_Mann med begynnende alzheimer - lov å være utro?

[Gjest FuturePrimitive]

Jeg som mann ville i hvert fall hatt forståelse for at min kone hadde søkt sex et annet sted dersom hun ikke kunne få det av meg. Samme gjelder andre veien. Trist at dette paret ikke har hatt den kjemien og kommunikasjonsevnen i forkant av sykdommen slik at de kunne ha avklart det på en redelig måte. Vi har f.eks gjort det. Dersom en av oss blir svært ufør, fysisk eller mentalt, så er det dealen. Jeg forventer ikke at hun skal holde seg vekk fra sex resten av livet om jeg blir grønnsak i morgen. Jeg håper jo selvsagt, og tror (er 100% sikker) at hun aldri vil forlate meg helt, og hvorfor skulle hun det når hun har frie tøyler? Vi er alle frie mennesker, og vi kan ikke kreve slike ting av andre mennesker. Men vi kan selvsagt foretrekke.

[Majott]

Nei da synes jeg hun skal skille seg, så hun ikke går bak ryggen hans ! det er jo opplagt!

Hvorfor er det bedre? Regner med at mannen har det bedre hjemme der han alltid har bodd enn på sykehjem som er alternativet om de skilles?

Om kona som fortsatt er ung har behov for litt trøst og seksuell tilfredsstillelse, som mannen ikke lenger kan gi henne, så burde det være ok. Da har hun mer å gi til mannen også, istedet for å sende han på sykehjem via en skilsmisse.

Hun er nok fortsatt glad i mannen sin selv om han er dement. Men hun må bli en pleieperson mer enn en partner. Må hun da forventes å se bort fra all glede i eget liv? Det er som regel det det innebærer å ta seg av en dement ektefelle.

[Gjest FuturePrimitive]

''I gode og onde dager'' - ringer det noen bjeller??

Anonymous poster hash: e63ce...fd2

Ringer sikkert noen kirkebjeller i hodene til enkelte, men mange gifter seg borgerlig, og der er det ingen sånne latterlige "løfter" som under halvparten likevel holder.

[AnonymBruker]

Dette er noe av det tristeste svaret jeg har lest i denne tråden...

Kun de som selv ikke har sett belastningen en nær pårørende til en altzheimerpasient går igjennom kan klare å sette seg så høyt til hest og felle dom over andre.

Hvor vanskelig er det å se den belastning TS venninne går igjennom? Og den belastningen er ikke over om et år eller to... den kan vare i år etter år mens hans mentale tilstedeværelse blir mindre og mindre... han blir bort for henne litt mer i morgen enn i dag... i år etter år...

Det er ikke vanskelig å se at hun kan trenge noen som gir henne overskudd, - i alle betydninger av ordet, som med tilstedeværende øyne ønsker henen velkommen, som møter henne der hun trenger ta ut sorgen, hente overskuddet som gjør henne i stand til å holde ut som personlig pleier ennå et år.

Hun vil seg gå kampen med sin lovnad på byfogdens kontor, den har hun nok gått opp gang etter gang allerede om ikke det skal være noe en venninne slenger ut en pekefinger og moraliserer om.

Eller at hennes kjærlighet til mannen med altzheimer ikke er eller har vært stor nok om hun ikke har en mirakuløs indre kraft som styrer henne igjennom denne lange perioden frem til hans død i full forsakelse.

Innpill om å skille seg fra ham faller på sin egen urimelighet... den tror jeg de som vet hva sykdommen innebærer klarer å se.

Som sagt, svar som dette gjør meg aller mest trist...

Jeg bryr meg ikke om han glemmer hva som er bak og fram, enten står du ved din ektemanns side ellers skiller du deg. Utroskap er galt, uten unntak. Det er jeg som blir trist her, når jeg leser hvor lite mennesker som er gift idag faktisk verdsetter og elsker hverandre, skulle jo tro at man elsker den personen man gifter seg med så pass høyt at sex med en annen person er mindre tiltrekkende enn ikke noe sex i det heletatt. Hvis ikke får man skilles, for det er bedre enn å gå bak ryggen på noen, uansett årsak. Mannen burde få beholde litt av sin stolthet.

Anonymous poster hash: e63ce...fd2

[Gjest FuturePrimitive]

Jeg bryr meg ikke om han glemmer hva som er bak og fram, enten står du ved din ektemanns side ellers skiller du deg. Utroskap er galt, uten unntak. Det er jeg som blir trist her, når jeg leser hvor lite mennesker som er gift idag faktisk verdsetter og elsker hverandre, skulle jo tro at man elsker den personen man gifter seg med så pass høyt at sex med en annen person er mindre tiltrekkende enn ikke noe sex i det heletatt. Hvis ikke får man skilles, for det er bedre enn å gå bak ryggen på noen, uansett årsak. Mannen burde få beholde litt av sin stolthet.

Anonymous poster hash: e63ce...fd2

Hva i all verden vet DU om hva som er galt (uten unntak) for andre mennesker? For meg er det 100% greit at min kone hadde funnet sex andre steder om jeg ble grønnsak. Hvem er DU til å bestemme hva som er greit for MEG?

Og..hun hadde heller ikke trengt og gå bak ryggen min, for vi er allerede enige om at det er greit med "avtalt" utroskap dersom en slik fatal skjebne skulle oppstå for en av oss.

Endret 7. oktober 2013 av FuturePrimitive

[AnonymBruker]

Det er ikke nødvendigvis sexen som er viktig for den enkelte, men støtte, nærhet og intimitet, både på fysisk og psykisk nivå.

Det er enkelte behov som det ikke er naturlig å få tilfredsstilt fra familie og venner, og da spesielt ikke i slike situasjoner der familie og venner også har et forhold til den syke.

Så klart, det er noe helt annet! Men her virket det utifra TS sitt innlegg at det var sexen som sto mest i fokus.

Anonymous poster hash: e63ce...fd2

[Gjest nejve]

Nå er det selvfølgelig vanskelig å sette seg inn i en slik situasjon, men jeg har deltidsjobb på sykehjem, og omgås derfor beboere med demens og alzheimer ofte. Hadde det vært min mann som hadde fått en slik diagnose, tror jeg at jeg de første årene hadde hatt nok med å sørge og å få hverdagen til å fungere nogenlunde greit. Har vanskeligheter for å se for meg at jeg i det hele tatt hadde savnet sex.

Etter at diagnosen er stilt går det ganske raskt, så det tar nok ikke så veldig lang tid før han må flytte til et omsorgshjem. Få lever vel mer enn en 7-8 år med diagnosen. Jeg hadde nok aldri vurdert utroskap så lenge mannen min hadde hatt klare øyeblikk. Situasjonen stiller seg litt annerledes når de kroppslige funksjonene etter hvert svekkes og han forsvinner mer og mer. Det kan jo i grunn sidestilles med at mannen hennes dør fra henne. Han er jo ikke den hun en gang kjente, men et "tomt skall" for å si det litt brutalt.

Når mannen til venninnen din dør, har hun jo et langt liv i vente, og nok av tid til å ha sex, og med tiden kanskje også finne seg en ny kjæreste. Så der har du vel svaret mitt.

Edit: Etter å ha tenkt meg litt mer om, er jeg ærlig talt ikke så sikker. Forstår godt at hun har behov for intimitet og nærhet, noe mannen hennes ikke kan gi henne lengre. Vanskelig problemstilling.

Endret 7. oktober 2013 av nejve

[AnonymBruker]

Vi kan ikke forutse skjebnen!

En kan aldri vite hvordan et samliv blir. Ting kan plutselig bli veldig annerledes som i dette tilfelle!

Jeg er ikke for utroskap, men jeg har forståelse for at dette er en spesiell og vanskelig situasjon!

Jaja, men da får de skilles da. Du bør jo spørre deg selv før ekteskap, om du faktisk kommer til å stille opp i alle år om noe tragisk skulle ta sted. Når jeg tenkte i gode og onde dager, tenkte jeg at jeg skal være der for min mann om alt er en dans på roser, eller om han skulle bli lam fra topp til tå. For han er en uvurderlig skatt, og jeg står for hva jeg sier. Men jeg forstår at det er ikke alle som klarer det, selvom de hadde trodd det selv, men da gjentar jeg; det er bedre å skilles enn å bedra ham. Ikke ta fra ham all stolthet.

Anonymous poster hash: e63ce...fd2

[Gjest Lille-pus]

Jeg bryr meg ikke om han glemmer hva som er bak og fram, enten står du ved din ektemanns side ellers skiller du deg. Utroskap er galt, uten unntak. Det er jeg som blir trist her, når jeg leser hvor lite mennesker som er gift idag faktisk verdsetter og elsker hverandre, skulle jo tro at man elsker den personen man gifter seg med så pass høyt at sex med en annen person er mindre tiltrekkende enn ikke noe sex i det heletatt. Hvis ikke får man skilles, for det er bedre enn å gå bak ryggen på noen, uansett årsak. Mannen burde få beholde litt av sin stolthet.

Anonymous poster hash: e63ce...fd2

Har du en bestefar eller bestemor som har langt fremskeden altzheimer, AB?

[Gjest Snuppi]

Jaja, men da får de skilles da. Du bør jo spørre deg selv før ekteskap, om du faktisk kommer til å stille opp i alle år om noe tragisk skulle ta sted. Når jeg tenkte i gode og onde dager, tenkte jeg at jeg skal være der for min mann om alt er en dans på roser, eller om han skulle bli lam fra topp til tå. For han er en uvurderlig skatt, og jeg står for hva jeg sier. Men jeg forstår at det er ikke alle som klarer det, selvom de hadde trodd det selv, men da gjentar jeg; det er bedre å skilles enn å bedra ham. Ikke ta fra ham all stolthet.

Anonymous poster hash: e63ce...fd2

Å være så trangsynt som du er i dette tilfelle er trist!

Du bør spørre deg selv om hvorfor du viser så lite forståelse!?!?

Hvorfor er du så dømmende????

Stoltheten til denne mannen er sikkert allerede borte grunnet sykdom.

[Maria12345]

Hva i all verden vet DU om hva som er galt (uten unntak) for andre mennesker? For meg er det 100% greit at min kone hadde funnet sex andre steder om jeg ble grønnsak. Hvem er DU til å bestemme hva som er greit for MEG?

Og..hun hadde heller ikke trengt og gå bak ryggen min, for vi er allerede enige om at det er greit med "avtalt" utroskap dersom en slik fatal skjebne skulle oppstå for en av oss.

TS spør jo om våres meninger, og dette er min sterke mening. Men joda, hvis du sier at dere hadde ''avtalt'' det på forhånd, så er det nå en ting, da er det ikke å gå bak ryggen på noen. Men jeg tviler da på at de har avtalt noe slikt, for om de hadde det, så hadde jo ikke TS sin venninne grublet så fælt over dette. For det kan jo være han syns det hadde vært ok, akkurat som deg. Men igjen, kan det være han hadde tenkt slik som meg. Det er det vi ikke vet, så derfor spør TS om råd, og vi har alle like stor rett til å utrykke vår egne meninger. Så får hun finne ut selv om hun vil være utro eller om hun vil vurdere å separere seg (betyr ikke at hun ikke kan være der og stille opp for ham).

[Gjest Lunas]

Så klart, det er noe helt annet! Men her virket det utifra TS sitt innlegg at det var sexen som sto mest i fokus.

Anonymous poster hash: e63ce...fd2

Jeg ser den, men jeg tenker også at det er det behovet som er enklest å uttrykke til en venninne, og som på enklest mulig måte viser at familie og venner ikke alltid er nok.

For å sette det på spissen:

Jeg trenger noen å støtte meg til - ja, men det kan jo vi gjøre.

Jeg trenger nærhet og intimitet - ja, men det kan jo vi gi deg.

Jeg trenger sex - ja, da må du gå til noen andre.

[Gjest FuturePrimitive]

Nå er det selvfølgelig vanskelig å sette seg inn i en slik situasjon, men jeg har deltidsjobb på sykehjem, og omgås derfor beboere med demens og alzheimer ofte. Hadde det vært min mann som hadde fått en slik diagnose, tror jeg at jeg de første årene hadde hatt nok med å sørge og å få hverdagen til å fungere nogenlunde greit. Har vanskeligheter for å se for meg at jeg i det hele tatt hadde savnet sex.

Etter at diagnosen er stilt går det ganske raskt, så det tar nok ikke så veldig lang tid før han må flytte til et omsorgshjem. Få lever vel mer enn en 7-8 år med diagnosen. Jeg hadde nok aldri vurdert utroskap så lenge mannen min hadde hatt klare øyeblikk. Situasjonen stiller seg litt annerledes når de kroppslige funksjonene etter hvert svekkes og han forsvinner mer og mer. Det kan jo i grunn sidestilles med at mannen hennes dør fra henne. Han er jo ikke den hun en gang kjente, men et "tomt skall" for å si det litt brutalt.

Når mannen til venninnen din dør, har hun jo et langt liv i vente, og nok av tid til å ha sex, og med tiden kanskje også finne seg en ny kjæreste. Så der har du vel svaret mitt.

Hva man hadde gjort i praksis er jo en annen sak enn å ha avklart om det er greit eller ikke med utenomekteskapelig sex. Selv om jeg og min samboer/kone/kjæreste hadde vært enige om at det hadde vært greit i en slik ekstremsituasjon, så betyr det jo ikke at man nødvendigvis hadde HATT sex? Tviler på at man hadde vært i stand til å engang tenke i de baner ja. Men for sin egen mentale helse, så burde slikt være avklart på forhånd. Man BURDE være enige om slikt, og når man gifter seg, eller har bestemt seg for å tilbringe livet sammen med noen, så burde man være enige om slike prinisippielle ting.

Jeg kunne f.eks ikke vært sammen med ei som hadde en så prinsippiell forskjellig tilnærming til det aktuelle spørsmålet. Derfor har vi selvsagt vært inne på temaet, og det letter hjertet så enormt å vite at den man er sammen med er enig med deg i slike spørsmål. Da slipper det å bli noe som potensielt veier tungt i framtiden.

[edderkoppdame]

Virker som menneskeheten begynner å bli en gjeng med sex slaver, det går faktisk ann å leve uten, ja det er litt kjipt, men forstår ikke at utroskap i det hele tatt er et alternativ. Hvis hun elsker ham, så gjør hun ikke det uansett grunn, og hvis hun ikke elsker han nok skjønner jeg ikke hvorfor de ble gift.

Anonymous poster hash: e63ce...fd2

Jeg bryr meg ikke om han glemmer hva som er bak og fram, enten står du ved din ektemanns side ellers skiller du deg. Utroskap er galt, uten unntak. Det er jeg som blir trist her, når jeg leser hvor lite mennesker som er gift idag faktisk verdsetter og elsker hverandre, skulle jo tro at man elsker den personen man gifter seg med så pass høyt at sex med en annen person er mindre tiltrekkende enn ikke noe sex i det heletatt. Hvis ikke får man skilles, for det er bedre enn å gå bak ryggen på noen, uansett årsak. Mannen burde få beholde litt av sin stolthet.

Anonymous poster hash: e63ce...fd2

Jaja, men da får de skilles da. Du bør jo spørre deg selv før ekteskap, om du faktisk kommer til å stille opp i alle år om noe tragisk skulle ta sted. Når jeg tenkte i gode og onde dager, tenkte jeg at jeg skal være der for min mann om alt er en dans på roser, eller om han skulle bli lam fra topp til tå. For han er en uvurderlig skatt, og jeg står for hva jeg sier. Men jeg forstår at det er ikke alle som klarer det, selvom de hadde trodd det selv, men da gjentar jeg; det er bedre å skilles enn å bedra ham. Ikke ta fra ham all stolthet.

Anonymous poster hash: e63ce...fd2

dette er veldig, veldig naivt. Tror du at sex er det eneste dette dreier seg om? Dette er et veldig kompleks tema som beveger seg langt utenfor menneskers konservative oppfatninger om utroskap og moral. Rett og slett stygt å sidestille samlivet til personer med alzheimer med andre forhold og ha de samme forventningene. Kjempeflott at det faktisk finnes folk som orker å ta den belastningen å ta vare på sin hjelpeløse ektefelle - og ofte er de selv aldrende. Om de i tillegg skulle få moralske kvaler om de traff andre som kunne dekke de behov som ektefellen ikke kan er det bare veldig trist. Moralen din er tydeligvis høyere enn fornuften og medmenneskeligheten din.

[AnonymBruker]

Å være så trangsynt som du er i dette tilfelle er trist!

Du bør spørre deg selv om hvorfor du viser så lite forståelse!?!?

Hvorfor er du så dømmende????

Stoltheten til denne mannen er sikkert allerede borte grunnet sykdom.

Hvorfor er du så dømmende om mine meninger? Jeg er bare veeeldig imot utroskap, syns det er mye bedre om hun skiller seg, betyr ikke at hun ikke kan stille opp for han på noenlunde samme måte som før. Men han blir jo ikke akkurat bedre, og hvis hun har det sånn nå, vil hun jo ikke føle seg noe bedre, og da er det vel best at hun faktisk skiller seg slik at hun ikke går bak ryggen hans, i tillegg til at hun kan finne seg en ny å dele livet med i ettertid når hun er klar for det. Gjentar: Hun kan stille like mye opp for ham fordi om.

Men neida, greit, ligg rundt, vær gift og lev lykkelig alle dine dager.

Anonymous poster hash: e63ce...fd2

[AnonymBruker]

Jeg håper jeg hadde tatt den samtalen tidligere med en partner, og har forsåvidt også gjort det i et tidligere samboerskap hvor vi var enige om at vi ikke forventet av hverandre å være trofaste dersom det skjedde noe såpass alvorlig og uten utsikt til bedring. Det er ikke sikkert en kjenner noe behov for å gå til andre selv om partneren er "borte", og flott er det. Men dersom en faktisk gjør det ville ikke jeg vært den som sto i veien for at den andre skulle kunne ha det fint. Situasjonen er antagelig vanskelig nok som den er uansett. Så lenge partneren fortsatt tok ansvar for den syke ved å sørge for god pleie og trygghet tenker jeg at det er tilstrekkelig. Men moralsk sett føles det nok annerledes om man aldri har tatt den praten...

Anonymous poster hash: 100ea...9d1

[edderkoppdame]

Dette er noe av det tristeste svaret jeg har lest i denne tråden...

Kun de som selv ikke har sett belastningen en nær pårørende til en altzheimerpasient går igjennom kan klare å sette seg så høyt til hest og felle dom over andre.

Hvor vanskelig er det å se den belastning TS venninne går igjennom? Og den belastningen er ikke over om et år eller to... den kan vare i år etter år mens hans mentale tilstedeværelse blir mindre og mindre... han blir bort for henne litt mer i morgen enn i dag... i år etter år...

Det er ikke vanskelig å se at hun kan trenge noen som gir henne overskudd, - i alle betydninger av ordet, som med tilstedeværende øyne ønsker henne velkommen, som møter henne der hun trenger ta ut sorgen, hente overskuddet som gjør henne i stand til å holde ut som personlig pleier ennå et år.

Hun vil seg gå kampen med sin lovnad på byfogdens kontor, den har hun nok gått opp gang etter gang allerede om ikke det skal være noe en venninne slenger ut en pekefinger og moraliserer om.

Eller at hennes kjærlighet til mannen med altzheimer ikke er eller har vært stor nok om hun ikke har en mirakuløs indre kraft som styrer henne igjennom denne lange perioden frem til hans død i full forsakelse.

Innpill om å skille seg fra ham faller på sin egen urimelighet... den tror jeg de som vet hva sykdommen innebærer klarer å se.

Som sagt, svar som dette gjør meg aller mest trist...

Er så veldig enig!

[Gjest FuturePrimitive]

TS spør jo om våres meninger, og dette er min sterke mening. Men joda, hvis du sier at dere hadde ''avtalt'' det på forhånd, så er det nå en ting, da er det ikke å gå bak ryggen på noen. Men jeg tviler da på at de har avtalt noe slikt, for om de hadde det, så hadde jo ikke TS sin venninne grublet så fælt over dette. For det kan jo være han syns det hadde vært ok, akkurat som deg. Men igjen, kan det være han hadde tenkt slik som meg. Det er det vi ikke vet, så derfor spør TS om råd, og vi har alle like stor rett til å utrykke vår egne meninger. Så får hun finne ut selv om hun vil være utro eller om hun vil vurdere å separere seg (betyr ikke at hun ikke kan være der og stille opp for ham).

Poenget er vel da hvorfor i all verden veninna til ts ikke har snakket med sin mann gjennom 10 år om dette? Avklart hva slags tanker han har om utroskap?

Men nå er situasjonen som den er for veninna til ts, og jeg er enig i at det å tenke på sex i en stund som dette virker litt snodig. Men vi får anta at hun gjør det da..og hun har nå valget mellom å ikke få sex noe annet sted, hate situasjonen enda mer, hate mannen, hate seg selv og ende opp i depresjon selv, eller komme seg ut, få seg noe, kanskje hate seg selv, men samtidig føle et større behov for å være nær mannen sin og gi ham det han trenger.

[AnonymBruker]

dette er veldig, veldig naivt. Tror du at sex er det eneste dette dreier seg om? Dette er et veldig kompleks tema som beveger seg langt utenfor menneskers konservative oppfatninger om utroskap og moral. Rett og slett stygt å sidestille samlivet til personer med alzheimer med andre forhold og ha de samme forventningene. Kjempeflott at det faktisk finnes folk som orker å ta den belastningen å ta vare på sin hjelpeløse ektefelle - og ofte er de selv aldrende. Om de i tillegg skulle få moralske kvaler om de traff andre som kunne dekke de behov som ektefellen ikke kan er det bare veldig trist. Moralen din er tydeligvis høyere enn fornuften og medmenneskeligheten din.

Skulle jo ikke tro at sex var det eneste det dreide seg om, men det virker jo som om sex er hovedfokus her vi du leser TS sitt innlegg. Handler det om det og alt annet, som ''kos'', varmende ord, osv. Så er det noe helt annet, men hvis hun savner alt det er å savne i en kjæreste/ektemann, fordi han ikke kan gi henne det lengre, og hun virkelig trenger det, så bør hun jo sterkt vurdere skillsmisse.

Anonymous poster hash: e63ce...fd2

[AnonymBruker]

Nei, så gamle damer trenger ikke sex.

Anonymous poster hash: a0c9b...cb6