Angst og depresjon

[sweety pie]

Føler at mange sliter med det. Føler det er flere folk som sliter med sosial angst og andre typer angst enn før i tiden. Lever mennesker i dagens verden i skikkelig luksus at de lager problemer av ingenting.

Eller har det bare blitt mer synligere? Hva tror dere?

[AnonymBruker]

Jeg tror at det er en "god blanding" av at psykiske lidelser ikke lenger er tabubelagt på den måten det var før, og derfor er det lettere å stå frem med dette. Men samtidig tror jeg mye av det som skjer i samfunnet har en stor betydning, - og ikke minst MEDIA, MEDIA, MEDIA!! Den ene virker jo mer syk en den andre, og det tror jeg er en stor påvirkningsfaktor.

Anonymous poster hash: 33559...a6f

[AnonymBruker]

Kanskje det er mindre definerte roller og stlrre frihet i dag, noe som nok kan gi et behov for å prestere og utnytte denne friheten til fulle. Det igjen kan gi angst. Og depresjon om man ikke klarer å leve etter forventningene.

Før i tiden var ting mer forutbestemt i fht hvilke roller man skulle inn i (yrke, sivilstand osv). Psykisk lidelse var også stor skam, og fortiet. Det fantes jo galehus og etterhvert psykoanalytikere, så psykisk lidelse eksisterte da også. Men det var nok mye høyere terskel for å søke "hjelp" - og det var jo ikke mye hjelp å få, i alle fall ikke for andre enn overklassen.

Det jeg lurer på er om selvskading er blitt mer vanlig i dag. Om andre kan bli "inspirert" av å lese om folk som kutter seg, og så begynner med det av den grunn. Og så blir det en slags avhengighet for å takle følelser?

Anonymous poster hash: 35e1f...978

[AnonymBruker]

Lever mennesker i dagens verden i skikkelig luksus at de lager problemer av ingenting.

Helt klart, og i Norge spesiellt. Det har eksplodert de siste årene.

Anonymous poster hash: b2d6e...060

[AnonymBruker]

Jeg har ikke tro på at det skapes problemer av ingenting. Det er mye forventninger og press fra omverdenen, mange valgmuligheter, bedre muligheter for å isolere seg og dermed gro inn i den sosiale angstboblen osv. Fasader er viktigere enn noen gang før, man fremstiller seg selv som vellykket og om det da gliper litt mellom fasade og faktisk tilværelse så tærer det på psyken. Jeg har ikke utviklet alvorlig angst fordi det er luksus og status, men fordi jeg taklet dårlig å få ansvar for et annet liv, med lite nettverk rundt meg og dårlig sosialt selvbilde.

Anonymous poster hash: 41757...45f

[AnonymBruker]

Kanskje det er mindre definerte roller og stlrre frihet i dag, noe som nok kan gi et behov for å prestere og utnytte denne friheten til fulle. Det igjen kan gi angst. Og depresjon om man ikke klarer å leve etter forventningene.

Før i tiden var ting mer forutbestemt i fht hvilke roller man skulle inn i (yrke, sivilstand osv). Psykisk lidelse var også stor skam, og fortiet. Det fantes jo galehus og etterhvert psykoanalytikere, så psykisk lidelse eksisterte da også. Men det var nok mye høyere terskel for å søke "hjelp" - og det var jo ikke mye hjelp å få, i alle fall ikke for andre enn overklassen.

Det jeg lurer på er om selvskading er blitt mer vanlig i dag. Om andre kan bli "inspirert" av å lese om folk som kutter seg, og så begynner med det av den grunn. Og så blir det en slags avhengighet for å takle følelser?

Anonymous poster hash: 35e1f...978

Veldig enig i det du skriver her.

Anonymous poster hash: 3785a...2e7

[AnonymBruker]

dette er nok en kombinasjon av mer åpenhet rundt emnene, og at vi lever i et samfunn hvor vi har så mange valgmuligheter (vi kan gjøre hva vi vil med livene våre, og valgmulighetene er uendelige) at vi farer vill og sliter med å sette pris på de faste rammene. man skal hele tiden realisere seg selv og jage mot det "perfekte menneske", det er fryktelig slitsomt, og et skal ikke mye til før man føler et nederlag, da målene mange setter seg er urimelige, eller går ikke sammen (perfekt karriere med høy stilling og en perfekt familie med hjemmebakt brød og turer på hytta, i tillegg til sunne fritidsaktiviteter og "egenpleie")

Før i tiden hadde man mye mer en "skjebne" og man gjorde det beste ut av dette, derfor var ikke lista så høy, og man trivdes med det man hadde.

Synes ikke dette handler om bortskjemthet, eller direkte det at vi "har det for godt". Psykisk sykdom som følge av bortskjemthet tror jeg ikke finnes, men psykisk sykdom som følge av en følelse av mislykkethet, manglende mening i livet, eller utbrenthet tror jeg er ganske vanlig.

Anonymous poster hash: a120a...88a

[heiduderborte]

før snakka man ikke om det, nå har vi alle disse organisasjonene, og folk begyner å godta hverandre