vel også litt turn off med menn som har et lavere forbruk enn de har råd til.

Anonymous poster hash: 5acb3...9e3

Jeg synes ikke det.

[AnonymBruker]

Jeg er golddigger.. Vil altid se på det veldig posetivt om dama har masse cash/kommer fra en rik familie

Men er ikke fattig selv, jeg tenker penger 24/7, og ble "rik" i ung alder.

lever og ånder for penger, god mat, villa, turer, og fete biler :-)

(Hadde jeg hatt dårlig råd hadde jeg gjort hva som helst for og komme meg opp og fram)

Alle er forskjellige :-)

hva med å dele med de som ikke har så mye..

Anonymous poster hash: 10d8a...c9e

[AnonymBruker]

hva med å dele med de som ikke har så mye..

Anonymous poster hash: 10d8a...c9e

Det har jeg prøvd å si til ca 10 000 rich brats og wannaberikinger... Lykke til med å få de ned på jorda.

Anonymous poster hash: 053da...e20

[Viventium]

hva med å dele med de som ikke har så mye..

Anonymous poster hash: 10d8a...c9e

Jeg jobber i snitt 60 timer i uka. Noen uker passerer jeg 80. Har helt gjennomsnittlig lønn men til tross for at jeg har jobba beinhardt for og komme opp og fram så har jeg begynt og få det bedre, Også mener du jeg skal begynne og dele ut penger?

Det vil si at jeg har nesten ikke fritid. Skal jeg jobbe for at andre sitter på ræva?

Fra jeg var liten har jeg hatt et ønske om og bli rik..

Og jeg jobber for at mine fremtidige barn skal få et godt liv.

Jeg spanderer gjerne på venner og familie

Edit:

Jeg er ikke noe sånn oslo soss ("bygda ftw") som tror jeg er bedre enn alle andre men jeg vil ha et bra liv for meg selv og mine. ser jeg en gammel dame som trenger hjelp hjelper jeg hun uten og nøle. Åpner døra for folk støtt og stadig og fokuserer på og hjelpe andre.

Men det er så mange som sitter på ræva og suttrer over at jeg har det bedre. Men dem skjønner ikke alt jeg "ofrer" mye for og ha det litt bedre.

Hadde jeg vunnet 200mill hadde jeg kjøpt hus til kompisene mine.

Endret 3. november 2013 av Viventium