La far overta daglig omsorg ved flytting?

[Wolfmoon]

Nå sa vel TS at hun ville beholde huset på hjemstedet, så da vil det være muligheter for samvær der,vil jeg tro.

Jeg må innrømme at jeg synes noen her inne krisemaksimere litt, og at TS selv må kjenne på hva som er best for henne og barnet.

[Gjest Marmot]

Tull. Det er ingenting som tilsier at barna ikke skal ha et sosialt liv på begge steder.

Jeg kjenner et barn som opplever dette som et kjempeproblem, enda hun bare er i småskolealder. Klart kan hun være sosial hos samværsforelderen sin, men hun må likevel høre om alt hun gikk glipp av blant klassevennene sine, og det er de som teller. Det er selvsagt ikke snakk om at hver eneste samværshelg utgår, men når man ser den ene forelderen sin så sjelden som annenhver helg, er man i en ganske sårbar situasjon hva relasjonsbygging til den forelderen angår. Foreldrene planlegger også slik at samværsforelder jobber de helgene barnet ikke er der, og det er ikke bare å få byttet jobbhelg på mulig kort varsel. Skal forelderen jobbe en hel arbeidsdag mens barnet er på samvær, blir samværet også ganske amputert. Jeg synes det er veldig trist at voksne ikke ser hvor store problemer de potensielt skaper for ungene sine ved å velge løsninger som innebærer at en av dem bor langt unna barna.

Dersom det er slik at TS skal beholde huset hun bor i nå, og selv være den som reiser hjem for samvær, er jo hele problemet løst slik jeg ser det, men hvor lenge fungerer en slik løsning?

[AnonymBruker]

Jeg hadde ALDRI flyttet fra barnet mitt pga en mann ! Stakkars datteren din

Anonymous poster hash: b6937...d26

[AnonymBruker]

Kåtskap går foran barna, normaltvis er det mannfolka som gjør det. Bra med likestilling.

Anonymous poster hash: 6fbb6...b05

[Jade]

Mitt synspunkt. Det er vanskelig for meg å synse noe om din situasjon, da jeg ikke kjenner dere.

Jeg selv hadde aldri klart å flytte fra barna mine, da hadde jeg heller kjørt 2 timer for å treffe kjæresten når jeg ønsket det. Barna er kun barn i en kort periode. Plutselig er de voksne! Når jeg nå har fått barn, så kan jeg ikke bare gå fra den forpliktelsen (og gleden) å være med dem når de vokser opp og trenger meg. (Uavhengig om man er mor eller far)

Men når det nå er slik at du skal flytte, så synes jeg det er fint at du gjør det klart for jenta at hun er velkommen til å bo hos deg hvis hun ønsker det. Tenk så forferdelig hvis hun trodde at du ikke ville ha henne boende hos deg.

Men jeg er litt nysgjerrig. Hvor lenge har du og din "nye" mann vært sammen? Og hvorfor kan han ikke flytte på seg?

[AnonymBruker]

Kjenner jeg blir oppgitt over kommentarer i denne tråden, som "at kåtskap går foran barna" og " personlig ville jeg aldri valgt en mann foran barnet mitt".

Det går an å være ti skritt borte fra barnet sitt uten at det gjør vondt i mammahjertet.

Det går an å velge en løsning som er best for barnet, selv om det betyr at barnet beholder sin vennekrets, sin skole og hverdagspappaen sin.

Mitt barn bodde i noen år hos pappaen sin, endel timers kjøring unna. Vi beholdt nærheten og fortrolighet selv om avstanden var stor. Selvfølgelig savnet jeg barnet, men det som var vanskeligst å takle var andre mødres dømmende holdninger og kommentarer. Det var flere som lurte på hva som var galt med meg. Jeg var ikke forberedt på å måtte forsvare meg og vårt valg ovenfor bekjente og fremmede.

Dette barnet er nesten 12 år gammelt, og barn i den alderen skal få lov til å si meningen sin, uten å være nødt til å ta bestemmelsen selv. Å ikke spørre barnet hva det mente, er ganske respektløst mot barnet, syns dere ikke?

Ts har vel ikke heller sagt at dette er en bestemmelse som skal være for alltid. Kanskje barnet vil flytte om et år

Anonymous poster hash: c3915...d0f