Gå til innhold

Er alenemødre kjæresteemne?


Fremhevede innlegg

Skrevet

Nei, Vil ha min egen familie :)

Anonymous poster hash: b38cb...8a6

  • Liker 1
Videoannonse
Annonse
Skrevet

Jeg har 3 barn og har vært aleine i noen år. Det har aldri vært et problem å få en kjæreste og det er jeg som har trukket meg tilbake. Nå har jeg kjæreste som også har barn, men han er så travel at han knappt har tid til meg. Jeg har ungene 50% av tiden. Jeg føler de fleste menn ønsker en del egentid og med en aleinemor er det stort rom for det om han ønsker det, men det kommer jo helt an på dama. Jeg trives i mitt eget selskap og klarer meg aleine, men synst det er koselig om kjæresten ønsker å delta i livet mitt når ungene er her også. Jeg forventer ikke at han skal komme inn å ta over ansvaret for ungene, men at de får et godt forhold. For meg er en kjæreste en bonus og min mann merker ikke at det er stress å være sammen med meg. Han har nok aldri før vært så bortskjemt:D Ungene er nå i skolealder og jeg har masse oppspart kjærlighet til en kjæreste. Som sagt det kommer helt an på hva slags person man er. Det er synd at mange utelukker aleine mødre/fedre pga negative tanker. Uansett jeg vil heller ikke ha en mann som tenker at ungene mine er noe negativt.

Skrevet

Jeg har 3 barn og har vært aleine i noen år. Det har aldri vært et problem å få en kjæreste og det er jeg som har trukket meg tilbake. Nå har jeg kjæreste som også har barn, men han er så travel at han knappt har tid til meg. Jeg har ungene 50% av tiden. Jeg føler de fleste menn ønsker en del egentid og med en aleinemor er det stort rom for det om han ønsker det, men det kommer jo helt an på dama. Jeg trives i mitt eget selskap og klarer meg aleine, men synst det er koselig om kjæresten ønsker å delta i livet mitt når ungene er her også. Jeg forventer ikke at han skal komme inn å ta over ansvaret for ungene, men at de får et godt forhold. For meg er en kjæreste en bonus og min mann merker ikke at det er stress å være sammen med meg. Han har nok aldri før vært så bortskjemt:D Ungene er nå i skolealder og jeg har masse oppspart kjærlighet til en kjæreste. Som sagt det kommer helt an på hva slags person man er. Det er synd at mange utelukker aleine mødre/fedre pga negative tanker. Uansett jeg vil heller ikke ha en mann som tenker at ungene mine er noe negativt.

Jeg synes du har et reflektert og modent syn på det å være aleneforelder på jakt etter kjæreste.

Vil kommentere det du skriver om at det er synd mange utelukker alenemødre/fedre som kjærester på grunn av negative tanker:

Kanskje det er noen som har negative tanker rundt dette, men jeg tror nok også mange er reflekterte og kjenner seg selv godt nok til å si at det ikke ville fungere. Du må tenke på det at de fleste single uten barn lever et helt annet liv en alenemødre/fedre gjør og fører en helt annen livsstil. Som singel uten barn kan man være spontan til enhver tid, man trenger ikke planlegge noe som helst og man er egentlig fri som fuglen. Det å gå fra en slik livsstil til å ble sammen med en aleneforelder kan være et veldig stort steg. Plutselig er man bundet på en helt annen måte og må planlegge "livet" sitt mye mer på grunn av barna til kjæresten. Dess yngre barna er dess mere bundet blir man. Noen single synes det er helt greit å gi opp denne "friheten" mens andre sliter mere med det og synes det virker veldig skremmende. Jeg tviler ikke på at du og mange aleneforeldre med deg har masse kjærlighet å gi til en kjæreste, men et forhold er ikke bygget på bare kjærlighet. Et forhold innebærer også at hverdagen skal gå opp i opp rent praktisk og to livsstiler skal forenes. Det er ikke alltid så lett, ikke engang uten barn inne i bildet...

Jeg har selv vært sammen med en alenemor og det var til tider utfordrene for oss begge. Det tok slutt etter hvert, men det var ikke hennes barn som var grunnen til bruddet. Noen ganger funker det bare ikke etter hvert... Men, dersom jeg følte alt annet stemte ville jeg ikke nølt med å bli sammen med en alenemor igjen.

Skrevet

Hapa: takk for fint kompliment. Jeg har full forståelse for at enkelte er skeptisk til å date noen med barn fra før om de ikke har egne barn, men det å være bastant på at man aldri skal ha en som har barn fra før er noe jeg reagerer på. Nå tar jeg ikke med de som ikke ønsker seg barn sdlv eller som ikke kan tenke seg å ha barn i livet sitt. Jeg vet om flere som har sagt dette og som er godt voksne. Flere av de endte opp med en som har flere barn. Så man skal aldri si aldri, men folk er forskjellig. Det er ikke alt som går som vi planlegger her i livet har jeg skjønnt og er selv veldig bevisst å leve livet her og nå. Det er ikke hverdagskost å møte noen man klaffer med og jeg tror mangen går glipp av mye fint pga sine egne begrensinger.

  • 3 uker senere...
Skrevet

Det er jeg helt enig i, derfor som jeg skrev : skal kjæresten selv velge den rollen han vil ha i forhold til min sønn. Da er det jo opp til meg og se hvordan jeg føler han gjør det, og om det er riktig/nok for meg. Jeg har og en som jeg treffer nå, som er redd for å bli 3.hjul på lasset. ikke føle seg inkludert nok. Og da tenker jeg at man må se helheten og være åpen og ærlig om forventninger osv.

Det å date en alenemamma/pappa har fordeler og ulemper, risikoer og gevinster, men sånn er det vel med alt :)

Nei, det er ikke opp til deg og hvordan du føler det, det blir bare en spire til konflikt.

En far som er glad i og bryr seg om sitt barn og vil ta del i barnets liv, ønsker alltid det beste for sitt barn og vil gjøre sitt ytterste for barnet.

La det være opp til far og barnet å skape sitt eget forhold, uavhengig av hva du synes kan de få et godt forhold seg imellom. Er alt for mange konflikter der den ene part skal ha meninger om og blander seg inn i enhver ting den andre gjør, selv ubetydelige bagateller. Slikt hindrer samarbeid og skaper konflikt. Dette er gjennsidig og kan skje begge veier.

Om du skal ha et utgangspunkt der du skal vurdere hva du tenker of føler om alt, altså om alt skal skje på dine premisser, j da ødelegger du mer enn å være til hjelp og det er egosentrisk. La nå barn og far få skape sin relasjon uten å ta utgangspunkt i dine forventninger.

Du kan ende med å kritisere far for å være for bortskjemmende av barnet, eller annet du er uenig i. Det er meningsløst, og dessuten driter han i hva du synes dersom du vil detaljstyre premisser, hva han ef opptatt av er barnet og tiden han har sammen med barnet og deres relasjon. Menn distanserer seg fra mødre som skal mene noe om alt, henter heller impulser alle andre steder og helvetet utvikler seg - sett det for mange ganger og har selv barn med ei som skal mene noe om alt.

Om et barn f.eks. er syk så kan en far som har dette hos seg fint selv avgjøre om barnet er friskt nok til å tas mdd ut på tur eller ei, en detaljstyrende mor som over telefon ikke tillater dette og forlanger å få barnet til seg fordi beskjeden i forkant var at barnet ikke skulle ut trenger ingen far. Og vurderingen til far er grei om han tar barnet med ut, men slikt kan far peppres med i all ettertid og det kan nær fremstilles som omsorgssvikt i argumentasjonen. Det blir tåpelig og er direkte ødeleggende...

Så jeg liker ikke den tankegangen din der, glem heller hva du føler og tenker og gi ditt barn og faren pusterom så skal du se at ting går enklere.

Skrevet

Helt utelukket.

(Kanskje jeg kunne gjort et unntak om det var Scarlet).



Anonymous poster hash: 12f8c...e2f

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Opprett en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...