Datteren min er psykisk syk

[AnonymBruker]

Hei

Jeg er en voksen kvinne i 40 årene, skilt og bor alene med min datter på 15 år. I fjor vinter ble jenta mi utsatt for grov mobbing på skolen og via nett og mobil. Etter en stund fortalte hun meg hvor ille det var, og jeg gikk selvsagt rett til rektor som etter å ha sett bevisene på mobbingen utviste to av mobberene fra skolen for tre dager. Utvisningen var ikke altså ikke permanent og da mobberene kom tilbake på skolen etter en uke (tre dager utvisning + helg) orket ikke min datter mer.

Hun begynte på ny skole og så ut til å trives og ha det relativt greit generelt inntil for omtrent 4 måneder siden da jeg overrasket henne før hun skulle dusje og jeg kunne se alle kuttene på armen og lårene hennes. Jeg ble selvsagt meget fortvilet og vi satt sammen og snakket hele kvelden. Hun fortalte meg at hun hadde vanskelig for å være i sosiale sammenhenger som f.eks på kjøpesentre, skolen, bussen osv og at hun var veldig trist mye av tiden. Dagen etter dro vi til fastlegen som henviste henne til en krisetime hos BUP. Hun har nå gått der ca 10 ganger og hun har fått diagnosene angst og depresjon. Hun går fortsatt hos BUP men det ser ikke ut til å hjelpe henne.

Hun har gått ned en del i vekt fra en sunn vekt på 58 kg til 49 kg i løpet av denne perioden, som er ganske lite for hennes 166 cm. For tre dager siden overrasket jeg henne igjen mens hun satt på rommet sitt og skrev på pc´en sin. Jeg skjønte fort at hun var iferd med å skrive et selvmordsbrev. Jeg ringte øyeblikkelig til en kriselinje og forklarte hele situasjonen og etter en stund fikk vi beskjed om at hun måtte legges inn på psykriatrisk avdeling da hun sto i stor fare for sitt eget liv.

Nå sitter jeg her, tre dager etter denne dramtiske opplevelsen og aner ikke hva jeg skal gjøre. Jeg er så utrolig fortvilet og redd for min datters liv.

Trengte bare å få det ut da mine foreldre er døde, jeg har ingen søsken, familien bor langt borte og jenta mi har ingen kontakt med sin far..

Anonymous poster hash: 117ef...257

Anonymous poster hash: 117ef...257

[Gjest Magdalene]

Så fryktelig leit å lese, men godt du oppdaget det, og godt det har blitt tatt tak i.

Håper jenta di får god hjelp der hun er innlagt nå.

Det kan ikke være lett å være mamma i en slik situasjon (når jeg leser slikt er jeg glad jeg ikke vet hva som venter meg når det kommer til barna mine på 4 og1.).

Har du noen å prate med?

[Pottah]

Uff Har ikke så mange gode råd å komme med, men stor klem til deg

Er selv ung og har opplevd mobbing, og vil bare si at jeg synes du har taklet situasjonen på en fantastisk måte.

Utrolig bra at du har tatt tak, og at hun nå er innlagt og får hjelå

[Chloe-]

Huff, så grusomt.

Har ingen konkrete tips, men jeg ville bare si at det er flott at du er en mamma som "ser". Dessverre mange som ikke har det forholdet med sine barn, og ikke tar problemene på alvor.

[Gjest Heartbeat]

Så godt at hun får hjelp.

Kjenner ei som også har opplevd ei datter som hadde det fælt, kuttet seg og ville dø.

Heldigvis er hun frisk i dag med en unge og klarer seg utmerket, så det er håp .

[Gjest Blondie65]

Nå må du ikke gi opp. Det kan se svart ut, men det hender jo at ut av den dypeste bølgedalen gror håpet.

Hittil har du vært helt fabelaktig fordi du har sett datteren din og reagert med handling og å søke profesjonell hjelp når du ser at jenten din trenger det.

Pass på at du får pårørende hjelp også. Finnes der støttegruppe for foreldre med deprimerte og psykisk syke tenåringer?

Stor klem

[AnonymBruker]

TS her

Takk for oppmuntrende ord Jeg har en god veninne men hun er uheldigvis på en langvarig ferie akkurat nå, og ellers er det ingen jeg føler det er rett å fortelle dette til

Anonymous poster hash: 117ef...257

[AnonymBruker]

Jeg har vært der du er, bare at barnet var yngre og faktisk prøvde å ta livet av seg.

Vi fikk utrolig god hjelp fra bupa. De koblet også inn barnevernet. Ikke fordi det går snakk om omsorgssvikt, men bv hadde de økonomiske ressursene. Gradvis så ble ting bedre, men det tok år. Jeg kjenner på hjelpesløsheten din og redselen og alt annet av følelseskaos. Jeg sto også mer eller mindre alene og kunne ikke involvere familie.

Lytt til din datter, vei dine ord (kan fort mistolkes og oppfattes som kritikk). Sørg for å få samtaler alene som gjør at du kan øse ut av deg alle tanker og engstelse. Du trenger det for å kunne være noe før din datter. Varme tanker sendes.

Anonymous poster hash: f10dd...91f

[Gjesten29]

Hei.

Dette er ganske typisk for jenter med a typisk autisme/asberger- problemer med sosiale settinger slik hun beskriver pluss selvskading er faktisk alamerende bjeller som ringer..

Du må få henne utredet med en gang, depresjoner er bare videre symtomer på underforliggende årsaker.

[frøkenkoz]

Begynte å gråte når jeg leste historien din ; ( håper du har noen gode venninder som dere/du kan støtte dere til...) hvor bor dere i landet ? Barn er f**** meg jævlige!! Ønsker deg masse lykke til..du har reddet jenta di ♡♡♡♡

[AnonymBruker]

Jeg hadde 2 venniner i min gjeng som var deprimerte og hadde selvmordstanker. Engang fikk jeg en SMS av hun ene hvor det sto "Takk". Jeg husker jeg og de andre venninne hun hadde sendt dette til konfronterte henne og fikk henne till å love oss at hun ALDRI måtte finne på å gjøre noe slikt. Jeg husker jeg var skikkelig bekymret for henne, men tror ikke vi visste helt hvordan vi skulle håndere situasjonen..

Uansett nå går det veldig bra med begge venninnene mine. De har begge studert, har kjæreste og jeg tror de er lykkelige. Det som hjalp hun ene hvertfall var å finne hennes lidenskap, og gjennom lidenskapen ble hun kjent med nye folk og kanskje hun fant sin "mening" i livet, og jeg så henne utvikle seg til et fantastisk menneske som sprer masse glede rundt seg

Anonymous poster hash: 43c3b...80f

[org]

Så heldig din datter er, som har deg!

Jeg sender en god klem til dere begge.

[temolitus]

For en flott mamma du er

[tøydokka]

Du har hvertfall håndtert situasjonen helt rett!! Håper hun kommer seg og gjenvinner livsgleden og selvfølelsen!!

[AnonymBruker]

Hei.

Dette er ganske typisk for jenter med a typisk autisme/asberger- problemer med sosiale settinger slik hun beskriver pluss selvskading er faktisk alamerende bjeller som ringer..

Du må få henne utredet med en gang, depresjoner er bare videre symtomer på underforliggende årsaker.

Nei, det er typisk for mobbeofre som sliter med angst og depresjon, trenger ikke å ha noe med autisme/aspergers å gjøre.

Anonymous poster hash: c5c51...dcc

[AnonymBruker]

Ble hun innlagt?

Har hun venner?

Har hun brukt medisiner den siste tiden? (altså antidepressiva)

Anonymous poster hash: 8f962...ffc

[AnonymBruker]

Så leit å høre, håper det går bra med dere begge to! Jeg vet veldig godt hvordan du har det, for min søster begynte med selvskading da hun var 13 og har vært innlagt til og fra på psykiatrisk fra hun var 14. Ingen skolegang, hun er uføretrygdet. Det har vært tøffe tak, mange ganger har hun stukket av for hun ville ta selvmord. Nå går det bedre, men det er vondt for meg å se alle arrene på kroppen hennes. Så ikke gi opp, med hjelp og oppfølging er jeg helt sikker på at din datter vil bli bedre.

Anonymous poster hash: 7d78c...9e5

[Gjesten29]

Nei, det er typisk for mobbeofre som sliter med angst og depresjon, trenger ikke å ha noe med autisme/aspergers å gjøre.

Anonymous poster hash: c5c51...dcc

Ikke nødvendigvis, men det er ganske typisk og lett og ev få avdekket, alltid en underforliggende årsak til angst og depresjon som jeg nevner. Det jeg henger meg opp i er at denne jenten forteller om sosiale problemer som hemmer henne, og det er TYPISK asbergere, selvskadere etc- greit og få alle ting avdekket her, men så jobber jeg med barn og unge også, tenker forebyggende og kartlegger ganske kjapt og presist i rl..

[AnonymBruker]

Ble hun innlagt?

Har hun venner?

Har hun brukt medisiner den siste tiden? (altså antidepressiva)

Anonymous poster hash: 8f962...ffc

TS her

Ja hun ble innlagt

Ja hun har venner

Nei hun har ikke brukt medisiner

Anonymous poster hash: 117ef...257

[AnonymBruker]

Jeg må bare si at jeg synes du har reagert helt riktig på denne situasjonen. Du er en god mor, jeg tipper dattra di er veldig glad for at hun har deg.

Jeg skulle ønske noen hadde tatt mine problemer på alvor på den tiden. Jeg ble psykisk syk veldig tidlig i livet, men ingen så - eller ingen ønsket å se. Hadde jeg fått hjelp tidlig, hadde jeg sannsynligvis ikke vært arbeidsufør og uten utdanning nå. Det at datteren din HAR fått hjelp, øker sjansene for at hun kommer seg ut av dette.

Anonymous poster hash: 2b4bb...9c9