Tror kjæresten min har en spiseforstyrrelse eller lignende...

[AnonymBruker]

Men jeg er ikke sikker, for det stemmer ikke overens med det jeg vet om spiseforstyrrelser fra før.

Hun er veldig smart og oppegående, snill og reflektert person som greier å stå opp for seg selv. Overhodet ikke noen form for angst, depresjon eller noe annet skummelt. Hun sulter seg ikke, får i seg nok mat med tilstrekkelig næring, beveger seg en del men trener ikke manisk eller noe slikt. Det gidder hun ikke, så hun holder seg til turer i skogen med bikkja samt litt tøying og ellers ymse aktiviteter.

Men så har hun et veldig rart forhold til mat også. Hun vil helst kun spise det kroppen trenger og får noe ut av, og ingenting annet. Ikke noe "tøysete ablegøyer som ikke gir meg noe," som hun sier selv. Og det kan jeg skjønne, men når selv knekkebrød inngår under "tøysete ablegøyer" blir det litt ekstremt. Per i dag spiser hun mye grønnsaker, litt bær og frukt, litt kjøtt og andre helt naturlige ting, som hun tilbereder uten noe smakstilsetninger eller lignende. Hun er kjempeskeptisk til mat hun ikke har tilberedt selv og til mat hun ikke vet nøyaktig hva inneholder.

Forstå meg rett, det er kjempebra at hun tenker over hva hun spiser, og til vanlig er hun nokså uinteressert i mat, egentlig. Hun spiser fordi kroppen trenger det, liksom. Men så, hvis noen våger å påpeke hvordan hun spiser eller på andre måter ymter frempå at hun har et uvanlig syn på mat, blir hun stresset, krass og veldig defensiv. Hun er flink til å skjule det og de fleste tenker bare at hun sikkert er lei av at folk sier sånt, men jeg merker på henne at det er verre for henne enn hun uttrykker. Har prøvd å spørre henne om det, men da bare smiler hun hardt og sier at så lenge hun er frisk er det ikke mitt problem. Og jeg er med på den, som sagt er jeg glad for at hun holder seg fysisk i form, men det er da ikke normalt å være så paranoid?

Hjemme merker jeg lite til det med mindre jeg kjøper inn noe mat hun er skeptisk til eller tar opp temaet mat. Hun legger seg ikke opp i at jeg tar en pizza med gutta en gang iblant og sier selv at folk da må få lov til å kose seg fra tid til annen. Men det gjør hun aldri selv... Når jeg påpekte det, sa hun bare at mat ikke er kos for henne, og så nektet hun å snakke mer om det.

Har en mistanke om at hun leser veldig mye om kosthold og ernæring på nett (dog ikke type VG, hun er kritisk og vil alltid ha med alle sider av en sak) men akkurat det vet jeg ikke sikkert, er iallfall ingenting som tyder på det på pc'en hennes - men som sagt, hun er nokså smart av seg og hun vet at jeg legger merke til oppførselen hennes, så det skulle ikke forundre meg om hun sletter loggen.

Hun finnes ikke anspent ellers, absolutt ikke noen fanatisk frøken perfekt... Veldig avslappet og jordnær, overhodet ikke stresset i forhold til utseende, sminke, klær eller noe slikt. Så jeg synes hele mat-greia er veldig rar. Hun blir liksom en annen person. Hun spenner skuldrene, strammer kjeven og blir defensiv. Jævlig å se på for meg som faktisk ser hva som skjer, ingen andre ser ut til å merke noe annet enn at hun er litt krass... Men det kan hun fint være til vanlig også (bare uten anspentheten i kroppen og på en mer humoristisk, sarkastisk måte) så ingen reagerer på det.

Jeg ser jo at det er noe galt, men på overflaten er alt bare bra, så ingen andre merker noe. Er vel jeg som blir kalt paranoid om jeg sier noe. Men jeg ser jo at hun har det vondt. Vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre, er ikke en sjanse i havet for at jeg får med den dama til psykolog eller lignende, og jeg kan jo ikke akkurat overvåke henne heller. Og jeg vet jo at hun spiser og hun er frisk som en fisk, så de fleste skjønner vel ikke hva problemet mitt er...

Noen med forslag til hva jeg kan gjøre?

Anonymous poster hash: a0474...3f8

[AnonymBruker]

Det høres jo ut som en variant av ortoreksi. Men er det sånn at hun ikke spiser mat som inneholder sukker fordi det ikke gir henne noe selv om hun lager den selv?

Jeg mener folk må få spise maten de vil så lenge det ikke går ut over helsa. Men om det er så ekstremt at dere ikke kan gå ut og spise middag sammen så blir det slitsomt. Om du tror hun sliter psykisk med dette så må du bare prøve å fortelle henne dette. Fortell at du er bekrymet for henne.

Anonymous poster hash: 3dc3e...ed7

[AnonymBruker]

TS:

Det høres jo ut som en variant av ortoreksi. Men er det sånn at hun ikke spiser mat som inneholder sukker fordi det ikke gir henne noe selv om hun lager den selv?

Jeg mener folk må få spise maten de vil så lenge det ikke går ut over helsa. Men om det er så ekstremt at dere ikke kan gå ut og spise middag sammen så blir det slitsomt. Om du tror hun sliter psykisk med dette så må du bare prøve å fortelle henne dette. Fortell at du er bekrymet for henne.

Anonymous poster hash: 3dc3e...ed7

Ja, jeg tenker i retning av ortoreksi... For den typiske sulte seg-greia er det jo ikke. Hun spiser ikke rent sukker, men hun spiser frukt, så litt får hun i seg.

Jeg er enig, og som sagt synes jeg er det flott at hun er sunn. Det er stresset hennes og at hun blir så veldig defensiv når noen snakker om mat, som plager meg.

Skal snakke med henne i kveld. Noen som har forslag til hvordan jeg skal gå frem?

Anonymous poster hash: a0474...3f8

[AnonymBruker]

• Har lånt denne fra et annet nettsted, men syns det er mange gode råd her til hvordan gjennomføre en slik samtale

• Gode råd når du skal snakke om vanskelige ting:

  • Forbered samtalen
  • Tenk over ordene, og forsøk å vise til hva du føler at du opplever, gjerne med henvisning til konkrete erfaringer
  • Vær direkte, vis at du bryr deg og vis følelser
  • Henvis til fakta og uttrykk bekymring. Si for eksempel: «Jeg klarer ikke å se at det du gjør nå ikke er farlig. Kan du forklare meg det, så kanskje jeg skjønner og slipper å være så redd»
  • Ikke bebreid og anklag
  • Vær en aktiv lytter og still åpne spørsmål
  • Prøv å bevare roen hvis den andre parten svinger i humøret og blir høylytt
  • Lykke til, hilsen sykepleieren

Anonymous poster hash: 5ca1b...d78

[AnonymBruker]

Det kan høres ut som ortorexi, eller en eller annen form for matfobi.

Jeg har et noe fobisk forhold til mat - men da ikke på den måten. For meg handler det om muligheten for å bli dårlig/syk, og jeg blir da veldig anspent i dårlige perioder om jeg ikke har kontroll på hvordan det er tilberedt(jeg vil sjekke at det ikke kan være litt "sløve" tilberedelser) - og da blir jeg veldig engstelig.

Om det er en fobi som jeg har er det ikke spiseforstyrrelse, men om hun gjør det utfra et vektperspektiv eller kropp, så er det spiseforstyrrelse/problem.

De jeg kjenner som har dette blir like anspent som meg i dårlige perioder; forskjellen er bare at de er engstelige for vekt/kropp e.l - og jeg er redd for å bli syk.

Begge "parter" har stort behov for kontroll over hva man får i seg og har mange rutiner akkurat som du har lagt merke til.

Jeg ville tatt det opp med henne, og fortalt om alle detaljene du legger merke til uten å si hva du tror det "er" som ligger bak.

Fortelle henne om observasjoner rundt rutiner/følelser hun uttrykker/ting du merker hun bevisst unngår fremfor å bare være nøytral til osv.

Det er ikke vanlig for "slike" å være opptatt av hva andre spiser(altså om du spiser pizza med kompiser) - de er kun opptatt av seg selv og at de har kontroll.

Jeg har blitt konfrontert, men jeg innrømmer det fordi jeg ikke har noe å tape - jeg er jo ikke redd for å bli tykk eller usunn/få feil type kropp - jeg er fullstendig klar over at min fobi er irrasjonell.

De som har spiseforstyrrelser vil reagere med langt større irritasjon/fornektelse/bortforklaringer/frustrasjon osv når de blir konfrontert - bare så du er klar over det.

Men det er viktig at du forteller henne om hva du ser - hun kan bli virkelig syk dersom hun ikke snur dette, og det har nok allerede gått veldig langt når hun ikke lengre klarer skjule det.

Anonymous poster hash: 7377e...22d

[AnonymBruker]

Det jeg litt dårlig prøvde å forklare her var at en person med en eller annen form for spiseforstyrrelse ikke egentlig "ønsker" å bli frisk/endre seg, for når de slipper kontrollen så er frykten at de skal bli tykk/fæl/utrent osv. Det er det verste som kan skje dem - og å kutte kontroll = det de frykter skjer.

For min del som har fobi for å bli syk, så ønsker jeg jo kun å bli "frisk" slik at jeg igjen kan nyte mat fullt ut uten å lure på om "ånei, nå blir jeg dårlig" - og jeg forstår at jeg er irrasjonell, og har heller ingen idealer jeg forsøker å oppnå.

Når du konfronterer, og om hun skal følge dine ønsker(som er sunne og normale), så vil hun jo i hennes hode møte sitt eget verste mareritt, derfor viser man ofte motstand og fornektelse.

Om du skjønte forskjellen.

Anonymous poster hash: 7377e...22d