Innadvendt psykopat

[AnonymBruker]

Har gradvis gjennom de siste årene mer eller mindre innsett at jeg nok aldri kommer til å få noen venner eller noen omgangskrets å snakke om.

Hele livet mitt har jeg vært relativt innadvendt, og selvtilliten sank rett til bunns da jeg på mellomtrinnet og gjennom hele ungdomsskolen var mobbeoffer. Jeg tok aldri igjen, bet det i meg, gråt på do i friminuttene, brukte mye energi på å holde mobbingen skjult for familien min etc.

Da jeg i 20-årene møtte en fyr som var helt oppslukt av meg, endte jeg opp med å gifte meg med han -delvis pga. at jeg syntes synd på ham! Fikk to barn, skilte oss. Ingen venner i tiden vi var gift, og heller ikke nå, et år etter.

Jobber som lærer, og er i sosial setting utenfor klasserommet en beskjeden og høflig person som er pliktoppfyllende men til tross for at jeg gjør mitt og ikke ligger andre til byrde, blir jeg aldri inkludert blant kollegene som en venn -slik jeg ser mange andre blir.

Når andre snakker om elever og deres mulige og umulig problemer, føler jeg en slags apati, jeg bryr meg rett og slett ikke så mye om mennesker. I forhold til elevene ønsker jeg at de skal gjøre det bra faglig og oppføre seg ok, utover det bryr jeg meg ikke. I forhold til kollegene tenker jeg iblant at det er trist der og da når en kollega for tredje gang åpent inviterer 8 av 10 lærere på trinnet til selskap hjemme hos henne, og jeg er en av de som alltid blir utelatt - helt åpent.

I løpet av ekteskapet og i tiden etter har jeg hatt flere seksuelle forhold til ulike menn, fordi jeg likte det og syntes det var spennende. Endelig noen jeg kunne møte og slappe av, nyte, tenke på meg selv.

Kanskje jeg bare er så lei av å ha vært så dum at jeg giftet meg med en mann jeg overhodet ikke elsket fordi jeg syntes synd på ham, slik at jeg nå har gått til den andre ytterkanten og knapt bryr meg om noen?

Tenker iblant på selvmord, men det faktum at jeg er mor stopper meg selvsagt. Da høres det ut som om jeg er et godt, uselvisk menneske, men det er jeg ikke. Vet knapt hva jeg ønsker med dette innlegget, annet enn at noen kanskje har erfart noe lignende, eller hørt om noe tilsvarende, og muligens vet om det er noen vei ut av helvetet?

Faren min døde da jeg var 8, moren min var/er en alkoholiker som noen ganger hvert år fra jeg var 8 drakk seg snydens og truet med å ta livet sitt. Mobbeoffer gjennom nesten hele grunnskolen, giftet meg med en fyr av medlidenhet, to barn jeg egentlig ikke ville ha, jobber som lærer selv om jeg merker at jeg ikke har nok empati til å holde ut i jobben på sikt.....Uff, er livet mitt ødelagt for alltid?

Iblant tenker jeg at jeg om jeg finner en mann jeg kan elske og som kan elske meg, da vil jeg bli reddet fra meg selv og det å være konstant ulykkelig. Men så rykkes jeg ut av dagdrømmene idet jeg igjen må konstatere at jeg er skilt og har to små barn.

Orker knapt å stå opp om morgenene....kle på to små barn, lage matpakker, kjøre til barnehagen, dra på jobben til kolleger som helst ikke vil ha meg der virker det som, ha undervisning som ikke gir meg noe utover at jeg er flink faglig, hente i barnehagen, lage middag, legge barna, kanskje slappe av en time, forberede undervisning til neste dag....sovne altfor sent...våkne, ny dag, samme rutine. Ingen som ringer meg bortsett fra mamma og søsken iblant. Ingen invitasjoner til noe bortsett fra en og annen "obligatorisk" kollegafest a la julebord, sommerfest, bursdager til nieser og nevøer.....Det er alt, hele livet mitt.

Føler meg helt meningsløs, om jeg dør neste uke vil det kun komme familiemedlemmer og slekt til begravelsen, ingen venner, sannsynligvis ingen kolleger.

Ironisk nok er jeg veldig selvsentrert selv om knapt noen bryr seg om meg. Hvorfor er jeg sånn? Jeg vil ikke være sånn, jeg vil være noe mer. :-(

Anonymous poster hash: 79423...23f

[Gjest Gjest]

Hei!

Har du noen å snakke med om hvordan du har det?

Fastlege, psykolog eller andre? Du kan få god hjelp av en psykolog.

Hvorfor kaller du tråden din for Innadvendt psykopat?

Du giftet deg av medlidenhet, forteller du. Det er typisk for menesker som har vokst opp med dysfunksjonalitet (alkoholisme og eller vold eller annen dysfunksjonalitet fra foreldre).

Det å gifte seg av medlidenhet, forveksle kjærlighet med medlidenhet, er et av mønstrene, man kan få ved å vokse opp i et dysfunksjonelt hjem.

Du kan lese om medavhengighet dersom du googler det eller Voksne barn av alkoholikere.

[Gjest Gjest]

Hei!

Har du noen å snakke med om hvordan du har det?

Fastlege, psykolog eller andre? Du kan få god hjelp av en psykolog.

Hvorfor kaller du tråden din for Innadvendt psykopat?

Du giftet deg av medlidenhet, forteller du. Det er typisk for menesker som har vokst opp med dysfunksjonalitet (alkoholisme og eller vold eller annen dysfunksjonalitet fra foreldre).

Det å gifte seg av medlidenhet, forveksle kjærlighet med medlidenhet, er et av mønstrene, man kan få ved å vokse opp i et dysfunksjonelt hjem.

Du kan lese om medavhengighet dersom du googler det eller Voksne barn av alkoholikere.

Man kan få det slik, også uten å ha levd med dysfunksjonalitet i hjemmet når man var barn. Noen får det slik av omfattende mobbing og/eller å være i relasjon med en kjæreste som er voldelig eller alkoholiker el.l.

[AnonymBruker]

Du har nok lært deg å holde følelsene inni deg fra du var liten. Oppsøk psykolog.

Anonymous poster hash: 6eda7...1b5

[Pringle]

Høres ut som Asperger eller kanskje resultatet av å ha vokst opp i et dysfunksjonelt hjem og bli utsatt for mobbing. Be om henvisning til psykolog,

[Gjest pilldorf]

Høres ikke mye ut som Asberger det der.

[Gjest Gjest]

Noen får Kompleks PTSD (CPTSD) av å ha opplevd mishandling eller andre traumer

. http://www.traume.org/Hva%20er%20PTSD.html

Vær også obs på at for noen pasienter er det skadelig å eksponeres for traumene i terapi (retraumatisering).

http://www.psykiatribloggen.no/?p=315

[AnonymBruker]

Høres ut som Asperger eller kanskje resultatet av å ha vokst opp i et dysfunksjonelt hjem og bli utsatt for mobbing. Be om henvisning til psykolog,

Lurer på hvorfor du tror jeg kan ha Asperger?

Og angående tittelen på innlegget: Har lest at mangel på empati er et trekk ved psykopati. Føler at jeg mangler ganske mye empati, at jeg kun passer på de som er i familien min og generelt sett handler utfra egeninteresse og bryr meg mindre om hva som er i andre menneskers interesse.

Anonymous poster hash: 79423...23f

[AnonymBruker]

Noen får Kompleks PTSD (CPTSD) av å ha opplevd mishandling eller andre traumer

. http://www.traume.org/Hva%20er%20PTSD.html

Vær også obs på at for noen pasienter er det skadelig å eksponeres for traumene i terapi (retraumatisering).

http://www.psykiatribloggen.no/?p=315

Takk for interessante linker. Jeg har imidlertid aldri blitt mishandlet eller opplevd spesielle traumatiske ting. Noen vil kanskje kalle det å miste en forelder eller det å bli mobbet for traume....men det er jo noe som skjer med mange og de fleste greier seg helt fint. Men hos meg er det noe viktig som mangler føles det som, veldig trist og frustrerende.

Anonymous poster hash: 79423...23f

[Pringle]

Lurer på hvorfor du tror jeg kan ha Asperger?

Og angående tittelen på innlegget: Har lest at mangel på empati er et trekk ved psykopati. Føler at jeg mangler ganske mye empati, at jeg kun passer på de som er i familien min og generelt sett handler utfra egeninteresse og bryr meg mindre om hva som er i andre menneskers interesse.

Mangel på empati er også et trekk ved Asperger, men det er da ikke i den "folkelige" betydningen - psykopat, kun manglende evne til å intuitivt forstå og sette seg inn i andres følelser og motiver. Man bryr seg om andre likevel og ønsker ikke å skade dem, slik som psykopater gjør.

Du beskriver en innadvendthet og selvsentrerthet, dette er nettopp hva autisme betyr. (Asperger er en form for autisme.) Mennesker med Asperger opplever oftere enn andre å bli mobbet og utestengt. De klarer ofte ikke å henge så godt med i en samtale og kan oppleves som merkelige. Det kan være vanskelig å få venner og kjæreste.

Jeg har Asperger selv og kjenner flere andre som har syndromet.

[Gjest Gjest]

Lurer på hvorfor du tror jeg kan ha Asperger?

Og angående tittelen på innlegget: Har lest at mangel på empati er et trekk ved psykopati. Føler at jeg mangler ganske mye empati, at jeg kun passer på de som er i familien min og generelt sett handler utfra egeninteresse og bryr meg mindre om hva som er i andre menneskers interesse.

Anonymous poster hash: 79423...23f

Det at du bryr deg mindre om andre, kan også være fordi du rett og slett ikke har overskudd til det, pga hvordan du har det.

Jeg håper at du ser bort fra psykopati. En psykopat er ikke et typisk offer for det som du har vært utsatt for, og ikke noe av det som du forteller får meg til å tenke at du er en psykopat.

Det å ha problemer med følelser kan ha mange forskjellige årsaker. Jeg håper at du søker hjelp hos fastlege og psykolog.

[AnonymBruker]

Skaff psykolog. Kjente meg igjen i mye av det du skrev. Tror det er barndommen som følger deg og ikke noe mer.

Anonymous poster hash: 64b94...e0c

[Pringle]

Men altså, ikke heng deg opp i snakket om Asperger - gå til legen din og be om å bli henvist til psykolog. Psykologen vil finne ut hva du trenger av behandling.

[Gjest Gjest]

Takk for interessante linker. Jeg har imidlertid aldri blitt mishandlet eller opplevd spesielle traumatiske ting. Noen vil kanskje kalle det å miste en forelder eller det å bli mobbet for traume....men det er jo noe som skjer med mange og de fleste greier seg helt fint. Men hos meg er det noe viktig som mangler føles det som, veldig trist og frustrerende.

Anonymous poster hash: 79423...23f

Mobbing kan være både fysisk og psykisk mishandling, og kan oppleves traumatiskt. Ting fra oppveksten din og opplevelser senere i livet som du forteller om kan også oppleves traumatiskt.

Vi mennesker har forskjellige måter å takle traumatiske opplevelser på. For noen blir følelsene liksom koblet fra, fordi det er for vondt.

Det er bra at du skriver om dette, og jeg håper at du får hjelp.

[AnonymBruker]

Mangel på empati er også et trekk ved Asperger, men det er da ikke i den "folkelige" betydningen - psykopat, kun manglende evne til å intuitivt forstå og sette seg inn i andres følelser og motiver. Man bryr seg om andre likevel og ønsker ikke å skade dem, slik som psykopater gjør.

Du beskriver en innadvendthet og selvsentrerthet, dette er nettopp hva autisme betyr. (Asperger er en form for autisme.) Mennesker med Asperger opplever oftere enn andre å bli mobbet og utestengt. De klarer ofte ikke å henge så godt med i en samtale og kan oppleves som merkelige. Det kan være vanskelig å få venner og kjæreste.

Jeg har Asperger selv og kjenner flere andre som har syndromet.

Takk, da skjønner jeg litt mer av hva du mente. Jeg ønsker definitivt ikke å skade andre mennesker, så kanskje jeg ikke har så mange psykopatiske trekke likevel. Men bryr meg heller ikke spesielt om andre enn kun de nære familiemedlemmer.

Jeg kjenner meg imidlertid ikke igjen i det å ikke kunne henge godt med i en samtale og å bli opplevd som merkelig. Er over gjennomsnittlig intelligent og blir betraktet som pen og flink, har aldri vært veldig flink til å tilpasse meg, har aldri hatt dårlig oppførsel på skolen eller jobben, skjulte mobbingen så godt jeg kunne. Men har aldri vært flink til å få meg venner. Vet ikke hvorfor, men det har alltid føltes som om jeg ikke klarer det, ikke vet helt hva jeg skal si og gjøre, hvordan man går frem.

F.eks. på jobben hadde jeg i fjor en fantastisk og hyggelig kollega. Ca. på min alder, barn i samme alder. Hadde kjempelyst til å bli venn med henne, barna kunne ha lekt sammen etc. I stedet ble to andre kolleger veldig gode venner med henne. Hun ene inviterte nærmest seg selv og datteren hjem til den nye kollegaen da hennes datter skulle ha 4-årsdag. Den nye kollegaen sa at hun ikke kjente så mange, og at det kanskje ville være litt stusselig med så få i barnebursdagen........inviter meg og .......(datteren) da vel, vi kan komme, det blir gøy.....

Hadde kjempelyst til å følge opp med at ja, jeg og min datter kan også komme. Men turte liksom ikke å si noe, og tenkte at jeg ville være uønsket tredjehjul om jeg hadde kommet.

Likevel savner jeg dette potensielle men nå usannsynlige vennskapet, og slik

er det det med flere jeg tenker at jeg kunne ha blitt venner med om jeg hadde tatt initiativet.

Men samtidig er det jo ingen som tar initativ til å bli venn med meg heller.....føler meg som det evige mobbeoffer....i betydningen den som ingen vil ha, den som blir utestengt.

Klarer ikke å komme meg ut av det tydeligvis, skulle ønske det var mulig.

Anonymous poster hash: 79423...23f

[amonyn]

Du er ikke psykopat. Da hadde du ikke giftet deg av medlidenhet.

Noen sier over her at psykopater vil skade andre mennesker. Det stemmer heller ikke. Noen vil nok det, men langt fra alle.

[AnonymBruker]

Hjelpes.

Anonymous poster hash: e1615...3d7

[AnonymBruker]

Takk, da skjønner jeg litt mer av hva du mente. Jeg ønsker definitivt ikke å skade andre mennesker, så kanskje jeg ikke har så mange psykopatiske trekke likevel. Men bryr meg heller ikke spesielt om andre enn kun de nære familiemedlemmer.

Jeg kjenner meg imidlertid ikke igjen i det å ikke kunne henge godt med i en samtale og å bli opplevd som merkelig. Er over gjennomsnittlig intelligent og blir betraktet som pen og flink, har aldri vært veldig flink til å tilpasse meg, har aldri hatt dårlig oppførsel på skolen eller jobben, skjulte mobbingen så godt jeg kunne. Men har aldri vært flink til å få meg venner. Vet ikke hvorfor, men det har alltid føltes som om jeg ikke klarer det, ikke vet helt hva jeg skal si og gjøre, hvordan man går frem.

F.eks. på jobben hadde jeg i fjor en fantastisk og hyggelig kollega. Ca. på min alder, barn i samme alder. Hadde kjempelyst til å bli venn med henne, barna kunne ha lekt sammen etc. I stedet ble to andre kolleger veldig gode venner med henne. Hun ene inviterte nærmest seg selv og datteren hjem til den nye kollegaen da hennes datter skulle ha 4-årsdag. Den nye kollegaen sa at hun ikke kjente så mange, og at det kanskje ville være litt stusselig med så få i barnebursdagen........inviter meg og .......(datteren) da vel, vi kan komme, det blir gøy.....

Hadde kjempelyst til å følge opp med at ja, jeg og min datter kan også komme. Men turte liksom ikke å si noe, og tenkte at jeg ville være uønsket tredjehjul om jeg hadde kommet.

Likevel savner jeg dette potensielle men nå usannsynlige vennskapet, og slik

er det det med flere jeg tenker at jeg kunne ha blitt venner med om jeg hadde tatt initiativet.

Men samtidig er det jo ingen som tar initativ til å bli venn med meg heller.....føler meg som det evige mobbeoffer....i betydningen den som ingen vil ha, den som blir utestengt.

Klarer ikke å komme meg ut av det tydeligvis, skulle ønske det var mulig.

Anonymous poster hash: 79423...23f

Det er fordi du sitter fast i øyeblikket. Noe du har gjort i en laaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaang tid.

Og du må bryte mønsteret - for å komme deg ut.

Anonymous poster hash: e1615...3d7

[AnonymBruker]

Når det er slik at de på jobben inviterer nesten alle de andre på fest, og utelater deg, da synes jeg det er på tide å skifte arbeidsplass. For man utelater ikke andre sånn åpenlyst.

Begynn på nytt på en ny arbeidsplass. Og du må ikke være så redd for å være klønete sosialt i begynnelsen, for man må trene seg opp til å omgås andre på en naturlig måte. Etter hvert går det mer av seg selv.

Anonymous poster hash: b7758...8a1

[Ulla Ullsokk]

Du blir betraktet som pen og smart, i tillegg til at du er innadvendt. Altså synes det ikke at du trenger venner, hvis du ikke viser åpenhet. Kanskje du virker litt utilnærmelig og det er derfor folk ikke tar initiativ til å bli venn med deg? Jeg synes du skal ta initiativet selv, jeg! Husk at DU er den eneste som kan fikse opp i livet ditt! Men jeg ville også ha skaffet psykolog, for å nøste litt opp i ting.