depresjon- komme seg ut av det - tankelufting

[AnonymBruker]

jeg har i ca. 1 år slitt med depresjon.

da jeg fikk diagnosen var jeg ganske rask med å sette inn mange tiltak for å bli bedre, jeg er glad for at jeg var såpass handlingsdyktig, noe av det skyldes nok at min depresjon var utløst av en konkret hendelse som jeg kunne knytte det opp mot.

jeg er nå ute a den tunge depresjonen, og opplever at det går lenger å lenger tid mellom tunge perioder. Jeg er nok "frisk".

MEN jeg opplever forsatt å slite med visse tanemønstre, negative tanker, og endel av meg vil ikke lbli helt frisk. Det er akkurat som at det er litt "trygt" å være deprimert. Det høres jo helt rart ut. Men jeg kan noen ganger få en panikkfølelse over å tenke at nå er det meningen at jeg skal være frisk og ha det bra. Fallhøyden blir plutselig veldig stor om jeg først faller. hvis jeg er inne i en liten depresjon og blir veldig ute av meg kan jeg på en måte skylde på noe som er litt større en meg.

Depresjon har aldri vært noen unnskyldning jeg har brukt aktivt, men jeg begynner jo å merke at det ligger et annet press på meg nå når jeg ovenfor meg selv (allremest) og andre ikke kan skylde på depresjon fordi jeg ikke klarer ting eller fordi jeg er lei meg.

opplevde en ganske stor nedtur for noen mnd siden nettopp pga dette og endte med at jeg tok et stort skritt tilbake fordi jeg ikke helt tålte det faktum at jeg følte meg ganske lei meg og ulykkelig til tross for at jeg nå "burde" være frisk, og fordi det var utrygt å ikke kunne skylde på noe når jeg ble lei meg.

jeg er også veldig opptatt av hva andre tenker og synes (det har jeg alltid vært), og merker et press fra familie og venner på å bli frisk. de mener det ikke slik, men det er vel sånn jeg tolker det også. det er mye spm rundt hvordan jeg har det, og hver gang jeg møter noen så bruker jeg mye energi på å se bra ut og virke som jeg har det bra (tildels fordi jeg har det MYE bedre enn for et år siden, og vil at det skal sees. jeg vet at mange har vært fryktelig bekymret). men det er jo en forskjell på å ha det bedre, og det å ha det perfekt. jeg klarer kanskje ikke helt å godta at jeg etter å ha kommet meg ut av en depresjon bare har det helt ok? akkurat som jeg forventer en premie i enden som er at nå skal jeg få være litt lykkelig.

det betyr vel kanskje at jeg forsatt har noe å jobbe med? Noen andre som kjenner seg igjen? noen tips?

Anonymous poster hash: 3a014...9c7

[AnonymBruker]

Har du prøvd oppmerksomhetsmeditasjon? Det har hjulpet meg masse med å bli mer tro mot den jeg er og fornøyd med den jeg er, warts and all, etter at jeg kom ut av depresjonen. Jeg har også lært nye tankemønstre ved hjelp av kognitiv terapi.

Anonymous poster hash: 408a2...8c4

[AnonymBruker]

Det er jo forståelig at det føles litt skummelt å gå fra sykerollen (der man får mer omsorg, og forståelse for hvorfor man ikke presterer på samme måte tidligere) til å bli definert som "frisk".

Spørsmålet blir jo om du er helt frisk (men synes det er en vanskelig overgang fra syk til frisk) eller om du fremdeles sliter (men omgivelsene forventer at du nå er frisk).

Det kan jo være selv eller omgivelsene har en del forventninger til deg. Kanskje de er for høye akkurat nå? Ta ting gradvis i ditt tempo. Det er du som kjenner deg selv best.

Om du har fått psykologhjelp i løpet av depresjonen, så kanskje vedkommende kan hjelpe deg litt i overgangen? Noen får også tilbakevendende depresjoner, men da er de utløst av mer enn en konkret hendelse. Det kan jo være underliggende faktorer (barndom, gener, miljø) til depresjonen, slik at den var latent, men likevel ble utløst av en ekstra belastende hendelse. Eller - det kan ha vært en engangshendelse.

Anonymous poster hash: d4812...34a