Hvordan ta opp temaet spiseforstyrrelse?

[AnonymBruker]

Jeg innser at jeg har en spiseforstyrrelse. Jeg har ikke snakket med noen om det, fordi jeg synes det er så flaut, jeg føler at jeg er alt for feit til å være spiseforstyrret (ja, jeg vet at det ikke har noe med vekt å gjøre). Jeg er ofte innom fastlegen min på grunn av et annet problem jeg har, og lurer på hvordan jeg skal ta det opp. Er det noen som har noen gode råd til hva jeg kan si, hvordan jeg kan formulere meg? Å skrive ned noe og gi til legen er ikke aktuelt.

Jeg skulle ønske jeg kunne få en diagnose på spiseforstyrrelsen min, så jeg hadde et navn på det, og et håndfast "bevis" på at alt ikke er som det skal. Da må jeg jo snakke med noen om det, men kan fastlegen sette en slik diagnose? Det er ikke aktuelt med henvisning til spesialisthelsetjenesten.

Tar i mot alle gode råd og tips..

Anonymous poster hash: 91d3f...f58

[AnonymBruker]

Du har kommet langt bare ved å innse at du har et problem!

Jeg er der selv, vet at jeg har et spiseproblem, men det å skulle ta tak i det føles virkelig ikke lett!

Hvor stort problem er det for deg i hverdagen? Hvor mye påvirker det deg?

Jeg ville sagt det rett ut til legen, men så har jeg en fastlege jeg kan snakke rett fra levra til og hun lytter. Spiseproblemet mitt har jeg tatt til dels opp, men det å skulle ta i mot hjelp for det sitter langt inne..

Anonymous poster hash: 4ff23...63b

[Gjest Blomst83]

Så du ønsker å få en håndfast diagnose,men ikke ordentlig hjelp?Mener ikke å angripe deg,men jeg spør for det er sånn jeg leser innlegger ditt.

[AnonymBruker]

Du har kommet langt bare ved å innse at du har et problem!

Jeg er der selv, vet at jeg har et spiseproblem, men det å skulle ta tak i det føles virkelig ikke lett!

Hvor stort problem er det for deg i hverdagen? Hvor mye påvirker det deg?

Jeg ville sagt det rett ut til legen, men så har jeg en fastlege jeg kan snakke rett fra levra til og hun lytter. Spiseproblemet mitt har jeg tatt til dels opp, men det å skulle ta i mot hjelp for det sitter langt inne..

Anonymous poster hash: 4ff23...63b

Jeg begynner å innse at jeg er syk når jeg har BMI som tilsier at jeg er undervektig, men alle følelser, speil og kroppssjekking sier at jeg er feit. Jeg trodde ikke på at noen spiseforstyrrede ikke klarer å se at de er tynne, jeg ser jo at jeg har gått ned i vekt, men jeg synes jeg er nærmere feit enn tynn fortsatt. Det påvirker meg mye i hverdagen, det er vanskelig å få i seg den maten jeg skal og jeg bruker mye tid på å argumentere for hvorfor jeg ikke skal spise noe, og ha dårlig samvittighet for hva jeg har spist.

Å si det direkte synes jeg er veldig vanskelig. Jeg er redd for at legen skal synes jeg er for feit til å ha en spiseforstyrrelse, eller at ved at jeg sier at jeg er spiseforstyrret så "innrømmer" jeg at jeg synes jeg er tynn. Selv om jeg rasjonelt sett vet at jeg ikke er feit, så føler jeg meg så feit at jeg ikke kan risikere å si det rett ut.

Så du ønsker å få en håndfast diagnose,men ikke ordentlig hjelp?Mener ikke å angripe deg,men jeg spør for det er sånn jeg leser innlegger ditt.

Jo, jeg ønsker ordentlig hjelp. Jeg regner med du sikter til at jeg skriver det ikke er aktuelt med henvsining til spesialisthelsetjenesten? Det er ikke fordi jeg ikke vil eller ønsker hjelp fra dem, men andre faktorer. Jeg skjønner at det gjør hjelp tusen ganger vanskeligere, men dette er ikke noe som ikke er "ikke aktuelt" fra min side.

Anonymous poster hash: 91d3f...f58

[Gjest Blomst83]

Jeg begynner å innse at jeg er syk når jeg har BMI som tilsier at jeg er undervektig, men alle følelser, speil og kroppssjekking sier at jeg er feit. Jeg trodde ikke på at noen spiseforstyrrede ikke klarer å se at de er tynne, jeg ser jo at jeg har gått ned i vekt, men jeg synes jeg er nærmere feit enn tynn fortsatt. Det påvirker meg mye i hverdagen, det er vanskelig å få i seg den maten jeg skal og jeg bruker mye tid på å argumentere for hvorfor jeg ikke skal spise noe, og ha dårlig samvittighet for hva jeg har spist.

Å si det direkte synes jeg er veldig vanskelig. Jeg er redd for at legen skal synes jeg er for feit til å ha en spiseforstyrrelse, eller at ved at jeg sier at jeg er spiseforstyrret så "innrømmer" jeg at jeg synes jeg er tynn. Selv om jeg rasjonelt sett vet at jeg ikke er feit, så føler jeg meg så feit at jeg ikke kan risikere å si det rett ut.

Jo, jeg ønsker ordentlig hjelp. Jeg regner med du sikter til at jeg skriver det ikke er aktuelt med henvsining til spesialisthelsetjenesten? Det er ikke fordi jeg ikke vil eller ønsker hjelp fra dem, men andre faktorer. Jeg skjønner at det gjør hjelp tusen ganger vanskeligere, men dette er ikke noe som ikke er "ikke aktuelt" fra min side.

Anonymous poster hash: 91d3f...f58

Sikter til det ja.Men hvis du vil ha ordentlig hjelp,så kan jeg bare ikke se hvordan du kan tenke at det er uaktuelt. Men jeg dømmer ikke,stiller meg bare undrende. Har hatt sf i 17,og vet hvilken kamp det er. Men første skritt er jo alltid å innse,og så er neste skritt å dele. Så bare hopp i det,og si det som det er til legen din. Ønsker deg masse lykke til

[AnonymBruker]

Sikter til det ja.Men hvis du vil ha ordentlig hjelp,så kan jeg bare ikke se hvordan du kan tenke at det er uaktuelt. Men jeg dømmer ikke,stiller meg bare undrende. Har hatt sf i 17,og vet hvilken kamp det er. Men første skritt er jo alltid å innse,og så er neste skritt å dele. Så bare hopp i det,og si det som det er til legen din. Ønsker deg masse lykke til

Det er ikke JEG som mener det er uaktuelt, det er faktorer som gjør at behandling ved spesialist ikke er mulig å få til. Det handler ikke om vilje. Jeg vil ikke gå i detalj i fare for å bli gjenkjent.

Men hvordan starter man i det små..? Jeg tør ikke buse ut med å si "jeg er spiseforstyrret", så jeg vet ikke helt hvilke andre ord jeg kan velge? Har hatt det sånn i rundt tre år, men nå begynner det å bli virkelig ille..

Anonymous poster hash: 91d3f...f58

[Gjest Blomst83]

Ok. Da er det litt lettere å forstå. Hvis du ikke greier å si ting så direkte kan du jo beskrive litt til legen din om hvordan hverdagen din,så kanskje h*n vil hjelpe deg å sette litt mer ord på ting...?

[AnonymBruker]

Det er ikke JEG som mener det er uaktuelt, det er faktorer som gjør at behandling ved spesialist ikke er mulig å få til. Det handler ikke om vilje. Jeg vil ikke gå i detalj i fare for å bli gjenkjent. Men hvordan starter man i det små..? Jeg tør ikke buse ut med å si "jeg er spiseforstyrret", så jeg vet ikke helt hvilke andre ord jeg kan velge? Har hatt det sånn i rundt tre år, men nå begynner det å bli virkelig ille.. Anonymous poster hash: 91d3f...f58

Du kan be om å få behandling hos enspesialist som ikke kjenner deg/familien din, om det er problemet. Det kan jo hende fastlegenogså har en del kompetanse på dette.

Anonymous poster hash: 7c824...0bf

[AnonymBruker]

Ok. Da er det litt lettere å forstå. Hvis du ikke greier å si ting så direkte kan du jo beskrive litt til legen din om hvordan hverdagen din,så kanskje h*n vil hjelpe deg å sette litt mer ord på ting...?

Det var et godt forslag! Går det an å si at jeg "sliter litt med maten"? Er bare så veldig engstelig for at ingen skal ta det på alvor..

Du kan be om å få behandling hos enspesialist som ikke kjenner deg/familien din, om det er problemet. Det kan jo hende fastlegenogså har en del kompetanse på dette.

Anonymous poster hash: 7c824...0bf

Det er ikke det som er problemet, nei. Jeg håper fastlegen har noe kompetanse.

Anonymous poster hash: 91d3f...f58

[Gjest Blomst83]

Det var et godt forslag! Går det an å si at jeg "sliter litt med maten"? Er bare så veldig engstelig for at ingen skal ta det på alvor..

Anonymous poster hash: 91d3f...f58

Det går det ann å si. Du kan jo også slenge på at vekta di har gått ned. Frykten for å ikke bli tatt på alvor må du bare trosse. Men føler du at legen din ikke gjør det har du muligheten til å bytte.

[AnonymBruker]

Det går det ann å si. Du kan jo også slenge på at vekta di har gått ned. Frykten for å ikke bli tatt på alvor må du bare trosse. Men føler du at legen din ikke gjør det har du muligheten til å bytte.

Jeg synes bare det er litt rart at han ikke har kommentert at jeg har gått ned i vekt. Da føler jeg liksom at jeg ikke har gått ned nok, at jeg ikke er tynn nok til at det er et problem.

Har ny time om et par uker, skal gruble på hva jeg skal si frem til da.

Anonymous poster hash: 91d3f...f58

[Gjest Blomst83]

Veier du deg hos han?Er det snakk om veldig mange kilo?Men uansett så er vekt bare et symptom. Jeg vet det ikke er lett å tenke sånn.Har selv hatt anoreksi i 17 år.Men det er ikke tynnhet som sier noe om man har en spiseforstyrrelse.

[AnonymBruker]

Veier du deg hos han?Er det snakk om veldig mange kilo?Men uansett så er vekt bare et symptom. Jeg vet det ikke er lett å tenke sånn.Har selv hatt anoreksi i 17 år.Men det er ikke tynnhet som sier noe om man har en spiseforstyrrelse.

Jeg veier meg ikke hos ham, nei. Han har spurt om vekten min én gang, men det er noen kilo siden. Jeg vet sånn rasjonelt sett at det ikke handler om vekten, men jeg føler at det gjør det når det gjelder meg. At selv om andre spiseforstyrrede kommer i alle former og fasonger, så er jeg for feit til å være spiseforstyrret. Jeg tror jeg oppfyller kriteriene for atypisk anoreksi, og da blir det liksom forventet at man skal være tynn.

Anonymous poster hash: 91d3f...f58

[Gjest Blomst83]

Jeg veier meg ikke hos ham, nei. Han har spurt om vekten min én gang, men det er noen kilo siden. Jeg vet sånn rasjonelt sett at det ikke handler om vekten, men jeg føler at det gjør det når det gjelder meg. At selv om andre spiseforstyrrede kommer i alle former og fasonger, så er jeg for feit til å være spiseforstyrret. Jeg tror jeg oppfyller kriteriene for atypisk anoreksi, og da blir det liksom forventet at man skal være tynn.

Anonymous poster hash: 91d3f...f58

Kjenner følelsen. Det som gjelder for andre gjelder ikke for meg.

[Pringle]

Jeg synes bare det er litt rart at han ikke har kommentert at jeg har gått ned i vekt. Da føler jeg liksom at jeg ikke har gått ned nok, at jeg ikke er tynn nok til at det er et problem.

Det at han ikke har kommentert vekta di, behøver ikke bety noe som helst. Mange leger tar ikke opp problemer på eget initiativ, men venter på at pasienten gjør det. Så lenge du ikke er dødssyk, er det da også rimelig. Og siden du klarer å skrive på et nettforum, er du nok ikke døende. Men du trenger åpenbart hjelp. Legen kan hjelpe deg. Spiseforstyrrelser er vanskelig å håndrere alene.

[smartjente]

Snakk med legen din. Har selv hatt spiseforstyrrelser, men på den tiden jeg hadde det og var alvorlig syk, og på mitt verste, nektet jeg for å ha en spiseforstyrrelse, og ville overhodet ikke ha hjelp. Bra du innser det tidlig da, før det blir for ille, for det er helt for jævlig, og ikke lett å komme ut av.. to år etter sliter jeg fortsatt med mat. Jeg tenker det er lettere å si til legen at du føler du har problemer med mat, i stedet for å si rett ut at du har en spiseforstyrrelse. Så vil nok hun/ han forstå, og hjelpe deg Lykke til!

[Nasse1]

Er det det at du synes det er vanskelig å si det direkte ut høyt slik at det hadde vært enklere å skrive det ned og gi arket til fastlegen? Eller er det i seg selv vanskelig å skulle kommunisere problemet så direkte med en gang uavhengig om det er skriftlig eller muntlig?

[AnonymBruker]

Det at han ikke har kommentert vekta di, behøver ikke bety noe som helst. Mange leger tar ikke opp problemer på eget initiativ, men venter på at pasienten gjør det. Så lenge du ikke er dødssyk, er det da også rimelig. Og siden du klarer å skrive på et nettforum, er du nok ikke døende. Men du trenger åpenbart hjelp. Legen kan hjelpe deg. Spiseforstyrrelser er vanskelig å håndrere alene.

Neida, jeg er ikke dødssyk. Jeg er ikke fullstendig næringsvegrende heller, og har "bare" undervekt grad 1.

Snakk med legen din. Har selv hatt spiseforstyrrelser, men på den tiden jeg hadde det og var alvorlig syk, og på mitt verste, nektet jeg for å ha en spiseforstyrrelse, og ville overhodet ikke ha hjelp. Bra du innser det tidlig da, før det blir for ille, for det er helt for jævlig, og ikke lett å komme ut av.. to år etter sliter jeg fortsatt med mat. Jeg tenker det er lettere å si til legen at du føler du har problemer med mat, i stedet for å si rett ut at du har en spiseforstyrrelse. Så vil nok hun/ han forstå, og hjelpe deg Lykke til!

Jeg har litt sånn periodevis fornektelse. Nå har jeg klart å innrømme det for meg selv, men jeg er redd for at jeg skal nekte for at jeg sliter om noen spør meg. Det gjør det enda vanskeligere å ta det opp, fordi jeg er redd for at jeg skal ende opp med å argumentere for hvorfor jeg ikke har en spiseforstyrrelse.

Er det det at du synes det er vanskelig å si det direkte ut høyt slik at det hadde vært enklere å skrive det ned og gi arket til fastlegen? Eller er det i seg selv vanskelig å skulle kommunisere problemet så direkte med en gang uavhengig om det er skriftlig eller muntlig?

Det er vanskelig å kommunisere det uansett. Det går mye på vonde følelser, og at jeg er redd for å ikke klare å innrømme hvor stort problemet er.

Anonymous poster hash: 91d3f...f58

[Nasse1]

Skjønner hvordan det. Om noen har lest tråden om angstdempende midler her, får jeg nok tyn for dette, fordi jeg tydeligvis disser bruken av disse. Da jeg skulle til vurdering hos DPS tok jeg et par sobril får at praten skulle gå enklere. Hadde ikke fått ut noe da jeg var hos legen og merket jeg måtte sørge for at jeg ikke ødela sjansen min hos dps fordi jeg sa for lite. Tror du det kunne vært til hjelp for deg, å ta en pille eller to en halvtimes tid før legetimen?

Neida, jeg er ikke dødssyk. Jeg er ikke fullstendig næringsvegrende heller, og har "bare" undervekt grad 1.

Jeg har litt sånn periodevis fornektelse. Nå har jeg klart å innrømme det for meg selv, men jeg er redd for at jeg skal nekte for at jeg sliter om noen spør meg. Det gjør det enda vanskeligere å ta det opp, fordi jeg er redd for at jeg skal ende opp med å argumentere for hvorfor jeg ikke har en spiseforstyrrelse.

Det er vanskelig å kommunisere det uansett. Det går mye på vonde følelser, og at jeg er redd for å ikke klare å innrømme hvor stort problemet er.

Anonymous poster hash: 91d3f...f58

[Nasse1]

Dette ble kluss...

Skjønner hvordan det. Om noen har lest tråden om angstdempende midler her, får jeg nok tyn for dette, fordi jeg tydeligvis disser bruken av disse. Da jeg skulle til vurdering hos DPS tok jeg et par sobril får at praten skulle gå enklere. Hadde ikke fått ut noe da jeg var hos legen og merket jeg måtte sørge for at jeg ikke ødela sjansen min hos dps fordi jeg sa for lite. Tror du det kunne vært til hjelp for deg, å ta en pille eller to en halvtimes tid før legetimen?

Endret 1. november 2013 av Nasse1