Flere barn, hva med søsken?

[AnonymBruker]

Hva er deres tanker angående å få flere enn et barn i denne situasjonen, og generelt.

Jeg har ei datter fra et tidligere forhold. Hun var fire år når vi flyttet inn med min nåværende samboer og er nå 7. Hun har ikke kontakt med sin biologiske far, etter hans ønske og min hun kaller min samboer for pappa, noe han er glad for og stolt over. Han behandler henne akkurat som jeg tror han ville ha behandlet evt barn vi hadde fått sammen.

Nå er det slik at vi bor i en treroms leilighet, hvilket i og for seg ikke er det største problemet, for vi kan jo flytte, men det innebærer bytte av skole så det vil ikke jeg. Ellers så er vi egentlig ganske usikre begge to på om vi egentlig vil ha flere barn da vi syns vi har det ganske fint i den lille familien vi har. I tillegg har jeg begynt på videreutdanning ved siden av jobb og min samboer har krevende jobb som opptar dagene hans langt utover kvelden de dagene han ikke henter fra skolen. Jeg tenker som så at de ressursene og overskuddet jeg har ikke egentlig er nok for å ivareta datteren som vi har OG et spebarn iom at jeg jobber og studerer med min samboers jobbsituasjon også. Selv om det holder fint for et barn på sju år som får all oppfølging og kjærlighet hun trenger så vi hadde i utgpkt ikke tenkt noe mer over saken.

På jobb så har detimidlertid blitt nevnt av flere at vi burde få flere barn av hensyn til min datter, ift søskenforhold og familie senere i livet når vi evt ikke er her lenger. Det ble også nevnt at aldersforskjell burde vi også tenke på og få barn ganske raskt slik at de fremdeles kan relatere til hverandre ift alder når de er voksne.

Jeg vet jo selv om flere personer som har søsken som de i voksen alder ikke har særlig kontakt med, men har jo begynt å tenke over dette. Nå er det ikke slik at vi evt hadde fått et barn KUN slik at dette barnet skulle holde min datter med selskap når hun ble eldre, derfor sier det seg selv at å få et barn til ville innebære å oppgi studier samt kutte ned på overtidsjobbing fra min samboers side for å ivareta dem begge på den måten de hadde behøvd.

Hva tenker dere om dette med søsken i voksen alder. Kom gjerne med all slags innspill, men vær greie å holde det på et konstruktivt plan.

Mvh meg

Anonymous poster hash: 24298...7ed

[Trimsi]

Hvis verken du eller din samboer ikke har store ønsker om flere barn synes jeg ikke dere skulle få det. Det er som du sier ingen selvfølge at søsker har et nært forhold når de blir voksne og alle nye undersøkelser om enebarn viser at de faktisk klarer seg hakket bedre på de fleste områder, også sosialt.

De par jeg kjenner som av flere ulike årsaker bare har ett barn, har alle vært veldig bevisste på at barnet skal få være mye sammen med venner utenom b-hage og skole, og mange har nær kontakt med søskenbarn eller andre barn i vennekretsen.. Det er mange måter man kan tilegne seg sosial kompetanse på, og man kan utvikle tette og gode relasjoner med andre enn bare egne søsken.

Dessuten ser jeg at "enebarn familier" ofte er hakket mere harmoniske og samkjørte og de har litt større frihet på enkelte områder. Barna har kanskje en liten tendens til å kunne bli litt "veslevoksne" i tidlig alder... men det behøver jo ikke å være negativt

Jeg er selv veldig fornøyd med ha 3 barn i den situasjonen vi er i og ut i fra våre ønsker, men hverdagen kan bli hektisk, økonomien er litt skrantende til tider og man må jobbe litt for å få tid til hverandre å pleie forholdet.

Uansett hva dere bestemmer dere for ønsker jeg lykke til med valget!

[Barcelone]

Jeg har en lillebror som er 3,5 år yngre enn meg, og vi er som olje og vann. Vi har aldri hatt noe nært forhold noensinne. Jeg er veldig familieorientert, han er stikk motsatt! Han har nå fått en datter og vi har litt kontakt, men ikke så veldig mye. Vi krangler faktisk en god del fordi vi er så forskjellige.

Har ei venninne som har ei søster som er 11 år eldre enn henne og de har et skikkelig nært og godt forhold og har alltid hatt det.

Så sånn sett har ikke alder noe med saken å gjøre. Vet ikke hvor gamle dere er, men synes ikke dere skal stresse med å få barn hvis ikke det passer akkurat nå

[AnonymBruker]

Jeg ville ikke fått flere da tror jeg. Kos dere med forholdet deres:) Det blir jo ofte litt anderledes når man får barn.

Anonymous poster hash: 074cc...eac

[AnonymBruker]

Vi har tatt et valg om å bare ha et barn. Riktignok er det valget tatt også delvis på bakgrunn av at en ny graviditet ville være risikofylt for meg (og fosteret), men allerede før vi visste det var vi enige om å få kun et barn. Vi har også blitt konfrontert med, og tenkt på, dette med at vårt barn da ikke har noe søsken i voksen alder, og blir alene igjen den dagen vi blir borte. Men, vi har tenkt grundig gjennom dette, og vi vet av erfaring at det finnes for det første ingen garanti for at søsken får kjemi og blir venner. En del søsken har svært begrenset kontakt i voksen alder, og den kontakten de har er kun utav plikt. Selvsagt kunne det også bli motsatt, at de ville vært uatskillelige, men det vet man aldri.

Vi er også opptatt av å lære barnet vårt å være sosial. Hun har ingen problemer med å få venner, og venner kan på mange måter defineres som søsken/familie man har valgt selv. Dermed håper vi selvsagt at gode venner og etterhvert en livspartner, vil "fylle" tomrommet den gangen vi er borte.

Jeg har selv søsken. Min egen erfaring tilsier at det forholdet man har til sine søsken som voksen - forutsatt at det er gode forhold - kan best beskrives som vennskap uansett. Jeg har opplevd å miste et søsken, og jeg har opplevd å miste en god venn. Begge deler var grusomt vondt, på så å si samme nivå. Den største forskjellen var at det å miste et søsken, føltes som å miste en del av meg selv som jeg aldri kan få tilbake.

Min mann har også søsken, og har som meg også opplevd å miste et søsken. Kanskje, rent ubevisst, er det noe av årsaken til at vi ikke vil ha flere barn. Fordi vi vet hvor grusomt vondt det er å miste et søsken... Jeg vet ikke. Men vi har tatt vårt valg, og det er endelig. Uansett hva andre måtte mene om det.

Anonymous poster hash: 98a55...09b

[AnonymBruker]

Ikke få barn bare for å gi ditt barn søsken. Enkelt og greit. Folk kan "tro" at enebarn har det tøft og vanskelig uten søsken, men det er bare noe de gjetter seg frem til.

Anonymous poster hash: e13e6...ff8

[Gjest pysepusen]

Vi valgte først og fremst å få to barn fordi vi ønsket det. Men også fordi jeg aldri har likt å være enebarn. Joda, jeg har fått alt det jeg har hatt behov for av tid og kjærlighet, og som barn var det greit å være alene. Som voksen er det fælt. I hvert fall når man må "ta seg av" foreldrene sine. Men det går helt fint altså, det hadde bare vært kjekt å dele det med noen.

Er dere fornøyd med et barn så velger dere det.

[AnonymBruker]

Jeg fikk en halvsøster da jeg var i tenårene, og selv om det tok mange år før vi fikk noen ordentlig kontakt (jeg flyttet hjemmefra da hun var tre), har vi i dag et godt forhold. Kanskje ikke veldig nært ettersom vi ikke vokste opp sammen og det tross alt er noen år i mellom, men godt nok til at jeg ville merket stor forskjell om jeg ikke hadde fått søsken. Vi er også relativt like av både utseende og personlighet, særlig til halvsøsken å være, noe som jo er litt kjekt. Med skilte foreldre som bor langt fra hverandre er det også godt å vite at alt ikke faller på meg når de etterhvert vil trenge mer hjelp.

Anonymous poster hash: f9bb5...c94

[AnonymBruker]

Hva er deres tanker angående å få flere enn et barn i denne situasjonen, og generelt.

Ellers så er vi egentlig ganske usikre begge to på om vi egentlig vil ha flere barn da vi syns vi har det ganske fint i den lille familien vi har.

På jobb så har detimidlertid blitt nevnt av flere at vi burde få flere barn av hensyn til min datter, ift søskenforhold og familie senere i livet når vi evt ikke er her lenger. Det ble også nevnt at aldersforskjell burde vi også tenke på og få barn ganske raskt slik at de fremdeles kan relatere til hverandre ift alder når de er voksne.

Anonymous poster hash: 24298...7ed

Dette er det viktigste i innlegget ditt etter min mening. Det er hva du og din mann tenker om saken som er det viktige. De på jobben din og andre mennesker dere møter har ingenting de skulle ha sagt. De har heller ikke noe krav på å få en begrunnelse fra dere på hvorfor dere kun har ett barn. Man bør ikke få barn før man er sikre på hva det innebærer (noe du og din mann gjør), og før man er sikre på at begge ønsker dette, og kan klare det ansvaret.Drit i hva de andre mener, og si til de på jobb at familieplanlegging av din familie ikke er noe du ønsker å snakke med dem om.

Anonymous poster hash: 9d314...34c

[AnonymBruker]

Om dere skal få flere barn, så må det jo være fordi det er noe dere har lyst til.

Men jeg vil si at jeg er VELDIG glad for å ha min søster. Vi var ikke nære da vi vokste opp, og er veldig ulike av personlighet. Men da vi var i 20 årene ble begge foreldrene våre alvorlig syke. Da kom vi sammen og hjalp hverandre gjennom en helvetesperiode på 3 år. Og nå i ettertid, som foreldreløs, er jeg glad at jeg i alle fall har en person som er min familie. Dvs at jeg f.eks har noen å feire jul sammen med osv.

Anonymous poster hash: 5b5f6...80c