Han vil ikke ha barn

[Gjest Vibecke]

Så har han endelig bestemt seg. Han vil ikke ha barn med meg. Han sier han elsker meg, men han orker ikke en periode med skrikerunger, søvnløse netter og redusert frihet. Jeg har bare lyst til å bli kjørt over av toget akkurat nå. Eller kanskje føles det som at jeg nettopp har blitt det. Jeg vet at jeg ikke kan leve med dette, men jeg kjenner at jeg ikke makter tanken på å bryte opp heller.

[Gjest Bjørnsdatter]

Uffda :trøste:

Har dere vært sammen lenge? Hvor gamle er dere? Er dette noe dere har diskutert lenge? Kan det hende at han ikke er klar for barn enda?

Ting kan forandre seg vettu... Jeg sverget på at jeg aldri skulle ha barn, og det er ikke mer enn et par år siden. Nå prøver vi å bli gravide

[Gjest 1111]

Oi da.

Hvis dere fortsatt er unge er det jo håp for at han kan skifte mening, ikke alle unge har lyst til å stifte familie ennå. Og har dere diskutert det ordentlig?

Jeg syns du skal ta en ordentlig samtale med han, fortell ham hvordan du føler det. Og hvis det fortsatt er slik at dere har så ulike planer for fremtiden - så kan det være at å gjøre det slutt ville være det enkleste, selv om det vil gjøre vondt.

Lykke til.

[Gjest Tex]

Ikke gi opp tanken på at du skal ha barn selvom han sier det. Da vil du bare bli bitter senere i livet, og kanskje ende opp med å forakte han.

På et tidspunkt må du ta et oppgjør med deg selv:

denne mannen eller barn.

Å håpe på at han skal ombestemme seg

kan være å kaste blår i egne øyne.

[Gjest Vibecke]

Vi er begge ca 30 år. Han har 2 barn fra et tidligere forhold. Vi har vært sammen i 2 år, og han har helt fra starten sagt at han var klar over at et forhold med meg innebar at han måtte være innstilt på å få flere barn. Nå har han ombestemt seg. Jeg vet at han mener det. Han vet også at jeg kommer til å gå fra ham nå. Selv om han elsker meg, mener han altså at det ikke er verdt å få flere barn. Er det virkelig SÅ traumatisk å få barn??

[Gjest 1111]

Å få et barn er traumatisk, ja. det er en viktig beslutning, og hvis han virkelig har bestemt seg for at han ikke vil ha et til barn, så vil han ikke bli noen god far for det nye barnet heller. et barn skal jo være ønsket. det du må gjøre nå, er å velge mellom han og barn..

[Gjest Vibecke]

Jeg vet det. Jeg føler meg bare så maktesløs.

[Gjest Anonymous]

Velg barn!

Får du ikke barn nå mens du kan, så vil du aldri få det..

Men en annen mann derimot..

[Gjest Anonymous]

barnet har du også for alltid når du først har fått det..

velger du denne mannen, kan han likevel forlate deg om 10 år

[Gjest Madam Felle]

Jwg kan godt forstå han, for han ahr jo vært igjennom dette tidligere. Men forstår jo deg også da, som ikke har vært igjennom det. Men en av dere må bøye seg for den andre i dette, for begge kan ikke få viljen sin, om dere fortsatt vil bevare forholdet.

Du må gå inn i deg selv og tenkte på hva som er viktigst for deg. Du bør også tenke over muligheten for at du faktisk IKKE kan få barn. For kunne du tenke deg å dele livet med han om du ikke kunne fått barn? Det er ikke en selvfølgelighet at alle får barn, selv om en gjerne skulle ønske det. Derfor mener jeg at du bør tenke den problemstillingen også.

Så det det egentlig bunner ut i er at du må bestemme deg for hva som er viktigst for deg. Ønsker deg lykke til med valget, men tviler på at du kan få han til å forandre mening, for jeg selv hadde aldri fått flere barn uansett hvor mye partneren min ønsket det. Det var et valg jeg tok før jeg møtte han, men han fikk beskjed av meg noen uker etter vi møttes, og da måtte han tenke over hvor viktig det var for han å få egne barna.

[Gjest Vibecke]

Jeg vet selvfølgelig ikke om jeg kan få barn, men jeg vet at jeg da ville ønsket prøverør, adopsjon - hele pakken. Jeg er egentlig helt premissløs når det gjelder dette, og det har han visst fra den første uken vi ble sammen.

Det som er så rart, er at han var enig med meg helt frem til for noen måneder siden. Jeg hadde forstått det om han hadde sagt det til meg i utgangspunktet. Nå føler jeg meg bare lurt.

Tanken på å flytte fra mannen jeg elsker gjør meg kvalm. Men han er IKKE verdt et liv uten barn. Det er han virkelig ikke. Jeg vet at jeg aldri kan bli en god stemor for hans barn, når han nekter meg egne barn.

Jeg vet hva jeg må gjøre, men jeg har ikke lyst. Vil ikke vil ikke vil ikke!

[la Flaca]

Jeg vet at jeg aldri kan bli en god stemor for hans barn' date=' når han nekter meg egne barn.[/quote']

Godt poeng! Har du fortalt ham det? Er det sånn at han nå forventer at du forsvinner ut av bildet, eller tror han at du fortsatt kommer til å fungere som en ekstra-mor for hans barn?

[Gjest Anonymous]

Jeg synes det er veldig dårlig gjort av ham å først si en ting, og så et par år senere når det blir aktuelt, å bare ombestemme seg. Det er en såpass viktig beslutning. Håper han at du skal feige ut og ikke forlate ham likevel? Jeg synes du skal flytte ut uansett, en mann som behandler deg slik må du være skeptisk til. Når han vet hvor viktig det er for deg å få barn, og så lyver/ endrer mening plutselig. Det er et sterkt tegn på at han ikke er glad i deg mere. Gå, før du blir utslitt av manipulasjonen hans.

[Gjest Anonymous]

Jeg synes du skal respektere din samboer for hans valg. Han har sikkert tenkt nøye gjennom det. Det er fantastisk å være foreldre, men det er også bekymringer og plikter. Et stort ansvar i minst 18 år fremover.

Hvorfor kan du ikke bli en god stemor for hans barn selv om dere ikke får et felles barn? Min samboer behandler mine barn som om de var hans egne. De har et utrolig godt og nært forhold. Han ønsker ikke et felles barn. Han er mer opptatt av at vi skal være gode "foreldre" for de barna "vi" allerede har.

Lykke til med ditt valg. Håper du også om 20 år er fornøyd med det du valgte.

[Tusenfryd]

Sissel Gran hadde en bra artikkel i søndagsAftenposten. Jeg finner det ikke på nettet, men får du tak i papirutgaven, finner du det sikkert.

Jeg er lei for at forholdet ditt endte sånn. Ja, for det gjør det vel. Når han vet at du går fra ham pga dette, elsker han deg vel ikke nok. Siden han lar deg gå. Likevel, å tvinge noen til å få barn de ikke ønsker er urimelig. Men man må respektere det. I ditt tilfelle, dessverre.

[Gjest Danielle 73]

En mann som sier at han ikke vil ha barn må du ALLTID ta på alvor. Og vist du gjerne vil ha barn, bør du satse nå. finn deg heller en ny en. for vist du ikke gjør det, kommer du til å angre deg bitter. Men om 5-10 år er det for sent.

Ville ikke brukt tiden min på den mannen mer. For jeg kan si det med sikkerhet mener jeg, at vist du blir vil du senere klandre han og etterhvert opparbeide deg en bitterhet du aldri kan klare å tillgi han for.

Dette kan være med på å ødelegge forholdet uansett. Du vet jo hvor han står og hva du har å forholde deg til.

Håper du klarer å finne ut av det.

Lykke til!!

[Ulrikke]

Oisann... Gjett om jeg kan forstå dilemmaet ditt...

Jeg er selv samboer med en mann som har tre barn fra før. Selv har jeg ingen. Eller, jeg "har" jo de tre - men de er ikke "mine"... Ungene og jeg har et flott forhold, og jeg fungerer SOM en mor når de er hos oss - men jeg blir aldri mamma'n deres... Og min samboer har også visst fra dag én at jeg vil ha barn - noe han også så på som naturlig...

Ettersom årene har gått, så har jeg jo forstått at det er skummelt for ham å få flere barn... Altså, at det er noe han tenker en del på... Det går på økonomi ved et evt. brudd mellom oss (noe vi løser ved å skrive en slags kontrakt nå, før p-pillene kastes), tid til hvert enkelt barn, og tid til oss to som par. Poenget mitt er at han er fryktelig skeptisk, og han sier jo også at han ikke hadde villet ha flere barn hvis alt hadde vært opp til ham.

Men fra det og til å faktisk gå tilbake på noe man har sagt, og latt deg tro osv - og hvis han da VET at forholdet ryker - det er selvfølgelig noe helt annet. Jeg kan bare forestille meg kaoset oppi hodet ditt nå...

MEN: grunnen til at jeg ikke firer på mitt krav om ETT barn som er mitt, det er at jeg vet at jeg kommer til å angre resten av livet hvis jeg ikke ihvertfall prøver å få oppleve det... Med et så sterkt ønske som du har om barn, så kommer sannsynligvis du også til å gjøre det. Du kommer til å leve på akkord med deg selv...

Jeg sier til min samboer: "jeg er kjempeglad i barna dine, men jeg kan aldri føle helt det samme for dem som det du gjør. Hvis jeg får et eget barn, så får jeg selv kjenne den følelsen, og kan mye bedre forstå dine følelser for barna". Jeg tror mange kvinner har nettopp dette ønsket, om å få sitt eget barn... Derfor ser jeg poenget ditt når du sier at du aldri vil klare å være en god stemor hvis du ikke får et eget barn.

Poenget mitt er - selvom det er grusomt, forferdelig og utrolig vanskelig - du er nødt til å bryte med denne fyren hvis barneønsket ditt er så sterkt som du formidler... At han virkelig ikke vil ha flere barn er forsåvidt ok, det som ikke er ok er at han har latt deg tro at han ville det... Det kommer til å bli j..... en periode, helt sikkert... Men flytt ut, så får dere begge tenkt litt. Enten finner en av dere ut at dere kan leve med den andres ønske, eller så blir bruddet permanent...

Hvis min samboer hadde ombestemt seg nå, så hadde jeg flyttet. Det er så enkelt å si, men det hadde vært et helvete å gjennomføre. Men jeg tror at jeg hadde vært nødt....

Jeg ønsker deg all mulig lykke til!

[Vibecke]

Takk til alle for støttende ord. Er fortsatt i villrede, men håper han vil ombestemme seg igjen. Nå som sjokket har lagt seg, merker jeg at jeg vil gi han litt mer tid.

Hvorfor kan du ikke bli en god stemor for hans barn selv om dere ikke får et felles barn?

Fordi jeg merker at jeg tenker "hvorfor skal jeg gidde å engasjere meg i hans barn, når han nekter meg egne barn?". Hvis jeg hadde visst om dette fra starten av, hadde det selvsagt vært annerledes.

[Bauche]

Velg barn!

Får du ikke barn nå mens du kan, så vil du aldri få det..

Men en annen mann derimot..

Så veldig enig!!! Da jeg ble sammen med kjæresten min virka det som om han ikke var gira på unger - og da vurderte jeg seriøst om dette var liv laga! - Heldigvis viste det seg at jeg bare misforsto og at han VELDIG gjerne ville ha unger...og det setter jeg pris på!

....og hvis han virkelig har bestemt seg for at han ikke vil ha et til barn' date= så vil han ikke bli noen god far for det nye barnet heller...

Det synes jeg er å generalisere drygent mye....Kanskje jeg sier det fordi jeg føler meg "truffet"...jeg er nemlig resultat av min mors overtalelsesevner...hun ville ha en unge som var planlagt (mine 2 søsken er begge resultat av lidenskap og mangel på vett ) Faren min synes to unger var mer enn nok...men gav seg likevel...og jeg er kanskje den av ungene som har best kontakt med han idag.....Fedre har da følelser de også....og deres eget "kjøtt og blod" vekker dem iallefall til liv!

...ikke at jeg mener at du skal "lure til deg en unge" altså :fy: ....Vil han ikke ha barn med deg selv om han vet at det betyr mye for deg, så er han ikke verd det! - syns no æ da!

[Mel-anie]

Følg hjertet ditt.

Ser du er i en vond, sår og frustrerende situasjon.

Det er ditt liv, og med ditt høye ønske om å få barn, tenk deg godt om.

Si akkurat hva du tenker og føler, og kanskje gi han litt mer tid.

Lykke til til deg.