Å tro på Gud

[Hillary-]

Er Gudstro avhengig av at man har lært om Gud hjemme? Jeg synes jeg ser en tendens til det blant mine venner... De som tror mer eller mindre har kanskje tvilt underveis, men de hadde en større eller mindre barnetro med seg hjemmefra...De som er ateister har ikke lært noe særlig om Gud hjemme, hadde livssyn på skolen osv.

[Helter Skelter]

Det kan nok ha noe å si, men kun for dem som ikke kan tenke selv.

[Grooo]

Mine foreldre er ikke kristne, men jeg er.

[Gjest Hillary utlogget]

Det kan nok ha noe å si' date=' men kun for dem som ikke kan tenke selv.[/quote']

Nei, der er jeg uenig. Jeg mener ikke at man nødvendigvis har beholdt samme type tro. Jeg har vært ganske søkende siden jeg var ung, men har alltid hatt en opplevelse av Gud / et Gudskonsept. Jeg tror helt annerledes enn mine foreldre. Det vet jeg også gjelder andre venner, blant annet en som søker mot katolisismen.

Og jeg vet om svært tenkende mennesker som har et annet livssyn, uten en Gud, enn sine foreldre (som aldri lærte dem om Gud).

[Gjest Anonymous]

For mange mennesker er det vanskelig å stille spørsmålstegn ved det man har blitt opplært til å tro og mene og gjøre, uansett om det er snakk om livssyn, politikk, kultur, tradisjoner, livsstil osv. Derfor er det nok generelt en ganske tydelig sammenheng mellom hvilket livssyn man har blitt oppdratt i og hvilket livssyn man har som voksen.

Men selvfølgelig er det heller ikke sjeldent at man etterhvert oppdager at man ikke lenger er enig i de oppfatningene man har blitt oppdratt til å ha, og ender opp med et helt annet livssyn enn det man ble oppdratt i.

F.eks. vokste jeg selv opp i en sterkt kristen familie og kristent miljø, og var kristen i min barndom. men sent i tenårene begynte jeg å endre oppfatninger, og nå i godt voksen alder er jeg agnostiker.

[Helter Skelter]

Du misforstod meg, Hillary.

Jeg siktet til dem som tror på det foreldrene (eller miljøet rundt dem, ellers) tror på, uten å ha tenkt over hva som er riktig for dem selv.

[Gjest Anonymous]

Jeg tror at tro til en viss grad henger sammen med hva du faktisk lærer.

Et sted i Bibelen står det noe sånt som: Hvordan kan de tro på en de ikke har hørt om? (Unnskyld om sitatet ikke er ordrett).

Jeg tror derfor at de som har vokst opp med en tro lettere beholder en lignende tro. Det betyr ikke at denne troen er blind og at den ikke er reflektert. Vi blir alle påvirket av vårt opphav, men jeg tror ikke nødvendigvis vi følger blindt alt våre foreldre gjorde.

Det er mange eksempler på at gudstro oppstår selv om foreldre har vært ateister. Det kan altså skje.

Likevel vil jeg hevde at kunnskap om tro betyr mye for om en velger å tro.

Jeg tror det er større sjanse for at en som har et positivt forhold til gudstro og har levd med mennesker som har en positiv tro lettere blir troende selv.

Fanatikere i alle leire kan risikere at avkommet velger motsatt.

Et eksempel er en kamerat som har en mor som er veldig aktiv humanetiker og bruker enhver anledning til å rakke ned på kristne. Sønnen hennes ble kristen til hennes store fortvilelse.

[Helter Skelter]

Sønnen hennes ble kristen til hennes store fortvilelse.

Stilig.

[Grooo]

Stilig.

Jeg kjenner også til en humanetisk familie der dette skjedde. Sønnen var også humanetiker ganske lenge, men fant rett og slett ut at dette var feil for ham. Det ble ganske tøft for hele familien, og er det ennå...

[Helter Skelter]

Jeg kjenner også til en humanetisk familie der dette skjedde. Sønnen var også humanetiker ganske lenge, men fant rett og slett ut at dette var feil for ham. Det ble ganske tøft for hele familien, og er det ennå...

Jeg fatter ikke hvorfor dette er så "tøft".

Særlig humanetikere - er ikke de for friheten til å velge selv?

Ganske bra avsløring av dobbeltmoral å ikke takle at sønnen deres har en tro.

:må le:

[Grooo]

Det kan du si...

Men det var i alle fall ikke lett for denne familien.

[Gjest TomKrus]

Jeg fatter ikke hvorfor dette er så "tøft".

Særlig humanetikere - er ikke de for friheten til å velge selv?

Ganske bra avsløring av dobbeltmoral å ikke takle at sønnen deres har en tro.

:må le:

Du skjønner vi humanister ser egentlig ned på religiøse mennesker, så det er så klart et stort tap at en sønn velger å leve på en livsløgn.

[Helter Skelter]

Du skjønner vi humanister ser egentlig ned på religiøse mennesker' date=' så det er så klart et stort tap at en sønn velger å leve på en livsløgn.[/quote']

[Gjest TomKrus]

Er Gudstro avhengig av at man har lært om Gud hjemme? Jeg synes jeg ser en tendens til det blant mine venner... De som tror mer eller mindre har kanskje tvilt underveis' date=' men de hadde en større eller mindre barnetro med seg hjemmefra...De som er ateister har ikke lært noe særlig om Gud hjemme, hadde livssyn på skolen osv.[/quote']

Dette stemmer ikke så godt for meg. Selv er jeg ateist, men jeg har tilbrakt min tid på søndagsskolen og i kristendomsundervisningen (riktignok ikke uten motstand og diskusjon). Har vel en far som kan regnes som agnostiker og en mor som er en typisk norsk "gå-i-kirken-på-juleaften*-kristen, så jeg kommer ikke akkurat fra et sterkt fundamentalistisk kristent hjem. Syntes flere ganger gjennom barndommen at religion virket veldig spennende og morsomt, men jeg stilte meg stadig flere spørsmål til religionen og slo fra meg slike tanker da jeg begynte på ungdomsskolen.

[Gjest Danielle 73]

Hei

Nei, Gudstro er ikke avhengig av at vi er blitt påvirket hjemmeifra, men det å være personlig kristen er at valg man har tatt imot og jeg ser på det som en gave.

Jeg kommer fra et ikke kristen hjem, men ble frelst først for et årsiden. Er 30 år. Nå i dag forstår jeg ikke hvordan jeg har klart meg uten.

Man kan vel heller ikke se bortfra at man til en VISS grad kan bli påvirket av omstendighetene rundt, men til syvende og sist så vil man ikke bli ordentlig kristen vil man overhode ikke ønsker det.

[Bokalven]

Selv gikk jeg fra å være kristen til å se på meg selv som ateist (for meg var det på en måte at man enten var kristen, eller så var man ateist) for så å snuble over paganismen og fant til slutt at dette var riktig for meg.

[Bauche]

Det at noen anser seg som troende/ateist eller noe annet er forskjellig fra folk til folk. Tror IKKE det er avhengig av familie. Mer av historie. Mange lever hele livet, ganske glad og fornøyd uten å tenke særlig mye over om de trenger Gud eller ikke. (Norge er tross alt en velferdsnasjon, vi trenger ikke Guds help for å overleve akkurat)

Tror egentlig at alle har en eller annen form for tro. Hvem har ikke tenkt :"bare du hjelper meg NÅ, så skal jeg begynne å tro på deg" Hjelp eller ikke hjelp - det er kanskje få som begynner å tro "offentlig" likevel?!?

Humanetikerne sier jo at de tror på det gode i menneskene - og bygger egentlig sin "tro" på mye av de samme prinsippene som kristendommen (og andre religioner) bygges på. Det å tro på det gode i menneskene gjør jo at denne godheten vil være en form for "kraft" på lik linje med hva Gud vil være...Om dere skjønner hva jeg mener...

Jeg anser meg selv som Kristen. Er oppvokst i en familie som var helt gjennomsnittlig, men opplevde at noen som sto meg nær med narkotikaproblemer ble frelst. Så den forandringen dette førte med seg - Helt enorm! - Gikk tidligere aktivt i en trosmeninghet, men kutta det ut fordi jeg la merke til at meningheten som skulle være så "fri" og lite religiøs hadde like mange "uskrevne" regler som den norske kirke har skrevne. - Så da ble det Gud og meg...noe som er bedre en bare meg. Kanksje det er naivt, men å tro på noe gir meg en trygghet - som om noen passer litt ekstra godt på meg og ønsker meg alt godt..

Mange tror på Gud for å få litt ekstra help når det er som værst. Jeg legger også merke til at jeg har mer "samtale" med Gud når jeg virkelig sliter med noe.

[Gjest Danielle 73]

Til Bauche.

Vi trenger han til å LEVE. iKKE BARE OVERLEVE.

[Gjest TomKrus]

Til Bauche.

Vi trenger han til å LEVE. iKKE BARE OVERLEVE.

Deg om det (men det var vel kanskje det du mente og...)