Vi som mangler et søsken...

[Gjest ¤Chanela¤]

Det burde absolutt vært skrevet bøker om det.

På grunn av at jeg aldri har kjent broren min har jeg et helt annet forhold til dette enn dem som mistet et søsken de kjente. Hvis en av søstrene mine hadde blitt borte, hadde nok også noe i meg selv blitt borte.

En søster eller en bror er jo ikke noen hvem som helst. Søsken krangler kanskje mer enn noen andre, men likevel elsker vi dem betingelsesløst. Det er sikkert like vondt som å miste et barn eller en forelder som å miste et søsken en var knyttet til.

[Gjest silje25]

Til alle dere som har skrevet her:

Vil bare sende en stor takk til alle her. Det er så godt å lese at jeg ikke er alene om å ha slike følelser når man mister en søsken. :klem2:

Sitter her og lurer på hvordan jeg skal klare å komme meg gjennom denne sommeren. Det blir min første sommer uten min kjære bror. Han døde i vinter og savnet etter han er så ubeskrivelig stort. Vi hang sammen bestandig, og nå må jeg leve videre uten han.

Samtidig sitter jeg igjen med en liten frustrasjon i meg, det virker som om alle mener at søskne ikke skal sørge like lenge som feks. mødre og barna, men fakta er at søskne sørger like mye...på sin egen måte. Opplever desverre at helsevesen/leger ikke skjønner dette - at når man mister en søsken, spesielt i ungdomstida, så er det ufattelig sårt og tungt. Vi søskne trenger også hjelp til å bearbeide sorgen. Men vi havner på en måte bakerst i køen, etter foreldre og evt. barn og kjærester.

Men vi har mistet noen vi også....

[Gjest Estrela]

Har også en lillebror for lite. :-(

[Gjest Lille Du]

Til alle...

Eg har bestemt meg tror eg...om å fporsøke å lage et hefte/ evt. en bok om temaet vårt. Åssen høres det ut for dere?

De som ønsker å bidra kan sende meg mail eller brev. Sende Privat melding om hvordan dere ønsker å gjøre det...alt tas mot med stor takk!

Lille Du

[Gjest 1111]

Jeg syns det var en bra ting å gjøre.

[Iselilja]

Har også en lillebror for lite. :-(

Det har jeg og..

[KalloRilla]

Jeg har selv ikke mistet noe søsken, men ville bare si at det er beundringsverdig til 1000 at du som startet denne tråden tar tak i dette. Jeg er overbevist om at dette vil være til stor hjelp for mange. Et hefte/bok er jo en glimrende ide, og det er nesten utrolig at det skal være så godt som umulig å finne litteratur rundt dette. Stå på!! Dette hjelper du deg selv og mange andre med

[Hermione]

Eg har og mista eit søsken. 10 år sidan no faktisk.

Lillebroren min døde i ei ulykke i juni 1994. Han var 13 år og eg var nesten 17 år. Begravelsen var dagen før bursdagen min...

Har mista pappaen min og, men då var eg berre 5 år. Så det å miste ein bror var definitivt verst.

[Brudulja]

Samme her. Jeg vet at foreldrene mine fremdeles sliter med sorgen etter å ha mistet et barn. Vi er tre søstre i min familie, og savner en storebror.

Samme her. Syns så synd på foreldrene mine. Før turte jeg ikke snakke om ham. Det var liksom ikke noe man skulle snakke om. Samtidig hadde jeg jo mange spørsmål til hva som hadde skjedd (død i en fæl ulykke med rettssak i etterkant). Fant gamle avisutklipp i skuffen. Nå er alt annerledes. Mamma snakker om han titt og ofte.

[Pandore]

Jeg skulle egentlig hatt en bror til. Han døde 4 år før jeg ble født, så jeg møtte han aldri. Men mamma og pappa har snakket en del om han, det er tydelig at det er en sorg som aldri forsvinner selv om det er mange år siden...

[Gjest Lille Du]

Innlegg slettet. Det er ikke tillatt å bruke andres innlegg på denne måten uten å innhente tillatelse fra den enkelte bruker. Hege (admin)

Lille Du

[magnhild]

Jeg er redd for å en gang oppleve dette og ber til gud om at det ikke skjer. Tenker på alle de som ha mistet en nær seg. Det må være fryktelig!!

Vil gi dere alle en

[Cilla]

Kjempefint at du tar tak i emnet Lille du.

Jeg vet godt at mangler skikkelig informasjon og litteratur om dette temaet,

Jeg har ikke mistet søsken selv, men har mistet en niese, og hun hadde en storebror.

Jeg har skrevet hovedoppgave om å være søsken til et kreftsykt barn.

Mange gode klemmer til dere alle sammen

[Gjest Suzanne]

Hei alle sammen. Jeg mistet storesøsteren min i en trafikkulykke sommeren 1991. Jeg var 13 år og livet ble aldri det samme etter det.

[Hedda-78]

Sei meg, kor mange er vi eigentleg her inne som manglar ein bror eller ei søster? Eg trudde eg var åleine.... Fikk snakka med foreldra mine om bror min her for nokre dagar sidan. Det viste seg at dei ikkje visste kor mykje eg saknar han. Kor mykje eg har sakna han opp igjennom desse åra. Eg er ei voksa dame no, og det er 17 år sidan bror min døde, likevel sat eg og gråt som en unge denne veka... Går liksom aldri over.

[Imax]

Jeg mistet søsteren min for 3 år siden. Da var hun 33 år gammel, og døde av livmorhalskreft med spredning. Det var utrolig tungt å miste henne, og livet blir aldri det samme. Den tøffeste tiden hadde jeg faktisk et år etter hun døde. Var deprimert og suicidal, fant ikke noe å glede seg over i livet. Men jeg kom gjennom det og har i dag lært meg å leve med savnet og sorgen.

Om tiden leger alle sår? Nei, overhodet ikke. Men tiden gjør at man lærer å leve med sorget og savnet. Noen ganger er det sterkere, noen ganger svakere. Men jeg mangler en søster og vil alltid mangle henne.

Når det er flere av dere som sier at dere ikke møter forståelse for sorgen, tror jeg at det er mange som tenker på det, men er redde for å si noe. Jeg velger å være veldig åpen om det, så hvis jeg blir kjent med nye folk og vi snakker om familie, sier jeg alltid at jeg har to søsken, men at jeg mistet søsteren min. Jeg gjør dette uten å skape en negativ stemning, for jeg vil ikke at dette skal føre til at ingen tør å snakke om familie med meg. Samtidig ønsker jeg ikke å skjule det/late som ingen ting, for det har skjedd meg og er absolutt en del av min hverdag. Og så er det vel slik (heldigvis) at det ikke er alt for vanlig å miste søsken, tror vår besteforeldregenerasjon hadde en helt annen situasjon.

Fint at denne tråden ble startet, det er alltid godt å snakke med andre som har opplevd det samme.

[Gjest Søster18år]

Jeg har heldigvis ikke mistet noen søsken ennå. Men på Torsdag var det like før. Storesøsteren min på 32 tok overdose på piller. Jeg var heldigvis ikke med å finne henne. Det må ha vært j**** å se henne ligge der på gulvet. Blåmerker i hodet, bevist men like vel så vekke.. Min andre storesøster sliter med det synet. Jeg var med på sykehuset på fredag. Det var et forferdelig syn som møtte meg. En storesøster som lå der med masse ledninger og slanger festet til kroppen. En søster som svevde mellom liv og død... I dag, mandag, er hun ganske så oppegående. Heldigvis... Men kroppen hennes tåler ikke flere piller. Men desverre må jeg kalle henne en pillemissbruker. Det første hun begynte å spørre om i dag, det var smertestillende... Jeg håper at denne damen får hjelp! For jeg kan ikke miste henne. Neste gang kommer hun ikke til å overleve...

[jolie]

Jeg mangler to..

Jeg hadde to tvillingbrødre. Stig døde i krybbedød. Da var jeg bare to år. Han var den friske. Stian var sterkt funksjonshemmet. Multihandicappet. Måtte ha hjelp til alt, og jeg tror mamma tok det hardt da han måtte flytte på institusjon ved 13-14årsalder. De hadde nok ikke flere krefter igjen (sånn for å opplyse: 'pappa' er ikke min eller tvillingene sin riktige far, men har likevel vært det siden jeg var 5-6 år).

Stian har vært inn og ut av sykehus flere ganger i året. Fått den ene etter den andre sykehusinfeksjonen. Dere husker vel Dentosept-skandalen? Stian var en av mange som fikk den infeksjonen. Bare som et eksempel.

I fjor høst døde han. 23 år. Stille i sin egen seng. Gammelt hjerte i en ung kropp. De sier at han smilte. Jeg ville ikke se han og har heller ikke sett bildene i ettertid. Tror det går mange år før jeg orker det.

Selvfølgelig var det det beste for han - men jeg savner han sånn! Også kjente jeg han nesten ikke. Men jeg kjente han nok best av alle likevel. Ikke lett å kjenne en du aldri har snakka med. Og jeg har ikke store kunnskapen om sykdommene hans. Men vi hadde et veldig spesielt bånd da vi var små. Det var bare oss i sju år.

Jeg har alltid ønska at det var han som døde i krybbedød som liten, for livet hans var ikke et fullverdig liv. Det beste han kunne ha, situasjonen tatt i betraktning ja. Men ikke godt nok! Smerter hele døgnet. Mat gjennom et hull på magen.

Jeg vil ikke overleve mine søsken - jeg er eldst for pokker!

Mandag var ingen god dag. Da hadde han blitt 24. Jeg torde ikke ringe mamma. Vet ikke hva jeg skal si. Lillesøs sa de var på graven på søndag, men hun greier ikke snakke med mamma om det hun heller.

Jeg er ikke ferdig med å sørge enda. Har ikke fått gjort det ordentlig heller. Jeg griner når jeg ser bevegelseshemmede på teve. Når jeg leste hva dere andre har skrevet. I tungsinnstunder. Mandag var som sagt ingen god dag etc.

Jeg savner deg, Stian

[Gjest Anonymous]

Hei dere

Har ikke lest alle innleggene. Hadde bare lyst til å skrive noen ord.

I går kl 2110 døde søsteren min. hun var 32 år gammel og fikk på søndag en blodpropp i hjernen. Hun var alenemor til en gutt på 9 år.

verden er snudd på hodet nå. Jeg var veldig glad i min søster, men klarer ikke å tenke på meg selv. Kun fokus på gutten nå. Jeg er 34 år, og i tillegg til å miste min kjære søster så altfor brått, får jeg nok nå også en ny "sønn".

utrolig så brått livet kan snu.

skal lese gjennom, og skrive mer senere..

Knut

[Gjest Anonymous]

Hei dere

Har ikke lest alle innleggene. Hadde bare lyst til å skrive noen ord.

I går kl 2110 døde søsteren min. hun var 32 år gammel og fikk på søndag en blodpropp i hjernen. Hun var alenemor til en gutt på 9 år.

verden er snudd på hodet nå. Jeg var veldig glad i min søster, men klarer ikke å tenke på meg selv. Kun fokus på gutten nå. Jeg er 34 år, og i tillegg til å miste min kjære søster så altfor brått, får jeg nok nå også en ny "sønn".

utrolig så brått livet kan snu.

skal lese gjennom, og skrive mer senere..

Knut

Ti Knut

Velkommen!

Ta den tiden du trenger, velkommen tilbake er du uansett!

:trøste: Denne er til deg. Vet ikke hva mer eg skal si...du vet hvor foumet er...

Lille Du