Misbruk av diagnostiske ord og uttrykk

[AnonymBruker]

Er utrolig enig med ts og har irritert meg over dette selv. Jeg stusser over folk som sier rett ut at de har angst og depresjon, folk som faktisk har dette deler det ikke lett med omverdenen. Nå er det noe annet når folk faktisk forteller sin historie, men mener folk som bruker dette som en unnskyldning for alt. Det er så lett å misbruke for det er usynlige sykdommer. Det er så utrolig fælt, for når det blir så normalt kan det bli vanskelig å ta alle som faktisk sliter seriøst.

Er også enig med en som skrev at angst ikke bare er en diagnose. Angst er en naturlig reaksjon på mange ting. Det er ikke det samme som redsel, eller det å grue seg. Men de aller fleste opplever angst i løpet av livet. Veldig mange opplever også grader av depresjon også, man er slett ikke et spesielt tilfelle fordi man har disse sykdommene i større eller mindre grad. Det er når angsten blir en reaksjon på noe irrasjonelt at det er en diagnose, og begrepet angst som diagnose er først kommet i den senere tid.

Jeg ser greia med å bruke ordet psykopat uten at det foreligger diagnose, jeg gjør det selv. Men når en person har psykopatiske tendenser (og vi vet alle om psykopatiske tendenser og hva de går ut på), så er det lett for at ordet psykopat blir brukt.

Anonymous poster hash: e7dea...50a

[Kiarapus]

Dette er noe som har irritert meg i lange tider, og jeg lurer på om det bare er jeg som tenker slik.

Det virker som om folk har mistet forståelsen for det å være psykisk syk, fordi vi bruker diagnoser om dagligdagse problemer.

Jeg tenker spesielt på tre ord: Depresjon, Paranoia og Angst.

Det virker ikke som om folk forstår at dette faktisk er sykdommer.

Mange av menneskene rundt meg, kan gjerne si at de er "deprimert" fordi de har kjærlighetssorg (En normal reaksjon på noe vondt, er ikke en depresjon. Da må det være vedvarende over tid. Altså ikke gå over på en god stund)

Så når jeg har fortalt at jeg har lidd av alvorlig depresjon, tror de at de vet hva jeg snakker om, fordi de har vært lei seg før. Dette er trist, misvisende og skaper en usunn trend i samfunnet. De som virkelig har lidd av en depresjon vet at dette ligger dypere enn to ukers tristhet.

Det samme gjelder angst: Å grue seg til noe er ikke angst! Å være redd for noe rasjonelt er heller ikke angst!

Og overdreven skepsis betyr ikke at du er paranoid!

Normale reaksjoner på uventede situasjoner er ikke en psykisk lidelse! Når folk bruker disse ordene i dagligtale, blir ikke de menneskene som lider av dette, tatt på alvor lenger!

Tenk dere om!

Puh. Det måtte bare ut.

Jeg er helt enig! Det er veldig dårlig gjort for de som faktisk har de forskjellige diagnosene. og det virker jo som at "alle" lider av angst og depresjon. For å si det enkelt, ja da, alle vil i løpet av live oppleve at de blir lei seg, kanskje til og med veldig lei seg, og alle vil nok oppleve at de blir redde. Og kanskje vil man til og med oppleve panikk angst i en bestemt situasjon i livet. Men at man opplever det en eller to ganger i livet er ikke det samme som at man lider av angst.

Og en liten ting til som også er ganske undøvendig er å slenge ting som "fy faen, slutt å vær så jævlig paranoid da!". Er man paranoid så er det ikke akkurat bare å skjerpe seg, heller..

Ja. Det er helt sant! Folk forstår ikke hvilken skade det gjør når man bruker diagnoser i dagligtale. Du vil ikke kalle noen for en somatisk sykdom bare fordi de er annerledes

Jeg har nå virkelig hørt folk bruke somatiske ting ofte også jeg da. "Fy faen, du er så jævlig mongo!".. :S

Jeg er på en måte enig, samtidig vet man aldri helt hvor alvorlig det kan være for mennesket som "slenger" det rundt seg. Og mange mangler ofte evnen til å beskrive egne følelser med ord, derfor blir det lettere å bruke ord og utrykk man hører ofte eller leser ofte.

Også må jeg bare påpeke at angst er ikke en sykdom og det trenger ikke være en psykisk lidelse, men det er en normal reaksjon og den trenger ikke være urasjonel.

Hvorfor irriterer du deg så veldig over dette?

Eh??? Så du mener angst er en fysisk lidelse???

[AnonymBruker]

Eh??? Så du mener angst er en fysisk lidelse???

Jeg tror hun mente at det å oppleve angst er en naturlig reaksjon på en del situasjoner, og at man ikke nødvendigvis har en psykisk lidelse selv om man opplever å ha angst i ny og ne. Angst er helt normalt, men når det er så omfattende at det går ut over liv, helse og funksjonsnivå så snakker vi angst som i en psykisk lidelse.

Anonymous poster hash: 1a4c1...ae5

[AnonymBruker]

Jeg vil tro det er forskjell på å være paranoid/mistenksom ovenfor en spesiell hendelse o.l., og å ha en paranoid personlighetsforstyrrelse. Det å være paranoid er ikke en diagnose, men en helt vanlig tilstand alle kan oppleve.

Anonymous poster hash: e7dea...50a

[Kiarapus]

Jeg tror hun mente at det å oppleve angst er en naturlig reaksjon på en del situasjoner, og at man ikke nødvendigvis har en psykisk lidelse selv om man opplever å ha angst i ny og ne. Angst er helt normalt, men når det er så omfattende at det går ut over liv, helse og funksjonsnivå så snakker vi angst som i en psykisk lidelse.

Anonymous poster hash: 1a4c1...ae5

Jeg kan være med på å være enig i at man kan oppleve panikk angst i noen få spesielle situasjoner i livet. Men da er det snakk om ekstreme situasjoner. Angst i seg selv er gjerne veldig urasjonelt, og de som lider av dette kan nok si seg enig i at man ikke alltid har en logisk forklaring på hvorfor man får angsten. Angst er en veldig komplisert sak.

Jeg vil tro det er forskjell på å være paranoid/mistenksom ovenfor en spesiell hendelse o.l., og å ha en paranoid personlighetsforstyrrelse. Det å være paranoid er ikke en diagnose, men en helt vanlig tilstand alle kan oppleve.

Anonymous poster hash: e7dea...50a

Er ikke paranoia en diagnose?? Tuller du med meg??

[AnonymBruker]

Jeg kan være med på å være enig i at man kan oppleve panikk angst i noen få spesielle situasjoner i livet. Men da er det snakk om ekstreme situasjoner. Angst i seg selv er gjerne veldig urasjonelt, og de som lider av dette kan nok si seg enig i at man ikke alltid har en logisk forklaring på hvorfor man får angsten. Angst er en veldig komplisert sak.

Jeg har en alvorlig angstlidelse selv, så jeg vet en del om hvordan det er. Bare så du ikke tror jeg er en utenforstående som skal bagatellisere angst.

Jeg tror de aller fleste har opplevelser med angst i løpet av livet. Feks går du på tur i mørket, og får for deg at noen følger etter deg eller at noen lurer i buskene og vil deg vondt. Det er angst, men likevel en helt normal reaksjon. Om dette skjer en gang i blant i mørket er det ikke en psykisk lidelse, men føler du det sånn hver eneste gang du går ut døra, så blir det fort et problem som går ut over livet = definert som en psykisk lidelse. Hvis du skjønner litt hva jeg mener?

På samme måte kan man være litt nedfor uten å være deprimert. Man kan over en kort periode, noen timer eller en dag, ha det på samme måte som mange deprimerte har det. MEN, siden det bare er kortvarig og ikke går ut over livet på noen måte så er det ikke en psykisk lidelse. Det blir også feil å si at man er deprimert, da dette er helt normale reaksjoner.

Dette var ikke så veldig godt forklart, men noen psykiske lidelser som feks angst og depresjoner er jo i utgangspunktet ting som er naturlig for folk, men som har gått litt over styr og som derfor går ut over hverdagen på en sånn måte at man ikke fungerer "som man skal".

Anonymous poster hash: 1a4c1...ae5

[AnonymBruker]

Jeg kan være med på å være enig i at man kan oppleve panikk angst i noen få spesielle situasjoner i livet. Men da er det snakk om ekstreme situasjoner. Angst i seg selv er gjerne veldig urasjonelt, og de som lider av dette kan nok si seg enig i at man ikke alltid har en logisk forklaring på hvorfor man får angsten. Angst er en veldig komplisert sak.

Er ikke paranoia en diagnose?? Tuller du med meg??

Angst er en psykologisk og fysiologisk tilstand som er kjennetegnet av kroppslige, følelsesmessige, kognitive og atferdsmessige komponenter. Angst kan innebære følelser av frykt, bekymring, uro og panikk. Den kan oppstå uten at man skjønner hvorfor, men vanligvis er angst utløst av ytre stress eller hendelser. Angst er vanligvis en normal reaksjon. Den kan hjelpe en person til å håndtere en utfordring ved å motivere til handling. Når angst blir kronisk, for høy, eller fører til uhensiktsmessig atferd kan den klassifiseres som en angstlidelse.

/wikipedia om angst, gidder ikke å se etter bedre kilder

Jeg mener at det går an å være paranoid uten at man har en paranoid personlighetsforstyrrelse. Det finnes forskjellige "måter" og grader å være paranoid på, og det er forskjellige diagnoser knyttet opp mot paranoia. Jeg syns at det går an å si at man er "litt paranoid" uten at man trenger behandling for en veldig alvorlig lidelse som paranoid personlighetsforstyrrelse. Har du et annet ord som passer bedre, når man er sterkt mistenksom uten at det er fornuftig å være det? I så fall skal du få rett i det

Anonymous poster hash: e7dea...50a

[Kiarapus]

Jeg har en alvorlig angstlidelse selv, så jeg vet en del om hvordan det er. Bare så du ikke tror jeg er en utenforstående som skal bagatellisere angst.

Jeg tror de aller fleste har opplevelser med angst i løpet av livet. Feks går du på tur i mørket, og får for deg at noen følger etter deg eller at noen lurer i buskene og vil deg vondt. Det er angst, men likevel en helt normal reaksjon. Om dette skjer en gang i blant i mørket er det ikke en psykisk lidelse, men føler du det sånn hver eneste gang du går ut døra, så blir det fort et problem som går ut over livet = definert som en psykisk lidelse. Hvis du skjønner litt hva jeg mener?

På samme måte kan man være litt nedfor uten å være deprimert. Man kan over en kort periode, noen timer eller en dag, ha det på samme måte som mange deprimerte har det. MEN, siden det bare er kortvarig og ikke går ut over livet på noen måte så er det ikke en psykisk lidelse. Det blir også feil å si at man er deprimert, da dette er helt normale reaksjoner.

Dette var ikke så veldig godt forklart, men noen psykiske lidelser som feks angst og depresjoner er jo i utgangspunktet ting som er naturlig for folk, men som har gått litt over styr og som derfor går ut over hverdagen på en sånn måte at man ikke fungerer "som man skal".

Anonymous poster hash: 1a4c1...ae5

Det var greit du sa du har en angstlidelse selv, for jeg må ærlig innrømme at jeg var litt ute med følehornene der og misstenkte at du var en utenforstående.

Jeg ser også at jeg nok har misstolket det du har skrevet også. Jeg sikter også til slike situasjoner som du kommer med her når jeg sier at folk kan oppleve angst uten å ha en psykisk lidelse. Men jeg tolket det du skrev som at angst ikke var en PSYKISK lidelse. Jeg tror vi er ganske enige hvis vi sier at det å være redd for at noen følger etter de er en psykisk reaksjon? Og DET har jo alle

Angst er en psykologisk og fysiologisk tilstand som er kjennetegnet av kroppslige, følelsesmessige, kognitive og atferdsmessige komponenter. Angst kan innebære følelser av frykt, bekymring, uro og panikk. Den kan oppstå uten at man skjønner hvorfor, men vanligvis er angst utløst av ytre stress eller hendelser. Angst er vanligvis en normal reaksjon. Den kan hjelpe en person til å håndtere en utfordring ved å motivere til handling. Når angst blir kronisk, for høy, eller fører til uhensiktsmessig atferd kan den klassifiseres som en angstlidelse.

/wikipedia om angst, gidder ikke å se etter bedre kilder

Jeg mener at det går an å være paranoid uten at man har en paranoid personlighetsforstyrrelse. Det finnes forskjellige "måter" og grader å være paranoid på, og det er forskjellige diagnoser knyttet opp mot paranoia. Jeg syns at det går an å si at man er "litt paranoid" uten at man trenger behandling for en veldig alvorlig lidelse som paranoid personlighetsforstyrrelse. Har du et annet ord som passer bedre, når man er sterkt mistenksom uten at det er fornuftig å være det? I så fall skal du få rett i det

Anonymous poster hash: e7dea...50a

Jeg syns det å si at folk er "litt paraniod" er akkurat likedan som å si at folk er litt schizofren eller litt psykopat. Paranoia er jo en egen alvorlig diagnose. Jeg syns det ordet du bruker her er en mye bedre betegnelse å bruke på de som ikke har denne diagnosen. De er rett og slett sterkt misstenksom.

[AnonymBruker]

Det var greit du sa du har en angstlidelse selv, for jeg må ærlig innrømme at jeg var litt ute med følehornene der og misstenkte at du var en utenforstående.

Jeg ser også at jeg nok har misstolket det du har skrevet også. Jeg sikter også til slike situasjoner som du kommer med her når jeg sier at folk kan oppleve angst uten å ha en psykisk lidelse. Men jeg tolket det du skrev som at angst ikke var en PSYKISK lidelse. Jeg tror vi er ganske enige hvis vi sier at det å være redd for at noen følger etter de er en psykisk reaksjon? Og DET har jo alle

Jeg syns det å si at folk er "litt paraniod" er akkurat likedan som å si at folk er litt schizofren eller litt psykopat. Paranoia er jo en egen alvorlig diagnose. Jeg syns det ordet du bruker her er en mye bedre betegnelse å bruke på de som ikke har denne diagnosen. De er rett og slett sterkt misstenksom.

Det var ikke jeg som skrev innlegget der du trodde vedkommende mente at det var en fysisk lidelse. Jeg bare kommenterte svaret ditt.

Shizofreni er en lidelse som krever at man oppfyller ganske mange krav før man får den. Det er ikke en vanlig følelse som har eskalert slik at det ikke er normalt lengre, slik f.eks. paranoia og angst er. Du kan feks si at du "har litt angst" eller "er litt paranoid", men du kan ikke si at du "er litt schizofren", "har litt PTSD" eller "er litt paranoid personlighetsforstyrret". Skjønner du forskjellen?

Anonymous poster hash: 1a4c1...ae5

[AnonymBruker]

Jeg syns det å si at folk er "litt paraniod" er akkurat likedan som å si at folk er litt schizofren eller litt psykopat. Paranoia er jo en egen alvorlig diagnose. Jeg syns det ordet du bruker her er en mye bedre betegnelse å bruke på de som ikke har denne diagnosen. De er rett og slett sterkt misstenksom.

Ja, jeg syns ærlig talt det er litt vanskelig. Mange av ordene som brukes i diagnostisering, brukes gjerne i dagligtale også. Jeg syns ikke at man skal slenge rundt seg med diagnoser, det er ikke det. Jeg er jo enig med ts. Men i dagligtale er det ikke så viktig for meg om jeg bruker ordet paranoid. Hvis jeg skulle skrevet en seriøs artikkel, ville jeg tatt litt hardere på det. Kommer an på settingen og hvem man snakker med også, syns jeg. Mistenksomhet føler jeg er noe som er begrunnet og rasjonelt. Jeg føler ikke at jeg er mistenksom fordi jeg tror at en person hater meg, som ikke har gjort meg noen ting egentlig. Jeg føler da at jeg er paranoid uten grunn, og ser det kanskje ikke i øyeblikket. (Ja, jeg har en del psykiske ting jeg sliter med, har vært hos psykolog, men har ingen paranoid personlighetsforstyrrelse så vidt jeg vet). Utrolig dårlig eksempel, jeg vet. Sånn som jeg forstår det kan paranoia også være et symptom som inngår i andre diagnoser og personlighetsforstyrrelser.

Det er mange som har tendenser til å være psykopat, uten at de hadde trengt å få diagnosen hos legen. F. eks, de passer til de fleste eller alle symptomene, men får ikke diagnosen likevel (snakker egen erfaring, men er ikke meg det er snakk om). Nå er jo psykopati veldig vanskelig å diagnostisere da, og de ser sjelden at noe er galt med seg selv. Men da mener jeg det går an å si: "han minner litt om en psykopat", "hun har absolutt psykopatiske tendenser" o.l. Uten at man skal gå rundt å prakke på folk diagnoser. Det er jo sterke ord, så kanskje det er feil av meg å mene dette.

Anonymous poster hash: e7dea...50a

[Kiarapus]

Det var ikke jeg som skrev innlegget der du trodde vedkommende mente at det var en fysisk lidelse. Jeg bare kommenterte svaret ditt.

Shizofreni er en lidelse som krever at man oppfyller ganske mange krav før man får den. Det er ikke en vanlig følelse som har eskalert slik at det ikke er normalt lengre, slik f.eks. paranoia og angst er. Du kan feks si at du "har litt angst" eller "er litt paranoid", men du kan ikke si at du "er litt schizofren", "har litt PTSD" eller "er litt paranoid personlighetsforstyrret". Skjønner du forskjellen?

Anonymous poster hash: 1a4c1...ae5

Sorry for at jeg blander innlegg her..

Alle disse diagnosene som du nevner over her at jo forskjellige ting de må oppfylle for å faktisk få diagnosen. Ja utenom PTSD som i følge min psykolog ikke er en diagnose, men en begrunnelse til eventuelle andre diagnoser. (ble litt sjokkert da det ikke sto ptsd i mine diagnoser, så jeg ba om å få en forklaring på det begrepet.) Og når man er paranoid så er det ikke snakk lengre om at man bare er misstenksom eller bekymret for at noen hater seg. Du skiller her på det å være paranoid og ha paranoid personlighetsforstyrrelsen, men paranoia ER jo en personlighetsforstyrrelse. Men det finnes selvfølgelig grader av det. Men enten er man misstenksom, eller så har man vært misstenksom så lenge at man har blitt paranoid. Og da er det en misstenksomhet som stikker mye dypere enn en misstenksomhet.

Ja, jeg syns ærlig talt det er litt vanskelig. Mange av ordene som brukes i diagnostisering, brukes gjerne i dagligtale også. Jeg syns ikke at man skal slenge rundt seg med diagnoser, det er ikke det. Jeg er jo enig med ts. Men i dagligtale er det ikke så viktig for meg om jeg bruker ordet paranoid. Hvis jeg skulle skrevet en seriøs artikkel, ville jeg tatt litt hardere på det. Kommer an på settingen og hvem man snakker med også, syns jeg. Mistenksomhet føler jeg er noe som er begrunnet og rasjonelt. Jeg føler ikke at jeg er mistenksom fordi jeg tror at en person hater meg, som ikke har gjort meg noen ting egentlig. Jeg føler da at jeg er paranoid uten grunn, og ser det kanskje ikke i øyeblikket. (Ja, jeg har en del psykiske ting jeg sliter med, har vært hos psykolog, men har ingen paranoid personlighetsforstyrrelse så vidt jeg vet). Utrolig dårlig eksempel, jeg vet. Sånn som jeg forstår det kan paranoia også være et symptom som inngår i andre diagnoser og personlighetsforstyrrelser.

Det er mange som har tendenser til å være psykopat, uten at de hadde trengt å få diagnosen hos legen. F. eks, de passer til de fleste eller alle symptomene, men får ikke diagnosen likevel (snakker egen erfaring, men er ikke meg det er snakk om). Nå er jo psykopati veldig vanskelig å diagnostisere da, og de ser sjelden at noe er galt med seg selv. Men da mener jeg det går an å si: "han minner litt om en psykopat", "hun har absolutt psykopatiske tendenser" o.l. Uten at man skal gå rundt å prakke på folk diagnoser. Det er jo sterke ord, så kanskje det er feil av meg å mene dette.

Anonymous poster hash: e7dea...50a

Jeg er helt enig i at man skal se an hvem man snakker med. Hvilken sjargong folk har seg imellom er jo opp til de forskjellige. Men det er jo lett at man tar den sjargongen over til å bruke i andre sammenhenger. Jeg skal ærlig innrømme at jeg og min mor har selv en slik sjargong som bruker en alvorlig ting overdrevent. Men da er det kun snakk om oss to i mellom, og vi er jo veldig bevist på at dette er overdrivelse. Men hvis jeg var på butikken å opplevde en ting som gjorde meg stresset, så kan ikke jeg da si til noen andre "herrigud, jeg var på butikken og der fikk jeg nervesammenbrudd" (jeg vet det ikke er det som diskuteres her nå, men det er jo også en alvorlig ting). Da vil jo naturligvis de andre ta dette på en helt annen måte enn f.eks min mor ville.

Akkurat når det kommer til psykopat så tror jeg det er en av disse diagnosene som det tar lang tid å diagnostisere. Altså man kan ikke se bare en eller to episoder, man må se gjentatte episoder over en lengre periode. Altså kan en person være psykopat uten at de har fått den diagnosen fordi behandleren har ikke fått observert personen lenge nok.

[Cordelia]

Man kan fint være paranoid uten at det er en psykologisk forstyrrelse, og ved det siste er det som en del av et sykdomsbilde.

[AnonymBruker]

Jeg syns fortsatt man kan bruke begrepet paranoid, uten at det er snakk om personlighetsforstyrrelse. Uten at jeg noen sinne er blitt diagnostisert for det, passer jeg inn i mange av kriteriene for paranoid personlighetsforstyrrelse. Det er ikke fordi at jeg har diagnosen, men fordi jeg er en person som lett blir paranoid - uten at det for tiden påvirker hverdagen så mye at jeg trenger behandling. Jeg tror bare jeg har lett for å bli paranoid.

Så igjen - wikipedia (usikre kilder, jeg vet): Paranoia betegner en tankemessig og følelsesmessig tilstand preget av sterk mistenksomhet.

Wikipedia har også en annen artikkel som omhandler paranoid personlighetsforstyrrelse, altså er det ikke det samme å være paranoid som å ha en paranoid personlighetsforstyrrelse.

Med dette forstår jeg at paranoia kan være en tilstand, og trenger ikke å være synonymt med en alvorlig personlighetsforstyrrelse. Jeg tror også at noen personer blir lettere paranoide enn andre, og at de da er mer utsatt for å utvikle en alvorlig personlighetsforstyrrelse.

Jeg er selvfølgelig ingen ekspert og dette ble bare rotete, men syns det er en interessant diskusjon. Jeg er ellers enig med deg

Anonymous poster hash: e7dea...50a

[#Sunrise]

Er 'u dement eller? også en diagnose som blir brukt på folk som glemmer!

[Kiarapus]

Man kan fint være paranoid uten at det er en psykologisk forstyrrelse, og ved det siste er det som en del av et sykdomsbilde.

Jeg syns faktisk det å si at hvem som helst kan være paranoid uten å ha diagnosen er å bagatellisere det å være paranoid.

Jeg syns fortsatt man kan bruke begrepet paranoid, uten at det er snakk om personlighetsforstyrrelse. Uten at jeg noen sinne er blitt diagnostisert for det, passer jeg inn i mange av kriteriene for paranoid personlighetsforstyrrelse. Det er ikke fordi at jeg har diagnosen, men fordi jeg er en person som lett blir paranoid - uten at det for tiden påvirker hverdagen så mye at jeg trenger behandling. Jeg tror bare jeg har lett for å bli paranoid.

Så igjen - wikipedia (usikre kilder, jeg vet): Paranoia betegner en tankemessig og følelsesmessig tilstand preget av sterk mistenksomhet.

Wikipedia har også en annen artikkel som omhandler paranoid personlighetsforstyrrelse, altså er det ikke det samme å være paranoid som å ha en paranoid personlighetsforstyrrelse.

Med dette forstår jeg at paranoia kan være en tilstand, og trenger ikke å være synonymt med en alvorlig personlighetsforstyrrelse. Jeg tror også at noen personer blir lettere paranoide enn andre, og at de da er mer utsatt for å utvikle en alvorlig personlighetsforstyrrelse.

Jeg er selvfølgelig ingen ekspert og dette ble bare rotete, men syns det er en interessant diskusjon. Jeg er ellers enig med deg

Anonymous poster hash: e7dea...50a

I følge helsediroktoratets sider så forveksler wikipedia paranoia og paranoid personlighetsforstyrrelse.

I følge den siden så er "akutt" paranoia (akutt er ett ord jeg selv setter inn, men da mener jeg altså paranoia uten at det er personlighetforstyrrelse.) en mer alvorlig tilstand. Altså en mye sterkere grad, mens paranoid personlighetsforstyrrelse kan være mye mildere men da vedvarende. Men det som blir beskrevet over her om det å "være" paranoid uten å ha diagnosen høres jo mer ut som en akutt paranoid psykose. Men da er man jo uansett faktisk paranoid. Her er det som står på helsedirektoratets siden;

Paranoid personlighetsforstyrrelsen; Personlighetsforstyrrelse kjennetegnet ved overdreven følsomhet for krenkelser, manglende tilgivelse ved fornærmelser, mistenksomhet og tilbøyelighet til å forvrenge erfaring ved å oppfatte andres nøytrale eller vennlige handlinger som fiendtlige eller hånlige. Tilbakevendende ubegrunnede mistanker angående ektefellens eller partnerens seksuelle troskap, og en kamppreget og innbitt holdning til personlige rettigheter er vanlig. Overdreven følelse av egen betydningsfullhet, og overdreven selvhenføring forekommer ofte.

Paranoid psykose (vrangforestillingslidelse)

Lidelse kjennetegnet av utvikling av enten en enkeltstående vrangforestilling eller et sett beslektede vrangforestillinger som vanligvis er vedvarende og noen ganger også livsvarige. Vrangforestillingenes innhold varierer sterkt, men typisk innhold kan være: forfølgelse, grandiositet, erotomani, sjalusi, kverulans, forgiftning, smitte eller sykdom (ikke-bisarre vrangforestillinger). Både klar og vedvarende hørselshallusinose (stemmer), symptomer på schizofreni, som vrangforestillinger om kontroll eller markert følelsesavflatning, eller klare holdepunkter for hjernesykdom er uforenlig med denne diagnosen. Periodiske eller forbigående hørselshallusinasjoner, særlig hos eldre pasienter, utelukker ikke diagnosen hvis de ikke er typisk schizofrenilignende og bare utgjør en liten del av det totale kliniske bildet.

Eventuelt kan man jo ha en akutt paranoid psykose;

Akutte psykotiske lidelser der relativt stabile vrangforestillinger eller hallusinasjoner dominerer det kliniske bildet, men ikke gir grunnlag for diagnosen schizofreni (F20.-). Hvis vrangforestillingene vedvarer, skal diagnosen endres til paranoid psykose

Endret 16. oktober 2013 av Kiarapus

[AnonymBruker]

Veldig forvirrende må jeg si. Skriver de rett ut at wikipedia forveksler? Evt. er det forskjell på ordene paranoia og paranoid. Jeg har disse symptomene på paranoid personlighetsforstyrrelse: Overfølsomhet overfor avvisning og nederlag, tendens til å bære nag, Mistenksomhet og lett for å feiltolke andres nøytrale eller vennlige handlinger som noe fiendtlig eller hånlig.

Ja jeg er paranoid, men jeg er ikke i nærheten av å ha en altoppslukende paranoid personlighetsforstyrrelse.

En ting som også irriterer meg, er at absolutt alt skal ha en diagnose. Jeg vil ikke ha noen diagnose, bare fordi jeg er paranoid (som kan være en symptom på en psykisk sykdom). Mange ganger syns jeg man kan ta hensyn til personlighetstrekk også, før at man diagnostiserer en person. Er man usikker på seg selv, kan man lettere bli paranoid f. eks. Mange er feildiagnostisert og feilmedisinert (føler det skjer ofte), det er jo vanskelig å stille diagnose. Jeg syns man skal være mer forsiktig med å stille diagnoser i hytt og pine, når det kommer til psyke. Mye går på personlighetstrekk osv, alt har ikke en diagnose. Føler det er slik i dagens samfunn at man må sette en diagnose på hver minste ting. Håper ingen misforstår meg her, mener ikke at de som faktisk har en diagnose ikke passer inn i den og at diagnoser ikke er nødvendige.

Anonymous poster hash: e7dea...50a

[Kiarapus]

Veldig forvirrende må jeg si. Skriver de rett ut at wikipedia forveksler? Evt. er det forskjell på ordene paranoia og paranoid. Jeg har disse symptomene på paranoid personlighetsforstyrrelse: Overfølsomhet overfor avvisning og nederlag, tendens til å bære nag, Mistenksomhet og lett for å feiltolke andres nøytrale eller vennlige handlinger som noe fiendtlig eller hånlig.

Ja jeg er paranoid, men jeg er ikke i nærheten av å ha en altoppslukende paranoid personlighetsforstyrrelse.

En ting som også irriterer meg, er at absolutt alt skal ha en diagnose. Jeg vil ikke ha noen diagnose, bare fordi jeg er paranoid (som kan være en symptom på en psykisk sykdom). Mange ganger syns jeg man kan ta hensyn til personlighetstrekk også, før at man diagnostiserer en person. Er man usikker på seg selv, kan man lettere bli paranoid f. eks. Mange er feildiagnostisert og feilmedisinert (føler det skjer ofte), det er jo vanskelig å stille diagnose. Jeg syns man skal være mer forsiktig med å stille diagnoser i hytt og pine, når det kommer til psyke. Mye går på personlighetstrekk osv, alt har ikke en diagnose. Føler det er slik i dagens samfunn at man må sette en diagnose på hver minste ting. Håper ingen misforstår meg her, mener ikke at de som faktisk har en diagnose ikke passer inn i den og at diagnoser ikke er nødvendige.

Anonymous poster hash: e7dea...50a

Nei nei! De nevner ikke wikipedia i det heletatt. Jeg gikk bare inn på siden til helsedirektoratet å så på oversikten av beskrivelsene av diagnosene. Så det var jeg som sa at wikipedia forveksler, utifra slik det står beskrevet på helsedirektoratets sider. Ang. om det er forskjell på paranoid og paranoia så ser det for meg ut som at det ikke er det. Når jeg nå går inn på helsedirektoratets side og trykker på der det står paranoia så er det paranoid psykose som kommer opp. Så paranoia er vell en forkortelse av det da.

Har du blitt utredet for om du har paranoid personlighetsforstyrrelse? Med tanke på at du har så mye symptomer på det, tenker jeg. Jeg har diagnosen paranoid personlighetsforstyrrelse, og den er på ingen måte altoppslukende for meg heller. Men den er alvorlig nok i de situasjonene der den slår inn.

jeg syns faktisk at diagnoser er helt greit jeg. Altså så fremt at ting faktisk er en diagnose ja! Om folk går å gir seg selv eller andre diagnoser i hytt og pine så er det selvfølgelig helt feil! Men hvis ting faktisk er så seriøst at det faktisk er en diagnose inn i bildet, uansett hvilken det er snakk om, så er det jo viktig å få det diagnostisert. Det vil jo være veldig positivt i ens behandling. Jeg hadde litt lik oppfatning som deg før, altså jeg var veldig negativ til diagnoser. Fordi jeg mente at når man fikk en diagnose så kom den til å ta over livet til den som fikk diagnosen. Jeg tenkte til og med da jeg fikk papiret på at jeg hadde paranoid personlighetsforstyrrelse at nå kom jeg til å bli totalt gal. Jeg kom til å bli besatt av konspirasjonsteorier osv. Men det har heldigvis ikke stemt i det heletatt. For nå er jeg bevist på at hodet mitt kan tulle med meg, så nå klarer jeg mye bedre å roe meg selv når jeg blir for misstenksom at "ok, nå er det jeg som overreagerer igjen. Dette er ikke reelt". Og slik er det med de andre diagnosene jeg har. Jeg tenkte før at jeg bare var en hysterisk perfeksjonist, og da jeg fikk diagnosen OCD så tenkte jeg "herrigud, nå kommer jeg til å bli gal å begynne å telle alt i bestemte mønstre og vaske hendene 7tusen ganger om dagen!". Men nei da, nå er jeg klar over hva problemet er, så da vet jeg også å stoppe meg selv når OCD'en begynner å blusse opp.

Ja, nå ble dette her veldig personlig, og det var overhode ikke meningen å dreie diskusjonen over på ett personlig plan. Men jeg skrev dette da bare som eksempler på hvorfor det er positivt med diagnoser.

Men jeg er enig i at det å slenge diagnoser ut i løse luften i hytt og pine er helt galt. Det må selvfølgelig en profesjonell til å sette diagnosene

Endret 16. oktober 2013 av Kiarapus

[AnonymBruker]

Ja, jeg har vært hos psykolog. Er midt i en utredning for evt. borderline, og har allerede diagnose på moderat depresjon. Er foreløpig ikke utredet for noe annet. Men jeg skal avslutte behandlingen, for jeg finner ikke så mye hjelp i det. Ikke har jeg råd heller. Jeg har kommet langt på egen hånd, ved å lære meg selv bedre å kjenne. Jeg har funnet ut at jeg kanskje ikke trenger noen diagnose, medikamenter og behandling. Jeg vil heller ikke ha noen diagnose påskrevet mitt navn, jeg er kanskje paranoid, men vil ikke at de skal kunne bli brukt mot meg senere. Jeg kan klare dette selv, og jeg er utrolig mye bedre nå enn for et halvt år siden. Da var det veldig nære på til at ting gikk virkelig galt. Nok avsporing fra min side.

Men det er en av grunnene til jeg mener det går an å si at jeg er paranoid, uten å ha en diagnose. Det er fortsatt alvorlig å være paranoid, det er ikke det! Men noen ganger har man kanskje et lite tilfelle av å være paranoid, også kommer man seg fort ut av det. Det kan være en hendelse man har opplevd som gjør at man er mer utsatt for å bli paranoid i en lignende situasjon, med tilhørende paranoid oppførsel, uten at man har noen rasjonell begrunnelse. Jeg vil ikke si det er like alvorlig som å ha en personlighetsforstyrrelse, fordi det i dette tilfelle ikke vil ha noe med personligheten til vedkommende å gjøre og det trenger ikke å være et mønster som gjentar seg hver dag.

Nå er jo ikke jeg så veldig nøye i dagligtalen så kan jo være derfor jeg mener det, men syns likevel det er en interessant diskusjon siden jeg er veldig opptatt av begreper og betydningen av dem. Er også opptatt av psykologi. Det med å slenge ut diagnoser, tror jeg dessverre noen profesjonelle gjør. Mange er altfor opptatt med å finne en diagnose, har hørt om mange feildiagnoser dessverre. Er enig i at det er positivt med diagnoser når de fører til rett behandling, og kjempebra at det har hjulpet for deg. I begynnelsen var alt jeg ønsket å få en diagnose for å få hjelp, men ikke nå lengre.

Nesten flaut at dette her ble veldig avsporet, og veldig inn i materien.Men det er ofte der jeg havner.

Anonymous poster hash: e7dea...50a

[AnonymBruker]

Ja, jeg syns ærlig talt det er litt vanskelig. Mange av ordene som brukes i diagnostisering, brukes gjerne i dagligtale også. Jeg syns ikke at man skal slenge rundt seg med diagnoser, det er ikke det. Jeg er jo enig med ts. Men i dagligtale er det ikke så viktig for meg om jeg bruker ordet paranoid. Hvis jeg skulle skrevet en seriøs artikkel, ville jeg tatt litt hardere på det. Kommer an på settingen og hvem man snakker med også, syns jeg. Mistenksomhet føler jeg er noe som er begrunnet og rasjonelt. Jeg føler ikke at jeg er mistenksom fordi jeg tror at en person hater meg, som ikke har gjort meg noen ting egentlig. Jeg føler da at jeg er paranoid uten grunn, og ser det kanskje ikke i øyeblikket. (Ja, jeg har en del psykiske ting jeg sliter med, har vært hos psykolog, men har ingen paranoid personlighetsforstyrrelse så vidt jeg vet). Utrolig dårlig eksempel, jeg vet. Sånn som jeg forstår det kan paranoia også være et symptom som inngår i andre diagnoser og personlighetsforstyrrelser.

Det er mange som har tendenser til å være psykopat, uten at de hadde trengt å få diagnosen hos legen. F. eks, de passer til de fleste eller alle symptomene, men får ikke diagnosen likevel (snakker egen erfaring, men er ikke meg det er snakk om). Nå er jo psykopati veldig vanskelig å diagnostisere da, og de ser sjelden at noe er galt med seg selv. Men da mener jeg det går an å si: "han minner litt om en psykopat", "hun har absolutt psykopatiske tendenser" o.l. Uten at man skal gå rundt å prakke på folk diagnoser. Det er jo sterke ord, så kanskje det er feil av meg å mene dette. Anonymous poster hash: e7dea...50a

Det finnes ikke noen diagnose som heter psykopati (som betyr "sykt sinn"). Det kalles dyssosial personlighetsforstyrrelse eller antisosial personlighetsforstyrrelse. Om man ikke kan/vil diagnostisere, kan man si at en person har dyssosiale trekk. Det er ofte folk som stjeler, lyver, mishandler dyr og er voldelige (har lite empati). Men det finnes selvsagt også noen mer intelligente som søker makt i næringslivet og politikken. De søker nok aldri behandling.

Paraniode og mistenksomme trekk har vi alle i større eller mindre grad, men det er mange diagnoser der paranoitet er en del av sykdomsbildet, for eks paranoid psykose og paranoid personlighetsforstyrrelse som de mest ekstreme variantene.

Anonymous poster hash: d6114...092

[AnonymBruker]

Ja, jeg har vært hos psykolog. Er midt i en utredning for evt. borderline, og har allerede diagnose på moderat depresjon. Er foreløpig ikke utredet for noe annet. Men jeg skal avslutte behandlingen, for jeg finner ikke så mye hjelp i det. Ikke har jeg råd heller. Jeg har kommet langt på egen hånd, ved å lære meg selv bedre å kjenne. Jeg har funnet ut at jeg kanskje ikke trenger noen diagnose, medikamenter og behandling. Jeg vil heller ikke ha noen diagnose påskrevet mitt navn, jeg er kanskje paranoid, men vil ikke at de skal kunne bli brukt mot meg senere. Jeg kan klare dette selv, og jeg er utrolig mye bedre nå enn for et halvt år siden. Da var det veldig nære på til at ting gikk virkelig galt. Nok avsporing fra min side.

Men det er en av grunnene til jeg mener det går an å si at jeg er paranoid, uten å ha en diagnose. Det er fortsatt alvorlig å være paranoid, det er ikke det! Men noen ganger har man kanskje et lite tilfelle av å være paranoid, også kommer man seg fort ut av det. Det kan være en hendelse man har opplevd som gjør at man er mer utsatt for å bli paranoid i en lignende situasjon, med tilhørende paranoid oppførsel, uten at man har noen rasjonell begrunnelse. Jeg vil ikke si det er like alvorlig som å ha en personlighetsforstyrrelse, fordi det i dette tilfelle ikke vil ha noe med personligheten til vedkommende å gjøre og det trenger ikke å være et mønster som gjentar seg hver dag.

Nå er jo ikke jeg så veldig nøye i dagligtalen så kan jo være derfor jeg mener det, men syns likevel det er en interessant diskusjon siden jeg er veldig opptatt av begreper og betydningen av dem. Er også opptatt av psykologi. Det med å slenge ut diagnoser, tror jeg dessverre noen profesjonelle gjør. Mange er altfor opptatt med å finne en diagnose, har hørt om mange feildiagnoser dessverre. Er enig i at det er positivt med diagnoser når de fører til rett behandling, og kjempebra at det har hjulpet for deg. I begynnelsen var alt jeg ønsket å få en diagnose for å få hjelp, men ikke nå lengre.

Nesten flaut at dette her ble veldig avsporet, og veldig inn i materien.Men det er ofte der jeg havner.Anonymous poster hash: e7dea...50a

Husk at en diagnose ikke bare er en belastning. Dersom du skulle f. eks ha borderline og blir så syk senere at du ikke takler arbeidslivet , kan en diagnose gi trygderettigheter. Det har mye å si at det blir oppdaget tidlig (før 26 års alder), om du skal få rett på ung ufør.

Om jeg skulle gi et råd, er det å fullføre utredningen, og så få informasjon om diagnoser og behandlingsmuligheter. Tillat deg selv å ta i mot den hjelpen du trenger.

En uføreforsikring er heller ikke dumt (noe man ikke får etter en diagnose).

Anonymous poster hash: d6114...092