Føler meg patetisk

[AnonymBruker]

Dette blir mest et lite sinneutbrudd, og jeg vet ikke selv hvor jeg vil med dette. Jeg vet ikke engang hvem eller hva jeg er sint på. Kanskje mest meg selv. Jeg må bare få det ut, men har ikke så mange å prate til. I fjor gikk jeg ut av videregående. På grunn av problemer med vitnemålet mitt (en glipp fra skolens side), fikk jeg ikke søke meg inn på høyere studier da jeg egentlig skulle. Etterhvert fikk jeg vitnemålet, men det var flere måneder etter fristen - så jeg ble værende igjen på hjembygda mutters alene, for alle på min alder har reist vekk for å begynne på sine studier. Dette skoleåret blir av den grunn et friår, noe jeg absolutt ikke vil. Dagene er ufattelige lange, og jeg har søkt jobb overalt, men får ingenting. Det er utrolig frustrerende å leve på denne måten. Å finne jobb, uansett hva det er, uansett hvor lite jeg får betalt, ville vært perfekt! Men det er ingen selvfølge å få jobb heller.

Jeg skulle ønske jeg kunne flytte til et annet sted for å finne jobb, men det har jeg ikke råd til. Jeg må bo sammen med foreldrene mine, på et sted med bare 20 innbyggere, og jeg er den eneste under 40. Det er i grunn greit, for jeg har i det minste tak over hodet. Men det er samtidig trist, for jeg har ingen å gå til. Jeg prøver å trene, men har ikke råd til løpesko eller treningskort. Trening skal visstnok ha en effekt på tristhet, så jeg prøver å være aktiv.

Det er vanskelig å finne en mening med det livet jeg lever nå. Jeg får ikke sove om nettene. Jeg ligger våken og gruer meg til neste dag, og hver minste lille motgang kan få meg på gråten. Når jeg først får sove, prøver jeg å sove så mye som mulig, bare for å få dagene til å gå. Men det som plager meg mest, er det at jeg ikke får sove. Kjæresten min har bursdag om et par dager, men har ikke råd til gave til han. Jeg har heller ikke råd til å ta bussen for å besøke ham. Det er egentlig litt ironisk at jeg er så sliten som jeg er nå, for jeg gjør jo egentlig ingenting. Jeg prøver å holde huset rent mens mamma og pappa er på jobb, men føler meg så grusomt isolert og alene. Jeg føler meg også veldig nytteløs og patetisk. Samtidig ser jeg på facebook at de tidligere klassekameratene mine er ute på byen, reiser, er sammen med andre mennesker, osv.

I begynnelsen var jeg optimistisk, men jeg merker at jeg snart ikke gidder mer. Jeg mener ikke å syte, men jeg takler ikke denne hverdagen. Jeg klarer ikke å glede meg over noen ting. Jeg er også lei av å svare på spørsmål av familie som lurer på når jeg skal få jobb, når jeg skal studere, hvorfor jeg ikke har jobb, hvorfor jeg ikke studerer, osv. Jeg har som sagt søkt jobb overalt, men får ingenting. Det gjør litt ekstra vondt å se at noen som ikke engang snakker norsk har jobb, mens jeg ikke får en eneste jobb. Det er selvfølgelig bra at utlendinger jobber og er produktive, men skulle bare så inderlig ønske det var jeg som jobbet på sykehjemmet eller i butikken.

Huff, jeg håper ikke jeg høres forvent ut. Jeg lurer bare på om det er noen der ute i samme båt, eller noen med tips om hva jeg kan gjøre for at dagene skal gå raskere? Jeg ser veldig frem til fremtiden som student og yrkesaktiv - men de neste månedene skulle jeg gjerne kunne hoppet over

Anonymous poster hash: 2556e...30d

[Missy1]

Hei.

Jeg forstår godt at dette er vanskelig for deg, vet sånn ca hvordan det er. Hvis det er noe trøst er jeg voksen, ferdig utdanna med gode karakterer, har arbeidserfaring, bor i en passe stor by og sliter med å få meg jobb. Det er mange om benet og det er beintøft.

Mens du går arbeidsledig og søker jobber kunne du kanskje jobbet litt frivillig? F.eks i rødekors slik at du har noe å fylle dagene med? Det er jo meningsfylt arbeid også

Har du hørt med nav ang praksisplass? Da kan du få en stønad fra nav (veldig lav, rundt 350kr om dagen) mens du jobber og du får bevist for arbeidsgiver der du jobber hva du er god for, noe som øker sjangsene for videre ansettelse.

Du kan trene hjemme i stua, se på treningsvideoer på youtube eller laste ned?

Lær deg noe håndarbeid som f,eks strikking eller hekling. Garn er ganske billig på europris og nille.

Det er iallefall viktig at du kommer deg litt ut slik at du ikke sitter og kverner rundt de vonde tankene.

Selv har jeg gått hjemme i nesten 4år. Ble gravid og pga manglende tilrettelegging på arbeidsplassen kunne jeg ikke jobbe i svangerskapet. Så var det et år hjemme i permisjon (noe som var kos selvfølgelig). Søkte jobber, men uten napp så begynte på skole, halvannet år etter var jeg ferdig (i sommer) men fortsatt sliter jeg med å få jobb. Jeg har et barn med spesielle behov så mye av tiden går til oppfølging av han, noe jeg selvsagt gjør med glede, men jeg trenger jo å pleie meg selv også iform av å komme meg litt ut blandt folk.

For litt siden fikk jeg et lite vikariat gjennom bemanningsbyrå så jobber litt nå og det er deilig. Jeg er seriøst driiit lei av å se innsiden av huset mittt nå

Håper det ordner seg for deg

[AnonymBruker]

Jeg synes nesten du høres litt deprimert ut. Har du vurdert å gå til legen din?

Anonymous poster hash: 2e9af...4ab

[AnonymBruker]

Hei.

Jeg forstår godt at dette er vanskelig for deg, vet sånn ca hvordan det er. Hvis det er noe trøst er jeg voksen, ferdig utdanna med gode karakterer, har arbeidserfaring, bor i en passe stor by og sliter med å få meg jobb. Det er mange om benet og det er beintøft.

Mens du går arbeidsledig og søker jobber kunne du kanskje jobbet litt frivillig? F.eks i rødekors slik at du har noe å fylle dagene med? Det er jo meningsfylt arbeid også

Har du hørt med nav ang praksisplass? Da kan du få en stønad fra nav (veldig lav, rundt 350kr om dagen) mens du jobber og du får bevist for arbeidsgiver der du jobber hva du er god for, noe som øker sjangsene for videre ansettelse.

Du kan trene hjemme i stua, se på treningsvideoer på youtube eller laste ned?

Lær deg noe håndarbeid som f,eks strikking eller hekling. Garn er ganske billig på europris og nille.

Det er iallefall viktig at du kommer deg litt ut slik at du ikke sitter og kverner rundt de vonde tankene.

Selv har jeg gått hjemme i nesten 4år. Ble gravid og pga manglende tilrettelegging på arbeidsplassen kunne jeg ikke jobbe i svangerskapet. Så var det et år hjemme i permisjon (noe som var kos selvfølgelig). Søkte jobber, men uten napp så begynte på skole, halvannet år etter var jeg ferdig (i sommer) men fortsatt sliter jeg med å få jobb. Jeg har et barn med spesielle behov så mye av tiden går til oppfølging av han, noe jeg selvsagt gjør med glede, men jeg trenger jo å pleie meg selv også iform av å komme meg litt ut blandt folk.

For litt siden fikk jeg et lite vikariat gjennom bemanningsbyrå så jobber litt nå og det er deilig. Jeg er seriøst driiit lei av å se innsiden av huset mittt nå

Håper det ordner seg for deg

Tusen takk for tips! Jeg føler at det hjalp en god del å bare skrive det. Jeg har vurdert å hekle og strikke, og noe kan jeg gi bort i julegaver. Vennene mine vet at jeg sliter økonomisk, så de stiller ingen krav til dyre kjøpegaver. Jeg tror jeg må være mer produktiv, og det kan jo være trivelig.

Jeg tror det kommer til å ordne seg, jeg skal komme meg igjennom denne fasen. Jeg er absolutt ikke vant til å sitte så mye stille uten å ha noe å gjøre. Jeg må nok bare lære meg å trives i mitt eget selskap. Det var i det minste godt å lese svaret ditt, for jeg føler meg mindre alene

Anonymous poster hash: 2556e...30d

[AnonymBruker]

Jeg synes nesten du høres litt deprimert ut. Har du vurdert å gå til legen din?

Anonymous poster hash: 2e9af...4ab

Jeg har vært hos legen tidligere, og det var snakk om vinterdepresjon, men jeg hørte aldri noe mer.

Anonymous poster hash: 2556e...30d

[AnonymBruker]

Jeg har vært hos legen tidligere, og det var snakk om vinterdepresjon, men jeg hørte aldri noe mer.

Anonymous poster hash: 2556e...30d

Bestill en ny time, og snakk med ham/henne om muligheten for henvisning til spesialisthelsetjenesten.

Anonymous poster hash: 2e9af...4ab

[Missy1]

Bestill en ny time, og snakk med ham/henne om muligheten for henvisning til spesialisthelsetjenesten. Anonymous poster hash: 2e9af...4ab

Av erfaring så vil jeg si at du bør kreve hvis du føler du trenger det. Har selv gjort det nå, legen har ikke tatt tak selvom det hang og dingla i lufta foran han at jeg trengte litt hjelp

[AnonymBruker]

Av erfaring så vil jeg si at du bør kreve hvis du føler du trenger det. Har selv gjort det nå, legen har ikke tatt tak selvom det hang og dingla i lufta foran han at jeg trengte litt hjelp

Jepp, hvis hun selv mener hun trenger det bør hun kreve, om hun er usikker på om det er nødvendig bør hun diskutere.

Anonymous poster hash: 2e9af...4ab

[AnonymBruker]

Jepp, hvis hun selv mener hun trenger det bør hun kreve, om hun er usikker på om det er nødvendig bør hun diskutere.

Anonymous poster hash: 2e9af...4ab

Jeg føler ikke at det er nødvendig med en diagnose. Jeg tror jeg bare trenger en miljøforandring. Jeg har i dag snakket med mamma om hvordan jeg har det, og vi har tenkt å lage noen enkle planer, noen som er gjennomførbare i utkanten. Jeg føler meg allerede i kjempeform bare jeg legger noen planer, og jeg tror ikke at det jeg er deprimert, bare deppa - om du skjønner. Jeg har også snakket med pappa, som er psykiater, og han er enig. For meg er det viktig at aktivitetene ikke koster så mye penger, men har klart å skrape sammen litt penger som jeg skal bruke på panduro og stoff og stil. Bare det å produsere noe, finne en hobby, tror jeg hjelper på. Dessuten får mamma igjen mye penger på skatten, og pengene skal gå til å pusse opp huset hennes. Jeg har kjempelyst til å være med å pusse opp, og vi har tenkt å starte om et par uker. Det ser allerede lysere ut!

Jeg oppdaget også at jeg har en sparekonto jeg har glemt av, hvor det er en god del penger. De velger jeg å spare, for jeg og noen venninner planlegger jentetur til våren. Jeg har forresten snakket med helsesøster, og hun er veldig hjelpsom, og sier at hun kan hjelpe meg om det oppstår behov. Jeg skal dit iløpet av uka. Den lokale legen vår er kjent for å være litt tafatt, særlig når det gjelder psykisk helse, men jeg føler ikke selv at jeg bør kreve noe mer.

Er det noen andre i samme båt som har erfaringer når det gjelder å komme på rett kjøl?

Anonymous poster hash: 2556e...30d

[AnonymBruker]

Synes dette høres ut som veldig gode planer, jeg. Jeg har selv hatt mye hjelp i å drive med håndarbeid

Anonymous poster hash: 2e9af...4ab

[AnonymBruker]

Synes det høres ut som en god plan. Og synes ikke du høres klinisk deprimert ut, jeg. Mer at du trenger noe å bruke evnene dine på. Uansett har du jo støtte i dine foreldre, de kan kanskje støtte deg i prosessen med å bli selvstendig og begynne på studier. Uansett var det jo ikke din skyld at skolen surret med vitnemålet. Lurer på om du faktisk kan kreve erstatning for det, for et tapt studieår (og dermed senere tapt arbeidsinntekt, siden du starter et år senere).

Anonymous poster hash: 28fe5...225