Kvinner - når ble du voksen?

[AnonymBruker]

Det jeg ser på som voksen ble jeg ikke før fylte 26år.

Anonymous poster hash: 24fc7...965

[absinthia]

Jeg mente selv at jeg var voksen da jeg var ca 21 og når jeg ser tilbake på dette ser jeg at jeg bare var en rolle jeg skled inn i fordi jeg hadde to barn. Jeg er litt mer voksen nå som jeg er ca 40 i form av at jeg gir litt mer f... og har erfaringer som gjør at jeg har blitt utrolig rund i kantene når det gjelder andre mennesker. Jeg vil påstå at de som ikke har akkurat disse erfaringene og kanskje ikke er fullt så overbærende som jeg, er voksne de også

Dersom definisjone på voksenhet bare hadde vært at man ikke bitcher, er reflektert, kan kontrollere temperamentet, ikke laster andre for egne feil, ikke legger skylden på at livet mitt ikke er som jeg ønsket på andre, ikke tror at jeg må være perfekt, er overbærende osv.., har jeg vært voksen siden jeg var 15 men det er jo helt feil. Jeg så faktisk verden på bakgrunn av min livserfaring som ikke akkurat var enorm.

[Gjest Kv84]

Jeg føler meg fortsatt som et barn/tidlig ungdom, akkurat som om jeg ikke har utviklet meg.

[Gjest Riskjeks]

Å være voksen, handler for min del ikke om jobb/utdanningsstatus eller hvorvidt man har partner og/eler barn. Det handler blant annet om å ha selvinnsikt, være reflektert, ansvarlig, respektere andre mennesker, innse at man ikke kan forandre andre enn seg selv, og at lykke er noe man må skape selv. Det handler rett og slett om å ta ansvar for sitt eget liv/situasjon og håndtere dette på en balansert måte. Be om hjelp når man trenger det, men uten å frata seg selv alt ansvar. Se andres behov, men samtidig vite at de må ta sine egne valg. Å være voksen er å være trygg på seg selv, tørre å stå for det man mener, men samtidig være ydmyk, og innse at man ennå har mye å lære.

Man blir ikke voksen på en spesiell dato, mener jeg. Å bli voksen er en prosess, som egentlig starter den dagen vi blir født, og slutter den dagen vi dør.

Jeg er på vei

[Gjest Trolletrine]

Er enig med alle her jeg, spesielt Riskjeks:-) Ettersom årene går, innser jeg også mer og mer at substansen av mitt "jeg" ( hvis du skjønner meningen) er den samme enten jeg er 14 år eller 80 år. Med det mener jeg at jeg er meg uansett alder, bortsett fra at jeg har fått dypere innsikt, flere erfaringer og med tilhørende større refleksjon. Og nettopp dette merker jeg blir en mer og mer fascinerende tanke! Da jeg var yngre, så jeg på gamle mennesker nærmest som en egen art,eller noe i den dur:-) I dag ser jeg en ung person inne i det gamle skallet. En person med mer erfaring og modenhet, men likevel den samme unge personen som hadde sine drømmer og mål.....

Beklager digresjonen, men det ene førte til det andre her;-)

[Gjest Riskjeks]

Er enig med alle her jeg, spesielt Riskjeks:-) Ettersom årene går, innser jeg også mer og mer at substansen av mitt "jeg" ( hvis du skjønner meningen) er den samme enten jeg er 14 år eller 80 år. Med det mener jeg at jeg er meg uansett alder, bortsett fra at jeg har fått dypere innsikt, flere erfaringer og med tilhørende større refleksjon. Og nettopp dette merker jeg blir en mer og mer fascinerende tanke! Da jeg var yngre, så jeg på gamle mennesker nærmest som en egen art,eller noe i den dur:-) I dag ser jeg en ung person inne i det gamle skallet. En person med mer erfaring og modenhet, men likevel den samme unge personen som hadde sine drømmer og mål.....

Beklager digresjonen, men det ene førte til det andre her;-)

Haha, samme her! Husker da jeg begynte å fundere over dette, da syntes jeg foreldrene mine og deres jevnaldrende var innmari gamle (rundt 30 ), hadde liksom en forestilling om at de måtte føle seg ekstremt annerledes enn hva jeg, et barn, gjorde. For ikke å snakke om besteforeldre

Jeg måtte vel bli nærmere 20 år selv før jeg innså at man alltid er den personen man er, hele livet. Bare litt smartere

[Ghost Hunter]

Jeg er 20 år nå og er redd for å ikke bli "voksen"
Jeg føler meg så liten og verdiløs. Hva om jeg forblir slik jeg er nå?
Kommer aldri til å klare meg der ute alene

[Gjest Riskjeks]

Jeg er 20 år nå og er redd for å ikke bli "voksen"

Jeg føler meg så liten og verdiløs. Hva om jeg forblir slik jeg er nå?

Kommer aldri til å klare meg der ute alene

Slapp av, det kommer det å skje MYE de neste årene Du vil alltid være deg selv, men man modnes veldig fra man er 20 til man er rundt 25 år - dette er en erfaring de aller fleste deler.

[Ghost Hunter]

Slapp av, det kommer det å skje MYE de neste årene Du vil alltid være deg selv, men man modnes veldig fra man er 20 til man er rundt 25 år - dette er en erfaring de aller fleste deler.

Det var godt å høre, håper det kommer til å stemme for meg også

[Gjest Trolletrine]

Haha, samme her! Husker da jeg begynte å fundere over dette, da syntes jeg foreldrene mine og deres jevnaldrende var innmari gamle (rundt 30 ), hadde liksom en forestilling om at de måtte føle seg ekstremt annerledes enn hva jeg, et barn, gjorde. For ikke å snakke om besteforeldre

Jeg måtte vel bli nærmere 20 år selv før jeg innså at man alltid er den personen man er, hele livet. Bare litt smartere

Knis....kjenner følelsen;-) kanskje man er voksen når man har skjønt og tatt innover seg det ???!!hihi... Endret 15. oktober 2013 av Trolletrine

[AnonymBruker]

Jeg er 20 år nå og er redd for å ikke bli "voksen"

Jeg føler meg så liten og verdiløs. Hva om jeg forblir slik jeg er nå?

Kommer aldri til å klare meg der ute alene

20-årene er de viktigste utviklingmessig. Du kommer nok til å forandre deg mye bare ved hjelp av vanlige erfaringer.

Men det er også viktig å bruke årene godt - utfordre seg selv, møte nye mennesker, prøve noe nytt, reise til et nytt land. Du utvikler det langt mindre innenfor huset fire vegger.

Anonymous poster hash: 1c96e...d01

[Gjest Hyssingen]

Jeg ringer mamma når jeg er skikkelig syk, bare for å få trøst. Så jeg er helt klart ikke voksen, selv om jeg er 27

[Kiarapus]

Jeg ringer mamma når jeg er skikkelig syk, bare for å få trøst. Så jeg er helt klart ikke voksen, selv om jeg er 27

Mamma på 60 ringer meg når hun er syk for å få trøst.. HUN altsåå, hun er ikke voksen!!

[AnonymBruker]

Jeg føler meg ganske voksen nå. Og jeg får høre av kolleger at jeg er veldig voksen.

Selv om jeg bare er 21.

Jeg har bodd med samboer i 4 år, betaler regninger, har leilighet, fast jobb, bil, handler mat, går på møter, ++.

Jeg fester sjeldent. Jeg behandler alle bra. Jeg er trygg på meg selv og vet hva jeg vil med livet.

Real, rettferdig er ting jeg har blitt kaldt. Jeg ser mine negative sider like godt som mine positive og jeg kan ta i mot ros. Jeg passer på vennene mine og gir alltid litt ekstra av meg selv. Jeg klarer å sette meg selv til sides når det er noen andre som trenger mer.

Anonymous poster hash: 8a08a...e9a

[Gjest Hyssingen]

Mamma på 60 ringer meg når hun er syk for å få trøst.. HUN altsåå, hun er ikke voksen!!

[AnonymBruker]

Den dagen jeg sto med nykjøpt leilighet og huslån som 22 åring

Anonymous poster hash: bf519...838

[Gjest Mocchhaa]

Jeg har akkurat fylt 19, og jeg ser på meg selv som ganske voksen. Missforstå meg rett, jeg vet at jeg ikke er voksen, men når det kommer til modenhetsnivået, så vil jeg si jeg er ganske mye mer voksen en mange på min alder.

Jeg kommenterer ikke utseendet til andre, (veldig mange av mine eldre venner gjør dette, på en negativ og stygg måte) kan diskutere på en god og saklig måte om jeg engasjerer meg, har fått høre at jeg har god selvinnstikt, jeg prøver alltid å se det gode i andre mennesker til tross for ting de gjør.. Jeg har opplevd veldig mye negativt i livet mitt, og det har jeg vokst veldig mye på. Jeg har lagt fra meg barnslige krangler, og svarer ofte på en voksen måte om noen sier noe styggt til meg, selvom jeg kan slå hardt igjen når jeg får nokk. Jeg blander meg ikke i krangler til andre med mindre det er veldig nære venner, og jeg prøver da også å se ting fra begges sider.

Alt i alt vil jeg tørre å påstå jeg er veldig voksen mentalt i allefall. Sliter endel med psykiske problemer, som gjør at jeg da ikke kan flytte ut for meg selv, jobbe eller ha det livet jeg ønsker, og det setter da en stopper for å få ett fult "voksenliv". Hadde det ikke vært for det hadde jeg nokk regnet meg som ganske voksen selvom jeg fortsatt er ung

[Wonders]

Jeg flyttet ut hjemmefra tidlig og måtte oppdra lille søsteren min siden før tenårene. Sånn sett ble jeg tidlig voksen, med tanke på hva det innebærer.

Men skikkelig voksen blir jeg ikke før mine foreldre er gått bort.

[Zinnia]

De tingene du lister opp TS er ting jeg ofte får tilbakemelding om at jeg har av egenskaper rent personlig - men jeg opplever ikke at det er noe som har kommet med alder nødvendigvis.

Det har vært nødvendig med tid for å fordøye inntrykk og opplevelser, og flere av de reflekterte egenskapene mine har jeg ikke fått gjennom utdannelse(jeg har høy utdannelse), men gjennom å oppleve noen skikkelig bedritne og langvarige nedturer - og jeg tenker da på utfordringer som er over gjennomsnittet målt ifht vår "standard" her.

Nå er ikke det dermed sagt at mennesker i vanskelige livssituasjoner lærer noe av det, eller at heldige mennesker ikke har være reflekterte - men for meg har nedturer både hos meg selv og nære gitt en innsikt og realitetsorientering, samt krevd at en må jobbe hardt med seg selv og hverdagen for å komme seg gjennom alt - at man i ettertid også vokser på det på mange vis.

Aldri uten arr, dog.

Jeg har lest masse fagbøker, de lærte meg lite om refleksjon utover faglig og akademisk refleksjon. Men det har ingenting med livet og dybden i mennesker å gjøre.

Anonymous poster hash: 5f7e9...725

Signerer denne!

Jeg vokste mye på å ta utdanning, men faktisk mest ved å reflektere over det i ettertid, og mens jeg gikk der ved at det fikk meg til å skjønne hvor mye jeg faktisk kunne fra før, og at man kunne finne usedvanlig dumme mennesker i høye universitetsstillinger.

Da jeg vokste opp var jeg alltid moden for alderen, men i 20-årene har det skiftet og jeg har mange ganger følt meg mindre voksen enn alle andre, selv om jeg vet at det ikke nødvendigvis stemmer. Men jeg føler jeg heldigvis at jeg, om ikke annet, har utviklet meg hele veien, faktisk kanskje aller mest de siste årene fra 25-28, jeg håper at denne tendensen varer ved slik at jeg får utrettet enda flere av drømmene mine.

[Lucid]

Tror egentlig aldri at jeg kommer til å bli HELT voksen. Jeg kan være både moden, reflektert og alt det som gjerne henger sammen med begrepet voksen, men jeg velger å beholde den barnslige delen av meg så lenge jeg kan.

Men jeg kjenner at jeg når nye nivåer av det som innebærer å være voksen hele tiden. Når jeg begynte på universitetet følte jeg meg VELDIG voksen. Følte meg litt voksen når jeg gav opp byen og festing til fordel for et seriøst forhold. Når jeg flyttet ut fra mamma følte jeg meg enda mer voksen.. Og så når jeg nye slike "aha"-opplevelser titt og ofte. Som når jeg kom hjem sent en kveld og innså at jeg ikke kom til å få melding om "hvor er du?" eller "har du kjørt i grøfta?" fordi det ikke var noen som ventet på meg hjemme.. Og når jeg og samboer pakket sakene og kjørte rundt i norge.. De små tingene. Det neste steget blir vel når vi evt. forlover oss og får barn regner jeg med. Men helt voksen skal man aldri være - og det blir jo forsåvidt også sagt at man er ikke voksen før man tør å være barnslig, så..

På en annen side er jeg bare 22, så jeg har lang vei igjen før samfunnet egentlig forventer at jeg skal være etablert og virkelig voksen!