Vil bare dø - hva sier jeg til legen?

[AnonymBruker]

Sliter med veldig mye selvmordstanker for tiden. Føler jeg trenger en innleggelse, men synes det er veldig vanskelig å be konkret om det. Hva sier jeg til legen for å bli tatt på alvor, og for å få den hjelpen jeg trenger? Er så redd for å ikke bli tatt på alvor, at ingen skal tro jeg mener det jeg sier..

Anonymous poster hash: 663ac...ae3

[AnonymBruker]

Du kan bare skrive ned det du tenker på en lapp og gi til legen når du kommer inn. Legen skjønner nok at det er vanskelig å snakke om.

Anonymous poster hash: 81f0b...cfe

[AnonymBruker]

Snart vil nok en av moderatorene komme å stenge denne tråden å samtidig legge igjen et tlf nr du kan ringe. Kanskje du skal prøve å ringe det nr. å snakke med de.

Anonymous poster hash: c22e3...269

[AnonymBruker]

Snart vil nok en av moderatorene komme å stenge denne tråden å samtidig legge igjen et tlf nr du kan ringe. Kanskje du skal prøve å ringe det nr. å snakke med de.

Anonymous poster hash: c22e3...269

Nei, den hjelpetelefonen er ikke bra å ringe.. Har hørt mye negativt om den.

TS: råder deg til å si til legen hva du føler. Evt. skrive det ned på en lapp. Jeg tror du når bra frem ved å bruke ordene selvmord og selvmordtanker, og du får nok en innleggelse

Lykke til! Det ordner seg skal du se

Anonymous poster hash: 19d33...643

[AnonymBruker]

Nei, den hjelpetelefonen er ikke bra å ringe.. Har hørt mye negativt om den.

TS: råder deg til å si til legen hva du føler. Evt. skrive det ned på en lapp. Jeg tror du når bra frem ved å bruke ordene selvmord og selvmordtanker, og du får nok en innleggelse

Lykke til! Det ordner seg skal du se

Anonymous poster hash: 19d33...643

At du har hørt mye negativt om den behøver ikke bety noe. Det er sikkert mange som har positive erfaringer fra den.

Anonymous poster hash: c22e3...269

[Anoia]

Si rett ut til legen at du sliter med selvmordstanker.

Mest sannsynlig kommer han til å ordne en akuttime hos psykiater, kanskje til og med innleggelse på dagen hvis det er kapasitet.

[chepooka]

Kjære TS

Det er riktig som de andre sier her, denne tråden kommer til å bli stengt snart fordi man ikke kan snakke om selvmordstanker på Kvinneguiden.

Jeg tror at så lenge du er tydelig på at du har selvmordstanker og at du ønsker hjelp, vil legen ta deg på alvor. Ikke pakk det inn, si det som det er. Han har faktisk plikt til å hjelpe deg. Hvis du gruer deg for å fortelle det, kan det hjelpe å skrive ned det du vil si på forhånd slik som flere over her nevner.

Husk at når man har selvmordstanker kan alt føles tungt og mørkt, og det er vanskelig å se for seg at du noen gang vil få det bra igjen - men det vil du så oppsøk hjelp, og hold ut - det vil bli bedre

Lykke til TS, håper du får den hjelpen du ønsker

[AnonymBruker]

Snart vil nok en av moderatorene komme å stenge denne tråden å samtidig legge igjen et tlf nr du kan ringe. Kanskje du skal prøve å ringe det nr. å snakke med de.

Anonymous poster hash: c22e3...269

Jeg har dessverre ingen gode erfaringer med å ringe hjelpetelefon. Har forsøkt både å ringe og å bruke mental helse sin skrivetjeneste.

Nei, den hjelpetelefonen er ikke bra å ringe.. Har hørt mye negativt om den.

TS: råder deg til å si til legen hva du føler. Evt. skrive det ned på en lapp. Jeg tror du når bra frem ved å bruke ordene selvmord og selvmordtanker, og du får nok en innleggelse

Lykke til! Det ordner seg skal du se

Anonymous poster hash: 19d33...643

Problemet er at jeg "alltid" har sånne tanker, så ingen tar det på alvor selv om det føles veldig ille. De er liksom vant til at jeg har det sånn, men nå er det verre enn det har vært på veldig lenge..

Si rett ut til legen at du sliter med selvmordstanker.

Mest sannsynlig kommer han til å ordne en akuttime hos psykiater, kanskje til og med innleggelse på dagen hvis det er kapasitet.

Ja, som sagt har jeg sagt dette mange ganger og føler derfor at det ikke blir tatt på alvor. Det er derfor jeg kvier meg for å fortelle, fordi jeg er redd for at de nok en gang ikke skal ta meg på alvor.

Anonymous poster hash: 663ac...ae3

[chepooka]

Kan jeg spørre hvor gammel du er TS?

[AnonymBruker]

Kan jeg spørre hvor gammel du er TS?

Takk for fint innlegg over her, så det ikke før jeg svarte. Jeg er midt i tyveårene.

Anonymous poster hash: 663ac...ae3

[Sweet77]

Hva som enn kommer ut av den telefonen så tenkte jeg å si en ting.

Selvmordstanker er vanligvis ikke et egentlig ønske om å ta livet av seg, men et ønske om å komme ut av en håpløs situasjon, eller om en utvei. Et ønske som er så sterkt at selv det å dø virker bedre.

Det behøver ikke å være en fysisk situajon, det kan like gjerne være en mental situasjon man ønsker å komme ut av, altså at man ikke orker å være dprimert mer f.eks.

Tenkte bare jeg skulle si det før tråden stenges. Fordi det perspektivet i blant kan hjelpe til å se på selvmordstankene sine på en litt annen måte, og fordi det kan være til hjelp i enbehandlingsprosess.

Håper du kommer videre TS og finner noe som kan gi deg god hjelp. Ikke gi opp om det skulle synes vanskelig å få hjelp, og husk på det jeg sa, det kan være fint å tenke på, og ikke gi deg før du får den hjelpen du trenger

[AnonymBruker]

Hei! :-)

Så flott at du søker hjelp. Det viser at du har vilje til å gjøre noe med situasjonen, og at du har et håp om å holde fast ved livet til tross for selvmordstankene.

Har et tips her: http://www.med.uio.no/klinmed/forskning/sentre/nssf/krisehjelp/ der det bl.a. står om å kontakte fastlegen.

Masse lykke til, jeg er sikker på at du vil klare deg helt fint.

Klem til deg

Anonymous poster hash: 3bb25...3d9

[AnonymBruker]

Selvmordstanker er vanligvis ikke et egentlig ønske om å ta livet av seg, men et ønske om å komme ut av en håpløs situasjon, eller om en utvei. Et ønske som er så sterkt at selv det å dø virker bedre.

Nei jeg vil egentlig ikke dø, jeg bare orker ikke å leve sånn som dette.. Hadde jeg virkelig villet dø hadde jeg jo ikke bedt om hjelp.

Anonymous poster hash: 663ac...ae3

[AnonymBruker]

Ser at du opplever å ikke ha blitt tatt på alvor. Dette ville jeg ha sagt rett ut, og at det sikkert fort kan bli slik - men at nå trenger du virkelig hjelp. Kanskje du kan ta kontakt med en person som du vet vil støtte deg og stille opp for deg, fortelle om situasjonen din og at denne personen kan være med deg til lege/ringe til hjelpetlf etc?

Anonymous poster hash: 3bb25...3d9

[Sweet77]

Nei jeg vil egentlig ikke dø, jeg bare orker ikke å leve sånn som dette.. Hadde jeg virkelig villet dø hadde jeg jo ikke bedt om hjelp.

Anonymous poster hash: 663ac...ae3

Ikke sant Det er ikke alle som er klar over det, selv om de ber om hjelp, og særlig kan det være vanskelig å huske på i stunder tankene blir så overveldende at ønsket om å dø blir det eneste man ser, og om det er sånn i lang tid. Så at du er klar over det er jeg glad for å høre.

Nå ser jeg jo at du har forsøkt å ringe allerede. Men jeg tenker på, har du bedt om henvisning til en psykolog? Jeg vet ikke hva ventetiden er, men uansett, om du ber om å få henvisning nå så har du det om en stund i hvert fall, selv om det tar tid?

I så fall gjør det helt klart for legen din at det er psykolog du skal ha og ikke psykiatrisk sykepleier, for de har ikke alltid kompetansen som trengs.

[AnonymBruker]

Ts. Dessverre er det noen som henger igjen i timen og tror at de som snakker høyt om selvmord, ikke kommer til å ta selvmord. Dette er gammel tenkning. Folk reagerer forskjellig når de er i selvmordsfare, og slik må det få være.

Hvem som helst kan potensielt sett ønske å ta sitt liv. Ts, hva det enn er som gjør livet så uutholdelig, så mørkt og vanskelig for deg, så lyser innleggene dine gjennom at du er en person som ikke gir deg. Du sier du ønsker å leve, men at du trenger hjelp for å takle det vonde. Håper du møter gode hjelpere på din vei :-)

Anonymous poster hash: 3bb25...3d9

[AnonymBruker]

Ser at du opplever å ikke ha blitt tatt på alvor. Dette ville jeg ha sagt rett ut, og at det sikkert fort kan bli slik - men at nå trenger du virkelig hjelp. Kanskje du kan ta kontakt med en person som du vet vil støtte deg og stille opp for deg, fortelle om situasjonen din og at denne personen kan være med deg til lege/ringe til hjelpetlf etc?

Anonymous poster hash: 3bb25...3d9

Det var ganske smart å si at jeg frykter å ikke bli tatt på alvor. Føler bare at hvis jeg sier det, så viser jeg legen min mistillit. Er veldig redd for å være til bry eller såre noen.. Har dessverre ingen som kan stille opp for meg på den måten du foreslår, men hadde jeg hatt noen skulle jeg gjort det.

Ikke sant Det er ikke alle som er klar over det, selv om de ber om hjelp, og særlig kan det være vanskelig å huske på i stunder tankene blir så overveldende at ønsket om å dø blir det eneste man ser, og om det er sånn i lang tid. Så at du er klar over det er jeg glad for å høre.

Nå ser jeg jo at du har forsøkt å ringe allerede. Men jeg tenker på, har du bedt om henvisning til en psykolog? Jeg vet ikke hva ventetiden er, men uansett, om du ber om å få henvisning nå så har du det om en stund i hvert fall, selv om det tar tid?

I så fall gjør det helt klart for legen din at det er psykolog du skal ha og ikke psykiatrisk sykepleier, for de har ikke alltid kompetansen som trengs.

Jeg vil heller dø enn å ha det slik som dette, men helst vil jeg jo få det bedre. Men det er bare så vondt akkurat nå at ønsket om å dø er veldig sterkt. Eller frykten for å leve, alt etter hvordan du ser det.

Jeg har vært inne i systemet en god stund, og prøvd mye terapi. Ikke gått til så mange psykologer (2 stk), men en del psykiatriske sykepleiere og en psykiater. Jeg føler dessverre ikke at jeg får noe ut av dette, det gjør ting bare verre. Derfor har jeg kun kontakt med fastlegen min for tiden.

Ts. Dessverre er det noen som henger igjen i timen og tror at de som snakker høyt om selvmord, ikke kommer til å ta selvmord. Dette er gammel tenkning. Folk reagerer forskjellig når de er i selvmordsfare, og slik må det få være.

Hvem som helst kan potensielt sett ønske å ta sitt liv. Ts, hva det enn er som gjør livet så uutholdelig, så mørkt og vanskelig for deg, så lyser innleggene dine gjennom at du er en person som ikke gir deg. Du sier du ønsker å leve, men at du trenger hjelp for å takle det vonde. Håper du møter gode hjelpere på din vei :-)

Anonymous poster hash: 3bb25...3d9

Nei jeg føler at dersom jeg faktisk hadde prøvd å ta livet mitt flere ganger enn jeg har forsøkt, så kanskje jeg hadde blitt tatt mer på alvor.. Så jeg føler at når jeg har sånne tanker som dette så bør jeg gjøre meg selv noe slik at folk ser at jeg mener alvor. Men det vil jeg jo egentlig ikke gjøre.. Men gjør jeg ingenting så tror de at jeg bare rører og truer for å få oppmerksomhet, noe som ikke er tilfelle.

Anonymous poster hash: 663ac...ae3

[chepooka]

Nei, TS, du må ikke finne på å skade deg selv for å bli tatt på alvor. Det hjelper deg ikke ut av situasjonen du er i nå.

Ofte er det slik at man ikke klarer å se løsninger selv, og da er det lett å tro at andre (psykologer/psykiatere etc) sitter på løsningen som skal gjøre alt bedre. Sannheten er at det er du som sitter på nøkkelen som kan snu livet ditt til det bedre. Samtidig som du har kontakt med lege/psykolog etc fremover, kan du også begynne å lese deg opp på depresjon og hva som skjer i kroppen og hjernen når man er deprimert. Du finner mange terapimetoder du kan begynne å praktisere litt hjemme for deg selv, for eksempel kognitiv terapi. Prøv å se depresjonen din utenfra, som en håndgripelig ting du faktisk kan gjøre noe med - da er det du som eier depresjonen, og ikke den som eier deg.

Du kan også begynne å legge inn små aktiviteter i hverdagen som - om de ikke akkurat gjør deg lykkelig - gjør at du føler deg bedre, eller i det minste nøytral istedet for deprimert. Det kan være små turer i høstløvet, se morsomme videoer på Youtube, lakke neglene dine, støvsuge, lære deg pusteøvelser fra yoga, trene litt og få opp pulsen. Rett og slett distrahere tankene dine vekk fra det som er trist og leit. Dette er ofte noe man må trene seg opp til, å ikke la de negative tankene ta overhånd. Tenk at for hvert minutt av dagen du ikke føler deg deprimert er det en seier, og tenk babysteps - ikke forvent deg at du skal føle deg overlykkelig på 1-2-3, men å føle seg nøytral eller mindre deprimert en liten stund er faktisk et steg i riktig retning.

Ønsker deg alt godt, og håper dagene dine blir lysere etterhvert

[AnonymBruker]

Nei, TS, du må ikke finne på å skade deg selv for å bli tatt på alvor. Det hjelper deg ikke ut av situasjonen du er i nå.

Ofte er det slik at man ikke klarer å se løsninger selv, og da er det lett å tro at andre (psykologer/psykiatere etc) sitter på løsningen som skal gjøre alt bedre. Sannheten er at det er du som sitter på nøkkelen som kan snu livet ditt til det bedre. Samtidig som du har kontakt med lege/psykolog etc fremover, kan du også begynne å lese deg opp på depresjon og hva som skjer i kroppen og hjernen når man er deprimert. Du finner mange terapimetoder du kan begynne å praktisere litt hjemme for deg selv, for eksempel kognitiv terapi. Prøv å se depresjonen din utenfra, som en håndgripelig ting du faktisk kan gjøre noe med - da er det du som eier depresjonen, og ikke den som eier deg.

Du kan også begynne å legge inn små aktiviteter i hverdagen som - om de ikke akkurat gjør deg lykkelig - gjør at du føler deg bedre, eller i det minste nøytral istedet for deprimert. Det kan være små turer i høstløvet, se morsomme videoer på Youtube, lakke neglene dine, støvsuge, lære deg pusteøvelser fra yoga, trene litt og få opp pulsen. Rett og slett distrahere tankene dine vekk fra det som er trist og leit. Dette er ofte noe man må trene seg opp til, å ikke la de negative tankene ta overhånd. Tenk at for hvert minutt av dagen du ikke føler deg deprimert er det en seier, og tenk babysteps - ikke forvent deg at du skal føle deg overlykkelig på 1-2-3, men å føle seg nøytral eller mindre deprimert en liten stund er faktisk et steg i riktig retning.

Ønsker deg alt godt, og håper dagene dine blir lysere etterhvert

Nå er det ikke depresjon som er mitt "hovedproblem", eller dvs jeg er veldig deprimert men det er på grunn av en annen lidelse. Kognitiv terapi som du nevner har jeg allerede prøvd mye hos behandlere, uten effekt (annet enn at jeg har blitt verre).

Jeg lese mye litteratur om psykiatri, både bøker skrevet av mennesker som har vært syke, samt fagbøker. Det er bare ikke så mye igjen for meg å lese av det jeg får lånt på biblioteket. Likevel må jeg innrømme at jeg ikke forstår veldig mye av meg selv :/

Den siste tiden har jeg forsøkt å gjøre ting jeg liker. Jeg har et par hobbyer som jeg prøver å få gjort de dagene jeg har litt overskudd. Det hjelper der og da, og det gir meg en stund med litt mindre påtrykk av vonde tanker. Men når jeg er ferdig med disse aktivitetene, går jeg rett i "jeg vil bare dø"-modus igjen. Men siden det letter litt på trykket der og da, så prøver jeg å gjøre dette så ofte jeg orker.

Takk for fint innlegg med gode tips

Anonymous poster hash: 663ac...ae3

[chepooka]

Nå er det ikke depresjon som er mitt "hovedproblem", eller dvs jeg er veldig deprimert men det er på grunn av en annen lidelse. Kognitiv terapi som du nevner har jeg allerede prøvd mye hos behandlere, uten effekt (annet enn at jeg har blitt verre).

Jeg lese mye litteratur om psykiatri, både bøker skrevet av mennesker som har vært syke, samt fagbøker. Det er bare ikke så mye igjen for meg å lese av det jeg får lånt på biblioteket. Likevel må jeg innrømme at jeg ikke forstår veldig mye av meg selv :/

Den siste tiden har jeg forsøkt å gjøre ting jeg liker. Jeg har et par hobbyer som jeg prøver å få gjort de dagene jeg har litt overskudd. Det hjelper der og da, og det gir meg en stund med litt mindre påtrykk av vonde tanker. Men når jeg er ferdig med disse aktivitetene, går jeg rett i "jeg vil bare dø"-modus igjen. Men siden det letter litt på trykket der og da, så prøver jeg å gjøre dette så ofte jeg orker.

Takk for fint innlegg med gode tips

Anonymous poster hash: 663ac...ae3

Hvis du vil kan du sende meg en PM så kan vi snakke videre der, alt vi skriver her vil nok være borte innen i morgen tidlig.