Dere som har mistet noen i selvmord. Hvordan går det med dere nå?

[Sportiva]

Jeg mistet broren min for ett år siden. Jeg klarer meg tålelig bra, men jeg vil nok aldri bli den samme igjen. For mye har skjedd til det. Jeg tenker på han flere ganger om dagen og savner han enormt, men den verste sorgen har sluppet taket og dominerer ikke hverdagen i samme grad.

Noe jeg synes er svært vanskelig er at samboeren min, som er enebarn, sammenligner min brors selvmord med sin fars hjerteinnfarkt. Jeg vil jo ikke trivialisere hans opplevelse og sorg (som forøvrig skjedde for tre år siden og før vi ble kjent), men det er stor forskjell på å miste en ung person i tyveårene til selvmord og en mann i syttiårene til en livsstilsykdom. Poenget hans er også at jeg bør da nå etter ett år ha kommet over dødsfallet - det hadde nemlig han ett år etter at faren hans døde.

[AnonymBruker]

Jeg mistet broren min for ett år siden. Jeg klarer meg tålelig bra, men jeg vil nok aldri bli den samme igjen. For mye har skjedd til det. Jeg tenker på han flere ganger om dagen og savner han enormt, men den verste sorgen har sluppet taket og dominerer ikke hverdagen i samme grad.

Noe jeg synes er svært vanskelig er at samboeren min, som er enebarn, sammenligner min brors selvmord med sin fars hjerteinnfarkt. Jeg vil jo ikke trivialisere hans opplevelse og sorg (som forøvrig skjedde for tre år siden og før vi ble kjent), men det er stor forskjell på å miste en ung person i tyveårene til selvmord og en mann i syttiårene til en livsstilsykdom. Poenget hans er også at jeg bør da nå etter ett år ha kommet over dødsfallet - det hadde nemlig han ett år etter at faren hans døde.

ikke hør på samboeren din. han vet tydeligvis svært lite om sorg. det er helt vanlig at folk får reaksjoner først flere år etter en slik tragedie. jeg mistet faren min i selvmord for noen mnd siden. jeg har fremdeles ikke reagert skikkelig på det. ei jeg går i sorggruppe sammen med mistet søsteren sin i selvmord for 5 år siden og det er først nå ho har fått en skikkelig reaksjon

Anonymous poster hash: 3c7a7...f8e

[Gjest Smiley_cat]

Ja... Hoppet foran trailer. Jeg begynte hlr på personen. Ikke vitale tegn. Utførte hlr likevel. Stygt skadd. Kjente igjen mennesket (!) når jeg renset munnen for blod for innblåsninger.

Slet lenge med den der.

Ikke bedre en annen episode hvor jeg begynte hlr med barna tilstede...!

Jeg har det greit. Vet jeg gjorde alt i min makt for å forsøke å redde de. Det trøster...

[AnonymBruker]

Mista ste-storebroren min til selvmord for et halvt år siden nå.

Går fortsatt i bølgedaler, og kan få noen utrolig tunge dager. Merker at jeg fortsatt har et stort behov for å sørge som jeg ikke har fått utløp for.

Er veldig sårt når folk trivialiserer det siden han 'bare var stebroren', når vi vokste opp sammen fra tidlig barndom

Anonymous poster hash: 755e7...4d0

[AnonymBruker]

Det går bra med meg.
Men jeg takler dødsfall veldig bra, tror det er fordi jeg ikke er noe redd for å dø.
Jeg tenker bare at personen ikke har det noe vondt lenger. Å det er det man bør fokusere på ved selvmord. Ved selvmord er det veldig mange som fokuserer på de rundt personen som døde, og nesten glemmer personen som faktisk tok det valget. Det er personen som tok sitt eget livv et selvmord handler om. Sett deg i de sin situasjon, og tenk hvor mye smerte de måtte ha kjent hver eneste dag. De har det ikke vondt lenger. Og vi som sitter igjen må bare huske de positive øyeblikkene, og at de ikke har det vondt lenger.

Anonymous poster hash: fc1a6...572

[Blekk]

Det mest triste ved denne tråden er det faktumet at halvparten av dere sitter igjen med dårlig samvittighet etter å ha mistet en kjent eller bekjent til selvmord - når sannsynligheten for at det var deres feil, eller at dere kunne gjøre noe for å hjelpe, er utrolig liten. Stor klem til dere.

[AnonymBruker]

Husker ikke forfatter på boken, men kan anbefale en bok som heter "Ung Sorg". Utrolig trist, men hjelpsom bok.

Anonymous poster hash: 33e67...cc9

[AnonymBruker]

Jeg mistet bestemoren min for noen år siden. Hun var den eneste som virkelig bandt familien sammen, og jeg skulle virkelig ønske hun var her enda. Hun var så mye for meg, og hun var så ung.

Min oldemor fant henne etter hun hadde hengt seg. Herregud, som jeg vil ha bestemoren min tilbake, alt føles så mørkt uten henne. Jeg føler virkelig med deg.

Anonymous poster hash: 164bc...efe

[JFelipeLTN]

i 2000 tok storebroren min selvmord, han var 17 da og jeg 12.

Jeg husker jeg gråt veldig mye og var skikkelig lei meg i 1 måned el no.

Han var den som alltid beskyttet meg og alltid tok meg på turer...

Ble bare rart siden bestefaren min døde helt samme dato året før.

Jeg vet ikke om dette med 2 nære dødsfall har preget noe med min personlighet. Men jeg ble en veldig kald gutt av en eller annen grunn. Jeg sluttet å bry meg om andre. Den eneste jeg brydde meg om var min lillebror som også er en av mine nærmeste og beste venn. Vi har et så sykt godt forhold mange andre brødre par ønsker (dette har vi hørt mange ganger ^^)

Jeg aner ikke hva som skjedde med meg men jeg ga liksom faen i alle andre. Da det var flere dødsfall i familien, fetter/onkler som jeg var mye hos da jeg var liten, brydde jeg meg ik om i det hele tatt. Jeg dro ikke en gang på begravelsen.

Jeg var blitt en kald og slem? person... Jeg følte ikn lenger, hvertfall ik sorg.

Jeg hadde ik gråtet på sikkert 9-10 år selv om det skjedde no trist, det kom bare ingen tårer!!! selv om jeg prøvde å gråte noen ganger gikk det ik

Jeg selv tror jeg har blitt en myeeee sterkere person og er nesten ik redd for noe som helst. Jeg er mye på gravplassen til bruttern midt på natta (mellom 00.00-04.00)

Det går ikke 1 dag uten at jeg tenker på han. Er ofte hos han og tenner på en røyk for han.

Det eneste som jeg tror har påvirket meg etter at bruttern gikk bort er kontroll på følelser.. jaau jeg er faktisk redd for følelser!

[kameliablomst]

Mistet søskenbarnet mitt for 3 år siden, dette var noe h*n hadde prøvd på mange ganger.. Vi var veldig nære hverandre da vi var jevngamle, og jeg tenker mye på h*n. Desverre hadde h*n mange psykiske problemer, var innlagt mange ganger, men ble aldri bedre.

Nå er det ikke slik at jeg tenker på det daglig lenger, da man etter hvert ser at dagene går, tiden går, andre lever videre og man må til slutt akseptere det. Men det var helt forferdelig, sørgelig og meningsløst.. Jeg tror jeg ser mye bedre hva som er verdt noe og ikke (for meg) lenger, jeg bruker ikke energi på å irritere meg over unødvendige ting, og jeg bruker mer tid på familie og venner som jeg vil skal ha det bra. Jeg er mot andre som jeg vil at andre skal være mot meg.

[AnonymBruker]

Mistet min pappa ( i 40-årene) for 3,5 år siden i selvmord. Han hengte seg. Hadde ingen psykiske lidelser, men hadde rotet til ekteskapet og økonomien. Tror han valgte som han gjorde helt spontant ( 1 uke før min søster skulle gifte seg... ) Vet han fikk en telefon om tvangsalg av noe den dagen.

Har slitt mye med dårlig samvittighet etterpå, hadde jeg bare fått han til å åpne seg og prate om problemene sine. Hverdagen har gått videre nå og jeg gråter ikke hver dag lengre, men tenker på han nesten hver dag. I tillegg har jeg endret meg, og er ikke redd for å dø lengre. Føler meg litt avflatet. Tror aldri jeg kommer til å bli den samme som før.

Han var en helt fantastisk pappa, raus med klemmer og omsorg for andre. Fryktelig sårt å miste ham.

Anonymous poster hash: dac82...1ff

[miramis]

Jeg føler meg veldig glemt av de rundt meg , særlig når andre mindre hendelser treffer andre og de gjør en fjær til 10 høns av det. Jeg sier ingenting om det, men det er da jeg føler meg mest ensom.

Kjenner meg veldig godt igjen her.. Noen som har erfaring med organisasjonen Leve?

[AnonymBruker]

I dag er det 1 år siden jeg mistet et umistelig søsken. Var så utrolig vondt å være ved grava i dag.

Dagene er lettere nå en de var i starten, men akkurat i dag er spesielt tung. Merker at det er mye som ikke er bearbeidet ennå.

Noen som kan anbefale noen støttegrupper eller noe lignende?

Anonymous poster hash: 755e7...4d0

[Gjest Blomst83]

I dag er det 1 år siden jeg mistet et umistelig søsken. Var så utrolig vondt å være ved grava i dag.

Dagene er lettere nå en de var i starten, men akkurat i dag er spesielt tung. Merker at det er mye som ikke er bearbeidet ennå.

Noen som kan anbefale noen støttegrupper eller noe lignende?

Anonymous poster hash: 755e7...4d0

Har du vært i kontakt med organisjonen LEVE?

[AnonymBruker]

Har du vært i kontakt med organisjonen LEVE?

Har ikke det, men sendte de en mail nå. Tusen takk:)

Anonymous poster hash: 755e7...4d0

[Gjest Blomst83]

Har ikke det, men sendte de en mail nå. Tusen takk:)

Anonymous poster hash: 755e7...4d0

Det var så lite så.Håper de kan hjelpe jeg.Har selv god erfaring med de.

[Supernova17]

Det går ikke så bra. Mistet en venn i brann.. <3

[AnonymBruker]

Det går ikke så bra. Mistet en venn i brann.. <3

Uff så trist,men tråden handler om selvmord.Eller tente han på huset selv?

Anonymous poster hash: 40cce...f79

[Sommerfugel79]

Har du vært i kontakt med organisjonen LEVE?

LEVE er en helt utrolig organisasjon. Jeg gikk der selv en sorgruppe for unge som hadde mistet noen i selvmord og mine foreldre gikk i en gruppe for foreldre som hadde mistet et barn i selvmord. Vi fikk alle fantastisk hjelp og oppfølging og de viste genuin omsorg for hvordan det gikk med oss.

Har mye å takke de for.

Det å prate med andre som har opplevd det sammen var en stor trøst og støtte. Da fikk men forståelse for tanker og følelser og man fikk lov til å hjelpe andre. Håper du får god nytte av dem.

[AnonymBruker]

Sønnen vår tok livet av seg for snart to år siden. Vi har fått mye hjelp til å bearbeide, men man blir aldri ferdig med det likevel. Det handler mer om å få hverdagen til å fungere.

Han skjøt seg her hjemme og jeg kommer aldri til å kunne gå inn i det rommet igjen.

Anonymous poster hash: 4bae9...7db