Mistet meg selv som syk

[AnonymBruker]

Beklager litt rar overskrift, men det var det beste jeg kom på. Innlegget kommer til å være rotete.

Min situasjon er at midt i utdanningen ble jeg kronisk syk, og flere år forsinket. Nå har jeg under ett år igjen før jeg er ferdig utdannet og kan begynne å jobbe. Jeg har utsikter til å finne meg en jobb selv om jeg er syk, men det er veldig usikkert hvordan det kommer til å fungere. Jeg har en sykdom som bare blir verre, derfor er jeg nesten garantert å ikke kunne jobbe i flere tiår. Kort fortalt føler jeg at livet mitt har stått på vent i mange år, mens alle andre blir ferdig utdannet og bygger karrierer, og at jeg ikke kommer noen vei. Jeg kan heller ikke drive med hobbyen min lenger, på grunn av sykdommen, noe som er svært vanskelig.

Det er sikkert tåpelig og irrasjonelt av meg, men jeg føler meg som en taper i forhold til andre. Jeg innser at de fleste sikkert ikke tenker på samme måte om meg, eller tenker mye på meg og helsen min i det hele tatt, men for meg er det like fullt en utfordring når jeg skal være sosial og når jeg møter på bekjente. Noe jeg må og vil endre.

I forhold til meg selv kjenner jeg meg også som en taper, siden jeg nok bygger selvbildet mitt litt for mye på utdannelse og jobb, og kjenner litt på at jeg er en skygge av den jeg var og at jeg ikke lenger mestrer like mye og samme tempo. Jeg føler jeg har mistet meg selv på mange områder, siden utdanning alltid har vært en stor del av livet mitt, og fordi fremtidsplanene mine må endres drastisk. Siden jeg ikke kan være med på like mye som før, særlig når det gjelder hobbyen jeg drev med før, så syns jeg at jeg begynner å bli en lite interessant person for meg selv og andre. Alt dette oppleves som en sorg.

Har noen vært i en lignende situasjon? Hva kan jeg gjøre for å endre tankene mine og finne meg selv igjen? Når noen spør meg hvordan det går med studiene eller hva jeg driver med for tiden, så får jeg aller mest lyst til å synke ned i bakken. Det er ikke mange som vet om sykdommen min og hvordan den begrenser meg, jeg har ikke vært komfortabel med å være åpen om den til andre enn de aller nærmeste og en håndfull andre. Jeg vil ikke bli hun som legger ut til alt og alle om helsen sin heller, men kanskje jeg burde vært mer åpen når folk spør hvorfor jeg fortsatt studerer og lignende?

Anonymous poster hash: 227bf...5e3

Anonymous poster hash: 227bf...5e3

[AnonymBruker]

Det er ikke mange som vet om sykdommen min og hvordan den begrenser meg, jeg har ikke vært komfortabel med å være åpen om den til andre enn de aller nærmeste og en håndfull andre. Jeg vil ikke bli hun som legger ut til alt og alle om helsen sin heller, men kanskje jeg burde vært mer åpen når folk spør hvorfor jeg fortsatt studerer og lignende?

Anonymous poster hash: 227bf...5e3

Anonymous poster hash: 227bf...5e3

Man kan nå langt ved å være åpen om sykdommen. I mange tilfeller er det bedre å være åpen enn å "skjule seg". Kan jeg spørre hvorfor du ikke er komfortabel med å være åpen om det? Du trenger jo ikke fortelle alt til alle, men i det minste fortelle at du har den sykdommen og at det gir deg noen begrensninger.

Anonymous poster hash: 86a8b...dfe

[AnonymBruker]

Jeg tror også at åpenhet kommer man langt med, men jeg vet også hvor vanskelig det kan være. i 8 år forsøkte jeg på studier, men pga. psykiske problemer, klarte jeg ikke å fullføre noe. Jeg hadde også lyst til å synke ned i jorden når folk spurte "hvadriver du med for tiden? Jeg ville ikke si at jeg ikke gjorde noe... I dag er jeg uføretrygdet, men har en liten jobb ved siden av og trives godt med det. Det å ha litt å drive med, hjelper på selvtilliten.

Anonymous poster hash: a4322...e2a

[Gjest Thymus]

Hei!

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver og tror jeg forstår godt hvordan du har det. Jeg har det likedan selv... Ble kronisk syk midt under utdanningen og ligger milevis bak alle andre føler jeg. I motsetning til deg (høres det ut som), har jeg et håp om at jeg en dag blir bedre. Det må være utrolig vanskelig for deg å ikke ha det håpet (?). Det er grusomt vondt å miste seg selv, føle at man ikke duger til noe lenger, og at det man kanskje duger til, ikke lar seg gjennomføre pga sykdom. Det går jo utover alt i livet - utdanning, jobb, hobby og venner.

Det er vanskelig at folk ikke vet, eller at folk ikke forstår eller husker hvordan man går rundt og har det. Selv er jeg ganske åpen om de plagene jeg har (tror jeg), men det er jo ikke sånn at jeg nevner at jeg er syk hver gang jeg treffer folk (eller ikke treffer folk fordi jeg blir nødt til å avlyse ting). Det er vanskelig for folk (både nære og fjerne) å huske at jeg er dårlig hele tiden og at livet er vondt og vanskelig når de ikke ser meg. Det virker som om mange tror jeg er frisk for godt bare fordi jeg orker å finne på noe med dem. De vet jo ikke at jeg ligger ødelagt når jeg kommer hjem igjen.... Hvis jeg avlyser ting og sier at jeg er syk, så sier de god bedring, tenker ikke over at jeg er syk mer enn jeg er frisk. Det er frustrerende. Spesielt vanskelig må det være for deg om folk ikke vet at det er noe galt med deg. Jeg antar at du ikke trives med at folk ikke forstår hvorfor du ikke vil være med å finne på ting? Selv er jeg veldig redd for at folk skal tro jeg ikke gidder/er lat/ikke liker dem/bare er kjedelig osv... Derfor har jeg valgt å åpne meg litt. Men det må du føle på selv, selvsagt. Hva du, og ingen andre, mener er godt for deg! Selv om jeg er "for" å være åpen om sykdom, så har jeg full forståelse for at det er vanskelig å åpne seg. Det kan være veldig stigmatiserende og krevende på mange måter.

Uff, jeg har virkelig ikke noen gode råd, jeg synes bare det var fint å høre noen som har det "likt" som meg! Det må være vanskelig for deg å sitte alene om dette! Har du forresten vurdert noe samtaleterapi? Det er ikke lett for noen å bli kronisk syk og miste sjansen til et "normalt" liv (hva nå enn det er), men om du er ung og ikke føler at du blir forstått i tillegg, så må det være veldig vondt. Om du vil, så er det i alle fall bare å sende en PM (:

[Rhyth]

Skjønner godt hvordan du har det Jeg ble syk rett etter videregående og har derfor ikke fått tatt noe videre utdanning. Syns det er ekstra sårt da jeg møter gamle klassevenner som er ferdig med både bachlor og mastergrad, i tillegg har de reist mye, gjerne bodd et år eller to i utlandet og fått barn. Mens jeg ikke har tatt noe utdanning, ikke reist noe, ikke fått barn, rett og slett ikke gjort noe spesielt.

Siden det skjer veldig lite i livet mitt syns jeg også det er litt vanskelig og være sosial med andre fordi jeg føler jeg ikke har noe og prate om eller fortelle.

Føler også at jeg har mistet litt av personligheten min, at jeg ikke klarer og være den jeg egentlig føler jeg er. Det er vel egentlig det jeg synes er verst.

Nå er jo dette ting jeg prøver og ikke tenke for mye på da jeg bare blir deprimert at det. Og livet mitt er jo ikke så aller verst som det er heller. Jeg kunne vært mye dårligere eller hatt en sykdom som er verre, jeg har en fantastisk samboer, gode venner og en familie som bryr seg om meg.

Har noen råd til deg:

1. Slutt og sammenlign deg med andre.

2. Fokuser på det som er positivt med livet ditt.

3. Vær åpen om at du har en sykdom som begrenser deg.

4. Senk forventningene dine til hva som er et bra liv.

5. Nyt de "små" tingene. Som f.eks og kose seg foran tven med en god kopp te en høstkveld. (eller noe annet du liker)

6. Hvis det finnes en forening eller lignende for folk med samme sykdom som deg vil jeg absolutt anbefale og melde deg inn der. Og snakke med noen som har samme sykdom er utrolig godt

Vil ønske deg lykke til

[AnonymBruker]

Kjenner meg også igjen her, ble psykisk syk i påska jeg da. Men spørr du meg kan det fort bli kronisk og uhelbredelig også.

Savner megselv hver dag, den morsomme, energiske jenta jeg var.

Nå klarer jeg ikke å vær megselv, føler jeg ofte skuffer venner for jeg ordner avtaler jeg noen ganger må avlyse for jeg føler meg dårlig.

Hater det.

Men gode råd ovenfor her, de likte jeg også å lese♥

Og viktig å huske at du er absolutt ikke alene!

Anonymous poster hash: 11e39...807