Dere som har mistet noen i selvmord. Hvordan går det med dere nå?

[Sommerfugel79]

I 2005 tok lillebroren min livet sitt. Han ble 22 år gammel. Det kom som et sjokk på familien og snudde livene våre opp ned. En ekstra byrde for meg var at jeg det var jeg som fant han.

Det først halve året husker jeg lit av. Mye er fortrengt og glemt. Veien frem virket lang og mørk. Trodde aldri jeg skulle bli glad igjen. Jeg var så langt nede som jeg noen sinne trodde jeg skulle komme. Så langt nede at jeg prøvde å gjøre som lillebroren min, men jeg har en fantastisk familie som hjalp meg. Mye støtte fikk jeg også gjennom sorggruppen jeg gikk i. Å få prate med folk i samme situasjon som meg og forstod hva jeg gikk gjennom var en stor trøst.

Veien var lang og først etter 5 år følte jeg at livet igjen smilte til meg. Jeg kunne glede meg og se lyst på fremtiden. Mye takket være min nåværende samboer.

Jeg startet på en utdannelse som jeg snart er ferdig med og jeg gleder meg til å bli ferdig med bacheloren. Samboeren min er fantastisk og vi har startet et liv og en fremtid sammen. Livet ser lyst ut, men det gjorde det ikke for 8 år siden.

Jeg savner fortsatt lillebroren min og han er aldri langt unna tankene mine, men sorgen dominerer ikke lenger hverdagen min.

Er det noen som har vært gjennom det samme?

Hvordan har dere det nå og hvordan var veien frem?

[Saraby]

Trist å høre om lillebroren

Endret 4. september 2014 av Saraby

[QueenOfTheSidewalk]

Ikke så bra, men jeg klarer meg. Litt over 1 år siden nå , det kom som et sjokk og skyldfølelsen hang over meg lenge. Vi kranglet før hun gjorde det. Jeg føler meg veldig glemt av de rundt meg , særlig når andre mindre hendelser treffer andre og de gjør en fjær til 10 høns av det. Jeg sier ingenting om det, men det er da jeg føler meg mest ensom.

[AnonymBruker]

Klarer meg ikke så bra, tenker på det hver dag. Er veldig vanskelig. Er 5år siden. Men nå tar jeg ikke dødsfall bra,generelt. Mistet min mormor når jeg var 11, nå er jeg 25. Gråter hver eneste dag,som om det var igår hun døde.

Anonymous poster hash: d55c7...fca

[Gjest Evans]

Det går bra med meg og min familie. Så klart er det fortsatt vondt, og det vil det alltid være. Men det er noe med at i at det blir bedre med tiden, og nå har det gått mange år.

Noen i familien slet lenge med skyldfølelse og sinne, men det er så godt som borte nå. Nå er det stort sett bare gode minner igjen.

Endret 7. februar 2014 av Evans

[Gjest Blomst83]

Jeg mista en av min nærmeste venninner form omtrent halvannet år side så den er ennå ganske ferskt,og det går ikke en dag uten at jeg tenker på henne.Savnet er stort,og det er vondt å akseptere. Men jeg respekter valget hennes,og prøver å trøste meg selv med at hun ikke har det vondt lengere. Det er vel det som holder meg gående.

[missuvillig]

Mistet en jeg rotet med og kanskje ville blitt sammen med i drap for noen år siden. Det er kanskje ikke så langt ifra det samme. Å miste noen uten at man ser eller får vite hvorfor.. Alle spørsmålene man skulle stilt osv.

De første årene var jeg på gråten hver dag. Kunne ikke prate om han eller besøke facebookprofilen hans uten å gråte elver.. Jeg tenker fortsatt på han hver dag, men smertene er ikke det samme selv om jeg av og til sipper litt for meg selv. Tiden leger alle sår men arrene vil alltid være der?

[zen]

En som var forelska i meg gjorde det for et par år siden. Jeg har det ok nå men kjenner jeg blir litt stressa når noen blir interessert i meg. Har ikke snakket med familien hans på en stund, men håper de har lært å leve med det.

[AnonymBruker]

Min svigermor sliter fortsatt med sin brors selvmord. Det er 50 år siden.

Tror ikke hun vet at jeg vet.

Anonymous poster hash: 522cb...13c

[AnonymBruker]

I 2005 tok lillebroren min livet sitt. Han ble 22 år gammel. Det kom som et sjokk på familien og snudde livene våre opp ned. En ekstra byrde for meg var at jeg det var jeg som fant han.

Det først halve året husker jeg lit av. Mye er fortrengt og glemt. Veien frem virket lang og mørk. Trodde aldri jeg skulle bli glad igjen. Jeg var så langt nede som jeg noen sinne trodde jeg skulle komme. Så langt nede at jeg prøvde å gjøre som lillebroren min, men jeg har en fantastisk familie som hjalp meg. Mye støtte fikk jeg også gjennom sorggruppen jeg gikk i. Å få prate med folk i samme situasjon som meg og forstod hva jeg gikk gjennom var en stor trøst.

Veien var lang og først etter 5 år følte jeg at livet igjen smilte til meg. Jeg kunne glede meg og se lyst på fremtiden. Mye takket være min nåværende samboer.

Jeg startet på en utdannelse som jeg snart er ferdig med og jeg gleder meg til å bli ferdig med bacheloren. Samboeren min er fantastisk og vi har startet et liv og en fremtid sammen. Livet ser lyst ut, men det gjorde det ikke for 8 år siden.

Jeg savner fortsatt lillebroren min og han er aldri langt unna tankene mine, men sorgen dominerer ikke lenger hverdagen min.

Er det noen som har vært gjennom det samme?

Hvordan har dere det nå og hvordan var veien frem?

14. Mars i 2010 tok barndommsveninna mi livet av seg... snart 4 år siden... savne hu så enorm... <3 elske dg jentå mi<33!!

Anonymous poster hash: 8d57d...950

[AnonymBruker]

Venninnen min tok selvmord 22.juli... Ja, DEN 22.juli. Bare timer før terroren.

Det er ekstra sårt fordi alle nevner de som døde på østlandet, et nøyaktig tall. Men det var enda en vakker ung kvinne som mista livet den dagen.

Anonymous poster hash: 62d86...168

[AnonymBruker]

Mistet en jeg rotet med og kanskje ville blitt sammen med i drap for noen år siden. Det er kanskje ikke så langt ifra det samme. Å miste noen uten at man ser eller får vite hvorfor.. Alle spørsmålene man skulle stilt osv.

De første årene var jeg på gråten hver dag. Kunne ikke prate om han eller besøke facebookprofilen hans uten å gråte elver.. Jeg tenker fortsatt på han hver dag, men smertene er ikke det samme selv om jeg av og til sipper litt for meg selv. Tiden leger alle sår men arrene vil alltid være der?

Forstår det er vondt,men det kan ikke sammenlignes. Har selv opplevd begge situasjonen,og som sagt kan det ikke sammenlignes. Det er to vidt forskjellige ting. Så hvis du møter noen in real life som har mistet noen i selvmord håper jeg ikke du trekker frem din historie.

Anonymous poster hash: 40cce...f79

[Alayne]

Det går opp og ned i perioder. Snart tre år siden nå. I dårlige perioder sliter jeg mye med skyldfølelse, ting var tungt imellom oss mot slutten, jeg så ikke at det var så ille. Så mye tanker om hva jeg skulle ha sagt, alt jeg skulle ha gjort, om bare jeg visste. Om bare jeg hadde spurt, om bare jeg hadde fulgt litt bedre med.

[missuvillig]

Forstår det er vondt,men det kan ikke sammenlignes. Har selv opplevd begge situasjonen,og som sagt kan det ikke sammenlignes. Det er to vidt forskjellige ting. Så hvis du møter noen in real life som har mistet noen i selvmord håper jeg ikke du trekker frem din historie.

Anonymous poster hash: 40cce...f79

Det kan det. Til opplysning kan jeg fortelle at jeg har mistet noen i selvmord også, synes ikke det var noe spesielt annerledes enn å miste kompisen min, bare mindre vondt. Så det.. Bare fordi det er forskjellig så betyr ikke det at det ikke kan sammenlignes. Man sitter mest sannsynlig fortsatt der uten svar, og uansett hva svarene ville vært så ville de aldri kunne tilfredsstilt. Forstår du synes det var veldig annerledes å miste noen i selvmord, men jeg kan ikke være som deg. Så hvis du møter noen in real life som ikke ser som deg så håper jeg du respekterer det og ikke forteller de hva de skal gjøre.

[AnonymBruker]

Mistet en jeg rotet med og kanskje ville blitt sammen med i drap for noen år siden. Det er kanskje ikke så langt ifra det samme. Å miste noen uten at man ser eller får vite hvorfor.. Alle spørsmålene man skulle stilt osv.

De første årene var jeg på gråten hver dag. Kunne ikke prate om han eller besøke facebookprofilen hans uten å gråte elver.. Jeg tenker fortsatt på han hver dag, men smertene er ikke det samme selv om jeg av og til sipper litt for meg selv. Tiden leger alle sår men arrene vil alltid være der?

Her ble det spurt om å miste noen i selvmord, det er IKKE det samme som å miste noen i drap.Da burde du svart om det selvmordet du har opplevd.....

Anonymous poster hash: 5806c...03d

[AnonymBruker]

Her ble det spurt om å miste noen i selvmord, det er IKKE det samme som å miste noen i drap.Da burde du svart om det selvmordet du har opplevd.....

Anonymous poster hash: 5806c...03d

Nettopp! Og det er jo en stor forskjell på å miste noen ved en "uhell",og noen som faktisk velger det selv.Når du mister en som står det nær ved at vedkommende blir drept blir du ikke sittende med alle spørsmålene om det var noe du kunne ha gjort anderledes,om det vra din skyld,om du kunne ha stoppet det osv osv.

Og jeg synes det er litt rart at du ikke nevnte det med selvmord med en gang når det er det tråden handler om,men først nevnte det når noen bemerket komentaren din.

Anonymous poster hash: 40cce...f79

[Raven Emerald]

Jeg mistet min far for 17 år siden. Og selv om sorgen på langt nær er like rå og vond som i starten, har jeg fortsatt dager der jeg nesten mister pusten av savn. I dag er en sånn dag.

Først nå, etter å ha tenkt på det i flere år, har jeg klart å fylle inn dødsdatoen i babyalbumet mitt...

Men jeg klarer meg bra. Sorgen preger ikke hverdagen min, selv om jeg ofte kjenner på savnet. Spesielt når det er begivenheter i livet mitt hvor han ville hatt en naturlig rolle. Et eksempel er da barna mine ble født. At han aldri skulle få oppleve det, er usigelig trist.

Heldigvis har jeg en stefar jeg er kjempeglad i, og som har en like naturlig del i livet mitt som den min far ville hatt. Det gjør at tomrommet ikke er like tydelig, selv om det er der.

Jeg sørger ikke lenger på samme måten, men jeg sørger fortsatt. Over det som tok slutt, og over det som aldri ble. Og det tror jeg jeg alltid vil gjøre.

Men ja. Livet går ubønnhørlig videre, og man kan ikke annet enn å prøve å henge med. Etterhvert begynner man å finne ut av det, og det blir gradvis lettere. Sånn generelt sett.

Endret 28. desember 2013 av Raven Emerald

[Ghost Hunter]

Det kan det. Til opplysning kan jeg fortelle at jeg har mistet noen i selvmord også, synes ikke det var noe spesielt annerledes enn å miste kompisen min, bare mindre vondt. Så det.. Bare fordi det er forskjellig så betyr ikke det at det ikke kan sammenlignes. Man sitter mest sannsynlig fortsatt der uten svar, og uansett hva svarene ville vært så ville de aldri kunne tilfredsstilt. Forstår du synes det var veldig annerledes å miste noen i selvmord, men jeg kan ikke være som deg. Så hvis du møter noen in real life som ikke ser som deg så håper jeg du respekterer det og ikke forteller de hva de skal gjøre.

Man sitter kanskje igjen uten svar i begge situasjoner, men når et nært familiemedlem begår selvmord så vil man naturligvis tenke at man egentlig hadde en liten skyld i det. Hvorfor var jeg ikke bedre til hjelp, hvorfor åpnet han/henne seg ikke for meg eller hvorfor tok jeg ikke problemene på alvor.

Etter et selvmord vil man tenke tilbake på alle vonde stunder du visste vedkommende hadde og tenk på alt du ikke visste, og du vil innse at du kanskje burde vært mer støttende. Du vet også at personen har hatt det jævelig i flere år, smerte dag ut og dag inn. Du var kanskje klar over at det var noe galt, men trodde aldri det var så ille.

Du vil alltid lure på om han eller hun virkelig ønsket å dø, eller om det var en mer eller mindre impuls handling som kunne vært foruten om du bare var til stede i det øyeblikket. Eller var det kanskje en planlagt handling, kanskje til og med dato var planlagt, og h*n gikk bare å ventet på å dø, men innerst inne håpet at noen skulle få h*n til å endre mening. Tenk så alene h*n har følt seg, frustrert, så mange forskjellig tanker de har bært på. Når man velger å begå selvmord er man langt, langt nede. Lengre nede enn de fleste kan tenke seg. Mange har hatt selvmordstanker, men når tankene faktisk blir til en mulighet du faktisk vurderer mer og mer og du sagte men sikkert begynner å gjøre ting klart, kan du tenke deg noe verre? De har hele tiden vært klar over at de snart skal forlate familien og denne verden, uten at noen er klar over det en gang.

Vet ikke jeg, men jeg ser bare ikke hvordan de tingene kan sammenlignes. Begge deler er meningsløse, men det ligger en enorm smerte bak selvmordet, og det er det som er det verste. Ikke selve dødsfallet, ikke det at du aldri får se igjen personen som betydde uenderlig mye for deg, men du vet nå at personen har hatt det vondt i lang, lang tid. Og du vil alltid tenke at du faktisk kunne gjort en forskjell.

Du vet også at det finnes mennesker der ute som faktisk ikke har forståelse for psykisk helse. Du vil møte på mennesker som sier til deg at det var egoistisk og dårlig gjort av vedkommende. Det er vondt å få høre noe sånt, at andre snakker stygt om h*n du var glad i, som ikke lenger har noen mulighet til å snakke for seg lenger.

Jeg har aldri opplevd at noen jeg står nær har blitt myrdet, så godt mulig jeg tar feil. Jeg sier uansett ikke at det ikke er like vondt, men det blir på en annen måte, og du vil også bli møtt på en annen måte av omverden.

Det har jo også litt å si hvor nær man er personen. Pappa begikk selvmord for litt over 4 år siden, jeg var 16 år og savner han utrulig ennå, men jeg har allikevel "gått videre" men jeg kommer aldri til å slutte å tenke at jeg kanskje kunne hjulpet han.

[Blablaa]

Min stefar, som hadde vært det i 7 år, tok livet av seg selv i 2005. Da jeg bare var 11 år. Han slet med rusproblemer og var i det miljøet der.. Jeg husker det som om det var igår, for han betydde veldig masse for meg. Også forlot han mamma alene med 4 barn. Så det var ikke lett.

Men vi kom oss gjennom det med hjelp av gode venner og familie som tok vare på oss, og nå har vi aldri hatt det bedre

edit: skrivefeil

Endret 29. desember 2013 av Blablaa

[AnonymBruker]

Mistet bestevenninda mi i 2011. Stor sak i media, og syns det var kjempeubehagelig. Følte aldri vi rundt fikk nok hjelp, og at alt tida kunn gikk til media.

Men likevel husker jeg nesten ingen ting fra perioden etterpå, annet en at savnet var uendelig stort og at jeg hadde lyst til å gjøre det samme selv. fikk enorm skyllfølelse, og har også hatt en ganske tung oppvekst så følte alt kom på en gang.

Men den dag i dag går det greit. Lurer på hvordan hun hadde vært og hvilke minner vi hadde hatt. Men jeg har aldri vært bitter elelr sint for at hun tok livet sitt. Hun gikk gjennom noe veldig traumatisk.

Mest av alt, savner jeg henne noe helt utrolig. Men den værste perioden med mye gråt er over. Nå gråter jeg ca en gang annenhver mnd på grunn av henne. Har på en måte innsett at hun ville dø, og at hun ville vi skulle leve videre. Å selvfølelig, at hun kommer ikke tilbake. Sånn er det, uansett hvor mye man gråter..

Ble litt rotete dette, men som sagt, fikk aldri snakket særlig med noen om det. Vi gikk på ungsommsskolen å det var helt uvirkelig..

Anonymous poster hash: c5cd9...35b