Er alenemødre kjæresteemne?

[AnonymBruker]

Ville DU blitt sammen med en alenemor med 3 unger, dersom kjemien og alt det der stemmer? Eller er 3 unger nok til å skremme enhver mann bort?

Anonymous poster hash: 2217f...003

[AnonymBruker]

Det hadde ikke gått for min del, men nå er jeg jo bare 27 år gammel og ikke akkurat klar for barn. Hadde det vært én unge så kanskje.....

Anonymous poster hash: 7b83d...9f6

[Bad Advice]

Hell yes, kjør på! Det er ingenting som gir så mye glede i livet som barn!

[AnonymBruker]

Overhodet ikke. Ønsker ikke barn eller noen som allerede har barn.

Anonymous poster hash: cfe3f...85e

[Molte]

Jeg hadde 2 barn da jeg var alenemor. Var ingen problem å finne seg en kjæreste Hadde jo flere som var interesert som jeg ikke var interesert i.

Trudde selv da jeg valgte å gå ifra barnefaren at jeg kom til å bli evig singel, for ingen ville vel ha ei med 2 barn, men tok feil der

Så jeg vil tru at det skal ikke være problem med 3 barn heller

[AnonymBruker]

For å være helt ærlig? Vet ikke, men det er noe jeg forsøker å utfordre mine egne holdninger på. Hadde du spurt meg for to år siden hadde svaret ganske sikkert vært nei, men jeg har etterhvert innsett at det er dumt å ikke engang vurdere mange flotte kvinner. Samtidig blir det jo ikke akkurat færre kvinner som har barn med årene heller

Men helt uproblematisk er det nok heller ikke. Jeg går nok langt saktere frem ovenfor en kvinne som har barn enn ei uten. Kommer også litt an på det praktiske, hva slags forhold hun har til faren, hvor mange barn det er snakk om, hvordan de løser det praktiske i hverdagen osv. Tenker også over om hun i det hele tatt har tid og kapasitet til et nytt forhold i en travel hverdag. Jeg forstår jo at barna er hennes viktigste prioritet og det viser jo også at hun har hodet der det bør være (at hun er oppegående). På den annen side vet jeg heller ikke om jeg er klar for et forhold der jeg uansett kommer et stykke ned på prioriteringslista, så for min del veier jeg litt frem og tilbake.

Dette er litt aktuelt for meg i disse tider kjenner jeg. Har truffen en som virker som en veldig flott kvinne gjennom felles venner. Har bare snakket med henne et par ganger, men jeg syntes hun er vakker, praten flyter lett og jeg fikk inntrykk av at vi koste oss i hverandres selskap. Hun har barn og er 7 år eldre og jeg innrømmer at det holder litt igjen. Vil det være verdt det? Er hun interessert og er jeg interessert nok til å ta utfordringene med at hun har barn? For å være helt ærlig vet jeg ikke. Men jeg vet at jeg har en mindre bastant holdning til dette enn før og det er jo i det minste en begynnelse.

Anonymous poster hash: cc7ed...901

[Gjest Gresshoppesang]

Jeg har tre barn og det har ikke vært noe problem å få seg en kjæreste dersom jeg ville ha en.

Har datet menn som ikke har barn, men de har veldig ofte følt at barna kom foran dem, noe de også gjør. Dette har aldri vært tema de gangene jeg har datet menn som selv har barn.

[kristian82]

Ville DU blitt sammen med en alenemor med 3 unger, dersom kjemien og alt det der stemmer? Eller er 3 unger nok til å skremme enhver mann bort?

Anonymous poster hash: 2217f...003

Kommer vel ann på alderen. I dag når jeg er 30ish og uten barn hadde det vært uaktuelt - en jente med 1 unge er greit. Dersom man var 45 og så traff en med 3 voksne unger så hadde det vært noe annet.

[AnonymBruker]

Jeg har tre barn og det har ikke vært noe problem å få seg en kjæreste dersom jeg ville ha en.

Har datet menn som ikke har barn, men de har veldig ofte følt at barna kom foran dem, noe de også gjør. Dette har aldri vært tema de gangene jeg har datet menn som selv har barn.

Ja, det er dette jeg også tenker litt på. Forstår jo at hun måttet prioritere barn i hverdagen, og det hadde jeg faktisk ikke hatt problemer med. Men nok av dem som kommer med beskjeden "du, jeg må prioritere barna en 3-4 måneder fremover, så vi kan nok nesten ikke treffes". Da er det ikke lenger noen vits og ville nok ført til at jeg hadde droppet hele greia.

Anonymous poster hash: cc7ed...901

[Gjest Gresshoppesang]

Ja, det er dette jeg også tenker litt på. Forstår jo at hun måttet prioritere barn i hverdagen, og det hadde jeg faktisk ikke hatt problemer med. Men nok av dem som kommer med beskjeden "du, jeg må prioritere barna en 3-4 måneder fremover, så vi kan nok nesten ikke treffes". Da er det ikke lenger noen vits og ville nok ført til at jeg hadde droppet hele greia.

Anonymous poster hash: cc7ed...901

Tro meg. Dersom hun er interessert, får hun også tid til å treffe deg.

Jeg tenker i alle fall sånn, siden jeg er litt kjip på tiden min; han skal være verdt det. Tenker også at det neppe tar så lang tid å finne ut om jeg vil ha et seriøst forhold til en mann, og da er det naturlig at han får treffe barna også. Da har man plutselig mer tid sammen, dersom det ikke gjør ham noe å omgås barna mine.

(Jeg har ganske store barn, så de er ikke så mye "til stede" uansett.

[AnonymBruker]

Tro meg. Dersom hun er interessert, får hun også tid til å treffe deg.

Jeg tenker i alle fall sånn, siden jeg er litt kjip på tiden min; han skal være verdt det. Tenker også at det neppe tar så lang tid å finne ut om jeg vil ha et seriøst forhold til en mann, og da er det naturlig at han får treffe barna også. Da har man plutselig mer tid sammen, dersom det ikke gjør ham noe å omgås barna mine.

(Jeg har ganske store barn, så de er ikke så mye "til stede" uansett.

Nja, det kan jo variere en del. Ser selvfølgelig at noen alenemødre sikkert bruker det som unnskyldning dersom de egentlig ikke er så interessert, men jeg ser også at en del har ekstremt stramme tidsskjemaer og ikke bruker det som unnskyldning. Noen har hatt krevende jobber i tillegg og jobber mye på kveldstid, nær døgnet rundt. Da er det plutselig ikke plass til så mye romanse i hverdagen og jeg gidder ikke flere måneders opphold på å treffes.

Anonymous poster hash: cc7ed...901

[makkapakka]

vel som alenemor selv, ser jeg det som et ork å finne en mann som har 3 barn på slep.. om det så bare er for helgene..

[AnonymBruker]

vel som alenemor selv, ser jeg det som et ork å finne en mann som har 3 barn på slep.. om det så bare er for helgene..

Mitt inntrykk er at mange alenemødre heller vil ha noen med barn fra før fordi de mener de skjønner situasjonen bedre, selv om det ikke er så viktig for alle.

Anonymous poster hash: cc7ed...901

[makkapakka]

Mitt inntrykk er at mange alenemødre heller vil ha noen med barn fra før fordi de mener de skjønner situasjonen bedre, selv om det ikke er så viktig for alle.

Anonymous poster hash: cc7ed...901

litt enig der, men ikke en hel skokk

[must]

Jeg er alenemor med to barn med to forskjellige menn. Opplever en god del interesse fra menn så om jeg virkelig ville ha kjæreste kunne jeg nok skaffa meg det. Problemet er at han jeg egentlig vil ha ikke er klar for to barn

[Gorgonzola]

Ville DU blitt sammen med en alenemor med 3 unger, dersom kjemien og alt det der stemmer? Eller er 3 unger nok til å skremme enhver mann bort?

Anonymous poster hash: 2217f...003

Om det er nok vet jeg ikke men det hjelper på.....

[AnonymBruker]

Om det er nok vet jeg ikke men det hjelper på.....

Du er en herlig en ;-)

Anonymous poster hash: 2217f...003

[frøkna]

Jeg syns at mennesker med barn fra før ofte finner seg en partner som også har barn fra før, så sånn sett har de eventuelt litt mindre å velge fra, men alt håp er uansett ikke ute!

[Gjest white tiger]

Det er vel naturlig å bli litt skeptisk til en potesiell kjæreste som har barn fra før. Spesielt hvis det er mange og hvis en selv ikke har barn fra før. Hverdagen blir annerledes, prioriteringene blir annerledes, og etter hvert blir man knyttet til barna som man ikke har noen rettigheter til hvis det skulle skjære seg.

Jeg har barn og deler ansvaret med faren 50%, og jeg skjønner godt at menn er litt ekstra skeptiske. Det er bare sunt. Jeg har også opplevd å bli "dumpet" (var ikke sammen) fordi han ikke var klar for det livet jeg lever. Litt kjipt, men that's life. Jeg trøster meg med at det blir enklere jo eldre jeg blir fordi det er mer vanlig å ha bagasje. Jeg er jo et kupp sånn ellers

[Askmeagain89]

Alenemor hadde aldri vært et tema for meg da jeg er hetero og dame. For å svare andre veien: Nei, kunne aldri blitt sammen med en alenefar. Jeg er veldig glad i barn, men vet selv hvor sterkt jeg hatet at far og mor hadde nye partnere etter skilsmissen. Jeg liker fortsatt ikke mine steforeldre. Ville ikke utsatt ungen/ungene til mannen for det. Pluss at det er så mange andre ustabile personer rundt omkring så det å skulle forholde seg til eksdame, eksbesteforeldre osv hadde bare blitt rot. Vil ha egne barn med egen partner som ikke har barn fra før. Blir det slutt så holder jeg meg alene eller evt. har et forhold uten å involvere barna