selvtillit

[AnonymBruker]

Hei,

Jeg har så utrolig dårlig selvtillit, jeg hater megselv, jeg synes jeg selv er teit, og jeg klarer ikke å være meg selv, slippe meg løs. Jeg tenker konstant på hvordan jeg oppfører meg, hvordan jeg går, hva jeg sier, hvordan jeg beveger meg, ja listen er lang. Jeg har prøvd så utrolig mange ganger å få opp selvtilitten, men jeg klarer det ikke. Dette hindrer meg i å få venner, ettersom det er veldig slitsom å være i kontakt med folk siden jeg hele tiden tenker på hvordan jeg oppfattes. Jeg klarer heller ikke å åpne meg helt og skape en tett kontakt med noen, dette savner jeg veldig. Jeg føler meg bare så mislykket, og tror aldri på meg selv, jeg tror ikke at jeg klarer utføre ting bra. Jeg føler også at jeg er mye mindre verdt enn alle andre menesker. Nå vet jeg ikke lenger hva jeg skal gjøre, så jeg søker hjelp her. Er det noen av dere som har noen tips? Noen som har eller føler på samme møte?

Takk for hjelp

jeg vet forresten ikke hvor dette innlegget hører hjemme..

Anonymous poster hash: 4df2c...98b

[AnonymBruker]

Jeg har det akkurat som deg. Hvor gammel er du?

Anonymous poster hash: 4fa62...012

[AnonymBruker]

jeg er 24! Føler jeg burde vært ferdig med den følelsen for lenge siden hvor gammel er du?

Anonymous poster hash: 4df2c...98b

[AnonymBruker]

Har du prøvd noen form for terapi?

Anonymous poster hash: 7172d...b9d

[AnonymBruker]

Jeg har vært hos psykolog, men det hjalp ikke. Vet ikke om det var pågrunn av at psykologen var dårlig eller om det faktisk ikke funket. Ellers har jeg vel prøvd selvhjelp bøker, uten stor suksess. Hva med deg?

Anonymous poster hash: 4df2c...98b

[Steinar40]

Det som skaper selvtillit er å få til noe selv.

Og da nytter det ikke å gi opp.

[xxhmj]

Sånn hadde jeg det hele tiden før! Til slutt så måtte jeg bare akseptere ting. Men jeg fikk en del hjelp av samboeren min til å klare å sette pris på ting. Slet med depresjoner den gang, men etter at jeg fikk tilbake selvtilit så følte jeg meg mye bedre!

[AnonymBruker]

Ja, det er sant at man må klare ting. Men, jeg har klart mye i livet mitt sånn sett, bodd i forskjellige land, studerer, jobbet i forskjellige yrker, osv. Men det virker som jeg ikke klarer å komme over "kneika".

Hvordan hjalp samboeren din deg?

Anonymous poster hash: 4df2c...98b

[jessica90]

Tenk på dette gjør hva det du vil, gjør hva du liker, dritt i hva andre sier, ikke gjør hava andre sier, jeg sier det jeg mener,jeg er skapt til å kunne være meg sjøl..

Det fins ingen andre menneske som er bedre en deg.

Jeg er den jeg er og hvis noen ikke liker meg så driter jeg oppi det, det er lov å være egoistisk.

Og si til deg sjøl 5 ganger om dagen hvor vaker du er

For når du er 70 år gammel: Kommer du til å tenke på tilbake, hvorfor gjorde jeg ikke det som var best for meg ,en å gå rundt å bekymre meg for hva andre synes om meg .. som hvordan jeg går,sier,osv.

Don`t worry be happy

<<<<<<<<<3

[xxhmj]

Ja, det er sant at man må klare ting. Men, jeg har klart mye i livet mitt sånn sett, bodd i forskjellige land, studerer, jobbet i forskjellige yrker, osv. Men det virker som jeg ikke klarer å komme over "kneika".

Hvordan hjalp samboeren din deg?

Anonymous poster hash: 4df2c...98b

Han hjalp meg på en måte som jeg ikke forstår selv. Det å bare ha han der og støtte deg opp. Det er litt vanskelig. Det er jo bra det da, men kanskje du burde kontakte psykolog? Hjelpe deg med å komme videre.

[Steinar40]

Han hjalp meg på en måte som jeg ikke forstår selv. Det å bare ha han der og støtte deg opp. Det er litt vanskelig. Det er jo bra det da, men kanskje du burde kontakte psykolog? Hjelpe deg med å komme videre.

Han hjalp deg ved å være fornøyd med deg, tenker jeg.

Verre blir det når det ikke betyr noe heller.

[Gjest Heartbeat]

Selvtilliten kommer etter 30. Da får du en slags ro over deg og du kan ikke skjønne hva du tenkte med da du var yngre

Håper det retter seg for deg

[AnonymBruker]

Jeg ser meg igjen i det du skriver. Da jeg var tenåring slet jeg med AKKURAT det samme; det fölte ikke naturlig å väre meg selv og jeg var så redd for hvordan jeg ble oppfattet.

Det som hjalp meg er at jeg var lei av å ha det sånn og jeg tenkte at om andre skal elske seg selv, burde jo også jeg gjöre det. Jeg analyserte det som forhindret meg fra å väre behagelig med meg selv og ut ifra det så jeg hvor dum jeg oppförte meg. Jeg tror dette problemet fikk sitt utsprang fordi på ungdomsskolen hadde jeg ingen ordentlige venner (måtte gjöre meg til) og jeg hadde så lyst på å väre som de jentene som hadde masse venner og ble godt likt. Det hjalp heller ikke at näre familiemedlemmer var så stolte og glad i min ene söster personlighet. Så jeg fölte at om jeg ikke gjorde det på hennes måte, gjorde jeg det galt.

Jeg må også nevne at jeg fikk mer selvtilit da jeg bestemte meg for å jobbe mot et mål - å få gode karakterer i 10'ende klasse. Den fölelsen av oppnåelse og stolthet var uoverkommelig. Etter dette ble jeg mer tryggere på meg selv og jeg begynte også å bli bedre likt av folk.

Anonymous poster hash: 693ee...301