Jeg er redd

[AnonymBruker]

Jeg er redd for at noen skal følge etter meg fra bussen, redd for å møte blikket til mannen som sitter bak meg idet jeg går ut, kjenner det krymper inni meg når bussen ikke begynner å kjøre før jeg har kommet såpass langt at jeg bades i lyset fra frontlyktene og gjengen med gutter, et par år eldre enn meg kan hende, hoier og ler mens de glor på meg fra der de sitter inne på bussen. Heldigvis skulle de ikke av på samme stopp.

Jeg går midt i veien fordi smugene i tilfelle noen skal vente på meg der inne, selv om jeg vet det bare er paranoia fra min side. Jeg knytter nevene for alle tilfellers skyld, går med så selvsikre skritt jeg bare klarer, retter ryggen, strammer skuldrene og hever hodet, bestemt på å skulle sloss for å forsvare meg - om det skulle bli nødvendig.

Jeg er redd for at ingen skal høre meg hvis jeg skriker, jeg er redd for at ingen skal tro meg om jeg forteller det, jeg er redd for å bli hysterisk og engstelig, jeg er redd for å bli satt på medisiner for å ikke være redd lenger. Jeg er redd fordi jeg vet at det er en irrasjonell frykt, samtidig som angsten er høyst berettiget.

Daglig hører jeg om jenter som blir voldtatt, slått og drept, jenter yngre enn meg selv, voksne kvinner, jenter på min egen alder. Jeg hører om hvordan gjerningsmannen fortsatt er på frifot, jeg hører om hvordan de ble plukket ut mens de gikk tur med hunden, jeg hører om hvordan sak på sak blir henlagt og jeg hører politiet si, atter en gang, at de ikke har nok bevis, at gjerningsmannen var ruset, kan hende psykotisk, og jeg hører at de ikke kan gjøre noe.

Jeg kler meg i joggesko, jeans og genser, tror det er greit, men angrer likevel når en mann gliser sleskt til meg på bybanen. Jeg skvetter når vekterne kommer, jeg blir redd når noen setter seg ved siden av meg, jeg ser på hver jævla mann jeg møter og i tankene mine spør jeg: Ville du gjort meg noe vondt om du fikk sjansen?

Og jeg hater det! Jeg vil ikke være redd! Jeg vil ikke gjennomgå forsvarsteknikker hver gang jeg går i en bakgate med en mann bak meg. Jeg liker menn! Tynne, tjukke, veltrente, dvaske; menn med skjegg, menn som ser ut som om de kommer rett fra frisøren, menn som spiller piano og menn som driver med bryting. Jeg liker mennesker! Jeg liker å bli kjent med folk, prate med dem, bare smile til en fremmed på gaten. Men samtidig er jeg redd, så innmari redd, jeg vil ikke ta sjansen på å smile til noen for deretter å bli møtt av griske øyne som ser nedover kroppen min som om den var et kjøttstykke på utstilling.

Så, voldtektsmenn - gratulerer. Jeg er redd for dere. Jeg er så jævlig redd for dere at det jeg en gang forbant med trygghet og kjærlighet, nå hjemsøker meg i marerittene mine. Jeg er redd, venninnen min er redd, søsteren min på 9 år er redd. Hun er et barn! Hun har ikke en gang utviklet bryster! Hun vet ikke hva voldtekt betyr! Og likevel kommer hun gråtende hjem og forteller at en skummel mann kom og snakket til henne på vei hjem fra skolen.

Gratulerer, jeg er redd. Vi er redde. Men jeg har friheten i sjela og uansett hvor mye angsten tynger meg, kommer jeg ikke til å la meg undertrykke av den. Jeg nekter.

Så er mitt spørsmål til dere som leser: Hva tror dere er grunnen til at voldtekter skjer? De bakenforliggende grunnene - bak kultur, religion og kvinnesyn, bak individet og hatet og sinnet og primitiviteten. Bak disse ordene som egentlig sier alt, men som likevel ikke gir svar nok.

Anonymous poster hash: b7c9d...be5

[AnonymBruker]

Du har nok bare psykiske problemer. Redsel slik du beskriver det er slett ikke normalt. Kontakt lege og få hjelp.

Anonymous poster hash: f625e...1b6

[AnonymBruker]

Jeg har ikke noe godt svar på spørsmålene dine. Men jeg ble voldtatt, og jeg var redd, og er redd enda. Har det ganske likt som deg i grunn. Men jeg har i etterkant av voldtekten lært krav maga. Det hjelper meg litt. (får jeg håpe)

Les om denne hendelsen : http://www.aftonbladet.se/wendela/article10237865.ab

Anonymous poster hash: f6250...971

[AnonymBruker]

Jeg har blitt dratt inn i et smug blant containere, og voldtatt. Jeg satt å gråt lenge etterpå, og visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg.

Den dag i dag er jeg fortsatt redd. For alt man hører i media. Noen dager orker jeg ikke lese nyheter, og unngår det i alle former, for jeg er redd hva nytt som er skjedd.

Jeg har pepperspray som jeg har åpen i lomma (klar til å sprayes) hvis jeg absolutt er nødt å gå alene (dag som natt), og føler meg litt mer selvsikker med den.

Ellers har jeg nøkkelen klar med spissen mellom fingrene, så jeg kan stikke med dersom noe skulle skje.

Et godt råd ellers, er å snakke i telefonen. Snakk høylytt og fortell tydelig hvor du er.

Jeg blir av og til så ramma av angst, at jeg ringer noen bare fra bilen og inn til blokka bare for å fortelle hvor jeg er.

Jeg har slitt med depresjon og selvmordstanker og planer, og er derfor også redd for at HVIS jeg skulle blitt bortført og/eller funnet drept, er jeg redd for at de tror jeg har gjort det selv, og mannen får gå fritt...

Det burde ikke vært sånn..

Anonymous poster hash: e1e3c...18c