Gå til innhold

Glede av tenåringsbarn?


Viking

Anbefalte innlegg

Hei alle sammen.

Jeg har to barn, de er fremdeles små, 8 og 4 år. Jeg har veldig stor glede av mine barn, små og store lyspunkt i hverdagen, framskritt og humor. De er hengivne ovenfor oss foreldre, og jeg er glad de ennå er små, slik at jeg kan pakke dyna godt rundt dem om kvelden, og vet hvor de til enhver tid befinner seg.

Så til spørsmålet mitt. Jeg gruer meg slik til de blir store, ja jeg vet jeg tar sorgene på forskudd, men klarer ikke å la være. Klarer ikke å se glede i å ha tenåringsbarn. Ungdomsopprør, smelling med dører, ikke nå frem med det vi har å si. Ikke vite hvor de er, m.a.o bare bekymringer. Det heter seg at alle aldre har sin sjarm, men jeg klarer ikke å se en sjarm med tenåringer. Er jeg helt på jordet eller? Har du tenåringsbarn selv, eller har du andre tanker om det enn meg (som kanskje kan berolige meg)? Håper på svar.

Hilsen Viking icon_smile.gif

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Hei!

Jeg har 4 barn, den eldste er snart 29, og så har jeg to tenåringer i hus på 15 og 13, og den minste blir 11. Så over til saken. Hvis du har en åpen dialog med dine barn, så skal det ikke bli problem. Tenåringer vil vite hvorfor du sier nei, og du må begrunne det veldig saklig! Rett på sak! Jeg har pratet med ungene fra de var små, om store og små problemer, diskutere alt mellom himmel og jord! Det som for deg bare er en bagatell,er for dem et kjempeproblem.

Vel,det kan bli hissige diskusjoner her og, smelling med dører og rot som flyter, og telefonregning som gir deg hakeslipp. Likevel, vi setter oss ned og diskuterer. Det behøver ikke bli som du frykter mest. Bare husk at for ungdom er det viktig med at foreldre setter grenser!! Jeg har valgt å stole på dem, jeg viser dem at jeg bryr meg, jeg setter grenser, og jeg viser dem en masse kjærlighet. Derfor er det så deilig å høre dem si:"Jeg er så utrolig glad i deg mamma, og i han pappa og"!!

Sommerhilsen fra

"Maeve"

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg bare MÅTTE svare på denne, for jeg har tenkt akkurat samme tanken selv (vi venter barn nå). Men de siste månedene har jeg jobbet med en helt fantastisk gjeng med 14-15-åringer, og har blitt så glad i dem! De er sjenerte og bråkete, usikre og skråsikre, nydelige og ufyselige, men denne alderen har faktisk sin sjarm den også! Tenåringer har en fantastisk integritet og rettferdighetsfølelse, de ser verden i svart og hvitt, javel, men de kan ha et fantastisk engasjement også! Under all tøffheten har de varme og generøsitet, og de er ikke sofistikerte eller kyniske nok enda til å skjule den.

Min opplevelse har i alle fall gjort at jeg ikke gruer meg til 13 år fra nå lenger...

12

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Anonymous

Hei Maeve!

Jeg har masse konflikter hjemme. Føler meg for stor til å være liten, for liten til å være stor. Mamma liker best småbarn, for de er kan hun iallfall holde styr på, sier hun. Jeg har tre småsøsken (halvsøsken), så hun vet nok hva hun snakker om. Hun tenker visst ikke på at de andre blir tenåringer en dag de også.

Du sier noe veldig viktig i innlegget ditt.

 

Bare husk at for ungdom er det viktig med at foreldre setter grenser!! Jeg har valgt å stole på dem, jeg viser dem at jeg bryr meg, jeg setter grenser, og jeg viser dem en masse kjærlighet.

Skulle ønske at du var moren min!

God sommer

Mvh Eva

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Lottemor

Hei...

Lurt å tenke frem over tror jeg og være bevist på at barna blir stor og at vi legger grunnlaget for komunikasjonen når de er liten.....

Jeg er veldig konsikvent med min datter selv om hun bare er 1 1/2 år......

Sier nei til det samme heletiden,og hun har hatt samme leggetider siden hun var 6 månder...

Og spise tider....

Jeg mener det er viktig med faste rutiner og regler....

At de vet hva som kommer og at mamma og pappa har kontroll og barna kan stole på oss som foreldre icon_smile.gif

Tror også at det er viktig og gi ansvar etter vært som barna blir eldre,vise tilit til dem og at de får en følelse av at de kan.....

Forvente mye av dem ,men ikke for mye.....

Har man dette og barna respekterer foreldrene og andre voksene og barn så tror jeg ikke at det blir så mye verre når tennårene kommer....

Tror også at det er viktig og huske at vi selv har vært ung og hvor stor påvirkning allt rundt os hadde i den alderen icon_smile.gif12

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei!

Ble litt lei meg da jeg leste innlegget ditt jeg. For det er da ikke alle tenåringene som er noen oppstanasige drittenåringer?

Selv så elsker jeg å få en klem av mamma, snakke venninneprat med mamma, gå på kafé med mamma osv osv osv... Selvfølgelig krangler vi noen ganger, men det er da normalt med småunger også det.

Håper du tenker over dette, for det er ikke alle som er som de du har tenkt på icon_smile.gif12

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Jeg tror det er viktig å huske på at man selv har vært ung en gang også...

Selv om tidene forandrer seg, så går man gjennom de samme forandringene fysisk og psykisk...

Ellers så synes jeg Maeve hadde et fint svar her. icon_smile.gif

Glad min sønn "bare" er to og et halvt, men jeg gruer meg slettes ikke til den dagen han blir tenåring heller. icon_smile.gif

Alle aldre har sin sjarm, og med en trygg og god oppvekst, gode dialoger, klare grenser osv, så tror jeg nok at de fleste tenåringsperioder går ganske så bra icon_smile.gif 12

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei Anonyme tenåring!

Takk for rosende ord! Synes det var veldig leit å høre at du har konflikter hjemme. Det er sannelig ikke lett å være for stor til å være liten, for liten til å være stor! Du har et godt poeng der. Du sier du har tre småsøsken, er de gamle? Jeg synes du skulle forsøke å snakke med din mamma, si at du vil ha litt tid med henne alene, uten småsøsken svirrende rundt. Forklare henne at du også trenger oppmerksomhet. At hun kunne sette av litt tid til deg. Egentlig er det veldig vanskelig å gi deg et godt råd, men mange har en annen voksen å prate med. En tante,bestemor eller en annen som står deg nær som du kunne betro deg til. Jeg blir så trist på dine vegne fordi jeg FORSTÅR deg så inderlig godt! Det er heller ikke lett å være foreldre, men det er sannelig ikke greit å være tenåring heller!

Alle gode ønsker til deg,

og en klem fra "Maeve"

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei hei!

Jeg fyller snart 16 (i november) og jeg må si at jeg faktisk er ganske glad i foreldrene mine!Jeg nevner det ikke så ofte,jeg vet det,men avlikevel;jeg bryr meg... icon_biggrin.gif

Jeg vet at jeg kan til tider være ugrei,jeg legger ikke skjul på det,men jeg lager sjelden problemer for mine foreldre.Jeg har aldri drukket alkohol,røyka eller tatt narkotika.De vet alltid hvor jeg er,for jeg skriver enten en liten notis til dem (hvis de ikke er hjemme),har med meg mobilen (så de får alltid tak i meg!) eller jeg sier i fra.Uansett jeg trener jo nesten hele tiden hvis jeg ikke er hjemme,så de er aldri redde for hvor jeg er.Jeg er så glad for at de stoler på meg,at de faktisk tør å la meg være hjemme alene en gang i blandt hvis mine foreldre skal på fest o.l.Jeg ville aldri ha hatt et storslått party hvis jeg ikke fikk lov.Men...Jeg er ungdom,jeg smeller jo i dørene noen ganger,heldigvis sjelden,for jeg hater å ha store krangler!Og jeg og mamma kan faktisk gå å shoppe eller se på en kino sammen.Og jeg blir gjerne med pappa på fotballkamp,se på biler(!) eller tusenfryd,badeland o.l.Noen ganger er jeg skikkelig jentete,andre ganger en gutte-jente,men jeg har det kjempe gøy...!Dessuten har mamma en slags klassisk,romanisk,pop aktig musikk/film/kino smak og pappa en rock,pop,heavy-metal aktig smak,så jeg er begge deler!Derfor har jeg det kjempe gøy med dem begge.Hver dag spiser vi middag samlet,vi tre,vi ses hver dag og prates hver dag..Jeg vet at i noen familier prater man jo nesten ikke sammen!

Hehe..

Bye for now on...12

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest gjest1

Hei du som bekymrer deg!

Hva er egentlig det verste som kan skje? Jeg mener, ikke alle ungdommer er like vet du! Jeg er selv 17 år. Må si at de siste årene har styrket meg veldig. Jeg kan nå se tilbake på en 14-åring og tenke at jeg var litt håpløs. Men det var mange som var verre enn meg! Jeg kan fortsatt bråke litt, bli litt sint, men det svart/hvitt bildet av verden har jeg ikke lenger. Jeg har vokst mentalt. Det tror jeg nok at alle ungdommer gjør. Fra man er 13-18 skjer det mange forandringer, både psykisk og fysisk. Det er normalt. Hvordan hadde du det på den alderen selv? Du klarte deg bra du, gjorde du ikke?

Modenhet og innsikt i andres liv er noe som kommer med årene. Når man er tenåring må man jo passe inn, være som de andre, kunne gjøre det som de andre får lov til. Og får man ikke det, er det urettferdig! Selvfølgelig. Man er jo ikke voksen, men man er ikke barn heller.

Jeg måtte vel selv vokse opp ganske fort fordi faren min døde da jeg var 12. Det var en stund jeg trodde jeg hatet mamma, for alt hun gjorde var galt. Men hun ville bare det beste for meg. Det innser jeg nå. Nå har jeg et mye bedre forhold til mamma fordi jeg har fått innsikt i mitt eget liv, og vet hvor jeg står i verden. Dessuten er mamma liberal. Hun syns det er bedre at jeg f.eks. går på fest, og får med meg noe å drikke på, så hun vet hva jeg drikker. Hun vet at jeg røyker, og hun godtar det - for hva annet kan hun gjøre? Hun vet hvor jeg er som regel, og hun vet at jeg har dømmekraft nok til å tenke over hva jeg selv gjør og hva som er rett/galt. Tillit er godt når man ikke er barn og ikke er voksen!

Håper du får noen fine tenåringer. Dessuten skal ikke ungdommer dilte etter mor og far hele tiden. Ungdommer skal lære å være selvstendige i tillegg til at de har respekt for foreldre og andre som er eldre!

Lykke til! 12

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hallo, og takk for mange fine svar.

Jeg har ikke et generelt negativt syn på tenåringer. Jeg er og fullstendig klar over at jeg må slippe barna mine, og at et ungdomsopprør hører med til prosessen med å bli voksen. Og som Hope sier har jeg vært tenåring selv, og det er faktisk ikke så lenge siden heller. Jeg synes heller ikke at tenåringer er noe dritt.

Jeg tenker mer på ting vi gjør sammen idag, og trives med, og hva en gjør sammen med tenåringer.

Som foreksempel ferier, ser for meg og måtte dra med meg to tenåringsgutter på en ferie de egentlig ikke vil være med på. Flere slike ting. Jeg husker da jeg var tenåring, så jeg på foreldrene mine som noe jeg måtte ha for å overleve fysisk, for å få mat, klær, penger osv. Hadde det ikke vært for det syntes jeg at jeg fint kunne klart meg foruten. Hadde og har et godt forhold til foreldrene mine, men jeg kan ikke se at de hadde noen særlige gleder av meg som 15 åring. Får vi får det anderledes når våre vokser til.

Undreklem fra Viking

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...
Gjest Anonymous

Hmmm...glede av tenåringsbarn ja..... Jeg kan med hånden på hjertet si at foreldrene mine ikke hadde mye glede av meg fra jeg var 13 til 19. Alt de sa til meg tok jeg som en invitasjon til en krangel, kunne true med at jeg skulle drepe noen her ja! Dumme drittkjerringa skjønner ingenting! Håpløse, inkompetente drittsekker begge to. Kunne ikke la dem komme nærmere enn en halvmeter innpå meg, for de var så motbydelige begge to. :evil:

Nå har jeg sikkert skremt de fleste her inne..... Men jeg tror nok av innleggene deres at dere får litt glede av tenåringene deres, og jeg tror ikke barna deres blir som jeg var. Nå skal dere høre:

Jeg mener foreldrene mine fikk hva de fortjente. De pakket aldri dyna rundt meg da jeg var liten, ga meg aldri en klem, ros kan jeg ikke huske å ha fått med mindre det var andre folk i nærheten, moren min kunne fly løs på meg pga filleting da jeg var liten, både med slag og ord. :cry:

Så foreldrene mine hadde nok ingen glede av meg i tenårene, men så lette de heller ikke etter noen glede ved meg da jeg var mindre heller. Trur nok oppførselen min i tenårene var en forsvarsmekanisme mot de. Nå var jeg stor nok til å ta igjen, og det skulle jeg sannelig gjøre! :evil:

Så jeg trur ikke dere har så mye å frykte. Fortsett med dere gjør, og ikke ta sorgene på forskudd. Men noen bølger skal det være i tenårene, så ikke føl dere skyldige i noe hvis poden syns dere er helt håpløse en dag... :wink:

Hilsen en som gjerne skulle ha gjort ting litt annerledes... :roll:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...