Dere som har mistet noen i selvmord. Hvordan går det med dere nå?

[AnonymBruker]

Går helt fint. Er 30 år siden men jeg glemmer det aldri og det var aldri noe som het kriseteam som man kunne snakke med. Med tiden så har det lagt seg til ro som en hendelse i livet. Det som er greia er at jeg aldri kan fortelle noen at dette har skjedd for da tror de at alle i min familie har evne til å gjøre det samme.

Anonymous poster hash: f1def...b2f

[Supernova17]

Uff så trist,men tråden handler om selvmord.Eller tente han på huset selv?

Anonymous poster hash: 40cce...f79

Han gjorde det, ja...

[AnonymBruker]

For 16 år siden tok min kjæreste og forlovede livet sitt. Tenker på det mye fortsatt, og selv om det ikke gjør sånn vondt som det gjorde de første årene, så forsvinner det aldri, og spørsmålene jeg hadde da, jobber jeg fortsatt med. Den sterkeste sorgen blekner, men tankene om ham forsvinner nok aldri, men det trenger de heller ikke gjøre, de er en del av meg nå.

Anonymous poster hash: 44cfc...29e

[AnonymBruker]

Det er mange år siden. Men det hender at jeg tenker på han. Og nå er foreldelsesfristen gått ut og jeg får høre at han likevel ikke tok livet sitt. Han ble presset ut av veien.

Jeg kommer til å få høre mer, men jeg vet ikke om jeg vil ha flere detaljer. Han verken røyket eller misbrukte alkohol. Vi var unge, og han er død.

Anonymous poster hash: 58625...2f0

[Gjest Hummels]

Jeg mistet en venn. Ikke en bestekompis, men en god venn som var med i den sprø "gjengen" vår. Han slet veldig psykisk han også så det var lett å snakke med han siden jeg slet selv. Kan vel si at vi begynte å bli mer og mer gode venner. Vi kjente hverandre i 3 år. Han bodde alene i en leilighet. Var litt eldre enn meg. Besøkte han ofte og hadde ofte fester hos han. Hele gjengen. Det var en annen kompis av meg som fant han i leiligheten død. Han hadde kuttet pulsårene. Jeg så blodflekk på gulvet som var størknet inn når jeg besøkte leiligheten hans. Et syn jeg aldri glemmer.

Vi kom oss gjennom det sammen, gjengen vår. Selv om vi aldri glemmer han. En annen i gjengen vår døde av overdose. Går rykter om at han også tok selvmord. Like tungt den gangen også. Er vel noe vi aldri kommer over. Men klarer å leve videre med vennene våre i hjertene våres.

[AnonymBruker]

jeg lever med frykten for at noe sånt skal skje + andre ting daglig. det er et kappløp med tiden som jeg føler jeg har tapt. jeg har sagt så pent jeg kunne til lillebroren min at han må begynne hos suykolog. jeg har mistet hele familien min for mange år siden sånn mentalt sett. ja det er vondt. som å leve i tåken.

Anonymous poster hash: 2b5ec...bb3

[AnonymBruker]

Jeg mistet min bror for et og et halvt år siden. Det går ikke så bra. Første to ukene før begravelse var helt jævlig. 3-6 måneder etterpå fungerte jeg knapt. Hjernen var ikke tilstede, og gjorde mye rart. Ikke som i dumme, sprøe ting, men som i konsekvens av ekstrem distréhet, elendig hukommelse og null konsentrasjon. Mangel på tidsoppfatning. Det gikk vel bedre en stund, men har ny nedtur nå, siste månedene. Sliter på studier, og sliter med helsa, fysisk og mentalt. Har mistet selvtillit, blitt usosial osv. I tillegg så føler jeg at jeg ikke har "lov". At det nå har gått så lang tid at folk sikkert mener det er på tide å "skjerpe seg og komme seg videre". Er det andre som har opplevd at man ikke nødvendigvis føler man har kommet så langt etter 1,5 års tid? Og blir det noen gang bedre?

Anonymous poster hash: 42f2b...17f

[Gjest Gunfreak]

Er nå 8 år siden borern , min døde. Går greit nok, men er tydlig at noe i hjernen min ikke gir slipp, da jeg nesten ukentlig drømmer om han, og drømmene følger samme skjema. Jeg drømmer at han ikke er død, men har gjemt seg i mange år for å ungå bli drept av noen slemme folk.

en annen variant er han han er død, men ikke fra selvmord, men at nettopp disse slemme folka drepte han.

[AnonymBruker]

Uff så trist,men tråden handler om selvmord.Eller tente han på huset selv?

Anonymous poster hash: 40cce...f79

Men i helvete da...ha litt empati.

Anonymous poster hash: d2071...180

[Sommerfugel79]

Jeg mistet min bror for et og et halvt år siden. Det går ikke så bra. Første to ukene før begravelse var helt jævlig. 3-6 måneder etterpå fungerte jeg knapt. Hjernen var ikke tilstede, og gjorde mye rart. Ikke som i dumme, sprøe ting, men som i konsekvens av ekstrem distréhet, elendig hukommelse og null konsentrasjon. Mangel på tidsoppfatning. Det gikk vel bedre en stund, men har ny nedtur nå, siste månedene. Sliter på studier, og sliter med helsa, fysisk og mentalt. Har mistet selvtillit, blitt usosial osv. I tillegg så føler jeg at jeg ikke har "lov". At det nå har gått så lang tid at folk sikkert mener det er på tide å "skjerpe seg og komme seg videre". Er det andre som har opplevd at man ikke nødvendigvis føler man har kommet så langt etter 1,5 års tid? Og blir det noen gang bedre?

Anonymous poster hash: 42f2b...17f

Jeg skjønner hvordna du har det. Et og et halvt år er ikke lenge og man har lov til å sørge så lenge man har behov for det. Et og et halvt år etter år etter at broren min tok livet sitt så var jeg et vrak. Som med deg hadde jeg vansker for å konsentrere meg om ting, jeg hadde angst for å være alene, men jeg var sint når jeg følte at folk prøvde å passe for mye på meg. Det var en forvirrende tid.

Å lide av postratumatisk stress gjøre mye rart med deg. JEg fikk mye hjelp med å takle sorgen gjennom sorgruppen hos LEVE. Der har de grupper for unge søsken som har mistet noen i selvmord. OM du ikke går til noe sånt så vil jeg råde deg til å ta kontakt med dem. Om de ikke hjelp meg gjennom alt så hjelp det meg med å komme over den første store kneika. Å ha flere å prate med om tanker,følelser og fremtiden med andre som går eller har gått gjennom det samme er viktig tror jeg.

Tid leger alle sår sies det. Selv om sårene ikke blir helt borte så blir det lettere å leve med. I januar er det 10 år siden jeg mistet min lillebror. Jeg har endelig funnet tilbake til gleden ved livet. Veien har vært lang, men jeg har klart å komme gjennom det. Jeg tror og håper at alle dere andre også kommer dit en dag.

[AnonymBruker]

Jeg mistet samboeren min I selvmord for ca 2 måneder siden.

Han var bare 25 år og selvmord kom som lyn fra klar himmel.

Han hadde et godt liv med god jobb, leilighet, venner og en kjæreste som alle var veldig glad I han. Ingenting spesielt kan ha framprovosert dette denne kvelden men han hadde drukket en god del alkohol. Han hadde verken hatt noen problemer, diskusjoner eller krangler med noen. Vi sitter alle igjen som noen spørsmålstegn og det er mange som føler en eller annen form for skyld, jeg sitter kanskje igjen med den største skylden siden jeg var hans kjæreste og samboer og føler at jeg skulle ha sett noen form for tegn på dette. Jeg er I tillegg utrolig sint for jeg føler ikke han hadde noen som helst grunn til å gjøre dette, han hadde jo alt, og han la ikke igjen noe brev eller noe som helst.De siste ordene han sa var til meg at han var glad I meg og skulle gå å legge seg.

Han hadde kanskje en eller annen form for depresjon som han var helt ekstremt god til å skjule?

Jeg har det som regel greit når jeg holder meg opptatt og er på farten men har alltid en vond klump i magen, tenker masse på foreldrene hans. Når kvelden kommer og du skal legge deg så kommer alle tankene og spørsmålene som et slag I trynet.

Jeg håper så inderlig at jeg kommer til å se han igjen,samtidig føler jeg at han til tider overvåker og passer på meg selv om han er borte.

Anonymous poster hash: 70af9...5ce

[AnonymBruker]

For 16 år siden tok min kjæreste og forlovede livet sitt. Tenker på det mye fortsatt, og selv om det ikke gjør sånn vondt som det gjorde de første årene, så forsvinner det aldri, og spørsmålene jeg hadde da, jobber jeg fortsatt med. Den sterkeste sorgen blekner, men tankene om ham forsvinner nok aldri, men det trenger de heller ikke gjøre, de er en del av meg nå.

Anonymous poster hash: 44cfc...29e

Når begynte du å klare å komme deg videre etter dette? å starte livet normalt igjen, fungere normalt I jobb og få deg ny kjæreste?

Anonymous poster hash: 70af9...5ce

[AnonymBruker]

Det er 13 år siden min stefar hengte seg. Sjokket, skyldfølelsen, sinnet og alle de ubesvarte spørsmålene satt lenge i. Den verste tiden kom forøvrig etter begravelsen. Planleggingen, samholdet, venner og bekjente som omringet oss med medfølelse og tilstedeværelse. Etter begravelsen...tomhet, stillhet og masse vonde tanker.

Min yngste datter ble født året etter selvmordet. Hver jul ser vi på videoer av han og vi snakker om han. Hun spurte meg en gang om det var rart at hun var så glad i bestefaren sin som hun aldri hadde møtt. "Jeg kjenner han og er veldig glad i han. Er ikke det rart, mamma?"

Det går bra nå selv om jeg ennå kan føle en slags uvirkelighet når jeg tenker på hva han gjorde.

Klem til alle pårørende som har mistet noen i selvmord.

Anonymous poster hash: 1bd4f...e63

[Amber]

Jeg vil gjerne berømme LEVE som en her lenger opp nevner. Jeg tror at mange kan få hjelp der, få snakke med likesinnede og ikke minst er det en arena der man kan slippe ut sine tanker og følelser. Ikke alltid det blir det samme og snakke med venner eller familie.

Det er ett og et halvt år siden min bror tok sitt liv, og jeg føler vel egentlig at vi i familien har kommet greit igjennom det.. selv om den første tiden var forferdelig tung. I ettertid føler jeg det gir en viss ro å tenke at det var hans valg, han valgte å ikke leve mer. Da må vi bare respektere det. han la igjen et brev der han så og si skrev hvorfor han gjorde det. Men jeg savner han hver dag og sorgen kommer fortsatt i bølger, uten forvarsel.

[AnonymBruker]

Min mor tok selvmord da jeg var 16. Selv om jeg ikke klarer å se for meg ansiktet hennes klart annet enn på bilder lenger, kommer jeg aldri til å glemme hvor godt hun alltid lukta, måten hun pakka dyna godt rundt meg om kvelden, og hvor flink hun var til å lese Hobbiten til meg (hennes favorittbok....) Det verste for meg er vel savnet. Sorgen har bleknet iløpet av årene, men av og til, om jeg foreksempel kjører forbi et sted hvor jeg har vært sammen med henne, kan savnet slå meg som en ball i magen, 10 år etter.

Spesielt nå som jeg er gravid tar jeg meg i å tenke på henne mer enn vanlig, og skulle så gjerne ønske hun kunne vært der.

Håper på mer åpenhet rundt psykisk helse i fremtiden. Er helt overbevist på at det er forebyggende arbeid for kampen mot selvmord.

Anonymous poster hash: 938e0...b83

[Jolene]

Mistet en god venninne for mange år siden. Sorgen etter henne blir lettere å takle, men aldri helt borte.

[Gjest hells bells]

...

Endret 16. januar 2016 av hells bells

[Sommerfugel79]

29 januar var det 10 år siden min bror valgte å avslutte livet sitt. Det føles som et helt liv siden, men samtidig føles det som om det ikke er så lenge siden.

For første gang på et par år var det virkelig tungt å stå ved graven hans. Det overrasket meg litt siden de siste årenes årsdag har gått så fint. Enne har vi på en måte en merkedag igjen som jeg pleier å legge mer vekt på. Det er den dagen jeg fant ham, som i morgen. Lurer på om den også kommer til å bli ekstra tung.

Får prøve å ikke tenke så mye over det nå og la morgen dagen bli som den blir.

[Romilo]

Mistet venninnen min i november 2014. Det er mye vonde dager, og jeg tenker på henne nesten hver dag.

[Jolene]

Mistet venninnen min i november 2014. Det er mye vonde dager, og jeg tenker på henne nesten hver dag.

Føler med deg