Hvordan bli glad i seg selv?(litt langt)

[Gjest Anonymous]

ll

[Mathias]

Jeg synes ikke dette er mye jeg...?!?

Regelemssige måltider ervel tingen, samt at du beveger deg. Sitter du og kjeder deg og blir sulten: gjør noe...

Hmmmm. Hvor mye beveger du deg?

Det er urtrist å ha det slik! Har ingen enkel oppskrift til deg, men kan sånn generellt sett si at vi beveger oss mye mindre enn det vi er skapt til.

Du er jo helle rikke tykk, men det en synes selv er jo det som teller her.

KOmmer nok bedre råd senere, men jeg synes da ikke du spsier mye, tvert imot...

Enige noen?

[Gjest Anonymous]

Jeg har egentlig ikke peiling på riktige matvaner og trening å den slags, men kan bare si det jeg synes. Du lever bare en gang, så lenge det ikke er sånn krise at du må passe på matvaner, så prøv å spis det du mener er sunt og av og til unn deg noe godt. Tren når du føler for det og det passer for DEG. Jeg har sluttet å bry meg om hva som står i magasiner om kalorier å når det er best å trene. Jeg gjør det når det er best for meg. Jeg kan ikke leve det ene livet jeg har fått etter en plan som en eller annen luring setter opp. Sånn lever jeg mitt liv. Håper du finner en måte som passer bra for deg.

[Tusseline]

Enig med Lasse her

Etter min mening, spiser du ikke "unormalt" mye. Vekten din vil jeg også karakterisere som normal.

Jeg hadde det samme måte som deg, at jeg måtte putte noe i munnen hele tiden.

Jeg var ikke overvektig, heller under normalt vekt, men allikevel var det veldig irriterrende å ha det på den måten.

Allikevel var jeg redd for å legge på meg.

Jeg fant ut at jeg måtte gjøre noe hver gang "suget" etter mat kom.

Jeg begynte å trene regelmessig og DET hjalp virkelig.

Fysisk aktivitet hjelper, bare det å gjøre noe annet hjelper!

12

[Gjest ¤_Fairytale_¤]

Jeg skjønner ikke hvordan noen kan være glad i seg selv. For meg så virker det som en utrolig vanskelig oppgave! Bare det å se seg selv i speilet og se noe fint, er for meg umulig.

Jeg har aldri vært glad i meg selv, verken da jeg veide 47 kg (på mitt verste) og heller ikke nå som jeg veier 34 kg. Livet ble ikke noe bedre da jeg kom inn i anoreksi-helvetet, fordi selvfølelsen fortsatt lå på null. Hvordan få en bedre selvtillit, og ergo gjøre at jeg kanskje kan akseptere det å legge på meg?

Jeg er så redd for å spise.

Alle de sårende blikkene.

Jeg er så redd for å bli feit.

Alle minnene.

Jeg er så redd for å miste grepet.

Også er jeg redd for å bli glad i meg selv.. Selv om jeg gjerne VIL bli glad i meg selv!

Noen tips?

Føler meg nokså deppa her jeg sitter med en åpen naturfagsbok og leser til prøve - som jeg sikkert får stryk på, siden alle tankene mine dreier seg om mat! *sukk* 12

[Mathias]

Hei!

En liten avklaring først:

Du snakker her om god selvfølelse, ikke selvtilitt. selvt. er å vite hva en kan og mestrer, selvf. er å vite at du er verd noe, at du er mer enn det du presterer, en indre trygghet på deg selv.

Dette kommer i oppveksten, hvordan foreldre og de rundt deg gir deg oppmerksomhet og når de gjør det... (langt tema...)

Deter en stor operasjon å få snudd dette, men det går an! En må bare gå små steg, finne seg selv og sin egenverdi, tørre mer osv.

Da klarer en til slutt å ta egne valg, være trygg i prestasjonssituasjoner (fordi du ikke "dør" dersom du mislykkes)osv

Når en har problemer i forhold til sin egen kropp som Ice white er det værre. Da er det noe som på en måte "klikker i hjernen" _ ingen fornærmelse!!! og en tenker ikke lngre fornuftig. da trenger en hjelp av fagfolk for å komme på bena igjen ofte.

Ofte er det bakeforliggende årsaker til sykdommen.

Var ikke mye hjelp dette, skal være veldig forsiktig med å uttale meg om noe jeg ikke vet nok om her... Når en går så langt som du IW, er det flere forskjellige årsakssammenhenger, vanskelig å svare på ditt konkrete da...

Håper du klarer dette iallefall!

Klem L

[Gjest ¤_Fairytale_¤]

Jeg snakker om begge deler jeg, Lasse! Jeg har verken selvtillit eller en god selvfølelse. Og det at jeg ikke har det i en alder av 17 år, er tragisk. Attpåtil er jeg en perfeksjonist til de grader, blir misfornøyd med 5 i karakterer på skolen, så det hele er så komplisert. Foreldrene mine har alltid plantet det inn - hvor pen jeg er, hvor smart jeg er, hvor nydelig jeg er, hvor absolutt perfekt jeg er... Men hvorfor ser ikke jeg dette? Hvorfor kommer tårene når jeg ser meg i speilet? Hvorfor er jeg ikke glad i meg selv?

Ingen kan fagfolk kan hjelpe. De forstår ikke, siden de er så tynne og perfekte selv. Jeg har nemlig vært der og får liksom hjelp nå, men jeg synes ikke de hjelper noe særlig.

Det eneste jeg ønsker er å kunne bli glad i meg selv, - så andre også kan bli glad i meg!

12

[Mathias]

Hei IW!

Hvorfor må du være så perfekt? Er de fordi du har blitt inprentet at det er viktig? At du får ros når noe er perfekt, hører ikke noe når det ikke er det?

Uansett, det du vel trenger å lære er å slappe av.... Hvorfor går verden under dersoom resultatet ikke er 100%? Hva med deg er det andre liker? Er du snill? Bryr du deg om andre? Blir det lettere å leve dersom du klarer å roe ned prestasjonsjaget? Hva er viktig i livet, lykkes eller rives?

Noen tanker til deg bare, kanskje noen hjelper...

Vh Lasse

[Tusenfryd]

IW - jeg vet ikke hva slags hjelp du får med sykdommmen din. Jeg trodde nok at du var i en eller annen behandlingsform, men når du snakker om "47 kilo på det verste" da blir jeg redd. Jeg blir redd for deg. Og redd for at du sitter og sliter med alle disse tankene og vonde følelsene selv.

Dette er en stor og tung sykdom du har pådratt deg, og altfor mye til at du skal slite med alene. Det er det ingen som klarer, vennen. Vi må alle ha hjelp av og til, det er som det skal være det.

Har du kikket på denne siden? Hvis ikke gjør det.

http://www.kvinneguiden.no/pekere/htdocs/k...tyrrelser.shtml

12

[Tusenfryd]

Til Bel@ni:

Det å like seg selv, ha det godt med seg selv, for ikke snakke om - være fornøyd med seg selv, det er en lang prosess.

Jeg er vel en klassiker i så måte, noe som har resultert i å slanke meg feit, skulke gymtimer etc.

I dag er jeg i konstant bevegelse og i god form. Jeg trener mye, i tillegg til å gå turer, leke på rollerblades og sykle.

Jeg er fortsatt like stor (har man en gang slanket seg feit så...) men kroppen er fastere og vel formet og jeg trives med det den kan gjøre for meg. Og det er ikke så rent lite.

Noe som handler om det som ikke alltid syns. Nemlig hva kroppen kan prestere. Og hva du inni hodet ditt har å komme med.

Jeg er fornøyd med det jeg har oppnådd i livet. Jeg har det godt med venner og med familien min. Jeg har lært å elske og jeg har en tilfredsstillelse i at jeg er i stand til å tilegne meg lærdom og å omsette den i praksis. Hver gang jeg har presset en grense, eller gjort noe ubehagelig, er jeg fornøyd. Det gir meg en god tilfredsstillelse å ha gjort eller klart noe som jeg trodde var vanskelig. Eller som viste seg å være det, og så klarte jeg det likevel

Så kjære deg, alt henger sammen. Kropp og sjel. Oppnå noe som har med utseendet å gjøre (gå ned x antall kilo, farge håret etc.) er noe annet enn å oppleve at man duger. Dessverre er det mange som har satt på bremsen for sin ytelse og kompetanse, til fordel for 2 kilo som burde vært et annet sted. Det er synd. Det gjør meg trist.

Men jeg kan være et sannhetsvitne på at det går an å gjøre noe med.

Lykke til på veien til å bli glad i deg selv for det mennesket du er.12

[Gjest gjest 0]

Kjenner meg egentlig igjen i begge dere bel@ni og IW. Har aldri hatt en så alvorlig spiseforstyrrelse da...

Men det som hjalp meg var å få meg en kjærste som viste at han elsket meg over alt på jord. Han sa klart ifra hva han mente om mine tanker om meg selv (han gråt faktisk første gang jeg fortalte han det). Og han la absolutt ikke skjul på at min kropp var det mest fantastiske han kunne tenke seg.

Så var det det da... Man kan jo ikke bare finne seg en kjæreste sånn helt uten videre...

Bel@ni: Jeg veier ca 5 kilo mer enn deg og er på din høyde, og hater riktignok de ekstra kiloene... For meg hjelper det så se på mennesker rundt meg. Sammenligne meg selv med andre og se at jeg er tynnere enn de. (skikkelig råtten konsept synes jeg, selv men det er det eneste som hjelper for meg innimellom)... Målet mitt er å komme ned til 60 for det har jeg veid før...

Se på bilder av deg selv! Sammenlign med vennene dine! Er du virkelig større enn de? Er du virkelig så stor som du tror?? Og ikke minst se på hjemmefilmer! Jeg trodde jeg var kjempestor da jeg veide 60 kilo, men jeg ser jo nå at jeg faktisk ikke var så ille som jeg trodde! Samme nå, jeg føler meg vanvittig stor, men tar jeg en titt på bilder ser jeg at det ikke er så ille som jeg tror. Jeg vet ikke om noe av dette vil hjelpe for deg, men tenk mest på din egen velvære og ikke vekt. Kjøp deg nytt undertøy, eller andre klær, ny sminke og neglelakk. Stell deg selv, sol deg og bli brun. Smør deg inn med fugtihetskrem etter en skikkelig skrubb i dusjen. Ta en hårkur og ansiktsmaske. Slike ting hjelper i det minste en liten stund! Jeg har begynt å smøre inn kroppen hver morgen og kveld nå (noe jeg aldri gjorde før) Og jeg synes huden min gløder og er mye finere å se på! Det hjelper for selvfølelsen!

Ice_White:

Jeg vet nesten ikke om jeg tør å gi deg noen råd for jeg er redd for å gjøre det værre...

men du ser vel det jeg skrev til Bel@ni.. Har du prøvd det? Har du sett bilder av deg selv så du ser tydelig hvor tynn du er? Kanskje det blir en tankevekker? Jeg vet desverre ikke, men jeg håper virkelig du får hjelp av noen eksperter. Klarer du å sette deg som et mål at i løpet av uka skal du spise en ting mer enn du pleier, og neste uke kanskje to? Eller blir det kanskje for vanskelig? Jeg har så innmari lys til å hjelpe deg på et vis...

Dette ble fryktelig langt, men jeg håper at noen av mine tanker kunne gi dere noen ideer....

Lykke til!12

[Gjest ¤_Fairytale_¤]

De tre siste svarene fikk meg til å tenke veldig.

Nei, Pamella, jeg har nektet noen å ta bilder av meg siden dette startet for to år siden. Jeg er blitt lært opp til at alt skal være perfekt, både meg, karakterene mine - alt jeg foretar meg skal være perfekt! Jeg har en lang dansekarriere bak meg, og der måtte jeg også leve opp til noen umenneskelige krav. Det er nok derfor jeg har blitt som jeg har blitt.

Tusenfryd, jeg har sett på de sidene du nevnte.. og jeg synes ikke jeg passer helt inn i noen av beskrivelsene, jeg tror ikke mitt problem er alvorlig nok.

Nei, huff, livet er ikke lett, folkens!12

[Tusenfryd]

IW - du er 17 år og veier 34 kilo.

Du spiser en - 1- yoghurt om dagen.

Du jager etter det perfekte som - bare for å si det - IKKE finnes.

Hvis ikke dette er alvorlig - hva ville vært alvorlig nok for deg?

Du er skrekkelig syk, vennen min. Jeg håper du får hjelp snart. Veldig snart.

12