Jeg har kostet Norge masse penger...

[AnonymBruker]

Har du tre våkne timer i løpet av en uke der du fungerer som du skal, trenger du disse til å spise, dusje, handle, gjøre husarbeid og få behandling for din lidelse. Tre timer er nok for knapt til disse tingene, faktisk.

Har du derimot noe tilsvarende et par dager i uka der du er ok, går det an å se på om det er noe samfunnsnyttig du kan gjøre.

Har du lærerkompetanse, kan du kanskje snakke med skolen om det er administrative oppgaver du kan ta på deg som har gode frister, og som du for det meste kan gjøre hjemmefra. Planlegge ulike ting, kanskje være en slags assistent/sparringspartner for lærerne når det gjelder faglig opplegg. Og sikkert flere ting. Jeg vet ikke så mye om hva skolen gjør av administrative ting, men jeg har forstått at rapporteringsbyrden er stor.

Andre kan kanskje åpne en Epla- butikk, blogge, tilby leksehjelp/lese korrektur, drive freelance på ulike måter. Det finnes muligheter, hvis man ikke binder seg opp i at man må finne seg en arbeidsgiver som skal styre det hele.

Siden du nevner lærerkompetanse, antar jeg at dette innlegget var til meg. (Jeg er TS). Hvis man legger sammen tiden kan man sikkert sammenligne tiden jeg har med en som har et par friske dager i uken i gode perioder. Problemet er at jeg ikke egentlig fungerer helt normalt på noe tidspunkt. Jeg har et kaotisk hode og det er vanskelig å samle meg selv når jeg ikke er psykotisk. Når det gjelder rapportering, er dette en sammensatt oppgave som faglærer må gjøre basert på en helhetsvurdering av eleven. Det kan ikke en utenforstående gjøre. Jeg gjør jo samfunnsnyttige ting selv om jeg ikke jobber. Samboeren min er lærer i videregående og jeg hjelper ham med korrektur, vurdering og planlegging når han ber om det. Jeg hjelper også barna med lekser daglig. Å tilby mine tjenester til en fremmed ville vært gøy det, men det spørs om denne læreren ville ha syntes at jeg var noen stor ressurs selv om jeg er faglig sterk om jeg kan si det selv. Mht blogging er jo det en ide, men det er vel som regel mer en hobby enn et yrke? Og jeg kunne ikke skrevet hver dag eller hver uke. Jeg kunne skrive bøker. Det har jeg i bakhodet, men da kan jeg ikke ha deadlines. Jeg kan heller ikke starte et firma. Man kan ikke bare legge vekk ansvaret for et firma i noen måneder når man plutselig blir veldig dårlig. Og dårlig det må jeg dessverre regne med å bli i lange perioder resten av livet. Da utgår til stor grad både dusjing, spising, handling og husarbeid. Jeg skal forresten kanskje få hjelp til å organisere tiden min bedre. Jeg vil så gjerne klare å holde huset fint, men jeg lykkes ikke alltid så veldig godt. Jeg ble forøvrig sparket fra et venneprosjekt nettopp. Vi startet et firma sammen, men de orket ikke å ha med en de ikke kunne regne med og jeg har fungert relativt dårlig helt siden jul. I sommer var jeg fryktelig syk. Jeg kunne nok bidratt nå, men det hjelper ikke. De kan ikke regne med meg over tid. Det er vanskelig å forholde seg til psykisk syke mennesker. Og det er vanskelig å forstå psykisk sykdom. Jeg blir selv frustrert over psykisk syke mennesker jeg kjenner. Kan de ikke bare ta seg sammen og komme seg opp og ut? Det blir da ikke bedre av å bare ligge der? At friske mennesker ikke forstår har jeg ingen problemer med å akseptere.

Anonymous poster hash: 2da7f...f0c

[Gjest Blomst83]

Hvordan får en med en såkalt psykisk lidelse det bedre av å sitte hjemme og syns synd på seg selv pga sin "lidelse" istedenfor å være på jobb og ha andre ting å tenke på?

Min lidelse er ikke såkalt,men reel.Og jeg sitter ikke hjemme og synes synd på meg selv pga sykdommen min.Jeg kjemper en daglig kamp,og går til behandlig. Og tro meg jeg skulle mer enn gjerne ønske at situasjonen min var anderledes.Hadde jeg kunne fungert i arbeidslivet hadde jeg selvfølgelig valg jobb fremfor den hverdagen jeg har nå.Og jeg hadde tatt hva som helst!

[AnonymBruker]

Hvordan får en med en såkalt psykisk lidelse det bedre av å sitte hjemme og syns synd på seg selv pga sin "lidelse" istedenfor å være på jobb og ha andre ting å tenke på?

En psykisk lidelse blir behandlet ved å BLI BEHANDLET, ikke av å ha "andre ting å tenke på", et ordlag som viser hvor liten forståelse du har for dette. Andre ting å tenke på=dytte problemet vekk til det smeller tilbake hardere enn før.

Anonymous poster hash: cfe5f...1c3

[AnonymBruker]

hei! Selv sliter jeg også med noe, men jeg har vansker med å forstå i hvor stor grad jeg sliter.. det har seg nemlig sånn at jeg fram til nå har greid meg gjennom både skolegang med gode resultater og jobber (sistnevnte er dog flere år siden). jeg er nå arbeidssøkende men har i det siste året merket at angsten i kroppen bare øker og øker.. Feks hadde jeg eneansvaret for en butikk i min forrige jobb, mens jeg nå har mistet så mye selvtillit og har så mye angst at jeg ikke vet om jeg takler et intervju en gang..Pluss at jeg har så lite tro på meg selv at jeg ikke tror jeg greier å rydde varer engang.. Har vært til intervju men lider også av sterk telefonskrekk så kan se brystet heve og senke seg i en voldsom fart bare jeg tenker på at tlf skal ringe.. Jeg ønsker så inderlig at jeg skal tørre å si ja til en jobb (om jeg blir tilbudt noen), og tørre å møte opp på jobb.. men det er ett eller annet som bare setter en stopper og en sterk tvil til det hele.. Kan også innimellom få sammenbrudd bare jeg kjenner et lite press fra jobbsituasjoner eller venner eller andre ting, og kan ligge på sofaen og gråte i flere timer (nei synes ikke synd på meg selv).

Som en annen her skriver så er det så vanskelig å vite når dette inntreffer, men vet at jeg ikke er så syk at jeg ikke kunne greid en jobb.. målet er bare å komme seg over det verste og så etterhvert føle seg vel i en jobb.. men jeg vet ikke om jeg greier det og vet ikke hvordan jeg skal komme meg videre.. Jeg har ingen klar mening om hvorfor ting plutselig(jevnlig over et år) har blitt så mye vanskeligere for meg. Jeg har nå uansett blitt diagnostisert med angst og depresjon og startet på medisiner..

Jeg er veldig redd for at problemene mine kun er konstruerte og at jeg sykeliggjør meg selv mer enn det som er reelt.. men for meg er det vanskelig å skille mellom det som er reelt og det som bare bygger seg opp inni meg.. jeg har også store problemer med selvtillit mtp utseende og dette gjør også at jeg er redd for å gå i en jobb.. selvom jeg innerst inne vet at jeg ikke er noe stygg.. Er derfor vanskelig for meg å slappe av ute blant folk innimellom.. Det som er vanskelig er at når jeg er med andre mennesker virker jeg normalt oppegående. jeg bor alene og store deler av alenetiden handler om å ligge på sofaen og gråte eller tulle seg inn i bekymringer og tanker.. men når jeg er med andre fungerer jeg helt normal og jeg er faktisk en relativt sosial person med noen venner.. Så jeg føler at det har blitt vanskelig for meg å formidle til familie og venner hvor vanskelig det er.. jeg har prøvd men føler ikke jeg får dem til å innse det skikkelig.. så da blir det til at jeg får et press om at jeg bare må søke flere og flere jobber, noe jeg også gjør.. men tror ikke mange forstår hvor vanskelig dette faktisk er..

har også et sted inni holdet mitt tenkt på hvordan støtte fra nav en liten periode ville vært, men føler selv at man må være "sykere" enn det jeg er for å gjøre seg fortjent til støtte om noen skjønner hva jeg mener. Jeg føler også man bør bidra og presse seg til å gjøre ting man ikke liker da jeg av erfaring vet at ting allti løser seg eller går bedre... og jeg at det ikke hjelper å bare sitte inne og jeg ønsker å komme meg ut i jobb etter endt skolegang og tjene egne penger.. samtidig er skrekken ekstremt stor når det kommer til det punktet at jeg plutselig får napp på en jobb osv, og jeg kan gå inni meg og håpe at det ikke blir noe av.. er vanskelig.. beklager avsporingen..

Jeg synes man skal gi støtte til de som virkelig "fortjener" det og har er et sterkt behov for det.. samtidig kan en sykdom hos noen oppfattes som relativt liten og ikke til store hinder (feks angst), mens den hos andre kan ødelegge alle dager..

Anonymous poster hash: 0da9d...3ea

[Gjest Daenerys]

Tråden er ryddet for utestengt bruker.

Daenerys, mod.

[AnonymBruker]

Tenker at livet ikke alltid blir som planlagt.

Om stønader skulle vært behovsprøvet vet jeg ikke. Regner med at du alt får litt trekk i ytelse fra NAV siden du er gift.

Tenk heller fremover og på ressursene du har. Nå er det faktisk slik at vi har det velferdssystemet vi har, som er et sikkerhetsnett for de som faller ut av arbeidslivet pga sykdom fysisk som psykisk

Anonymous poster hash: c850d...89f

[AnonymBruker]

Min mann har ødelagt ryggen og nakken, han har kjempe vondt 24 timer i døgnet, 7 dager i uka. NAV ville uføretrygde han, så han slapp å jobbe. Det sa han plent nei til og han skaffet seg en jobb han kan gjøre hjemme og kan ta smerte pauser etter behov.

Jeg er så stolt av han at det gjør nesten gjør vondt i hjertet. At han kunne fått alt dekket av staten, men han mener så lenge man kan skaffe inntekt selv, så tar man seg sammen og gjør nettopp det.

Jeg mener det finnes en jobb for de fleste der ute. Til og med den guttungen som var i avisa en stund tilbake, som måtte ligge i sykehus seng og ikke kunne røre seg klarte jo å skaffe seg jobb.

Tror mange i Norge sliter med arbeidsviljen.

Anonymous poster hash: fd0e9...adc

Sånne som din mann er det vi trenger fler av her i Norge, kudos til han å du har god grunn til å være stolt.

Problemet hos mange er at det gjør vondt i latmarken når de må bevege på seg, så de foretrekker å nave istedet for å jobbe, er alt alt alt forenkelt her i Norge å leve på nav i tillegg at mange får så alt alt alt for mye.

Burde vært plent umulig å komme over 15k i måneden, er provoserende å lese om de som har 20-25 000 utbetalt i trygd å diverse andre godtgjørelser, når jeg som fulltidsarbeidende sliter med å komme opp i de samme summene....

Anonymous poster hash: a57f1...f2c

[AnonymBruker]

I tillegg til velferdsgoder alle i Norge får, som gratis skolegang og stipend mens jeg var under utdanning, har det offentlige måttet betale mye pga meg. Jeg fikk barn som tenåring og fikk derfor støtte til utdanning. Da jeg var 17-23 fikk jeg leie leilighet ganske billig gjennom et kommunalt prosjekt. På slutten av studiet mitt fikk jeg store psykiske problemer og ble lagt inn på psykiatrisk sykehus. Der var jeg i 6 måneder. Etter noen måneder med jobb ble jeg sykmeldt og har siden det vært på midlertidige ordninger hos NAV. Jeg er i perioder storforbruker av helsetjenester. Dette betaler jeg bare ca 2000 kr i året for selv. Medisinene mine er rådyre egentlig, men jeg får alt på blå resept. Nå har jeg vært på arbeidsavklaring i et par måneder der de konkluderte med at jeg ikke kan jobbe. Ergo blir jeg antakelig varig uføretrygdet.

Jeg har merket at det råder en veldig negativ stemning mot uføretrygdede i det siste. Det jeg lurer på er egentlig om hva folk synes. Er det rimelig at det offentlige skal betale alt for meg hele livet? Synes dere velferdsordningene er for generøse? Er det noe på listen over jeg ikke burde fått? Familien min har god økonomi og jeg er gift med en mann som er i full jobb. Burde ytelsene vært behovsprøvet?

P.S. Jeg glemte at studielånet mitt blir slettet hvis jeg får innvilget uføretrygd i listen over.

Anonymous poster hash: 2da7f...f0c

I et samfunn med rådende kapitalisme og sosialdarwinisme ville ikke dette vært en sak. Da ville du ha fått valget mellom å jobbe og klare deg selv, eller gå til grunne/evt. bli tatt vare på av venner og familie uten å belaste uskyldige slik du gjør i dag. Jeg ønsker et slikt samfunn velkommen.

Anonymous poster hash: cf569...17e

[JaVel]

Jeg tror man skal lete LENGE etter de som har 20-25 000 i trygd pr mnd, de fleste ligger nok langt under den summen. En ting jeg ikke forstår, hvis en person sier at han/hun er uføretrygdet så kan man være sikker på at det kommer en haug med sinte innlegg ala "kom deg ut i jobb igjen din latsabb!!-skulle gjerne sett den personen som hadde en god jobb,kollegaer og følte seg nyttig ville byttet med en uføretrygdet-altså å være syk storparten av tiden og samtidig leve på ca 66 prosent av tidligere inntekt( vet ikke helt hvordan de regner ut uføretrygd?) og samtidig bli møtt med en haug av forakt fra uvitende folk. Det er faktisk veldig vanskelig å få uføretrygd i dag, så å ha vondt i viljen ville nok ikke ført til den "ønskede" uføretrygden ;-) .

[AnonymBruker]

Helt ærlig så HATER folk som deg. De provoserer meg så grådig. Jeg har selv slitt med mobbing, selvskading, selvmordsforsøk og depresjon siden barneskolen og lever nå som fattig student. Veldig fattig. Viss det hjelper, så gir jeg opp, jeg skal også bli som deg. Og jeg skal ikke føle meg skyldig når Norge gjør slike ting mulig.

Anonymous poster hash: 9da89...3b3

[Gjest made4u]

I et samfunn med rådende kapitalisme og sosialdarwinisme ville ikke dette vært en sak. Da ville du ha fått valget mellom å jobbe og klare deg selv, eller gå til grunne/evt. bli tatt vare på av venner og familie uten å belaste uskyldige slik du gjør i dag. Jeg ønsker et slikt samfunn velkommen.

Anonymous poster hash: cf569...17e

Og heldigvis har ikke du noen makt så dette blir gjennomført, da hadde vi jo ikke lenger hatt noen vellferdssystem og forskjellene ville vært ufattlig mye større enn de er i dag. Et slikt samfunn ønsker ikke jeg velkommen, det ville være å ta norge langt tilbake i tid til et samfunn vi har beveget oss bort fra...

Du kan ikke fatte konsekvensen av det du selv ønsker for makan til korttenkthet skal man lete lenge etter.