Flere dyr og folk kommenterer det. Slitsomt.

[Djungelvrål]

Sorry men det er en skam at du ikke jobber eller tar utdannelse når du kan holde på slik. Har sosial angst selv og det du har, det er latskap.

Du er ute å handler, både til deg selv og dyra.

Du går på turer ute.

Du går på valpekurs og treff.

Du drar på hundeutstilling.

Handler mat, klær og på apoteket.

Du kan ta buss og tog.

Du drar til dyrlegen.

Er egentlig sjokkert over at du får støtte i det hele tatt.

Anonymous poster hash: e13a3...102

Ja du sier noe..

[Alvina]

Det varierer veldig i hvor stor grad en person har sosial angst da. Jeg har selv diagnosen sosial angst, selv om at jeg er kjempe sosial når jeg har muligheten. Det trenger ikke å bare gå på angsten for å møte mennesker, det kan også gå på selve forholdet man har til mennesker.

Jeg syns TS er kjempe flink jeg! Som er ute av huset flere ganger om dagen, får handlet det hun trenger til dyrene, går på kurs og tar buss og går på utstillinger osv. Hun kjenner nok sine egne begrensninger bedre enn vi kjenner de, så jeg syns det er feil av oss å skal mene at hun skal gjøre mer eller bare fordi det er det som hjelper for oss. Jeg mener at det aller viktigste for mennesker er livskvalitet. Hvis TS har det godt med dyrene og de får henne til å få en bedre livskvalitet (altså mindre plager med angsten), ja da syns jeg det er bare kjempe flott for TS, og da skal vi være glade på henne vegne. Enkelt og greit.

Jeg er enig, det virker som mange mener mennesker med mange dyr, foruten bønder, er gale. Selv har jeg enn viss fobi mot kattemennesker. De som har mange katter og /eller avler på katter (gjelder hunder og) har flat nese, flass- problemer, som får øyebetennelse pga den flate nesa og de store øynene. De har jo ikke nese.

Når jeg var ungdom/barn hadde vi hester, par hunder, par katter, par kaniner, rotte, undulat, hamster, og jeg kan love at det ikke ble mye fritid, det tok all tid selv om både min far og søskne støttet og stilte opp og selvsagt var ikke alle disse dyrene mine, og min hund måtte jeg sørge for å mosjonere osv, og også min mamma stilte opp når hun var på besøk.

Men det tok all min fritid, alle dyrene og jeg elsket dem, men har lest dagbøker jeg skrev fra den tiden og jeg var ofte sliten, endelig hadde jeg en halv time for meg selv, og det var sjelden vare.

Det er ting jeg ikke ville husket om jeg ikke skrev dagbøker, og fra jeg var fjorten, men allerede da og til tross for at jeg enda bodde hjemme, og ikke var alene om alle dyrene, var det sjelden fritid, hvis ikke noen ble med på trening etc.

Vil ikke si det er gærnt å ha for mange dyr, en venninne av meg har tre katter, og to hunder og hun sitter i rullestol. Det går bra. Men, likevel - ofte klager familien på det, at det blir bedt om hjelp. Jeg synes familien er dustete, så melder meg ikke inn i denne debatten.

Tror det er normalt at familien klager litt, samme hva. Og at man selv må veie opp hvor mange dyr man skal ha for å ikke havne i fella "ikke ha noe tid til sosialt liv".

[Tabris]

Det jeg reagerer på, TS, er at dyrene kan bli en krykke for deg som gjør at du slipper å ta tak i angsten. Hvis du ser på dyrene som dine venner på en måte som erstatter kontakt med mennesker, så gjør du deg selv en bjørnetjeneste med å bruke all tid på dem.

Det er positivt at du drar på valpekurs og utstillinger, det er jo også en form for sosialisering. Bare pass på at dyreholdet ikke blir en unnskyldning for å gjemme deg bak angsten, og ikke ta tak i den.

[Aurora M.]

Jeg er enig, det virker som mange mener mennesker med mange dyr, foruten bønder, er gale. Selv har jeg enn viss fobi mot kattemennesker. De som har mange katter og /eller avler på katter (gjelder hunder og) har flat nese, flass- problemer, som får øyebetennelse pga den flate nesa og de store øynene. De har jo ikke nese.

Når jeg var ungdom/barn hadde vi hester, par hunder, par katter, par kaniner, rotte, undulat, hamster, og jeg kan love at det ikke ble mye fritid, det tok all tid selv om både min far og søskne støttet og stilte opp og selvsagt var ikke alle disse dyrene mine, og min hund måtte jeg sørge for å mosjonere osv, og også min mamma stilte opp når hun var på besøk.

Men det tok all min fritid, alle dyrene og jeg elsket dem, men har lest dagbøker jeg skrev fra den tiden og jeg var ofte sliten, endelig hadde jeg en halv time for meg selv, og det var sjelden vare.

Det er ting jeg ikke ville husket om jeg ikke skrev dagbøker, og fra jeg var fjorten, men allerede da og til tross for at jeg enda bodde hjemme, og ikke var alene om alle dyrene, var det sjelden fritid, hvis ikke noen ble med på trening etc.

Vil ikke si det er gærnt å ha for mange dyr, en venninne av meg har tre katter, og to hunder og hun sitter i rullestol. Det går bra. Men, likevel - ofte klager familien på det, at det blir bedt om hjelp. Jeg synes familien er dustete, så melder meg ikke inn i denne debatten.

Tror det er normalt at familien klager litt, samme hva. Og at man selv må veie opp hvor mange dyr man skal ha for å ikke havne i fella "ikke ha noe tid til sosialt liv".

Jeg avler ikke, men har jo i perioder hatt mange katter i fosterhjem, men ikke om jeg kjenner meg igjen i den beskrivelsen altså!

[Kiarapus]

Selv har jeg enn viss fobi mot kattemennesker. De som har mange katter og /eller avler på katter (gjelder hunder og) har flat nese, flass- problemer, som får øyebetennelse pga den flate nesa og de store øynene. De har jo ikke nese.

Jeg avler ikke, men har jo i perioder hatt mange katter i fosterhjem, men ikke om jeg kjenner meg igjen i den beskrivelsen altså!

Jeg tror Alvina sikter til de som driver å avler på Persere hos katter og Pug og slike hunderaser. For å si at en Siamseser katt eller en Colli ikke har nese er litt feil da

Det jeg irriterer meg aller mest på er katteoppdrettere som skal avle frem ett ekstremt utrykk for rasen sin. Og det går ikke bare på persere, selv om at det er jo aller verst på persere siden at det faktisk går utover helsen deres. Selv har jeg en huskatt som er halvt Perser. Hans mor er halv perser og far er en bakgård kjekkas. Pusen min ser "heldigvis" mere ut som en britisk korthår. Altså han har store øyne og rundt ansikt og kort nese, men han har iallefall en nese! Men poenget mitt var iallefall at det er ikke bare persere dette skjer med. Går man på katteutstillinger nå så ser man Norske skogkatter med så rette neser at det begynner å se ut som de har nebb. Og Maine Coon som har så kraftige haker at man ikke klarer å legge merke til noe annet med katten en den haken. Og slik er det i de fleste raser. Og det syns jeg er så trist! Og så vitt jeg vet så er det vell slik innen hunderasene også? Mener jeg så noe bilder av det en plass. Jeg syns det er positivt med oppdrett, da har man kontroll på hvor mange katter og hunder som blir født. Men jeg syns det til tider det bli litt ekstremt.

Endret 14. september 2013 av Kiarapus

[Aurora M.]

Jeg tror Alvina sikter til de som driver å avler på Persere hos katter og Pug og slike hunderaser. For å si at en Siamseser katt eller en Colli ikke har nese er litt feil da

Det jeg irriterer meg aller mest på er katteoppdrettere som skal avle frem ett ekstremt utrykk for rasen sin. Og det går ikke bare på persere, selv om at det er jo aller verst på persere siden at det faktisk går utover helsen deres. Selv har jeg en huskatt som er halvt Perser. Hans mor er halv perser og far er en bakgård kjekkas. Pusen min ser "heldigvis" mere ut som en britisk korthår. Altså han har store øyne og rundt ansikt og kort nese, men han har iallefall en nese! Men poenget mitt var iallefall at det er ikke bare persere dette skjer med. Går man på katteutstillinger nå så ser man Norske skogkatter med så rette neser at det begynner å se ut som de har nebb. Og Maine Coon som har så kraftige haker at man ikke klarer å legge merke til noe annet med katten en den haken. Og slik er det i de fleste raser. Og det syns jeg er så trist! Og så vitt jeg vet så er det vell slik innen hunderasene også? Mener jeg så noe bilder av det en plass. Jeg syns det er positivt med oppdrett, da har man kontroll på hvor mange katter og hunder som blir født. Men jeg syns det til tider det bli litt ekstremt.

Ja, jeg forsto vel egentlig hva hun mente, men det var bare det at hun skrev det slik at det kunne leses som at det var de stakkars katteeierne som så slik ut. Og så ble det bare veldig mange morsomme bilder inni hodet mitt!

Ellers er jeg enig med deg i det du skriver.

[Gjest stian86]

Skjønner dette plager deg. Jeg har selv 1 hund, men sliter ikke psykisk. Men kjenner en del med hund som gjør det. Og dette er hunder som er dårlig sosialisert, og får bare tur i nærområde der de bor. Og de har 1 hund. Sier ikke du er sånn, men når man sliter med psykisk prob har man ofte hund fordi man er ensom osv. Det er noen der, men får då hunden et liv som den skal ha?? Nei det gjør den ikke, en hund krever mye. Og endå fler hunder krever mer. Så tviler på du med 2 hunder klarer dette. Og ha hund er ikke bare og kose med de inne og glemme at dette er en hund. De trenger hjernetrim,og ikke minst mosjon og det viktigdte, sosialisere de. Når du no har 2 hunder og 3 kommer så skal du slite. Denne valpen skal taes med til alt som er fremmed, og med 2 andre hunder på slep blir tøft. Og det viktigste de 2 andre hundene du har skal være forbilde for denne valpen. Altså, om du har en hann hund som reagerer på hann hund kan valpen lære dette. Kunne forsatt i ek evighet og fortelle. Du har mere nok med to hunder og ikke minst deg selv. Så skjønner godt foreldrene dine.. beklager for min ærlighet. Sier ikke at mennesker som sliter psykisk ikke skal ha dyr, men har selv erfart at de har mer nok med og gi den ene hunden de har godt nok liv.alt kommer ann på hva rase det er, men likevel. Som sagt jeg har en hund og jobbet sykt mye med han. Om jeg hadde hatt to hunder hadde jeg aldri klart og få en sånn skikkelig hund.og du vil ha 3. Jeg kan myye hund.

Endret 14. september 2013 av stian86

[edderkoppdame]

Her er du ekstremt fordømmende, kverulerende og ser ting kun fra ditt eget perspektiv! Dette er ikke ett en tråd for å sette spørsmålstegn ved TS sin arbeids evne. Helt ærlig så oppleves du som veldig sjalu på TS når du angriper henne på den måten du gjør her.

Kan være enig med deg i at tråden ikke er her for å sette spørsmåltegn ved arbeidsevne eller trygdesystemet, men å trekke sjalusikortet er vel å dra det litt langt...

Endret 16. september 2013 av edderkoppdame

[AnonymBruker]

Jeg kan forstå reaksjonen til de i rundt deg, samtidig som jeg skjønner deg Jeg har selv en ganske alvorlig diagnose som går på det psykiske. For meg er det ren terapi å være i rundt dyr! Har 2 katter og 1 hund, og skulle gjerne hatt flere! MEN!! Jeg vet at hvis jeg tar på meg flere dyr, så greier jeg ikke å gi dem det de trenger, og det er urettferdig ovenfor dyrene.

Hva med å melde deg frivillig til å lufte hunder for dyrebeskyttelsen, kose med og stelle katter/hunder osv?
Evnt meld deg som fostervert, men da må du greie å sende dyrene videre til nye hjem.

Anonymous poster hash: 4a2d5...abd

[Kiarapus]

men da må du greie å sende dyrene videre til nye hjem.

Anonymous poster hash: 4a2d5...abd

Og DET er ikke alltid lett

[AnonymBruker]

Sorry men det er en skam at du ikke jobber eller tar utdannelse når du kan holde på slik. Har sosial angst selv og det du har, det er latskap.

Du er ute å handler, både til deg selv og dyra. -Å handle til dyra og ta vare på dem kan være nok motivasjon til å komme seg på butikken.

Du går på turer ute.

Du går på valpekurs og treff.

Du drar på hundeutstilling. -Her er hun jo sammen med hundene sine! Mange føler tryggehet i å ha med seg hund. I USA bla kan man få innvilget terapi/servicehund pga angst.

Handler mat, klær og på apoteket. -Man trenger vel nye klær i blant? Og her kan TS selv velge når hun vil snu i døra og dra hjem, og hvilke dager hun rett og slett ikke orker å gå på shopping. Medisiner er sikkert også en del av økt livskvalitet.

Du kan ta buss og tog. -Hvis man ikke har bil, så har man lite valg. Det går fint ann å velge busser utifra når det er mest/minst folk.

Du drar til dyrlegen. -Dette MÅ man jo gjøre hvis man skal ha dyr, og det virker som TS er mere motivert til å gjøre ting for dyra sine.

Er egentlig sjokkert over at du får støtte i det hele tatt.

TS burde kanskje forhøre seg om NAV har noe tilbud hvor hun kan være i jobb/behandling som involverer dyr.

Anonymous poster hash: e13a3...102

Anonymous poster hash: 4a2d5...abd

[AnonymBruker]

Og DET er ikke alltid lett

Nei, det er jeg fullstendig klar over Men da er det viktig å tenke på hva som er best for dyrene. Og tenke at hvis man sender dem til nye hjem, så har man plass til å redde flere

Anonymous poster hash: 4a2d5...abd

[AnonymBruker]

Jeg sliter psykisk og har relativt stor selvinnsikt.

Så mange dyr hadde ikke funket i lengden, spesielt ikke om det kommer en knekk.

Anonymous poster hash: 1a859...f91

[Gjest Badebuksa]

Merkelig at mange skal tvile på at TS tar vare på dyrene sine.

NEI, en hund krever ikke så mye av deg at du ikke kan ha tre uten å la det gå kraftig utover dyrevelferden. Beklager, det funker ikke sånn. Det er ikke matematikk. Eier + hund = ok, 3 x hund + eier = dyremishandling.

Nooooooope.

Mennesker er forskjellige, prioriterer forskjellig, har forskjellige energinivåer og forskjellig evne til å planlegge dagen, uken, livet..

Endret 16. september 2013 av Badebuksa

[Raven Emerald]

Merkelig at mange skal tvile på at TS tar vare på dyrene sine.

NEI, en hund krever ikke så mye av deg at du ikke kan ha tre uten å la det gå kraftig utover dyrevelferden. Beklager, det funker ikke sånn. Det er ikke matematikk. Eier + hund = ok, 3 x hund + eier = dyremishandling.

Nooooooope.

Mennesker er forskjellige, prioriterer forskjellig, har forskjellige energinivåer og forskjellig evne til å planlegge dagen, uken, livet..

Jeg for min del reagerer ikke så mye på at hun har flere hunder. Jeg reagerer på at hun har flere hunder, + andre dyr, burdyr, etter det jeg forstår.

Regner da selvsagt med at hun ikke reiser på overnattingsturer. Siden burdyra får så tilmålt tid til kos og nærhet, som det virket som ut fra TS' dagsplan, regner jeg med hun holder seg hjemme når hun ikke gjør ærend, eller går tur med hundene, slik at de også får sitt.

Om hun derimot får familien til å stikke innom mens hun selv drar på utstillinger og treff, kan jeg forstå familien.

Endret 16. september 2013 av Raven Emerald

[AnonymBruker]

-Her er hun jo sammen med hundene sine! Mange føler tryggehet i å ha med seg hund. I USA bla kan man få innvilget terapi/servicehund pga angst.

Kan ta med hund om du deler ut reklame eller går med avisa også, ikke noe problem det.

Anonymous poster hash: e13a3...102

[AnonymBruker]

Kan ta med hund om du deler ut reklame eller går med avisa også, ikke noe problem det.

Anonymous poster hash: e13a3...102

Forutsatt at TS bor slik til at hun kan, bokstavelig talt, gå med avisa.

Det var vel uansett ikke TS sin helsetilstand som var temaet i denne tråden. Hvis TS er frisk nok, og det er mulighet for at hun kan være ute i jobb/tiltak, så er dette noe som må vurderes av NAV og helsepersonell.

Angst kan være varierende fra dag til dag, noe som kan gjøre det vanskelig for vedkommende å være i fast jobb. For alt vi vet kan det være flere underliggende ting her som TS kanskje ikke føler for å dele med oss.

Anonymous poster hash: 4a2d5...abd

[Anglofil]

Jeg må innrømme at jeg blir oppgitt av mennesker som tror at fordi man klarer å gå tur med en hund eller dra på en hundeutstilling så kan man gå ut i jobb.

Jeg er selv i full jobb, men jeg er selv pårørende til noen med sosial angst. Det er ikke slik at det rammer likt. Det er én ting. En annen ting er at det er ENORM forskjell mellom det å være i jobb, hvor man skal gi 100% og det å gå på en hundeutstilling. At man ikke kan se dette er for meg merkelig, og vitner om uvitenhet.

Det handler ikke bare om at man kanskje er i et miljø man føler seg trygg i, det handler også om de forvetninger som er knyttet til miljøet man er i. Er man i en arbeidssituasjon vil det alltid knyttes store forventninger til en som arbeidstaker, enten man vil det eller ikke. Denne forvetningen kan være tung å bære med seg. En annen ting er at sosial angst rammer svært ulikt. Og den kan også ramme den som lider av den sosiale angsten svært plutselig. Det er også noe av det som er vanskelig for den jeg er pårørende til, man vet aldri når angstanfallene kommer - OG de er umulige å forutse. Det er en del av det å leve med angsten.

Så kan man selvfølgelig trene slik at man kan leve med angsten, men det er ikke bare å kaste noen ut i arbeid og tro at "det har de så godt av". Det kan gjøre vondt verre. Jeg ser det selv på den jeg er pårørende til. Personen klarer veldig fint å reise til andre land, stå midt på Times Square og ha det veldig gøy, samtidig kan personen få panikk i et bibliotek og kjenne angsten komme snikende. For denne personens del handler det om at når h*n forsvinner inn i mengden så føler h*n seg "usynlig", noe som hjelper for vedkommende, og føler seg ikke "beglodd". Men i et bibliotek kan h*n føle seg nettopp dette.

Derfor har jeg ingen problemer med å forstå hvorfor man kanskje ikke klarer å dra på kino, men klarer en hundeutstilling, rett og slett fordi de to er to forskjellige ting, som trigger ulike følelser. På en hundeutstilling føler kanskje ts seg trygg, kjenner menneskene og miljøet fra før, det er trygge omgivelser og kan dermed "slippe taket". I en kino kjenner man få eller ingen (gjerne), rent sosialt er man kanskje mer "utsatt".

Det trenger ikke å være logisk for oss, og angsten er heller ikke nødvendigvis logisk. Det er veldig viktig å huske på: angst kan komme plutselig og ramme helt forskjellig. Men trygge rammer gjør det ofte enklere, er min erfaring ihvertfall, for de med sosial angst, da kan de utfolde seg og være seg selv. Det er derfor man kanskje kan gjennomføre et bryllup med sine nærmeste til stede, selv om man ikke klarer å alltid gå på butikken. For rammenene og omstendighetene er HELT vidt forskjellige for den som har den sosiale angsten.

Så må jeg si det at dyr kan være viktig i terapien, MEN det er viktig at dyrene ikke fører til ytterligere isolasjon og trigging av angsten din ts. Det er det jeg bekymrer meg over, for meg virker det jo som at dyre dine tross alt har det godt. Og hvis de har det godt så er du helt sikkert en flink dyreeier, det har jeg ingen forutsetning for å kunne bedømme.

Mvh Yvonne

Endret 16. september 2013 av Yvonne

[xxhmj]

Jeg forstår deg. Jeg elsker dyr og elsker å ha dem i nærheten. Jeg lider av hjerteforstyrrelser og har ikke så mye tid til å gå kjempelange turer med bikkja, men jeg går til ho er fornøyd og jeg like fornøyd til å klare å komme meg så langt ut på tur. Jeg har også sliti litt med foreldrene mine. De sier det at siden jeg sliter sånn og har deltidsjobb, kanskje jeg ikke skal skaffe meg flere dyr og de fraråder meg! Men de kan ikke hindre meg. Jeg kommer til å ha maks 1 hund, men har nå 2 voksne katter og 3 kattunger inne. Reddet dem fra avlivning og om jeg vil det så driter jeg i alle kommentarene. For det er noe jeg vil gjøre og trives med. Men jeg vet foreldrene mine vil meg det beste. Selv om jeg har kjæreste og får masse hjelp der.Så vet jeg nok at foreldrene dine bare vil deg det beste og tenker mest på om kanskje du en dag ikke klarer mer og det blir for mye slit og for mye ting å gjøre. Så du må kvitte deg med dyra. Sånn er i hvert fall foreldrene mine og ikke ta til meg kattunger som bare er noen dager gamle. For plutselig sitter du der med et par kattunger du ikke får gitt bort.

Men det er min mening.

[Kiarapus]

Jeg må innrømme at jeg blir oppgitt av mennesker som tror at fordi man klarer å gå tur med en hund eller dra på en hundeutstilling så kan man gå ut i jobb.........................

Dette her var ett kjempe flott innlegg!