Depresjon/angst?

[Gjest Søvnløs]

Jeg har en fortid med alvorlig depresjon og Posttraumatisk stressyndrom(3-1 år siden). Jeg lurer på om jeg nå begynner å få angst og bli deprimert, og i så fall om noen her med erfaring vet om en god terapi.

Jeg ligger ofte våken og tenker på ting om natten. Jeg føler meg generelt utslitt og trøtt. Siste 2 månedene har jeg nesten daglig fått hjertebank. En hendelse for 5 minutter siden var når jeg var på do og skulle gå inn igjen på rommet mitt så hørte jeg(eller følte jeg hørte) et stort smell oppe som at noe tungt falt i gulvet, og kjente hjertet begynte å slå fort. Jeg blir til og med litt skvetten av en tekstmelding. Har også hatt en del hendelser når lyset er av at jeg får en følelse av panikk og må slå lyset på igjen, hvis ikke vil noe forferdelig skje. (Jeg er ikke mørkeredd og har ikke sett skrekkfilmer i det siste). Jeg føler noen følger etter meg eller stirrer på meg når jeg går ut, av og til også hjemme. Jeg føler nesten alle jeg kjenner misliker meg, selv om jeg ikke har grunn til å tro det. Jeg er blitt en svak, nervøs ung dame, og jeg liker ikke sånn jeg er blitt i det siste. Jeg har også fått mye sinne i meg, og får en stor lyst til å banke dritten utav noen.

Noen som kjenner seg igjen eller vet noe om disse hendelsene/følelsene?

[Gjest Gjest]

Du kan prøve å legge inn spørsmålet her, og kanskje få svar (gratis) fra psykiateren eller brukere på Doktoronline:
http://forum.doktoronline.no/index.php?/forum/7-psykiatri/

[AnonymBruker]

Sinnet, skvettenhet og hjertebank er typisk for PTSD. At du føler noen overvåker deg kan være PTSD eller paranoia. At du føler folk misliker deg har med nok med selvfølelse å gjøre. Hvorfor går du ikke i terapi for traumet/traumene og å takle hverdagen med PTSD?

Anonymous poster hash: 6f716...0cd

[idamoor]

Sliter med det samme, og møtte veggen noe vakent før sommeren og endte med at jeg måtte begynne på anti dep. for å dempe og roe ned. Lider av samme diagnose som deg, og til tider kan sinnet være så voldsomt og stresset bli så enormt at man aner ikke hvordan man skal håndtere en situasjon.

Angsten kan være voldsom på det værste, men da hjelper det å gjøre noe positivt mens angsten herjer. Ikke legg deg i senga for da vil fokuset på angsten ta over, og angsten vil forverre seg. Sitt gjerne ute i frisk luft, sjekk mail på mobil - prat med noen på telefonen - gjør noe positivt. Det har blitt anbefalt. Ta gjerne kontakt på pm om du ønsker å prate videre, og dele videre - for sånne lidelser er ikke godt å gå med alene.

[Gjest Søvnløs]

Tusen takk for gode svar!

Jeg har gått til traumebehandling, men det ble avsluttet. Har også gått på antidepressiva.

Idamoor: Hvor lenge har du hatt det sånn? Blir det bedre, eller går det bort og kommer tilbake?

[Antlers]

Kjenner meg godt igjen, ja. PTSD og depresjon/angst kan arte seg på forskjellige måter for forskjellige personer, selv om vi har endel grunnleggende symptomer til felles. Idamoor gir fine råd, men de vil dessverre ikke fungere for alle, så her må man bare prøve seg frem. Det gjelder å ikke miste håpet om det første man prøver ikke viser seg å fungere.

Jeg blir f.eks bare mer stresset av å gjøre ting som fører til at jeg ikke har oversikt, så min løsning er ofte å lene meg tilbake i sofaen, tvinge meg selv til å senke skuldrene og puste så godt jeg kan, mens jeg forsøker å bekjempe katastrofetankene ved hjelp av realisme. "Hvor sannsynlig er det egentlig at det skal skje"? "Hvilke muligheter har jeg om noe skjer akkurat nå"? "Er det egentlig hensiktsmessig å være i alarmberedsskap når jeg uansett ikke får gjort noe fra eller til med akkurat dette"? Spørsmålene man stiller vil selvsagt variere ettersom hva man er redd for.

Jeg får, akkurat som deg, en spontan fysisk reaksjon når jeg hører lyder. Om jeg ikke umiddelbart forstår hva som laget lyden, kan det ta lang tid å roe seg ned. Noen dager (eller netter som jo er det verste for meg) går det veldig fint, men det er liksom så lite som skal til for å gå rett ned i kjelleren. Noe av det verste for meg er http://en.wikipedia.org/wiki/Hypervigilance . Etter en vond natt kan det føles som om jeg har løpt maraton, og om det er snakk om en lengre periode med stress, kan det faktisk ta flere måneder å komme til hektene fysisk igjen.

Som et eksempel på hvor ille "hypervigilance" kan bli, klarte jeg f.eks ikke å gå med lue i minus 25 grader engang, fordi jeg var helt avhengig av å være i stand til å lytte etter tegn på fare dersom jeg skulle bevege meg utendørs. En annen klassiker er at man konstant scanner omgivelsene for å være obs på hvem/hva som kan være en potensiell trussel, og for å være sikker på at man har en fluktrute (eller helst flere) klar.

Noe som er veldig greit er å være bevisst på hva som trigger panikk, angst og depresjon hos nettopp deg, for så å jobbe med (eller unngå, alt ettersom hva som er mest hensiktsmessig i din situasjon) hvordan man kan få et mer avslappet forhold til det. Eksponering kan være et svært godt alternativ for enkelte, mens i tilfeller hvor det finnes mange/alvorlige triggere (av typen som ikke lar seg behandle vekk) i nærmiljøet, anbefales det å flytte til et tryggere strøk. Litt av greia med PTSD er jo at selv om man i etterkant ofte kan bli redd uten egentlig grunn, finnes det alltid en grunn til at man fikk PTSD i utgangspunktet. For noen kan årsaken fortsatt være en høyst reell trussel, som f.eks en voldelig partner/eks-partner.

Noe som har vært til stor hjelp for meg er EMDR ( http://en.wikipedia.org/wiki/Eye_movement_desensitization_and_reprocessing ) i kombinasjon med en psykolog som virkelig bryr seg, og som stiller de rette spørsmålene. EMDR er heller ikke en løsning som passer for alle, men for meg har den bidratt til å snu endel fastlåste tankemønstre og gitt en større følelse av trygghet i hverdagen. Jeg er på ingen måte kurert, men PSTD-en har blitt litt lettere å leve med. Bare det å kunne bruke lue om vinteren er jo et fremskritt for meg, og det å lytte til musikk med headset på ville også vært utenkelig for bare et år siden (det utgår om jeg først får panikk, da, men akkurat nå koser jeg meg faktisk med kvalitetsmetal). Jeg opplever også at panikkanfallene kommer sjeldnere, selv om jeg fortsatt er godt over snittet redd for enkelte ting.

Det som hjelper meg minst er forresten velmenende folk som bruker bilulykke-argumentet. "Det er mer sannsynlig at du blir skadet eller dør i en trafikkulykke, men du slutter jo ikke å kjøre bil". Nei. Merkelig nok slutter jeg ikke med ting jeg faktisk ikke er redd for, gitt. Statistikk generelt er lite til hjelp når noe faktisk har skjedd (mer enn en gang i mitt tilfelle), selv om det ifølge enkelte "skjer så sjeldent at det ikke er noe vits i å bekymre seg for det i det hele tatt". Det er helt greit å påpeke fakta, men en som ikke tar angsten min på alvor kan heller ikke hjelpe meg å redusere den. At det "skjer sjelden" er en helt grei faktaopplysning som jeg godt kan bruke når jeg prøver å roe meg med logisk tenking. At det "skjer så sjelden at jeg uansett ikke trenger å bekymre meg for det" er en faktafeil.

Bare spør om det er noe du lurer på

Endret 25. september 2013 av Antlers

[AnonymBruker]

TS her. Er litt morsomt da en lærer jeg hadde faktisk brukte akkurat det uttrykket "Det er mer sannsynlig at du blir påkjørt av en bil". Jeg har en tendens til å falle ut ganske ofte, enten jeg er på skolen eller med venner, og går litt inn i min egen verden og sånn jeg skulle ønske den var. Sitter ofte på skolen og finner en fluktrute i tankene hvis det plutselig skulle komme noen med maskingevær inn i klasserommet å skyte på oss. Jeg har aldri hatt problemer med klaustrofobi før, men nå kjenner jeg det bare jeg ser noen på TV som befinner seg i et trangt rom/rør osv. Blir til og med stresset hvis bilen jeg sitter i er trang. Merker jo at dette tar mye av livskvaliteten min, og jeg savner det å føle meg fri å ikke bekymre meg over hver eneste stjerne på himmelen.

Har gått til EMDR to ganger før, funket en liten stund for meg, men føler egentlig ikke det var rett for meg. Jeg ender bare opp med å bli sint på meg selv og "kjefte" for at livet mitt kommer til å gå til helvete og hvorfor jeg har problemer når jeg egentlig har det fint i dag.
Det verste er når jeg får et panikkanfall på skolen om at jeg MÅ gå hjem, og gjør det. Heldigvis skjer det ikke ofte, men det blir jo til enda en dag med fravær. Min største bekymring i dag. Jeg tror nok jeg må ringe psykologen min igjen, selv om jeg gruer meg til en telefonsamtale. Jeg er bare litt nedi kjelleren akkurat nå, føler egentlig ellers jeg har det ganske greit - måtte bare få sippe litt og få det ut. :-)

Anonymous poster hash: 951a9...be2

[Gjest Ferie]

Lurt å ta kontakt med psykologen din ja. Også må du ta godt vare på deg selv. For det har du lov til. Hvis du har netflix så kan du se en feel good film hvis du ikke får sove.Trening kan være godt for å få ut spenningene som kommer i kroppen og yoga/ pilates kan være godt for å få roe ned kroppen.Du kan også skrive tankene ned for å få sortert de knyttet til vonde hendelser.