Ny "trend" på fb

[AnonymBruker]

"Alle" på fb har mer eller mindre fått med seg situasjonen til den lille jenta som har kreft, og familien rundt henne. De siste ukene har det eksplodert, i mine øyne, med statuser og bilder fra tragiske situasjoner som legges ut på fb. I skrivende stund er det en venn av meg på fb som har kommentert på en status der en mor har lagt ut bilder av sin døde voksne sønn. Flere bilder, med familie omkranset rundt sønnen, nærbilder osv. Hundrevis av kommentarer og hjerter, delinger hit og dit.

Dette "må" jeg eksponeres for på min vegg, og den døde har ingenting han skulle ha sagt. Jeg vet i alle fall at jeg ikke greier å se på dette som en dagligdags greie som på like linje med candycrush og youtube-videoer skal poppe opp på feeden min. Sykdom og død, naturlig eller ei, jeg synes det er helt utrolig hva folk velger å eksponere.

Anonymous poster hash: 44839...e74

[Teriyaki]

Må si meg enig der ja.

[AnonymBruker]

Helt enig.
Jeg sympatiserer med familien til Ylva, men for min del blir det for mye å skulle filme, for så å poste på facebook. Jeg støtter kreftforeningen, og er godt opplyst om kreft og hvor omfattende det kan være, både for den syke og pårørende. Men når det ikke er den syke som eksponerer seg, men de pårørende setter jeg spørsmåls tegn. Og det aller første spørsmålet mitt er da; Hvorfor?
Hvor er personvernet for denne jenta? For dette vil sirkulere på nett for alltid.

Dette er bare min personlige mening og synspunkt, og jeg hadde ikke likt at min sykdom ble brukt for å samle inn sympati-poeng og trøst.
Den trøsten og sympatien ville jeg først og fremst søkt hos min mann, familie og nære venner.
Mange bringer opp at det setter ting i perspektiv. Men det syns ikke jeg. Jeg syns det er ubehagelig, og syns det er dårlig gjort at jeg må slutte å bruke facebook/slette de vennene som er aktive på den måten. Jeg sender heller penger til kreftforeningen, leser sterke historier fra de som ER og HAR vært syke. Ikke de pårørenes historie!

Anonymous poster hash: 8c02f...3f1

[AnonymBruker]

"Alle" på fb har mer eller mindre fått med seg situasjonen til den lille jenta som har kreft, og familien rundt henne. De siste ukene har det eksplodert, i mine øyne, med statuser og bilder fra tragiske situasjoner som legges ut på fb. I skrivende stund er det en venn av meg på fb som har kommentert på en status der en mor har lagt ut bilder av sin døde voksne sønn. Flere bilder, med familie omkranset rundt sønnen, nærbilder osv. Hundrevis av kommentarer og hjerter, delinger hit og dit.

Dette "må" jeg eksponeres for på min vegg, og den døde har ingenting han skulle ha sagt. Jeg vet i alle fall at jeg ikke greier å se på dette som en dagligdags greie som på like linje med candycrush og youtube-videoer skal poppe opp på feeden min. Sykdom og død, naturlig eller ei, jeg synes det er helt utrolig hva folk velger å eksponere.

Anonymous poster hash: 44839...e74

Jeg er enig, det er noe folk bør holde utenfor facebook - hverfall bilder. Bestemoren min døde for litt over en uke siden, og da vi dro på likvake, eller hva man kaller det, ville onkelen min ta bilde for å legge ut på facebook. Det ville ikke resten av familien, og stoppet han. Han skjønte til slutt vanviddet i å legge ut et bilde av vår stakkars, døde bestemor, som folk som ikke har noe med det å gjøre skal se ufrivillig. Jeg vet at jeg ikke ville ha sett bilde av en død person på facebook, selv ikke noen jeg kjente. Jeg skjønner ikke poenget med at folk skal få se et dødt menneske på facebook. For min del er det uverdig.

Når jeg dør, vil jeg ikke at mine nærmeste skal skrive en lang avhandling på facebook om min død, ei heller legge ut bilder. Facebook bør holdes utenfor. Jeg liker ikke at folk drar så personlige ting inn i facebook. Facebook er for meg et medium man bruker for moroskyld, og derfor drar jeg ikke inn personlige ting der. Men det er bare meg, er mulig noen er uenig.

Anonymous poster hash: b2529...fa7

[AnonymBruker]

Kjenner jeg blir utrolig glad når jeg leser hva dere skriver, for jeg har tenkt at jeg sikkert er "den eneste" som har disse tankene og refleksjonene. Det gir meg håp om at kanskje dette er noe som ikke blir en vane for folk flest, men er unntak der sorgen og krisen tar overhånd.

Jeg jobber med døden tett inn på kroppen, og har ikke behov for å ha den trykket i trynet hver gang jeg logger meg på fb. Verken i statuser eller bilder, men særlig bilder.

Anonymous poster hash: 0b711...e9c

[AnonymBruker]

Jeg forstår at man legger ut bilder av paver og konger på lit de parade uten å vise ansiktet i detalj. Men å legge ut bilder av døde familiemedlemmer eller andre vanlige personer, det er rett og slett usmakelig. Hvis man vil omtale noens død, så legger man heller ut et bilde av dem som levende, det er jo helt vanlig i avisene når en kjent person dør. Og så skriver man noen ord uten å gå i detalj om årsak og forløp.

Anonymous poster hash: 98eda...17f

[Lexandra]

Jeg tenker at dette er noe hver og en må bestemme...

Ylva merker ingenting av det som skjer, og om foreldrene finner trøst og vil dele den ufattelige sorgen og fortvilelsen -så må de få gjøre det...

Husker at da jeg vokste opp var det også "kjendis-syke " barn...de som ga sykdommene et ansikt Husker ikke navnene, men en aidssyk gutt og ei kreftsyke jente som sang...

Nå er det lett for alle å dele alt med alle... Og det må de få gjøre uten å dømmes... For de er det riktig, selv om det for andre ikke vil være naturlig ...

[Gjest Badebuksa]

Jeg tenker at dette er noe hver og en må bestemme...

Ylva merker ingenting av det som skjer, og om foreldrene finner trøst og vil dele den ufattelige sorgen og fortvilelsen -så må de få gjøre det...

Husker at da jeg vokste opp var det også "kjendis-syke " barn...de som ga sykdommene et ansikt Husker ikke navnene, men en aidssyk gutt og ei kreftsyke jente som sang...

Nå er det lett for alle å dele alt med alle... Og det må de få gjøre uten å dømmes... For de er det riktig, selv om det for andre ikke vil være naturlig ...

Ja.

[AnonymBruker]

Jeg tenker at dette er noe hver og en må bestemme...

Ylva merker ingenting av det som skjer, og om foreldrene finner trøst og vil dele den ufattelige sorgen og fortvilelsen -så må de få gjøre det...

Husker at da jeg vokste opp var det også "kjendis-syke " barn...de som ga sykdommene et ansikt Husker ikke navnene, men en aidssyk gutt og ei kreftsyke jente som sang...

Nå er det lett for alle å dele alt med alle... Og det må de få gjøre uten å dømmes... For de er det riktig, selv om det for andre ikke vil være naturlig ...

Hvis jenta hadde et valg, tror du hun ville eksponeres på bilder og film på Facebook i den siste fasen av livet? Og når hun uansett ikke har fått velge dette selv, er det da riktig å gjøre det? Veier det å spre informasjon om barn med kreft tyngre enn et enkeltindivids personvern og autonomi? Eller handler det om å takle sin egen smerte over barnets akjebne, rettferdiggjør dette eksponeringen? Er det andre måter foreldre med døende barn kan hjelpe seg selv på?

For alle forstår at smerten er enorm (det er den også for de som mister sine barn i trafikkulykker, selvmord og andre, mindre kjente sykdommer enn kreft). Men er det rett å dele alt på nettet?

Anonymous poster hash: fbdb5...78d

[roberta]

Jeg kjenner også på at det begynner å bli mye nå. Har fulgt med en stund, men nå kjennes det nesten ekkelt. Blir for mye av det gode rett og slett. Men jeg har tenkt mye på Ylva, det har jeg <3

[La Guapa]

Jeg synes det er veldig vanskelig å mene noe om dette.

Jeg er jo så heldig å ha mine vakre barn hos meg - friske.

Bare tanken på at de skulle dø fra meg gjør meg uvel - hvem vet hvordan man ville søke trøst i et slik situasjon ?

Time etter time, dag etter dag , uke etter uke har de sittet ved sengen til sitt døende barn.

Ingen kjenner den lidelsen de må gjennomgå.

Kanskje er FB som en terapigruppe denne pappaen. Der får han uttrykke sine inderlige kjærlighetserklæringene til sitt barn for hele verden.

Han roper ut at han elsker henne og ikke orker tanken på å miste henne. Han har sikkert et behov for å fortelle henne hvor høyt han elsker henne - selv om hun ikke hører ham lenger.

Vi andre lærer noe av Ylva og pappaen: sett pris på hvert eneste minutt med de du elsker og det er de små tingene som betyr noe !

Det er intenst og ubehagelig ........ Men jeg tror det er bra for oss som ergrer oss over dårlige veier og dyr alkohol

[Lexandra]

Hvis jenta hadde et valg, tror du hun ville eksponeres på bilder og film på Facebook i den siste fasen av livet? Og når hun uansett ikke har fått velge dette selv, er det da riktig å gjøre det? Veier det å spre informasjon om barn med kreft tyngre enn et enkeltindivids personvern og autonomi? Eller handler det om å takle sin egen smerte over barnets akjebne, rettferdiggjør dette eksponeringen? Er det andre måter foreldre med døende barn kan hjelpe seg selv på?

For alle forstår at smerten er enorm (det er den også for de som mister sine barn i trafikkulykker, selvmord og andre, mindre kjente sykdommer enn kreft). Men er det rett å dele alt på nettet?

Anonymous poster hash: fbdb5...78d

Tror ikke ylva ville vært uenig og ikke ønsket å bli eksponert.... Foreldrene er hennes foresatte og tar disse avgjørelsene..., så er det opp til deg om du vil se og følge med....

[AnonymBruker]

Jeg tenker at dette er noe hver og en må bestemme...

Ylva merker ingenting av det som skjer, og om foreldrene finner trøst og vil dele den ufattelige sorgen og fortvilelsen -så må de få gjøre det...

Husker at da jeg vokste opp var det også "kjendis-syke " barn...de som ga sykdommene et ansikt Husker ikke navnene, men en aidssyk gutt og ei kreftsyke jente som sang...

Nå er det lett for alle å dele alt med alle... Og det må de få gjøre uten å dømmes... For de er det riktig, selv om det for andre ikke vil være naturlig ...

Odd Kåre Rabben, kanskje?

Anonymous poster hash: e2d2c...c8d

[AnonymBruker]

Tror ikke ylva ville vært uenig og ikke ønsket å bli eksponert.... Foreldrene er hennes foresatte og tar disse avgjørelsene..., så er det opp til deg om du vil se og følge med....

Muligheten er der for at hun ikke ville ønsket denne eksponeringen. Det burde derfor veie tyngst. Personer somikke er myndige eller på annen måte ikke har samtykkekompetanse, burde skjermes. Foreldrene kan få annen hjelp til å mestre den vanskelige sorgen.

Anonymous poster hash: fbdb5...78d

[AnonymBruker]

Jeg har ikke noe ønske om å se døde voksne eller barn på facebook. Dette er ikke noe jeg kan fjerne eller sperre meg for før ETTER jeg har vært vitne til det. Nå var det ikke spesifikt situasjonen med Y og pappaen jeg tenkte på, men i mitt tilfelle dødsfallet til denne unge gutten. Jeg synes det ubehagelig å være ufrivillig vitne og deltager i andres sorgprosess og liv.

Anonymous poster hash: 0b711...e9c

[Gjest chiki]

Tror ikke ylva ville vært uenig og ikke ønsket å bli eksponert.... Foreldrene er hennes foresatte og tar disse avgjørelsene..., så er det opp til deg om du vil se og følge med....

Når bilder popper opp på min Facebook er det ikke jeg som velger å lese det, fordi det kommeropp automatisk når vennene mine liker og kommenterer det. Det er ikke jeg som går inn på profilen til denne faren.

Jeg syne det blir for privat å legge ut slikt på Facebook. Jeg har ikke ønske om få døende barn i fleisen når jeg logger meg på. Dette gjeldr også mishandlede dyr, folk som leger ut bilder av avkappede fingre osv....

[AnonymBruker]

Det er mye som legges ut på Facebook som jeg hadde klart meg veldig godt uten. Alt fra teite "del denne statusen for å vise at du bryr deg"-greier til veldig intime og sterke detaljer fra folks privatliv - alle mulige deler av det. Men, jeg har tatt et valg om å være på Facebook, og da følger det med en del sånt som jeg gjerne skulle vært foruten. Jeg er ikke så begeistra for alle disse hersens blomsterbildene folk legger ut heller, og jeg er møkklei alle disse visdomsordene som dukker opp i alle mulige varianter; gjerne med fargerike tegninger eller bilder som bakgrunn. Blærgh!

Men greia er det, at hvis jeg ønsker å fortsette å være på Facebook, så må jeg også tåle all den dritten jeg ikke bryr meg om, for å få med meg de tingene jeg faktisk bryr meg om. Det blir litt som å lese forsida på nettavisene. Der står det også ufattelig mye dritt jeg klarer meg uten, men for å få med meg det som er viktig, så må jeg også bla meg gjennom all se-og-hør-dritten samtidig...

Anonymous poster hash: fcc5d...e9f

[AnonymBruker]

Synes nyhetene også viser brutale bilder, som den babyen med kule i hodet, der syriske soldater skøt på gravide damer for en pakke røyk. Jeg håpet inderlig bilde var redigert og at dette er tull, håper det, men kan godt være de er så sinnsyke der. HUFF.

Fikk også bildene av den døde gutten opp på min vegg, har venner som har fulgt dem. Jeg ble litt redd de bildene, for han var jo døende og veldig blek og tynn. Fryktelig trist og den kreften er grusom. Forvandler jo menneskene så ugjenkjennelige. Ville aldri ha lagt ut slike private bilde selv, men en hånd, eller en fot er greit. Jeg tåler litt, men hele personen kan bli for sterkt.

Hva blir det neste? Bilylykker der det er blod og åpne beinbrudd? Fødsler filmet direkte på facebook ect? Hvorfor må alt dokumenteres???

Anonymous poster hash: 50254...fba

[AnonymBruker]

Denne tråden fikk meg til å tanke på en annen tråd her inne, nemlig post-mortem fotografier.

Jeg innser selvfølgelig at det er en viss forskjell på bilder tatt av avdøde i en tid der man kanskje ikke hadde andre bilder av dem, spesielt når det gjelder barn, og det å legge ut bilder av døde og døende på fb, men samtidig tenker jeg også at det kanskje har noe å gjøre med hvordan vi ser på døden og de døde

For min del synes jeg de fleste post-mortem fotografiene var vakre, de viste kjærlighet til personen på bildet, akkurat som jeg føler det samme når jeg ser bildene av den døende jenta på FB. Man vil så gjerne dele noe av det beste man har, i en ekstremt vond tid der man vil beholde og dele minnene med andre. Og kanskje tenker man også, i desperasjon, at hvis man deler dette og skaper oppmerksomhet rundt saken, så vil det gjøre døden mindre meningsløs. Jeg vet ikke, men jeg synes man skal være svært forsiktig med å dømme andre i slike saker.

Anonymous poster hash: 14c66...00d

[AnonymBruker]

Jeg har litt blandede følelser i forhold til dette.

På den ene siden gir det meg noe å følge et menneske i livets siste fase. Det er en vekker, en påminnellse om hvor sårbart livet er. Det er sterkt og nesten vakkert, selv om det også er forferdelig trist og vondt. Jeg tenker at det kan være terapi for de som står midt oppi denne vanskelige situasjonen å dele det med andre. Det kan sikkert også kan hjelpe andre i samme situasjon.

På den andre siden er jeg redd for å bli følelsesmessig avstumpet. Jeg har sett så mye sykdom, ulykker og død, både på bilder og i virkeligheten, at det ikke gjør samme inntrykk på meg lenger. Så sent som i går snakket jeg med min datter om dette. Vi hadde vært på kino og sett filmen "Tusen ganger god natt". Vi bestemte oss for å bli mer bevisste på alle slike bilder vi ser. Forsøke å sette oss inn i situasjonen til personen både foran og bak kameraet. Jeg ønsker å beholde empatien, jeg vil ikke bli følelsesmessig avstumpet.

Anonymous poster hash: b1a32...70b