Gutter: Har jeg for mye bagasje?

[AnonymBruker]

Litt inspirert av tråden om jenter kunne valgt mann med barn gjør jeg meg tanken om min bagasje er for mye for menn?

Jeg er en av jentene som inngår i den sorte statistikken. En av jentene som er utsatt for voldtekt i det som omtales som "nære relasjoner". Du ville aldri gjettet det om du møtte meg på byen, da jeg er sprudlende og energifylt. Jeg har god utdannelse og har en jobb som virkelig er med på å gi meg veldig gode muligheter videre. Ingen tror jeg er en del av statistikken. Men det er jeg, og jeg klarer ikke ha et seksuelt forhold uten å forklare situasjonen. Det er der problemet kommer inn. Jeg må si det, for hvis ikke funker det rett og slett ikke.

I vår ble jeg dumpet fordi han, i følge seg selv, ikke klarte å forholde seg til det at jeg var voldtatt. Nå har jeg gått litt i fella om at det er tryggere å la være å bli forelsket enn å bli dumpet av samme årsak på nytt.

Er dette for mye å forholde seg til om dere hadde fått vite det om hun du datet?

Anonymous poster hash: 7561d...76a

[AnonymBruker]

Det er ikke noe problem å forholde seg til noe sånt, hos en normalt oppegående mann, kan jeg tenke meg.

Det er slikt som kan skje dessverre, og naturligvis bør det ikke dysses bort som bagateller, fordi andres behov kanskje vil få en konsekvens av det i det lengre løp.

Men det betyr jo selvsagt mye. Og det forandrer på svært mye. Og det må jo tas hensyn til.

Så for min del, hadde det ikke vært for mye bagasje. Ikke er det din feil heller akkurat.

Anonymous poster hash: 4d9ab...49e

[AnonymBruker]

Jeg ble seksuelt misbrukt grovt fra jeg var 3 år. Jeg har ennå ikke møtt en mann som har hatt problemer med det. Men er ikke mer enn 3 menn som har fått vite det. Jeg klarer fint å ha sex uten å fortelle det og. Men er ganske åpen om det. Jeg har og livet mitt på stell ellers. Noen vil selvfølgelig ha problemer med å takle dette, men de fleste vil nok klare det.

Anonymous poster hash: 390ea...4ba

[AnonymBruker]

Jeg ble seksuelt misbrukt grovt fra jeg var 3 år. Jeg har ennå ikke møtt en mann som har hatt problemer med det. Men er ikke mer enn 3 menn som har fått vite det. Jeg klarer fint å ha sex uten å fortelle det og. Men er ganske åpen om det. Jeg har og livet mitt på stell ellers. Noen vil selvfølgelig ha problemer med å takle dette, men de fleste vil nok klare det. Anonymous poster hash: 390ea...4ba

Jeg klarer ikke å ha sex uten. Ihvertfall ikke noen spesielle stillinger. Da går jeg fra å være energisk til stille og fraværende. Det funker dårlig uten en forklaring viser det seg..

Anonymous poster hash: 7561d...76a

[Gjest .-L-.]

Hvis vi hadde fått god kontakt, jeg hadde blitt glad i deg osv, så hadde jeg nok respektert deg og dine følelser rundt det. Dog, dersom du aldri vil ha sex så kunne det blitt problematisk.

[AnonymBruker]

Mann her, kjenner meg veldig igjen i det du sier. Men historien min er jo mye annerledes.

Som du sier, du kan være svært normal, oppegående og helt normal til tross for å ha en mørk fortid. Jeg er på samme måten, det er ingen som ser på meg at jeg har svært mange dårlige minner bak meg. Men det har jo opp i gjennom årene hindret meg i å gå inn i forhold både en og ti ganger. Nærhet føles svært ukomfortabelt fordi jeg sliter med å være sikker på om motparten klarer å forholde seg til fortiden min på en god måte eller ikke. Jeg har fortalt det noen få ganger, og det har gått fint. Forholdene varte ikke, men det er det uansett ikke sikkert at de hadde gjort uavhengig av fortiden min.

Det viktigste jeg har tatt med meg videre, er at folk klarer å holde det for seg selv i ettertid. Så selv om det er svært ubehagelige ting å snakke om, så har jeg i alle fall erfart at jeg kan stole på dem jeg forteller det til!

Samtidig er jeg under inntrykk av at vi som har en fortid gjerne trives best med andre som har det, for min del hadde det vel nesten vert en lettelse at du hadde noe slikt bak deg. På den måten slipper jeg å være den eneste og begge vil normalt sett kunne være tolerante ovenfor hverandre og vise forståelse.

Anonymous poster hash: 63108...30d

[AnonymBruker]

Mann her, kjenner meg veldig igjen i det du sier. Men historien min er jo mye annerledes.

Som du sier, du kan være svært normal, oppegående og helt normal til tross for å ha en mørk fortid. Jeg er på samme måten, det er ingen som ser på meg at jeg har svært mange dårlige minner bak meg. Men det har jo opp i gjennom årene hindret meg i å gå inn i forhold både en og ti ganger. Nærhet føles svært ukomfortabelt fordi jeg sliter med å være sikker på om motparten klarer å forholde seg til fortiden min på en god måte eller ikke. Jeg har fortalt det noen få ganger, og det har gått fint. Forholdene varte ikke, men det er det uansett ikke sikkert at de hadde gjort uavhengig av fortiden min.

Det viktigste jeg har tatt med meg videre, er at folk klarer å holde det for seg selv i ettertid. Så selv om det er svært ubehagelige ting å snakke om, så har jeg i alle fall erfart at jeg kan stole på dem jeg forteller det til!

Samtidig er jeg under inntrykk av at vi som har en fortid gjerne trives best med andre som har det, for min del hadde det vel nesten vert en lettelse at du hadde noe slikt bak deg. På den måten slipper jeg å være den eneste og begge vil normalt sett kunne være tolerante ovenfor hverandre og vise forståelse.

Anonymous poster hash: 63108...30d

Altså, på én måte så kan jeg forstå hvorfor du føler det sånn, mtp forståelse og hvor tolerante noen blir for diverse, men ønsker du egentlig noe slikt skulle ramme partneren din evt?

Eller helst møte en eller annen som har en lignende historie..?

Det er sant at misery loves company, men det er jo ikke alt man ønsker for andre heller vel?

Det handler vel I BLANT om å ønske vedkommende sitt eget beste?

Anonymous poster hash: 4d9ab...49e

[AnonymBruker]

Hvor lenge var dere sammen? Korte flørter tror jeg stikker oftere pga det enn lange forhold.

Tror man må endre måten man dater på. Ta det rolig, bli godt kjent med hverandre. Så du vet han virkelig liker DEG som den du er. Da er det på tide å fortelle. Da vil en mann som liker deg ikke bry seg om det, og han vil ta hensyn til deg.

Anonymous poster hash: f773b...a01

[AnonymBruker]

Altså, på én måte så kan jeg forstå hvorfor du føler det sånn, mtp forståelse og hvor tolerante noen blir for diverse, men ønsker du egentlig noe slikt skulle ramme partneren din evt?Eller helst møte en eller annen som har en lignende historie..?

Det er sant at misery loves company, men det er jo ikke alt man ønsker for andre heller vel?

Det handler vel I BLANT om å ønske vedkommende sitt eget beste?

Anonymous poster hash: 4d9ab...49e

Det var da en merkelig konklusjon. AB 30d håper jo ikke at damer skal bli voldtatt. Du forstår hva han mener, og det er ingen grunn til å misforstå med vilje på den måten du gjør. Det er en helt naturlig og grei tanke.

Slike overgrep forekommer dessverre, og jeg har på ingen måte problemer med å se for meg at de som har blitt ofre for dem kan føle en slags lettelse over at partneren deres kan forstå dem. Det har ikke en dritt med å ønske noen voldtatt å gjøre.

Jeg hadde forøvrig ikke ansett dette som for mye bagasje, TS. Nå vet jeg jo ikke hvordan det preger deg i hverdagen, det er mulig det har satt preg på deg på en måte som kunne ødelagt for oss (beklager dersom det lyder ille, men du forstår nok), men i seg selv hadde det ikke ødelagt noe som helst. Hadde også utvilsomt vært villig til å strekke meg en hel del for å ta hensyn til eventuelle spesielle vaner eller trekk det måtte ha ført til.

Anonymous poster hash: 575aa...df3

[AnonymBruker]

Hvis vi hadde fått god kontakt, jeg hadde blitt glad i deg osv, så hadde jeg nok respektert deg og dine følelser rundt det. Dog, dersom du aldri vil ha sex så kunne det blitt problematisk.

Det handler ikke om å ikke ha sex. Jeg liker sex. Det handler om at for at jeg skal slappe av må han vite det.. For da vet han også hva jeg ikke er like ivrig på.

Anonymous poster hash: 7561d...76a

[AnonymBruker]

Samtidig er jeg under inntrykk av at vi som har en fortid gjerne trives best med andre som har det, for min del hadde det vel nesten vert en lettelse at du hadde noe slikt bak deg. På den måten slipper jeg å være den eneste og begge vil normalt sett kunne være tolerante ovenfor hverandre og vise forståelse.

Anonymous poster hash: 63108...30d

Jeg er ikke helt på samme side der. Jeg har ikke noe behov for at min kjæreste skal ha gjennomgått et lignende eller tilsvarende traume selv. Virkelig ikke. Han forstår ikke noe mer av min opplevelse av det hele uansett.

Det jeg føler jeg trenger i en mann er en som forstår at livet ikke alltid er en dans på røde roser. Og at det går an å komme så godt som helskinnet gjennom uten veldig gigantiske arr.

Joda. Jeg har arr. Men de er ikke særlig synlige.. Jeg kan fryse til midt på gata i synet av menn i skjorte i en spesiell farge. Du ville ikke merket det før du kjente meg veldig godt. Jeg leser aldri avisartikler om voldtekt. De blar jeg forbi. Jeg hater overraskelsestilsteldninger hvor jeg ikke vet hva som skal skje. Rett og slett fordi en viss grad av kontroll for hva jeg utsetter meg for gjør alt så meget mye bedre. I tillegg er jeg mester på å unngå øyekontakt når personlige spørsmål er på teppet.

Utenom det tipper jeg du aldri ville gjettet det. Ingen på jobb har den fjerneste anelse..

Anonymous poster hash: 7561d...76a

[AnonymBruker]

Jeg er ikke helt på samme side der. Jeg har ikke noe behov for at min kjæreste skal ha gjennomgått et lignende eller tilsvarende traume selv. Virkelig ikke. Han forstår ikke noe mer av min opplevelse av det hele uansett.

Det jeg føler jeg trenger i en mann er en som forstår at livet ikke alltid er en dans på røde roser. Og at det går an å komme så godt som helskinnet gjennom uten veldig gigantiske arr.

Joda. Jeg har arr. Men de er ikke særlig synlige.. Jeg kan fryse til midt på gata i synet av menn i skjorte i en spesiell farge. Du ville ikke merket det før du kjente meg veldig godt. Jeg leser aldri avisartikler om voldtekt. De blar jeg forbi. Jeg hater overraskelsestilsteldninger hvor jeg ikke vet hva som skal skje. Rett og slett fordi en viss grad av kontroll for hva jeg utsetter meg for gjør alt så meget mye bedre. I tillegg er jeg mester på å unngå øyekontakt når personlige spørsmål er på teppet.

Utenom det tipper jeg du aldri ville gjettet det. Ingen på jobb har den fjerneste anelse..

Anonymous poster hash: 7561d...76a

Poenget mitt er vel heller det at jeg blir litt ukomfortabel av å være sammen med de som har null bagasje i det hele tatt. Dersom partneren har bagasje blir det i alle fall for meg litt enklere å være meg selv, siden jeg slipper følelsen av at partneren har hatt et perfekt liv mens mitt har vert turbulent.

Anonymous poster hash: 63108...30d

[AnonymBruker]

Det var da en merkelig konklusjon. AB 30d håper jo ikke at damer skal bli voldtatt. Du forstår hva han mener, og det er ingen grunn til å misforstå med vilje på den måten du gjør. Det er en helt naturlig og grei tanke.

Slike overgrep forekommer dessverre, og jeg har på ingen måte problemer med å se for meg at de som har blitt ofre for dem kan føle en slags lettelse over at partneren deres kan forstå dem. Det har ikke en dritt med å ønske noen voldtatt å gjøre.

Jeg hadde forøvrig ikke ansett dette som for mye bagasje, TS. Nå vet jeg jo ikke hvordan det preger deg i hverdagen, det er mulig det har satt preg på deg på en måte som kunne ødelagt for oss (beklager dersom det lyder ille, men du forstår nok), men i seg selv hadde det ikke ødelagt noe som helst. Hadde også utvilsomt vært villig til å strekke meg en hel del for å ta hensyn til eventuelle spesielle vaner eller trekk det måtte ha ført til.

Anonymous poster hash: 575aa...df3

Hva i alle dager er du snakker om egentlig? Misforstå med vilje, sier du? Har du en tendens til dette selv, både bevisst og ubevisst, samt å pålegge andre tanker om ting og tang eller?

Du må selv tro hva du vil. Å si at det er en grei og 'naturlig' tanke er vel individuelt.

Hvor gammel er du egentlig? Har du erfaring fra voldtektsofre før? Hvordan gikk det evt?

Anonymous poster hash: 4d9ab...49e

[Nettinettet]

Det handler ikke om å ikke ha sex. Jeg liker sex. Det handler om at for at jeg skal slappe av må han vite det.. For da vet han også hva jeg ikke er like ivrig på.

Anonymous poster hash: 7561d...76a

Nå kan jeg virke veldig slem, men hvorfor har du behov for å dra frem dette i nye relasjoner? Alle har ting vi liker og ikke liker, og det må andre ta hensyn til, men du trenger ikke å forklare hvorfor? Du sier at du ikke klarer å slappe av før de vet hva du har vært gjennom. Den forstår jeg rett og slett ikke.

Ja det er forferdelig det du har opplevd, men det er alikevell en hendelse fra fortiden som du kan legge bak deg og gå videre fra uten å måtte ha det hengende over deg som en del av hverdagen.

I vår ble jeg dumpet fordi han, i følge seg selv, ikke klarte å forholde seg til det at jeg var voldtatt. Nå har jeg gått litt i fella om at det er tryggere å la være å bli forelsket enn å bli dumpet av samme årsak på nytt.

Hvor stor del av hverdagen din blir preget av dette du har opplevd? Får du hjelp via psykolog for dette? Fordi jeg frykter, ut i fra det du sier her, at du lar dette påvirke deg i mye større grad enn det burde.

[AnonymBruker]

Poenget mitt er vel heller det at jeg blir litt ukomfortabel av å være sammen med de som har null bagasje i det hele tatt. Dersom partneren har bagasje blir det i alle fall for meg litt enklere å være meg selv, siden jeg slipper følelsen av at partneren har hatt et perfekt liv mens mitt har vert turbulent.

Anonymous poster hash: 63108...30d

Det er forsåvidt forståelig at en kan fort føle seg ukomfortabel av å være sammen med noen som har null bagasje i det hele tatt, men færre folk har vel egentlig det strengt tatt ?

Men folk har ikke nødvendigvis samme historie eller bagasje.

Noens liv har derimot ikke vært perfekt av den grunn heller akkurat.

Anonymous poster hash: 4d9ab...49e

[AnonymBruker]

Har selv hatt en upåklaglig oppvekst, aldri manglet noe. Ikke at jeg vokste opp i en rik familie og fikk alt jeg pekte på, men jeg ble tatt vare på og elsket.

Som 16 åring ble jeg voldtatt av daværende kjæreste, men jeg ville ikke innse at det var overgrep. Nektet å fortelle noen om det.
Sex med andre uten å fortelle om det som hadde skjedd ble bare rart, jeg lå som en potetsekk og ønsket bare det skulle være fort overstått.
Men så fant jeg en mann jeg ble trygg på, jeg fortalte hva som hadde skjedd. Han syns det var vanskelig, men var tålmodig.
Var det noe jeg ikke ønsket sluttet han med en gang. Jeg forsto at han ikke ville meg annet enn godt og dermed løsnet det litt for meg også og vi kunne ha et normalt fungerende sex liv.

Jeg tror bare det handler om å finne en som har litt mellom ørene, som er villig til å bruke den tiden det tar for den andre å bli trygg. Alle har vel noe å stri med, om det er seksuelle overgrep eller andre traumer.
Tror man kommer langt med åpenhet og god kommunikasjon. Ikke at man skal plumpe ut med det på første date, man må jo se an personen også.

Nå er jeg i et forhold hvor også min samboer ble utsatt for seksuelt overgrep, føler ikke det er bedre enn om jeg hadde vært med noen som ikke hadde den bagasjen.
Om man virkelig liker noen, lærer man seg å leve med bagasjen også. Alle har en fortid, noen en mer rotete enn andre, det som teller er jo hvordan en lever her og nå.

Så nei, tror ikke denne bagasjen er vanskelig å håndtere...det gjelder bare å finne noen som er villig til å akseptere og forstå den.

Anonymous poster hash: 54550...50e

[Gjest hogwash]

....

Er dette for mye å forholde seg til om dere hadde fått vite det om hun du datet?

Anonymous poster hash: 7561d...76a

Du virker såpass reflektert og oppegående at jeg tror ikke det hadde blitt noe stort problem. Ville jo vært veldig viktig at du klarer å kommunisere hva som trigger de vonde følelsene hos deg, så man kan styre unna best mulig.

[AnonymBruker]

Nå kan jeg virke veldig slem, men hvorfor har du behov for å dra frem dette i nye relasjoner? Alle har ting vi liker og ikke liker, og det må andre ta hensyn til, men du trenger ikke å forklare hvorfor? Du sier at du ikke klarer å slappe av før de vet hva du har vært gjennom. Den forstår jeg rett og slett ikke.

Ja det er forferdelig det du har opplevd, men det er alikevell en hendelse fra fortiden som du kan legge bak deg og gå videre fra uten å måtte ha det hengende over deg som en del av hverdagen.

Hvor stor del av hverdagen din blir preget av dette du har opplevd? Får du hjelp via psykolog for dette? Fordi jeg frykter, ut i fra det du sier her, at du lar dette påvirke deg i mye større grad enn det burde.

Ja nå er du slem. Og du har åpenbart ingen idé om hvordan det er å forholde seg intimt etter en slik opplevelse. Nå unner jeg ingen den samme opplevelsen, så den skal jeg la passere. Men akkurat her skal du faktisk bare være lykkelig uvitende og holde helt kjeft fordi du aldri vil forstå uansett. Så derfor sier jeg nå takk for at du bare fortsetter å holde kjeft hvis du ikke har noe mer innsikt å komme med.

Ja det preger meg, men ikke mer enn at jeg et fullstendig funksjonelt oppegående vesen som jobber og tjener til livets opphold, koser meg i hverdagen med gode venner og artige opplevelser. Jeg sitter ikke innelåst i et bur og synes synd på meg selv.

Men en ting er ihvertfall sikkert. Å gå inn i et nytt forhold uten å fortelle noe slikt er for meg fullstendig uaktuelt. Det er mange grader av "pregenhet", og om man skal dele livet sitt med en annen fortjener han å vite. Mener jeg. Mulig du kan gå rundt å leve i en illusjon. Det blir faktisk litt det samme som å si at man er redd for å fly fordi en har vært med i en flyulykke..

TS

Anonymous poster hash: 7561d...76a

[AnonymBruker]

Du virker såpass reflektert og oppegående at jeg tror ikke det hadde blitt noe stort problem. Ville jo vært veldig viktig at du klarer å kommunisere hva som trigger de vonde følelsene hos deg, så man kan styre unna best mulig.

Takk! Jeg er veldig klar over hva som trigger. Man lærer seg å leve med både minnene og triggerne. Jeg tror at nøkkelen ligger i forståelse, kjærlighet og respekt. Håper ikke jeg tar feil.

Anonymous poster hash: 7561d...76a

[AnonymBruker]

Har selv hatt en upåklaglig oppvekst, aldri manglet noe. Ikke at jeg vokste opp i en rik familie og fikk alt jeg pekte på, men jeg ble tatt vare på og elsket.

Som 16 åring ble jeg voldtatt av daværende kjæreste, men jeg ville ikke innse at det var overgrep. Nektet å fortelle noen om det.

Sex med andre uten å fortelle om det som hadde skjedd ble bare rart, jeg lå som en potetsekk og ønsket bare det skulle være fort overstått.

Men så fant jeg en mann jeg ble trygg på, jeg fortalte hva som hadde skjedd. Han syns det var vanskelig, men var tålmodig.

Var det noe jeg ikke ønsket sluttet han med en gang. Jeg forsto at han ikke ville meg annet enn godt og dermed løsnet det litt for meg også og vi kunne ha et normalt fungerende sex liv.

Anonymous poster hash: 54550...50e

Det er nesten som å lese om meg selv. Bare at jeg var eldre og det ikke var en kjæreste.

Anonymous poster hash: 7561d...76a