_Mann med begynnende alzheimer - lov å være utro?

[Gjest Snuppi]

Hva er det du snakker om ? det er jo bedre at mannen bor på et sykehjem da, enn en kone som går bak ryggen hans og puler! ærlig talt !

Bedre for hvem???

[Tidus]

og så er det glemt fem minutter senere, hvis de i det hele tatt vet at de er gift...

Jeg tenkte ikke nødvendigvis på personen hun er utro mot. Men hva med broren hans? Eller bestevennen? Du skjønner hva jeg mener.

[VitaSana]

Ja, jeg ville visst det hvis min mor hadde en elsker. Vår familie står sammen når medlemmene blir syke. Sånn er jeg vokst opp.

Vet du forresten noe som helst om mitt perspektiv? Og hva jeg har sett og opplevd?

Som sagt, min far døde av Alzheimer. Jeg fikk se ALLE stadiene, helt til min mor ikke kunne hjelpe han mer og han havnet på hjem. Da var han så på bærtur stakkars at han var til fare for seg selv. Selv da besøkte hun han annenhver dag og holdt han i hånden, selv om han sannsynligvis ikke visste hvem hun var. Jeg vet terskelen for dette er forskjellig fra person til person, men min mor har ihvertfall gjort ALT hun kunne fram til hans død, og kan med god samvittighet vite det nå i ettertid når vi i familien kun sitter igjen med minnene. Det setter jeg pris på. Det setter hun pris på også!

Når du først siterer meg, hvorfor ikke svare på det jeg spurte om til slutt? Som var, hvor går grensa?

Når er det OK å finne seg en elsker synes du selv? Og tror du virkelig DET (og sexlyst) er hovedprioriteten til et ektepar hvor den ene parten ser den andre forvitre?

Jeg vet det finnes menn som dumper kvinner når de får kreft, eller kvinner som sikkert leter etter en ny mann når den gamle får litt hakk i plata, men fy søren så glad jeg er for at jeg ikke har opplevd det med mine familiemedlemmer når livet ikke lengre er en dans på roser..

Anonymous poster hash: 4cc94...ed8

Hva om den ene ektefellen sitter uten familie, uten noen å kunne snakke med, få utløp for sine tanker og følelser hos. Kanskje h*n ikke har noen å gi/få en klem fra eller hente støtte hos.

Det som passer for en familie, passer ikke alltid for alle andre familier. Familier kommer ikke i "en form", og omfanget av støtte, forståelse og omsorg kan være svært forskjellig. Selv om vi alle kan ønske å skape gode familier er det ikke alltid det vi får. Noen ganger så gjør man så godt man kan, da synes jeg det er veldig galt å sitte utenfor og dømme. For ingen av oss har opplevd det samme, lignende situasjoner kanskje - men med forskjellige erfaringer tidligere i livet og alle de andre forskjellene i omgivelser rundt så har man helt andre forutsetninger for å takle det.

Jeg sitter ikke på noen fasit, jeg mistet selv en dement far for noen år siden. Han fikk bo hjemme til han døde. Min mor passet på ham og jeg hjalp til så hun kunne reise på tur, gå på teater eller konserter og gjøre ting hun hadde lyst til. Da hun ble operert for kreft bodde jeg hos ham. Han var klart mer urolig da hun ikke var der, og spurte etter henne. Jeg tror ikke han oppfattet at hun var på sykehus eller var syk. Bare at noe ikke var som det pleide.

Jeg vet hun ikke "pulte på andre", men jeg hadde ikke dømt henne om det hadde vært hennes valg. Og det hadde vært akkurat det - hennes valg. Hun var godt voksen og ansvarlig, og hun klarer selv å bestemme hva som er rett.

Han hadde heller ikke fått vite det eller hatt noe forståelse av hva det innebar - om hun hadde gjort det og han hadde visst om det.

Men han forsto at han var hjemme der han hadde bodd i over 40 år, han håpet han ikke måtte på hjem, han hadde tryggheten med kjente mennesker rundt seg, selv om han ikke visste forskjell på natt, dag, hva barnebarna het, eller mye annet.

[edderkoppdame]

Jeg tenkte ikke nødvendigvis på personen hun er utro mot. Men hva med broren hans? Eller bestevennen? Du skjønner hva jeg mener.

ok, ja jeg skjønner.

For å bare presisere hvordan jeg tenker: Virker som mange ser for seg en Anna Nicole Smith som springer rundt og knuller i øst og vest, det jeg ser for meg er en kvinne/mann opp i åra som med tiden får seg en kjæreste/venn som de iblant treffer, men er diskret frem til evt skilsmisse/død. Det blir vel ikke sånn at i det øyeblikket alzheimer er diagnostisert at man skal springe ut på byen for å finne en seksualpartner, men tenker at med tiden og etterhvert som sykdommen blir mer fremtredende at visse behov vil begynne å melde seg. Da tenker jeg ikke bare på dette med sex, men også det som følger med et kjæresteforhold. En person kan leve i mange år med sykdommen og det er klart partneren trenger noen friminutt enten det er sex eller andre sysler. Vi er forskjellige og har forskjellige behov, og det er også noe andre ikke kan sette seg inn i.

[AnonymBruker]

ok, ja jeg skjønner.

For å bare presisere hvordan jeg tenker: Virker som mange ser for seg en Anna Nicole Smith som springer rundt og knuller i øst og vest, det jeg ser for meg er en kvinne/mann opp i åra som med tiden får seg en kjæreste/venn som de iblant treffer, men er diskret frem til evt skilsmisse/død. Det blir vel ikke sånn at i det øyeblikket alzheimer er diagnostisert at man skal springe ut på byen for å finne en seksualpartner, men tenker at med tiden og etterhvert som sykdommen blir mer fremtredende at visse behov vil begynne å melde seg. Da tenker jeg ikke bare på dette med sex, men også det som følger med et kjæresteforhold. En person kan leve i mange år med sykdommen og det er klart partneren trenger noen friminutt enten det er sex eller andre sysler. Vi er forskjellige og har forskjellige behov, og det er også noe andre ikke kan sette seg inn i.

Jeg tenker noe av det samme som deg, at det ikke handler om "å pule på andre" men å ha en person å være fortrolig med og dele ei flaske rødvin med sent på kvelden, en man kan være ærlig med uten å tenke på familiebånd og lojalitet.

Anonymous poster hash: adabe...0f6

[Gjest Lille-pus]

Jeg tenker noe av det samme som deg, at det ikke handler om "å pule på andre" men å ha en person å være fortrolig med og dele ei flaske rødvin med sent på kvelden, en man kan være ærlig med uten å tenke på familiebånd og lojalitet.

Anonymous poster hash: adabe...0f6

Vi er minst tre som tenker slik... Og jeg tror vi tenker slik fordi vi har levd og sett...

[AnonymBruker]

Vi er minst tre som tenker slik... Og jeg tror vi tenker slik fordi vi har levd og sett...

En slektning av meg sa en gang at det hadde vært deilig å kunne se verden i svart-hvitt og at hun misunnet de som kunne det, men at hun hadde opplevd for mye til å klare det.

Sånn tenker jeg også noen ganger, at jeg skulle ønske jeg visste litt mindre slik at jeg kunne si "SÅNN er det, jeg skal ALDRI gjøre ditt, jeg skal ALLTID gjøre datt" Men jeg tror egentlig de eneste jeg har lært er at jeg ikke vet så mye, og skal være forsiktig med å si aldri og alltid om noe som helst.

Anonymous poster hash: adabe...0f6

[Tidus]

ok, ja jeg skjønner.

For å bare presisere hvordan jeg tenker: Virker som mange ser for seg en Anna Nicole Smith som springer rundt og knuller i øst og vest, det jeg ser for meg er en kvinne/mann opp i åra som med tiden får seg en kjæreste/venn som de iblant treffer, men er diskret frem til evt skilsmisse/død. Det blir vel ikke sånn at i det øyeblikket alzheimer er diagnostisert at man skal springe ut på byen for å finne en seksualpartner, men tenker at med tiden og etterhvert som sykdommen blir mer fremtredende at visse behov vil begynne å melde seg. Da tenker jeg ikke bare på dette med sex, men også det som følger med et kjæresteforhold. En person kan leve i mange år med sykdommen og det er klart partneren trenger noen friminutt enten det er sex eller andre sysler. Vi er forskjellige og har forskjellige behov, og det er også noe andre ikke kan sette seg inn i.

Når demensen er så fremtredende at den du giftet deg med er borte, da kan jeg forstå det.

Men når det er sagt, så ville jeg da sendt personen på sykehjem. Det ville jeg i alle fall at min fremtidige kone skulle gjort med meg, før hun går videre.

Endret 8. oktober 2013 av Tidus

[VitaSana]

Når demensen er så fremtredende at den du giftet deg med er borte, da kan jeg forstå det.

Men når det er sagt, så ville jeg da sendt personen på sykehjem. Det ville jeg i alle fall at min fremtidige kone skulle gjort med meg, før hun går videre.

Noen ganger er nok det en grei løsning, men jeg tror ikke det er rett for alle. Og hva er det å være borte? Om du klarer deg hjemme, vet hvor toalettet er, hvor senga er, hvor du kan sitte. Du går ikke ut på egenhånd, så det er ingen fare for at du går deg bort.

De rundt deg føler du kanskje vet hvem de er, men du snakker ikke med de. Kanskje utenom de fem historiene fra ungdommen din som du forteller. Og forteller. Og forteller. Du har kanskje ikke navn på de som er igjen, bare snakker om de som alt er døde. Er man borte da?

Kanskje du er blid og sier hei til alle når du er hjemme, men blir redd/sinna banner, kjefter og smeller når du er i uvante omgivelser.

Du blir urolig, nervøs når noe endrer seg/det er andre mennesker der. Kanskje også aggressiv. De gangene du skal til lege eller andre steder blir du også urolig, og de som er glad i deg og sørger over å miste deg/ha mistet deg - kanskje de føler de gjør livet ditt enda mindre ditt og mye mere utrygt ved å plassere deg sammen med bare ukjente mennesker, andre rutiner, andre omgivelser.

Det er ikke rett eller galt alltid. Noen ganger gjør man bare det beste ut av det man har og prøver ta vare på alle så godt som mulig.

Kanskje ønsker man ikke å gå videre, men å føle at man selv fremdeles er et levende menneske med en egenverdi. Ikke kun en som passer på det som er igjen av et menneske man er glad i - men ikke på "likefot" med lenger. Kanskje trenger man det å føle seg som et menneske for å klare å svare på de samme spørsmålene 10 ganger på en time eller 1000 ganger en dag, eller prøve å legge til rette for at den andre skal ha det så godt som mulig.

[Tidus]

Noen ganger er nok det en grei løsning, men jeg tror ikke det er rett for alle. Og hva er det å være borte? Om du klarer deg hjemme, vet hvor toalettet er, hvor senga er, hvor du kan sitte. Du går ikke ut på egenhånd, så det er ingen fare for at du går deg bort.

De rundt deg føler du kanskje vet hvem de er, men du snakker ikke med de. Kanskje utenom de fem historiene fra ungdommen din som du forteller. Og forteller. Og forteller. Du har kanskje ikke navn på de som er igjen, bare snakker om de som alt er døde. Er man borte da?

Kanskje du er blid og sier hei til alle når du er hjemme, men blir redd/sinna banner, kjefter og smeller når du er i uvante omgivelser.

Du blir urolig, nervøs når noe endrer seg/det er andre mennesker der. Kanskje også aggressiv. De gangene du skal til lege eller andre steder blir du også urolig, og de som er glad i deg og sørger over å miste deg/ha mistet deg - kanskje de føler de gjør livet ditt enda mindre ditt og mye mere utrygt ved å plassere deg sammen med bare ukjente mennesker, andre rutiner, andre omgivelser.

Det er ikke rett eller galt alltid. Noen ganger gjør man bare det beste ut av det man har og prøver ta vare på alle så godt som mulig.

Kanskje ønsker man ikke å gå videre, men å føle at man selv fremdeles er et levende menneske med en egenverdi. Ikke kun en som passer på det som er igjen av et menneske man er glad i - men ikke på "likefot" med lenger. Kanskje trenger man det å føle seg som et menneske for å klare å svare på de samme spørsmålene 10 ganger på en time eller 1000 ganger en dag, eller prøve å legge til rette for at den andre skal ha det så godt som mulig.

Det høres ut som argumenter for det samme jeg sa når jeg leser dette selv.

Man trenger ikke sex for å føle seg som et menneske. Si det til folk som er impotente f. eks.

[Vasilisa]

Er folk virkelig så opphengt i sex..? Jeg kan fint klare meg uten det for å si det sånn..

[VitaSana]

Det høres ut som argumenter for det samme jeg sa når jeg leser dette selv.

Man trenger ikke sex for å føle seg som et menneske. Si det til folk som er impotente f. eks.

Da leste kanskje jeg deg feil

Jeg trenger ikke sex - jeg vet jeg har klart meg uten i lange perioder, og litt OT - av "alle", dvs ikke mange , jeg har hatt sex med - var det den impotente mannen jeg hadde mest og best sex med (han fikk orgasme, men ikke reisning).

Men fordi om ikke jeg trenger det, så forstår jeg at for noen så kanskje det er viktig i en slik situasjon. Kanskje for å klare hverdagen og ikke sende partneren vekk. Jeg kan forstå at noen kanskje føler de har tapt så mye, de kan ikke erstatte det mennesket de holder på å miste - men de prøver kanskje å lindre noe av smerten de føler på.

Det ble mange kanskjer her. Jeg synes bare at slike situasjoner er så komplekse, at ingen som sitter på utsiden skulle føle at de har rett til å dømme om noen velger å fortsette samlivet men med en balanse som fungerer for de - ha kontakt med andre/et annet menneske - fysisk eller ikke.

[Gjest Lunas]

Jeg må si jeg blir litt overrasket over en del av svarene her inne, spesielt sett sammen med en del svar i andre tråder som omhandler samliv uten nærhet, intimitet og sex over et lengre tidsrom.

I disse trådene er det sjeldent tvil - et langvarig forhold uten nærhet, intimitet og sex =vennskap, og om man ikke ønsker å leve slik, må man avslutte forholdet.

Samtidig blir de som ønsker å forlate en syk person sett ned på.

Hun har pr i dag levd uten nærhet og intimitet i 3 år, og hun synes det er vanskelig å se for seg at hun skal leve på samme måte resten av livet.

Jeg har sett tråder her inne, der trådstarter har oppgitt at det har vært vanskelig å leve i 6 uker, 3 mnd osv uten sex, og møtt stor forståelse for dette.

Men i en slik situasjon som beskrevet i denne tråden, er det forventet at hun skal undertrykke alle fysiske og psykiske behov for nærhet og intimitet, kanskje i opptil 20-30 år på grunn av andres moral, for ikke å bli sett ned på?

Jeg minner om hva jeg svarte i mitt første innlegg i denne tråden:

Det finnes ikke noe fasitsvar på en slik problemstilling.

Jeg synes ikke det er riktig å være utro, selv i en slik situasjon, men jeg har full forståelse for at andre ser på det på en annen måte.

Hun må finne ut hva som er riktig for dem, og hva hun kan leve godt med.

Endret 8. oktober 2013 av Lunas

[VitaSana]

Jeg håper jeg ikke har tråkket på noen selv om jeg i flere innlegg har skrevet at det ikke nødvendigvis er best å skille seg eller la demente bo på sykehjem eller skjermet. Noen ganger er det eneste mulighet, andre ganger er det rette valget.

Enten fordi ingen har nytte av at partneren blir ødelagt eller utslitt av å pleie og følge opp eller fordi det ikke er trygt for den demente eller omgivelsene at vedkommende bor hjemme. Det er mange forskjellige og til dels vonde situasjoner når noen blir demente, og de fleste løser det så godt de klarer.

[AnonymBruker]

Bortskjemte drittunger for at moren velger å være trofast med sin mann til døden skiller dem ad?

Tror ikke det nei.. Det finnes nemlig noen igjen av disse menneskene, og jeg har uttrykkt i denne tråden at jeg er stolt av at min mor valgte å gjøre det hun gjorde. Jeg hadde selvsagt vært glad i henne uansett, men jeg vet også at når vi sto i begravelsen og senket min far ned i jorda, så sto hun der som en kvinne som hadde gjort ALT hun kunne - med god samvittighet. Det var hennes valg, og ikke mitt.

Hilsen ei bortskjemt drittunge som mista faren sin til alzheimer.

Anonymous poster hash: 4cc94...ed8

Så du synes at moren din uansett hvor lenge din får levde, aldri skulle finne seg noen andre?

For det finnes de som får det som 40 åringer og ikke dør før de er 85.

Men det viktigste er jo ikke din voksne mor, men det at hun lot være å være utro mot noen som ikke kjente henne igjen.

Herregud..

Anonymous poster hash: adfc2...d66

[AnonymBruker]

Så du synes at moren din uansett hvor lenge din får levde, aldri skulle finne seg noen andre?

For det finnes de som får det som 40 åringer og ikke dør før de er 85.

Men det viktigste er jo ikke din voksne mor, men det at hun lot være å være utro mot noen som ikke kjente henne igjen.

Herregud..

Anonymous poster hash: adfc2...d66

All ære er borte og romantikken er stein død.

Ønsker meg tilbake til en tid der løfter betød noe.

Anonymous poster hash: 3c523...8fe

[AnonymBruker]

Så du synes at moren din uansett hvor lenge din får levde, aldri skulle finne seg noen andre?

For det finnes de som får det som 40 åringer og ikke dør før de er 85.

Men det viktigste er jo ikke din voksne mor, men det at hun lot være å være utro mot noen som ikke kjente henne igjen.

Herregud..

Anonymous poster hash: adfc2...d66

Jeg tror du bør lese det jeg skrev en gang til. Det var faktisk min mors valg, for det finnes fortsatt sånne igjen i samfunnet.

Anonymous poster hash: 4cc94...ed8

[Okapi]

og så er det glemt fem minutter senere, hvis de i det hele tatt vet at de er gift...

Med mindre noen andre finner det ut, som for eksempel mannens bekjente, eller enda verre, familie. Om man klarer å rettferdiggjøre utroskap for seg selv er det ikke dermed sagt at andre vil vise forståelse. Å måtte skjule sine handlinger på den måten vil også kunne oppleves som en belastning for mange.

[Okapi]

Jeg kunne aldri ha gjort det, uansett om kjæresten/mannen min ble alvorlig syk som dette. Kunne aldri klart og sett han inn i øynene hver dag og vite at jeg har sex med en annen mann... Uff. Men hun får tenke over dette selv. Er hun virkelig så desperat at hun trenger sex med en annen mann, ville jeg spurt..?

Ja, det er det jeg og tenker. Ville aldri klart å unnslippe skyldfølelsen i en sånn situasjon.

[AnonymBruker]

All ære er borte og romantikken er stein død.

Ønsker meg tilbake til en tid der løfter betød noe.

Anonymous poster hash: 3c523...8fe

Akkurat som før.

Bare at før så holdt folk sammen i 50 år uten å like hverandre. I dag gir de opp etter 5 dager. Så en mellomting er fint.

Men at romantikken er borte, det er den ikke. Er nok like stor andel som fortsatt har det genet nå som det var før.

Anonymous poster hash: adfc2...d66