Hva burde jeg gjøre?

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke om dette passe her, men har vært innom Kvinneguiden et par ganger tidligere, og det virker som det er mange kloke kvinner her som kanskje kunne gitt meg noen råd? Jeg er i en veldig fanget situasjon, og jeg har ingen å snakke med om den.

Så jeg er atten år og har nettopp begynt å studere på et universitet veldig langt hjemmefra. Jeg har overhodet ikke hjemlengsel - i grunnen veldig glad for at jeg ikke møter foreldrene mine så ofte. Før jeg flyttet var det ingenting jeg heller ville enn å dra så langt borte som mulig å bli der.
Jeg har tidligere slitt en del med sosial angst, og på en eller annen naiv måte trodde jeg at den skulle forsvinne med en gang jeg flyttet og fikk begynne på mitt eget liv. Det var ikke situasjonen.

Jeg hater å studere. Jeg har ingen problemer med selve studiet, men hele situasjonen er helt forferdelig. Jeg har masse sosial angst, og jeg er ekstremt emosjonell hele tiden; jeg begynner å gråte i de merkeligste situasjoner, spesielt hvis jeg ser glade mennesker. De eneste gangene jeg har vært glad selv, siden jeg begynte, har vært når jeg har vært stupfull, men jeg kan jo ikke akkurat gå rundt full hele tiden.

Jeg fantaserer kontinuerlig om å slutte. Men hva da?
Jeg vil ikke hjem, og jeg vil ikke være her. Jeg har ingen mennesker jeg egentlig kan snakke med dette om. Tok kontakt med skolepsykologen, og hun gav meg resept på en angst-dempende medisin, men jeg føler det blir for dumt når jeg tror det kan finnes en annen vei.
I det hele tatt føles det ut som jeg har gått meg bort i livet, og er helt lost. Og jeg aner ikke hvilken vei jeg nå skal gå.
Hva synes dere jeg burde gjøre? Bite tennene sammen, kjøpe medisiner mot angst, og fullføre studiet (det som er forventet av meg)? Dra hjem, og føle meg mislykket? Et tredje valg jeg har oversett?

TIl deg som legger igjen et svar: tusen hjertelig takk! Bare det at noen har lest igjennom teksten og bryr seg nok til å svare, betyr mer enn dere aner

Anonymous poster hash: bb7ba...887

Anonymous poster hash: bb7ba...887

[navnet]

Hmm.. Jeg synes egentlig at du skal gi medisinen en sjanse. Skjønner godt at det virker som om du har kontroll, men gi legen et forsøk på å gjøre ting bedre.

Jeg kan ikke komme med råd ellers, fordi jeg har aldri hatt sosial angst. Jeg har en klovneinstilling på livet, om jeg gjør noe dumt så ler jeg av det selv. Men jeg skjønner veldig godt at dette kan være hemmende.

Men tro meg på mine ord, studier er gøy! Du må bare tørre å prøve å bli kjent med folk, eller begynne på noe gøy på kveldene

Om du ikke liker studiene pga sosial angst burde du jo definitivt ta tak i dette før eller siden, for det blir liksom ikke noe bedre andre steder automatisk heller.

Jeg har troen på deg!

[Gjest Malanthor]

Vel, du kan jo alltids prøve medisinene. Gi dem en sjanse. Hvis de fungerer så hurra. Hvis ikke, så har du ihvertfall prøvd det og kan gå videre med kunnskap om hva som ihvertfall ikke fungerer.

Ellers så er det ikke så mye og si, av og fullføre studiene og å dra hjem vil jeg ihvertfall anbefale og fullføre. På et eller annet tidspunkt vil du sannsynligvis være glad for at du fullførte og har en utdannelse.

Er vanskelig og si noe annet utifra hva du skriver. Finn noe du liker og gjøre, finn deg noen og tilbringe tid med. Ting som dette.

Lykke til videre. Håper alt går bra med deg.

[JustLittleMe]

Hei, først og fremst vill jeg si at det er bra at du i de hele tatt har har kommet til å skrive om problemet ditt. :-)

Jeg sliter selv meg angst, får ofte panikk angst, men i motsettning til deg, så har ikke jeg klart å være åpen med alt. Jeg ville ha tatt medisinene, og du må IKKE føle deg misslykket på noen som helst måte.

Som du sier så er du 18, og du er ung. "Alle" hater å studere, men du er heldig som har kommet så langt. Hva studerer du da?

Du ha vell ikke tenkt på at du kanskje har gått litt form"fort frem" og at du ikke er lei skole, men rett og slett utmattet og er du sikker på hve du vill videre?

Jeg elv er 26 og er blitt det som kalles utbrendt. Rett og slett lei Alt.

Prøv, medisinene, se positivt på det du har oppnådd, se fremover smil når du står opp og til andre, og uansett hva du bestemmer deg for å gjøre, så misslykkes du ikke.

[Kittykat]

Jeg sliter med angst og depresjon. Har hatt det i mange år. Jeg tok ikke signalene på alvor som kroppen viste meg og jeg tenkte det ville gå over. Til slutt gikk jeg på en smell. Jeg går på angst-dempende medisin (cipralex). Den tar vekk mesteparten av angsten og jeg har lært meg å takle den resterende angsten og klarer å ha en noenlunde normal hverdag nå enn det jeg hadde før.

Mitt råd til deg er å fortsette på studiene. Det kan hende at du har disse tankene om å slutte pga angsten. Du vil angre hvis du slutter. Selv om du sliter med angst, så er det lurt å tenke på utdannelse, sånn at du kan få deg en jobb senere i livet.Ta kontakt med legen din og få hendvendelse til psykolog. Man kan fint kombinere psykolog og studier. Jeg går til psykolog 1 gang i uken.

Jeg ville også snakket med læreren om dette sånn at h*n er klar over situasjonen din ( i tilfelle du får angst når du er på skolen ). Jeg har også lært at man må være ærlig om ting i enkelte situasjoner og dette er en av dem. Det er ikke lett å fortelle det, men av og til må det gjøres for at folk skal se/forstå helheten. Og som oftest går det mye bedre enn man forventet.

Jeg ønsker deg all lykke og håper ting vil gå bedre for deg