_Mann med begynnende alzheimer - lov å være utro?

[OPIgirl]

Hadde du mistet din mistet din kone/mann til denne sykdommen så hadde du hatt litt mer respekt og ikke uttalt deg så bastant.

Anonymous poster hash: adfc2...d66

Jeg har rett til å utale meg like mye som andre. Tråden handlet om det er lov å være utro om partneren har blitt dement og jeg poengterte at jeg aldri kunne vært utro om det skjedde min mann. tror du har misforstått svaret mitt.

[Gjest Arbeider]

Ja.

Det er en liten pris å betale for at han skal ha noen som bryr seg om ham, som kjenner ham og som han er trygg på til å ta vare på seg. Hennes velvære spiller også inn på hvor mye hun yter ham.

Anonymous poster hash: ecc72...be8

Man kjøper ikke kjærlighet.

[AnonymBruker]

Jeg tenker at mennesket er det mentale, kroppen er bare et skall som personligheten bor i. Så dersom personen er så dement at de er helt borte er man heller ikke utro. Og det å leve med en dement ektefelle er svært krevende, det blir på mange måter som å leve med en udød, så jeg kan absolutt se behovet for å koble av og dekke fysiske behov på siden, jeg tror også en slik ordning vil hjelpe en å støtte ektefellen på en bedre måte.

Når jeg leser sånt som dette er jeg også glad for å leve i et åpent forhold, og vet at jeg ville hatt partners velsignelse for å gjøre som jeg ville, dersom han ender opp som dement eller ekstremt pleietrengende. Men selv før vi åpent forholdet hadde vi tatt opp problemstillingen, og blitt enige om at slike situasjoner kvalifiserer som unntak for tradisjonell troskap.

Anonymous poster hash: 7bd31...be7

[fuksia]

Det er selvfølgelig ikke greit å være utro, uansett livssituasjon. Hadde dette vært skrevet av en mann med en kvinnelig partner på vei til å utvikle alzheimer så hadde pipen fått en annen låt her inne. Man bør jo klare seg en stund uten sex og prøve å få det til å fungere igjen. Når det er sagt så kan man snakke om det og kanskje få en avtale på at man kan ha elskere, forutsatt at man da har prøvd alt som prøves kan for å få det til å fungere. Som mann kunne jeg nok ha godtatt det om jeg hadde hatt alzheimer (vel, tror jeg - uansett er det ikke så lett å ta stilling til det når hjernen svikter). Hadde ønsket at hun skulle hatt et så bra liv som mulig siden jeg likevel hadde vært ferdig snart. Hadde jeg fått alzheimer kunne jeg like godt vært død, når hjernen svikter så er det dessverre ikke mye igjen av et menneske. Anonymous poster hash: d4ae3...f3b

Men når noen har alzheimer så kommer det ikke til å fungere igjen, mennesket du kjenner forsvinner sakte uten at det går an å gjøre noe med det. Det er heller ikke sikkert at det er så lett å snakke med en med alzheimer om ting som dette, det kan være vanskelig selv med friske folk. Jeg er igrun enig i at om jeg hadde fått en sånn type sykdom så kunne jeg like godt være død, og nettopp derfor er jeg usikker på om jeg i det hele tatt ser på dette som utroskap. Jeg skjønner godt at man har et behov for å være nær noen på den måten.

[Gjest Arbeider]

Jeg tenker at mennesket er det mentale, kroppen er bare et skall som personligheten bor i. Så dersom personen er så dement at de er helt borte er man heller ikke utro.

Anonymous poster hash: 7bd31...be7

Men hvorfor snakker man om å være utro og ikke finne seg en ny mann når man sier at den gamle mannen er helt borte?

[Gjest Lunas]

Jeg har forståelse for tanken.

Hun mister sin ektemann litt etter litt, mer for hver dag, alzheimer er jo en "mental død".

Hun savner det de hadde før, og hun er fremdeles ung, og har lyster og behov.

Hun vet at dette ikke er noe som vil gå over, men som kan vare i ti-år framover.

Dette er en så vanskelig situasjon at hun behøver støtte fra noen rundt seg, og det å ha noen som holder rundt henne, og som er fysisk og psykisk til stede for henne, kan være verdifullt.

Men det å gå bak ryggen hans ville jeg ikke anbefalt henne, hverken for hennes egen del, eller for hans del.

Det vil medføre en ekstra belastning for henne å føle at hun svikter ham, og lyver for ham, og samtidig kan han få det med seg når han har klare perioder.

Siden han har begynnende Alzheimer, regner jeg med at han fremdeles er relativt klar i det daglige, eller i alle fall har klare øyeblikk?

Men hvordan er hans mentale/psykiske tilstand ut over selve Alzheimeren?

Er han deprimert?

Klarer han, i sine klare stunder, å se hvilken belastning dette er for hans kone?

Går det an å snakke med ham om dette?

Spørre ham om hva han ønsker, hva han er villig til å akseptere?

Jeg vet at noen i slike situasjoner har valgt å ha et "åpent ekteskap", men dette har blitt avklart mellom partene mens den syke fremdeles var i stand til å gi samtykke.

Da har ekstrem diskresjon vært en spesielt viktig del av avtalen, slik at den syke i sine klare perioder ikke skulle få med seg at partneren hadde en annen.

Jeg vet også om de som har valgt å separere/skille seg, men der den friske parten har forpliktet seg til å ta vare på den syke parten, til tross for endring i sivilstand.

Jeg vet ikke om dette er mulig så lenge de fremdeles bor sammen.

Det finnes ikke noe fasitsvar på en slik problemstilling.

Jeg synes ikke det er riktig å være utro, selv i en slik situasjon, men jeg har full forståelse for at andre ser på det på en annen måte.

Hun må finne ut hva som er riktig for dem, og hva hun kan leve godt med.

Uansett hva hun velger, det er viktig at for begge at hun unngår skyldfølelse, og det er viktig at han tilfeldigvis ikke oppdager at hun har en annen.

[AnonymBruker]

Det går jo faktisk å an skille seg. Hvis man har bestemt seg for at ektefellen uansett er "mentalt død" kan man avslutte hele forholdet, eventuelt fortsatt bidra med stell ut fra respekt for familien og det man en gang hadde.

Utroskap er også et potensielt enormt problem i forhold til familien til mannen. Selv om man selv mener denne typen oppførsel er akseptabel, er det på ingen måte gitt at de vil gjøre det.

Anonymous poster hash: 64b08...8f6

[AnonymBruker]

En slektning av meg døde av en lignende sykdom, litt etter litt forsvant han fra verden, fra familien og ikke minst kona gjennom 40 år. Det var veldig trist å se hvordan han visnet bort - men det var også veldig trist å se henne. En frisk og lisvglad dame som elsket å reise og oppleve ting, ta et glass rødvin og kose seg, plutselig var hun helt alene med ingen å sitte i armkroken til. Og for alt hun visste kunne det vare i 20 år. Forstår godt at det ikke er svart-hvitt, det handler om mennesker.

Anonymous poster hash: adabe...0f6

[Mike Waters]

Snakk sammen når man er friske så slipper man å lure på hva man skal gjøre om ulykken rammer, for meg hadde det vært uaktuellt å levd i lange perioder uten seksualitet og jeg ville heller aldri krevd det av en partner.

[edderkoppdame]

Det er selvfølgelig ikke greit å være utro, uansett livssituasjon. Hadde dette vært skrevet av en mann med en kvinnelig partner på vei til å utvikle alzheimer så hadde pipen fått en annen låt her inne. Man bør jo klare seg en stund uten sex og prøve å få det til å fungere igjen.

Når det er sagt så kan man snakke om det og kanskje få en avtale på at man kan ha elskere, forutsatt at man da har prøvd alt som prøves kan for å få det til å fungere. Som mann kunne jeg nok ha godtatt det om jeg hadde hatt alzheimer (vel, tror jeg - uansett er det ikke så lett å ta stilling til det når hjernen svikter). Hadde ønsket at hun skulle hatt et så bra liv som mulig siden jeg likevel hadde vært ferdig snart. Hadde jeg fått alzheimer kunne jeg like godt vært død, når hjernen svikter så er det dessverre ikke mye igjen av et menneske.

Anonymous poster hash: d4ae3...f3b

Prøve alt som prøves kan? Alzheimer gir virkelig ingen mulighet til å få jobbet med forholdet. Dette med å snu på kjønnsroller som du gjør her er fullstendig fåfengt.. Det er ingen forskjell om det er mann eller kvinne, jeg hadde ikke klandret min mann om han hadde funnet en annen om jeg fikk den sykdommen og ethvert oppgående menneske hadde vel ikke forventet at ens partner skulle være trofast under sånne omstendigheter

Det er en sannhet med modifikasjoner. En dag ser hun mannen sin i øynene og han er ikke egentlig der.

Anonymous poster hash: adfc2...d66

jepp, slik ser jeg det også.

Jeg aner ikke hvor syk mannen er, men kan det være en mulighet å foreslå for han å åpne forholdet? I såfall vil det jo ikke bli utroskap, skyldfølelse og den problematikken.

Foreslå for en som ikke er helt med å åpne forholdet? Kanskje sier han ja i et klart øyeblikk, men risikoen for at det er glemt i det neste øyeblikket er til stede.

Mange av svarene her høres for meg ut som unnskyldninger for utroskap.

Jeg hadde aldri kunnet gjort det om det var jeg som var i en slik situasjon.

Kom tilbake når du har vært gift i 40 år og din livspartner sitter og ser tomt ut i luften, knapt nok kjenner deg igjen og knapt nok husker å gå på do. Har du noensinne truffet en som har fremtredende alzheimer?

Husker med skrekk tilbake til en slektning av meg som var gift med en med alzheimer. Det var rett og slett grusomt. Personen var nærmest som et barn å regne og kona måtte passe på ham. Han var også sterk og hadde i tillegg seksuelle drifter noe som ble en plage både for henne og andre kvinner i hans nærhet. Ekteskapet svinner hen og ektefellen blir mer som pleier å regne. Dere kan vel ikke mene at da må man følge opp 100 % med sex, trofasthet og alt?

[Gjest Lunas]

Foreslå for en som ikke er helt med å åpne forholdet? Kanskje sier han ja i et klart øyeblikk, men risikoen for at det er glemt i det neste øyeblikket er til stede.

Det å få tillatelse av den syke, selv om det bare er i et klart øyeblikk, kan være ekstremt viktig med tanke på å unngå skyldfølelse hos den friske, siden det vil være en ekstra belastning for den friske å føle på svik og løgner.

Den syke vil glemme det, mest sannsynlig, men det ville den syke gjort selv om avtalen ble gjort 20 år før Alzheimers ble et tema også.

Men som sagt i avsnittet over, er den viktigste årsaken til tillatelsen ikke at den syke skal huske det, men at den friske skal slippe skyld- og skamfølelse.

Endret 7. oktober 2013 av Lunas

[AnonymBruker]

Virker som menneskeheten begynner å bli en gjeng med sex slaver, det går faktisk ann å leve uten, ja det er litt kjipt, men forstår ikke at utroskap i det hele tatt er et alternativ. Hvis hun elsker ham, så gjør hun ikke det uansett grunn, og hvis hun ikke elsker han nok skjønner jeg ikke hvorfor de ble gift.

Anonymous poster hash: e63ce...fd2

[AnonymBruker]

Det er ikke utroskap når en mann ligger med en annen kvinne. Det er bare utroskap når en kvinne ligger med en annen mann.

Så det går helt fint for han å ligge med andre kvinner siden det er ikke utroskap

Anonymous poster hash: 47556...4d1

[Loreal]

Min kollega og venninne er 48 år. Hennes mann er 57. Han har begynt å få Alzheimer, men klarer seg fremdeles hjemme pga. min venninne. Problemet for venninnen min er sex. Hun savner det, og de hadde et godt samliv før han blir rammet.

Er det "lov" i en slik situasjon å være utro? Vil gjerne høre deres meninger. Synes det er vanskelig å gi råd til henne, for jeg er både for og i mot.

Anonymous poster hash: 14c87...4e7

Nei da synes jeg hun skal skille seg, så hun ikke går bak ryggen hans ! det er jo opplagt!

[Amananas]

Hva søren vet du om min situasjon?

Vel du sa jo nettopp "OM jeg hadde vært i den situasjonen". Naturlig å lese det som du verken har vært eller er i den...

[AnonymBruker]

''I gode og onde dager'' - ringer det noen bjeller??

Anonymous poster hash: e63ce...fd2

[Gjest Peanut]

Det er ikke utroskap når en mann ligger med en annen kvinne. Det er bare utroskap når en kvinne ligger med en annen mann.

Så det går helt fint for han å ligge med andre kvinner siden det er ikke utroskap

Atte hæh? O_o

[Gjest Lille-pus]

Virker som menneskeheten begynner å bli en gjeng med sex slaver, det går faktisk ann å leve uten, ja det er litt kjipt, men forstår ikke at utroskap i det hele tatt er et alternativ. Hvis hun elsker ham, så gjør hun ikke det uansett grunn, og hvis hun ikke elsker han nok skjønner jeg ikke hvorfor de ble gift.

Anonymous poster hash: e63ce...fd2

Dette er noe av det tristeste svaret jeg har lest i denne tråden...

Kun de som selv ikke har sett belastningen en nær pårørende til en altzheimerpasient går igjennom kan klare å sette seg så høyt til hest og felle dom over andre.

Hvor vanskelig er det å se den belastning TS venninne går igjennom? Og den belastningen er ikke over om et år eller to... den kan vare i år etter år mens hans mentale tilstedeværelse blir mindre og mindre... han blir bort for henne litt mer i morgen enn i dag... i år etter år...

Det er ikke vanskelig å se at hun kan trenge noen som gir henne overskudd, - i alle betydninger av ordet, som med tilstedeværende øyne ønsker henne velkommen, som møter henne der hun trenger ta ut sorgen, hente overskuddet som gjør henne i stand til å holde ut som personlig pleier ennå et år.

Hun vil seg gå kampen med sin lovnad på byfogdens kontor, den har hun nok gått opp gang etter gang allerede om ikke det skal være noe en venninne slenger ut en pekefinger og moraliserer om.

Eller at hennes kjærlighet til mannen med altzheimer ikke er eller har vært stor nok om hun ikke har en mirakuløs indre kraft som styrer henne igjennom denne lange perioden frem til hans død i full forsakelse.

Innpill om å skille seg fra ham faller på sin egen urimelighet... den tror jeg de som vet hva sykdommen innebærer klarer å se.

Som sagt, svar som dette gjør meg aller mest trist...

Endret 7. oktober 2013 av Lille-pus

[Gjest Lunas]

Virker som menneskeheten begynner å bli en gjeng med sex slaver, det går faktisk ann å leve uten, ja det er litt kjipt, men forstår ikke at utroskap i det hele tatt er et alternativ. Hvis hun elsker ham, så gjør hun ikke det uansett grunn, og hvis hun ikke elsker han nok skjønner jeg ikke hvorfor de ble gift.

Anonymous poster hash: e63ce...fd2

Det er ikke nødvendigvis sexen som er viktig for den enkelte, men støtte, nærhet og intimitet, både på fysisk og psykisk nivå.

Det er enkelte behov som det ikke er naturlig å få tilfredsstilt fra familie og venner, og da spesielt ikke i slike situasjoner der familie og venner også har et forhold til den syke.

[Gjest Snuppi]

''I gode og onde dager'' - ringer det noen bjeller??

Anonymous poster hash: e63ce...fd2

Vi kan ikke forutse skjebnen!

En kan aldri vite hvordan et samliv blir. Ting kan plutselig bli veldig annerledes som i dette tilfelle!

Jeg er ikke for utroskap, men jeg har forståelse for at dette er en spesiell og vanskelig situasjon!

Endret 7. oktober 2013 av Snuppi