klager på min depresjon

[AnonymBruker]

Jeg er sammen med en mann som har en alvorlig sykdom. Han er friskmeldt , men har hatt kreft to ganger. Jeg tenker mye ,og gruer meg til kontrollene. Han virker totalt upåvirket, jobber og står på som om ingenting har skjedd. Alle skal smile dagen lang er hans motto, han er veldig konfliktsky og umulig å kommunisere med. Han har ingen problemer i livet han, og jeg har fått beskjed om å skjerpe meg, slutte å deppe og han er visst drittlei mitt dårlige humør. Det er han som er årsaken til at vi ikke kan få barn, men han går med på sæddonor .så jeg får slutte å deppe og være glad for det ! (han har flere fra før )

Han kommer inn i livet mitt med flere problem som gjør meg deprimert, også kjefter han da for at jeg er deppa hele tiden.

Syns han er veldig utakknemlig, og lurer på om han verdt å ha depresjon over ?

han kan drite i å ringe meg når han ligger der med dødsangst. (han gjør narr av min angst også )

Anonymous poster hash: 8ea18...a56

[AnonymBruker]

Hvorfor er du sammen med han, sa du?

Anonymous poster hash: 945cb...8f8

[AnonymBruker]

Han kommer inn i livet ditt med problemer? Som kreft og det å ikke ha gode svømmere? Ja, for dette er noe han kan noe for som du har grunn til å være irritert på ham over

Han er utakknemlig for å være i livet tross kreftdiagnosen og for å klare å jobbe? Og da er det bedre å trekke seg helt tilbake da liksom? Nei vet du hva, det høres faktisk ut som en flott mestringsstrategi. Det er klart du er redd og det er klart han ikke liker at du er deppa, men ærlig talt, du høres helt på jordet ut. Bare det at du ønsker han skal være forlatt alene i dødsangst sier jo sitt. Hvis dere ikke klarer å kommunisere i så alvorlige situasjoner, er det kanskje greit med pause eller brudd.

Depresjon er alvorlig, og det er ikke bare å skjerpe seg, men du må jammen skjerpe deg i forhold til måten du forholder deg til og omtaler mannen din på.

Anonymous poster hash: 7c571...0e5

[AnonymBruker]

Det kan ofte være vanskeligere for pårørende å takle kreftsykdommen, og du er langt fra den eneste som får sånne reaksjoner. Anbefaler deg virkelig å ta kontakt med en pårørendeforening, og snakk med legen din - kanskje det finnes noe støtteapparat for pårørende lokalt?

Den som har vært syk vil ofte bare fokusere på å leve livet igjen, naturlig nok. Også kan de pårørende bli sittende igjen med alle bekymringer, dødsangst og depresjon som en ikke får bearbeida. Når partneren har kreft blir jo all fokus på at han, og så kommer ens egne reaksjoner ofte først når partner er blitt frisk.

Igjen - du er ikke alene om å ha det slik nå er det på tide å ha fokus på deg selv litt, og få hjelp til å takle den tøffe tiden dere har vært gjennom

Anonymous poster hash: 49f76...c2e

[Mija]

Er du så glad i mannen din at du vil være sammen med ham selv om han kjefter på deg pga din depresjon? Har du lyst til at forholdet skal fungere, eller har du lyst til å komme deg vekk?

[AnonymBruker]

Han høres konfliktsky og unnvikende ut, det. R kanskje også derfor han benekter og fortrenger sin sykdom? Og så vil han at du skal takle din depresjon på samme måte? Og blir irritert når du ikke klarer det?

Skjønner deg godt, jeg. Kreft er alvorlig, men de som har kreft får ofte veldig mye støtte og forståelse, både av pårørende og helsevesenet, lider man av psykisk sykdom, derimot, er det mye mer stigma rundt det, og man kan ikke være åpen på samme måte - og heller ikke få samme støtte. Ikke alle skjønner heller hvor vondt det faktisk kan være å ha psykisk smerte, man må nesten ha vært der selv eller ha mye kunneskap om det.

Jeg synes du skal anerkjenne at han har kommet seg videre, men ikke godta at han ikke har medlidenhet med deg. I et forhold skal man kunne både gi og få støtte, og man må kunne snakke om det som er vanskelig. Ikke bare feie det under en stol. Jeg håper du søker hjelp for depresjonen, både psykolog og eventuelt medisiner i en periode.

God bedring!

Anonymous poster hash: c89c5...fca

[AnonymBruker]

Han høres konfliktsky og unnvikende ut, det. R kanskje også derfor han benekter og fortrenger sin sykdom? Og så vil han at du skal takle din depresjon på samme måte? Og blir irritert når du ikke klarer det?

Skjønner deg godt, jeg. Kreft er alvorlig, men de som har kreft får ofte veldig mye støtte og forståelse, både av pårørende og helsevesenet, lider man av psykisk sykdom, derimot, er det mye mer stigma rundt det, og man kan ikke være åpen på samme måte - og heller ikke få samme støtte. Ikke alle skjønner heller hvor vondt det faktisk kan være å ha psykisk smerte, man må nesten ha vært der selv eller ha mye kunneskap om det.

Jeg synes du skal anerkjenne at han har kommet seg videre, men ikke godta at han ikke har medlidenhet med deg. I et forhold skal man kunne både gi og få støtte, og man må kunne snakke om det som er vanskelig. Ikke bare feie det under en stol. Jeg håper du søker hjelp for depresjonen, både psykolog og eventuelt medisiner i en periode.

God bedring!Anonymous poster hash: c89c5...fca

Og om du vet at han er årsaken til depresjonen, burde du enten revurdere hele forholdet eller så dere begge begynne å kommunisere. Høres ikke ut som han gjør det i alle fall.

Anonymous poster hash: c89c5...fca

[AnonymBruker]

Ta en prat med han om depresjonen din. Fortell han det du føler. Uansett om han klikker eller kjefter, stå i mot og snakk ut!! Lykke til.

Anonymous poster hash: 90e70...787

[AnonymBruker]

Det kan være belastene for mannen om du legger depresjonen din over på ham. Psykisk sykdom kan være vanskelig å forstå for utenforstående, og han skal ikke fungere som din behandler. Han kan uansett ikke kurere deg. Hvis du ikke allerede er i behandling så bør du begynne med det.

Anonymous poster hash: 600c8...e49

[AnonymBruker]

Kommer til å gjenta meg selv i denne tråden - for vær så snill og ikke hør på alle hobbypsykologene her inne.

Det er veldig vanlig at parforhold får problemer i etterkant av alvorlig sykdom som dette. Dette er kjent blant hjelpeapparatet

Anonymous poster hash: 49f76...c2e

[AnonymBruker]

Det kan være belastene for mannen om du legger depresjonen din over på ham. Psykisk sykdom kan være vanskelig å forstå for utenforstående, og han skal ikke fungere som din behandler. Han kan uansett ikke kurere deg. Hvis du ikke allerede er i behandling så bør du begynne med det. Anonymous poster hash: 600c8...e49

Han er jo ikke akkurat en utenforstående når han er mannen hennes...Man må kunne forvente et minimum av empati, særlig av en som selv har opplevd sykdom. Men er enig i at TS strenger en god og støttende behandler, slik at hun får profesjonell hjelp.

Anonymous poster hash: c89c5...fca

[Gjest cgc]

Forstår deg veldig godt! I slike situasjoner som dere opplever er det helt normalt å ha masse følelser, negative og positive. Dette er helt garantert en overgangsfase og tror nok at kommunikasjon er nøkkelen her. Går ikke det kan det hende at man bare burde ta tiden til hjelp. Håper du får hjelp med dine tanker. Det er ikke alltid din bedre halvdel er den rette å snakke med ang bekymringer Klem på!