Ruset meg i flere år

[AnonymBruker]

I tenårene fikk jeg en voldsom trang til å ruse meg. Føltes som avhengighet før jeg hadde forsøkt noe i det hele tatt. Jeg hater virkeligheten og tar nesten hva det skal være for å få den bort. Det er egentlig ikke en god følelse jeg leter etter i rusen, bare at virkeligheten ikke skal virke så virkelig, hvis noen forstår?

Tok først litt av hvert, men fikk sansen for cannabis. Røyket hver dag i mange år, men byttet til alkohol på grunn av jobb. Var ganske clean en stund (noen uker) fordi jeg forelsket meg, men nå har jeg funnet noe annet (sentralstimulerende) som er favoritten. Bytter stadig, men må alltid ha noe i systemet.

Mister helt grepet når jeg slutter. Var slik det begynte i ungdomstiden også. Jeg mistet taket på virkeligheten og kjente en enorm dysfori. Fant rusen og det forsvant. Søt og snill jente som fungerer greit i samfunnet og ingen vet. Akkurat nå er jeg griseruset, men det virker ikke som at folk merker det på meg. Selv ikke familien.

Vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget. Kanskje se om jeg er alene med en slik historie.

Anonymous poster hash: 0b269...f79

[Gjest Ferie]

Ta kontakt med fastlege for å få hjelp til å slutte? Har du tillit til å fortelle det til familien slik at de kan hjelpe deg?

[AnonymBruker]

Ta kontakt med fastlege for å få hjelp til å slutte? Har du tillit til å fortelle det til familien slik at de kan hjelpe deg?

Jeg tror ikke det er noe sjakktrekk å fortelle det til fastlege og/eller familie. Det skaper bare bekymring og ødeleggelse. Dessuten kan jeg sette karrieren i stor risiko. Fetteren min vet, men ikke omfanget.

Jeg klarer fint å slutte selv. Det er bare å la være å ta noe. Men jeg orker ikke deale med konsekvensene og jeg har ikke tid til å bli ustabil. Mistenker at jeg selvmedisinerer et eller annet, men har aldri vært nykter lenge nok til å finne ut hva.

Ser ikke helt hvorfor du mener jeg bør slutte. Jeg er ikke til last for noen, ikke samfunnet, ikke enkeltpersoner. Ønsker ikke å forandre på det.

Anonymous poster hash: 0b269...f79

[AnonymBruker]

Når du ikke klarer å deale med virkeligheten så ER det noe der et sted du ønsker å forandre... det er nok en smerte et eller annet ste i sinnet som gjør at du jager etter dette.. samt at det også kan være en genetisk sårbarhet hos deg for å ruse deg og evt å søke deg til ekstremopplevelser... som jo rus er for en tenåring..

Jeg er temmelig sikker at stedet du bør starte er hs en god psykolog. Noe ligger under og trenger å ut. Hvis du fr fikset oppi det, tenker jeg også at trangen til å ruse seg også forsvinner (om det da ikke er gått over i avhengighet)..

Anonymous poster hash: 12352...d45

[AnonymBruker]

Når du ikke klarer å deale med virkeligheten så ER det noe der et sted du ønsker å forandre... det er nok en smerte et eller annet ste i sinnet som gjør at du jager etter dette.. samt at det også kan være en genetisk sårbarhet hos deg for å ruse deg og evt å søke deg til ekstremopplevelser... som jo rus er for en tenåring..

Jeg er temmelig sikker at stedet du bør starte er hs en god psykolog. Noe ligger under og trenger å ut. Hvis du fr fikset oppi det, tenker jeg også at trangen til å ruse seg også forsvinner (om det da ikke er gått over i avhengighet)..

Anonymous poster hash: 12352...d45

Jeg tenker som så at det er lettere å fortsette slik jeg gjør. Om jeg begynner å rote i årsakssammenhenger, vet jeg ikke hva som kan dukke opp. Det er skummelt og det kan ødelegge livet jeg har strevd med å bygge opp, samt relasjonene i det.

Det er veldig lite i livet mitt jeg vil forandre. Selvsagt har jeg det ganske tungt til tider, men det er en del av å være i live. Tror du er inne på noe med ekstremopplevelser. Havnet flere ganger på sykehus da jeg var tenåring, fordi jeg skadet meg selv. Ikke selvskading slik man vanligvis assosierer med kvinnelige ungdommer, kutting og sånt. Mine episoder kom plutselig og var ganske ekstreme. Gå ut på utrygg is, for eksempel, for så å falle igjennom. Eller å plutselig stikke meg i magen med kniv. Når jeg tenker tilbake, så synes jeg det er veldig rart at ingen gjorde noe for å finne ut hva som var galt med meg. Men det er kanskje like greit.

Jeg har det greit og har akseptert at det er slik jeg er. Det eneste er at jeg føler meg ganske alene. TIl tider kan det være slitsomt å holde på en så stor hemmelighet. Å skjule at man virkelig ikke er helt riktig skrudd sammen. Hender jeg har lyst til å gi opp. Bare la galskapen lekke ut og flyte fritt. Men da er det ingen vei tilbake og jeg mister mange muligheter som dere "normale" har. Dessuten vil ikke folk se på meg på samme måte etterpå. De vil ikke ta meg seriøst. Jeg vet det, fordi jeg gjør sånn selv.

Anonymous poster hash: 0b269...f79

[AnonymBruker]

Og nå føler jeg meg ihvertfall ikke alene

Anonymous poster hash: 0b269...f79

[AnonymBruker]

Og nå føler jeg meg ihvertfall ikke alene

Anonymous poster hash: 0b269...f79

Det er litt vanskelig å gi råd når du påstår at du ikke vil gjøre noe med rusmisbruket ditt... du vet jo det er skadelig for deg, og du vet også innerst inne at du burde ta tak i det som driver deg i denne destruktive retningen... psykolog, psykolog, psykolog... jeg sier ikke mer"!

Anonymous poster hash: 12352...d45