Orker snart ikke mer av livet

[AnonymBruker]

Heihei!

Tenkte å få ut hvordan jeg har det for tiden, og har hatt det så og si hele livet mitt i mine 18 (snart 19) år, og håper på oppmuntrende svar som kansje kan hjelpe meg å skaffe hjelp, da jeg snart ikke orker mer. Det blir ett langt innlegg, men jeg må bare få ut alt sammen, så håper virkelig noen snille mennesker kan ta seg tiden til å prøve å hjelpe..

Har vært innblandet i BV siden jeg var 4 år ca, og jeg kuttet da BV ut etter jeg blei 18. Ble plassert i fosterfamilie, ganske grei familie som jeg såklart er evig glad i, da min mamma er eksnarkoman, og pappa har jeg snakket med 2-3 ganger, og han har jeg heller ikke kontakt med.

Siden jeg var 6-7 år har jeg hatt sosial angst. Den har jo ikke vært værre en at jeg fint klarte å leve med angsten, før det siste året. Jeg har bodd på institusjon rundt 3 år, og da gikk det stortsett greit. Var ute med venner nesten hver dag, hadde overaskende god selvtillit og klarte meg stortsett greit. Jeg fikk kjenskap til rusmidler, begynte å røyke, drikke og ruse meg i en alder av 14, fikk problemer med politiet, og gikk fra og bare være ett barn med psykiske problemer, til det jeg ville kalt ett problembarn.

Jeg bodde hvertfall der 3 år, da jeg endelig fikk flytte hjem igjen. Jeg dro hjem på ferie fra institusjonen, og skulle være hjemme i 2 uker ca, og jeg begynte å bli fysisk dårlig. Var kvalm hver dag, forferdelig redd og gruet meg så alt for mye til å reise til institusjonen igjen, at jeg gråt hver dag, var dårlig, hadde angst, var rett og slett livredd. Jeg fikk fortalt noen som kunne hjelpe meg og ta det videre at jeg virkelig ikke klarte å bo på institusjonen mere, saksbehandler fikk høre det og jeg fikk flytte hjem.

Jeg ble jo kjempeglad, følte stor lettelse og tenkte at jeg endelig var fri fra barnevernet og det som var,

..men med tiden ble det værre. Mye værre. Ett øyeblikk oppi det hele trudde jeg faktisk jeg begynte å bli gal, da jeg opplevde ting jeg ikke kunne forklare. Måtte sove i stuen på sofaen pga jeg var for redd til å være på soverommet. Tven måtte være på, jeg måtte alltid snakke med noen (som selvfølgelig ikke var mulig hele tiden), og tiden mellom klokken 6 til 16 på dagen var ett helvete uten like siden jeg var alene hjemme da. Jeg gikk rundt og var konstant redd, redd for ingenting. Følte at folk var ute etter å ta meg, blei ordenltig redd for hver en lyd jeg hørte og var helt ødelagt på den tiden, det sleit meg veldig mye ut, da jeg var redd hele tiden, uansett

Etter hvert blei ting bedre, kjempet meg igjennom ett par måneder med konstant frykt, og trodde ting ble enklere, for en liten stund bare. Fikk så angst for noe konkret, og det var noe jeg heller ikke kunne flykte fra. Vil ikke fortelle hva jeg hadde angst for, da jeg er redd jeg skal bli gjenkjent,(med tanke på at historien er lett gjenkjennelig) men det var noe jeg bare kunne flykte delvis fra, men det kom alltid noe som trigget angsten min, som jeg ikke kunne styre meg selv unna fra. Da var jeg også konstant redd, men ikke på samme måte som før. Det var på en måte bedre, men på en annen måte værre, vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det, men. Jeg sleit meg hvertfall igjennom ett halvt år eller noe med sterk angst for det jeg var redd for, var ikke så veldig deprimert som jeg kan huske, men jeg husker at jeg hadde ekstremt mye sinne inni meg, og det gjorde meg veldig mye mer sliten, og sleit meg ut enda mer en jeg allerede var. Gråt veldig ofte, men gikk ikke rundt konstant og følte meg nedstemt, det kom og gikk litt innimellom, men ellers følte jeg meg "glad" og kunne ha det veldig gøy til tross for angsten min. Men sinnet mitt gjorde meg i allefall veldig sliten, og etter hvert raserianfall ente jeg alltid opp i gråt, fikk suicidale tanker, følte meg helt jævlig, før det gikk over og jeg fort følte meg bedre igjen. Slik foregikk det i rundt ett halvt år ca.

Nå har jeg hatt 4-5 mnd der jeg er fri for den angsten jeg ikke kunne flykte fra, og det skremmer meg ikke så mye at det plager meg lenger, og det lille som er igjen er noe jeg kan flykte fra, så det går greit.

Men nå har den sosiale angsten vokst seg stor og sterkere enn noen gang, og nå KONTROLLERER den livet mitt 110%. Jeg tørr ikke gå på butikken, og har faktisk bare vært på butikken 1 gang på rundt 2-3 mnd. Jeg kan gå flere uker uten å gå ut av huset, jeg kler ikke på meg når jeg står opp, har dårlig personlig hygiene (skifter klær, men dusjer ikke så ofte som jeg burde) da jeg rett og slett ikke orker og gjøre det. Hva er vitsen, er jo bare inne uansett, ikke sant. Jeg har også forferdelig lave tanker om meg selv, og selvbildet og selvtilliten min er så dårlig at jeg tørr ikke engang treffe resten av fosterfamilien min engang som jeg ikke har sett på rundt 1 år. Jeg tør heller ikke møte den biologiske moren min, da jeg er redd hun vil synes jeg er stygg og fæl, og jeg er redd for å bli avvist, selvom vi har daglig kontakt igjennom telefon, noe vi har hatt de siste årene. Jeg drar mindre og mindre på besøk til min beste veninne, da jeg ikke har lyst å dra lenger. Jeg er redd jeg snart ikke vil tørre å dra til henne heller, pga jeg har det så kjipt med meg selv for tiden, og jeg er redd hun kansje vil slutte å være venn med meg på grunnlag av at jeg selv synes jeg ser fæl ut, noe jeg vet hun aldri ville gjort, men jeg kjenner frykten er der. Klarer heller ikke slappe av når jeg er der, og tenker oftest bare på at jeg snart blir hentet å kan dra hjem til trygge hjemmet mitt.

Jeg har lenge tenkt på å komme meg til lege for å bli henvist til psykolog eller noe, men jeg har legeskrekk, er redd psykologen skal ta opp svært ubehagelige temaer, og jeg skammer meg så over meg selv og hvordan jeg ser ut. Jeg vet jeg egentlig ikke er det jeg ville kalt direkte stygg, men jeg klarer bare ikke se det lenger, og jeg skammer meg rett og slett. Jeg ser virkelig ikke lys i enden av tunellen, og jeg er så fryktelig fryktelig redd, og vet ikke hva jeg skal gjøre lenger. Det er så slitsomt, og jeg synes bare livet mitt passerer sakte men sikkert forbi, og lurer på om det noen ganger kommer til å bli bra igjen. Jeg har opplevd mobbing og veldig mye dritt, men har alltid klart å holde meg oppe. Men nå, etter 15 år med psykiske problemer virker det som kroppen både fysisk og psykisk virkelig sier at nokk er nokk, jeg er så langt nede nå, og jeg trenger hjelp, men jeg vet ikke hvordan jeg skal få mot til å ta turen til legen å få hjelpen jeg så virkelig trenger nå.

Jeg håper virkelig noen kan ta seg tiden til å lese å prøve å hjelpe meg, for nå vet jeg virkelig ikke hva jeg skal gjøre

Jente, 18

Anonymous poster hash: b0f46...323

[AnonymBruker]

Kjære du--- så trist å lese dette! Du har virkelig hatt en tung bør på dine skuldre i ditt korte liv, dessverre er det slik at noen ser ut til å få mer enn andre. Jeg pleier å tenke at det betyr at de med tiden vil få sin belønning og oppleve stor glede..

Det er ikke rart at det du har opplevd har vært mye for psyken din. Ustabile hjemmeforhold, flyttet til institusjoner og fosterhjem, stiftet bekjentskap med rus, under barnevernets oppsikt fra tidlig barndom-- Jeg tenker at den angsten du har slitt med antakelig bunner i din egen skrekk for å bli forlatt av dine nærmeste, å ikke bli elsket, ikke bli godtatt, og ikke minst tror jeg det har festet seg en usikkerhet eller angst ift det at din bostedssituasjon har vært så ustabil. Det er et stort press for et barn å måtte leve med en usikkerhet ift bare det hvor man skal bo! Jeg antar at din mot kanskje ikke var den som ga deg mest omsorg og trygghet da du var veldig liten, siden hun var narkoman. Mye i oss formes i tidlige barneår, og jeg tenker at mye av den angsten som for deg til tider var uforståelig kan bunne i dårlig tilknytning eller redsel fra disse årene. Selv om du kanskje ikke husker alt som skjedde kan det ha satt seg i deg likevel..

Du skriver at du bare går hjemme hele dagen, har du sluttet skole? Ingen jobb? er du trygdet? Jeg tenker at det viktigste for deg vil være å få deg noe å gjøre i det daglige, noe som gir deg glede, noe du virkelig synes er moro!! Det vil gi mening ti hverdagen din og skape glede. MEN- jeg tror ikke du kommer dit øyeblikkelig og på egen hånd. Du har så mye som må snakkes om og lindres først, og du trenger så absolutt hjelp i form av noen å snakke med. Jeg tror det jeg ville ha tenkt er riktig nå er å ta deg en dusj, ta på rene klær og stelle deg. så oppsøker du din beste venninne. Hvis du ikke orker gå ut kan du be henne komme til deg. Så ville jeg fortalt henne hvordan du føler for tiden, er det vanskelig å sette ord på muntlig kan du vise henne innlegget ditt her og si at du veldig trenger hennes støtte til hjelp. Så ville jeg sagt at du håper hun kan bli med deg/følge deg til legen (kanskje også fikse time for deg), og be om henvising til psykolog. Det er det mest riktige for deg nå, det ser jeg veldig tydelig! Du trenger ike være redd for hva psykologen vil si eller tenke, eller om hun eller han vil ta opp ubehagelige ting. Det vil sikkert skje og det er derfor de har det yrket de har- de skal hjelpe mennesker å takle det som er vanskelig. Og det kan bare skje hvis man får det UT- snakker seg gjennom det som er vanskelig og får ut de følelsene du sliter med. Kanskje kan psykologen også forklare dge litt om mekanismene bak hvorfor du føler slik du gjør, og det kan hjelpe deg mye, faktisk! det gjør ting forståelig, og da kan du få det under kontroll!!!

Å bare gå hjemme og være redd vil ikke gagne deg på noen måte, angsten vil bare forsterkes. spesielt når du ikke får regulert disse tankene opp mot noen utenforstående. Å gå hjemme alene er nesten oppskriften for å bli innadvendt, introvert og engstelig!! Selv helt vanlige kvinner uten problemer kan oppleve det om man f.eks går hjemme i fødselsperm (snakker av erfaring). Det eneste som hjelper er å snakke og få kontakt med omverdenen....

Du sier at ting virker så tungt nå, men husk bare en ting: "Natten er aldri så mørk som i timen før soloppgang...." Du kan få akkurat et så godt liv som du selv drømmer om, du må bare ta tak i det og snu det til det du selv ønsker!!! Og det er hjelp å få, mange mennesker står klare til å hjelpe deg- du må bare åpne hånden og ta imot. Ta det første skrittet selv, be om hjelp. Og få hjelp fra din venninne. SOm du sier så vet du jo at hun ikke vil avvise eller svikte deg. Og du vet egentlig også at du ikke er hverken stygg eller håpløs, alt det skriver seg fra depressive tanker som du må få kontroll på...

Jeg synes du skriver bra, du kan formulere deg, sette ord på ting! Det er kjempeflott. Og om du synes det er vanskelig å snakke med legen burde du kanskje formulere et skrifltig brev over hvordan du har det og hva du ønsker. Fortell akkurat det du skriver her (evt bruk innlegget her), og hvis du føler at du nesten ikke orker er, så si det også. Legen vil da henvise deg så fort som mulig til noen du kan få hjelp fra. og bruk venninnen din i denne perioden, jeg er sikker på at hun vil være glad for å hjelpe deg.

god klem

Anonymous poster hash: aba58...aee

[AnonymBruker]

Hei TS!

Du skriver veldig godt. Jeg skjønner at du har hatt et liv som frem til nå har bestått av mye traumer, uforsigbarhet og ustabilitet. Da er det ikke rart at man etter hvert føler at "nok er nok". Men dette er ikke en håpløs situasjon, dette er det mulighet til å få hjelp med. Og det er viktig at du tar imot den hjelpen som er tilgjengelig. Måten du skriver på og ordlegger deg på - og du er bare 18 år - sier meg at du har potensiale til å få god nytte av hjelpen, fordi du virker reflektert og moden for alderen.

Hovedfokuset ditt nå bør være å komme i kontakt med helsevesenet, og det gjøres på enklest måte gjennom fastlegen din. Hvis du synes det er vanskelig å ordne dette på egen hånd, kan andre med din tillatelse kontakte legen din og bestille time til deg, og også være med deg på den første timen. Husk at leger og psykologer er der for å hjelpe, og det eneste du trenger å prestere, er å møte opp på timene. Psykologen kan heller ikke tvinge deg til å snakke om ting du ikke ønsker å ta opp. Men kanskje vil du, etter at du har blitt bedre kjent med psykologen, ønsker å ta opp også de aller vondeste tingene.

Dette med å dusje, skifte klær og å kle på seg etter man har stått opp, er noe du bør gjøre for din egen del. Jeg vet med meg selv at jeg føler meg mye bedre når jeg gjør det, enn hvis jeg blir gående i pysjen hele dagen, hvis jeg bare skal være inne. Jeg tror bare en så enkel ting som å dusje kan gjøre at du får det litt bedre med deg selv en liten stund hver dag. Prøv å legge en plan hver dag som er overkommelig - om det eneste som står på den planen er å dusje, så er det bra så lenge du gjennomfører det.

Du fortjener å få hjelp nå. Ta kontakt med venninnen din eller en du stoler på, og si at du trenger hjelp. Invitér henne hjem til deg. Er det vanskelig å ringe og si det, kan du skrive det i en tekstmelding.

Gjør det i dag!

Anonymous poster hash: 7bda4...f85

[AnonymBruker]

Kjære du--- så trist å lese dette! Du har virkelig hatt en tung bør på dine skuldre i ditt korte liv, dessverre er det slik at noen ser ut til å få mer enn andre. Jeg pleier å tenke at det betyr at de med tiden vil få sin belønning og oppleve stor glede..

Det er ikke rart at det du har opplevd har vært mye for psyken din. Ustabile hjemmeforhold, flyttet til institusjoner og fosterhjem, stiftet bekjentskap med rus, under barnevernets oppsikt fra tidlig barndom-- Jeg tenker at den angsten du har slitt med antakelig bunner i din egen skrekk for å bli forlatt av dine nærmeste, å ikke bli elsket, ikke bli godtatt, og ikke minst tror jeg det har festet seg en usikkerhet eller angst ift det at din bostedssituasjon har vært så ustabil. Det er et stort press for et barn å måtte leve med en usikkerhet ift bare det hvor man skal bo! Jeg antar at din mot kanskje ikke var den som ga deg mest omsorg og trygghet da du var veldig liten, siden hun var narkoman. Mye i oss formes i tidlige barneår, og jeg tenker at mye av den angsten som for deg til tider var uforståelig kan bunne i dårlig tilknytning eller redsel fra disse årene. Selv om du kanskje ikke husker alt som skjedde kan det ha satt seg i deg likevel..

Du skriver at du bare går hjemme hele dagen, har du sluttet skole? Ingen jobb? er du trygdet? Jeg tenker at det viktigste for deg vil være å få deg noe å gjøre i det daglige, noe som gir deg glede, noe du virkelig synes er moro!! Det vil gi mening ti hverdagen din og skape glede. MEN- jeg tror ikke du kommer dit øyeblikkelig og på egen hånd. Du har så mye som må snakkes om og lindres først, og du trenger så absolutt hjelp i form av noen å snakke med. Jeg tror det jeg ville ha tenkt er riktig nå er å ta deg en dusj, ta på rene klær og stelle deg. så oppsøker du din beste venninne. Hvis du ikke orker gå ut kan du be henne komme til deg. Så ville jeg fortalt henne hvordan du føler for tiden, er det vanskelig å sette ord på muntlig kan du vise henne innlegget ditt her og si at du veldig trenger hennes støtte til hjelp. Så ville jeg sagt at du håper hun kan bli med deg/følge deg til legen (kanskje også fikse time for deg), og be om henvising til psykolog. Det er det mest riktige for deg nå, det ser jeg veldig tydelig! Du trenger ike være redd for hva psykologen vil si eller tenke, eller om hun eller han vil ta opp ubehagelige ting. Det vil sikkert skje og det er derfor de har det yrket de har- de skal hjelpe mennesker å takle det som er vanskelig. Og det kan bare skje hvis man får det UT- snakker seg gjennom det som er vanskelig og får ut de følelsene du sliter med. Kanskje kan psykologen også forklare dge litt om mekanismene bak hvorfor du føler slik du gjør, og det kan hjelpe deg mye, faktisk! det gjør ting forståelig, og da kan du få det under kontroll!!!

Å bare gå hjemme og være redd vil ikke gagne deg på noen måte, angsten vil bare forsterkes. spesielt når du ikke får regulert disse tankene opp mot noen utenforstående. Å gå hjemme alene er nesten oppskriften for å bli innadvendt, introvert og engstelig!! Selv helt vanlige kvinner uten problemer kan oppleve det om man f.eks går hjemme i fødselsperm (snakker av erfaring). Det eneste som hjelper er å snakke og få kontakt med omverdenen....

Du sier at ting virker så tungt nå, men husk bare en ting: "Natten er aldri så mørk som i timen før soloppgang...." Du kan få akkurat et så godt liv som du selv drømmer om, du må bare ta tak i det og snu det til det du selv ønsker!!! Og det er hjelp å få, mange mennesker står klare til å hjelpe deg- du må bare åpne hånden og ta imot. Ta det første skrittet selv, be om hjelp. Og få hjelp fra din venninne. SOm du sier så vet du jo at hun ikke vil avvise eller svikte deg. Og du vet egentlig også at du ikke er hverken stygg eller håpløs, alt det skriver seg fra depressive tanker som du må få kontroll på...

Jeg synes du skriver bra, du kan formulere deg, sette ord på ting! Det er kjempeflott. Og om du synes det er vanskelig å snakke med legen burde du kanskje formulere et skrifltig brev over hvordan du har det og hva du ønsker. Fortell akkurat det du skriver her (evt bruk innlegget her), og hvis du føler at du nesten ikke orker er, så si det også. Legen vil da henvise deg så fort som mulig til noen du kan få hjelp fra. og bruk venninnen din i denne perioden, jeg er sikker på at hun vil være glad for å hjelpe deg.

god klem

Anonymous poster hash: aba58...aee

Først av alt, tusen hjertelig takk for at du tok deg tiden til å svare! Det betyr veldig mye, og jeg føler meg mindre alene om det! Virkelig, takk!!!

Ligger nokk mye igjen fra hvordan jeg har hatt det som liten ja, og jeg husker ikke så mye, men jeg tror det ligger MYE i underbevistheten min, som jeg ikke kan huske eller noe som trenger å komme ut. Jeg har fått vite ting som hvistnokk skal ha skjedd meg, men som jeg ikke kan fortelle om er sant eller ikke, da jeg ikke husker. Jeg vil ikke huske det, samtidig som jeg vil. Tror du skjønner hva jeg mener, men "symptomer" tyder på at det har skjedd. Jeg er veldig redd for å begynne å huske ting også. Det er sant som du sier. Omsorgssvikt, tilknytningsproblemer, ustabil bostituasjon (flyttet veldig mye fra jeg var liten av) osv osv. Mye og jobbe med, med andre ord.

Jeg har ikke gått på ordneltig skole siden 9ende klasse, og da gikk jeg to dager før jeg droppet ut. Har prøvd å jobbe, men sluttet før jeg hadde begynt ordentlig. Nå er det ikke snakk om at jeg klarer å jobbe, eller gå på skole. Er ikke trygdet, men redd jeg kommer til å bli det. Det er heller ikke latskap som mange tror. Jeg ønsker så sterkt å gå på skole, jobbe, ha ett sosialt liv osv, men angsten setter som sakt en stopper for alt.

Veldig klar over at å gå hjemme er oppskriften på alt sammen, og jeg sier til meg selv hele tiden at jeg skal begynne å gå turer, komme meg ut av huset da jeg vet jeg vil føle meg bedre av det, men jeg utsetter det alltid, og så er jeg inne i den onde sirkelen. Det å få hjelp fra veninnen min var bra at du skrev. Har allerede spurt om hun kan være med meg til lege fordi jeg må få hjelp.

Tusen takk igjen for at du tok deg tiden:)

Anonymous poster hash: b0f46...323

[AnonymBruker]

Hei TS!

Du skriver veldig godt. Jeg skjønner at du har hatt et liv som frem til nå har bestått av mye traumer, uforsigbarhet og ustabilitet. Da er det ikke rart at man etter hvert føler at "nok er nok". Men dette er ikke en håpløs situasjon, dette er det mulighet til å få hjelp med. Og det er viktig at du tar imot den hjelpen som er tilgjengelig. Måten du skriver på og ordlegger deg på - og du er bare 18 år - sier meg at du har potensiale til å få god nytte av hjelpen, fordi du virker reflektert og moden for alderen.

Hovedfokuset ditt nå bør være å komme i kontakt med helsevesenet, og det gjøres på enklest måte gjennom fastlegen din. Hvis du synes det er vanskelig å ordne dette på egen hånd, kan andre med din tillatelse kontakte legen din og bestille time til deg, og også være med deg på den første timen. Husk at leger og psykologer er der for å hjelpe, og det eneste du trenger å prestere, er å møte opp på timene. Psykologen kan heller ikke tvinge deg til å snakke om ting du ikke ønsker å ta opp. Men kanskje vil du, etter at du har blitt bedre kjent med psykologen, ønsker å ta opp også de aller vondeste tingene.

Dette med å dusje, skifte klær og å kle på seg etter man har stått opp, er noe du bør gjøre for din egen del. Jeg vet med meg selv at jeg føler meg mye bedre når jeg gjør det, enn hvis jeg blir gående i pysjen hele dagen, hvis jeg bare skal være inne. Jeg tror bare en så enkel ting som å dusje kan gjøre at du får det litt bedre med deg selv en liten stund hver dag. Prøv å legge en plan hver dag som er overkommelig - om det eneste som står på den planen er å dusje, så er det bra så lenge du gjennomfører det.

Du fortjener å få hjelp nå. Ta kontakt med venninnen din eller en du stoler på, og si at du trenger hjelp. Invitér henne hjem til deg. Er det vanskelig å ringe og si det, kan du skrive det i en tekstmelding.

Gjør det i dag!

Anonymous poster hash: 7bda4...f85

Det med å legge en så enkel plan som å stå opp, dusje osv var jo en knallgod ide som overhodet ikke har falt meg inn å gjøre. Det tror jeg kan hjelpe meg veldig mye også, så det var en veldig god ide! Det skal jeg få gjort idag! Veldig koselig at du synes jeg virker reflektert og moden for alderen

Veldig oppmuntrende innlegg du kommer med, og tenker at jeg skal gå i dusjen nå, vaske litt klær å prøve å få gjort noe fornuftig..

Hjertelig takk for svar, setter stor pris på det!!

Anonymous poster hash: b0f46...323

[Version 2.0]

Ut fra hva du skriver her så virker du til å være svært intelligent og du har mye selvinnsikt. Det er kjempebra med tanke på hvordan dette kan ende dersom du får hjelp til å få livet på normal kurs igjen, men det er kanskje ikke så bra akkurat nå, da selvinnsikt kan føre til at du føler deg ennå verre fordi man føler seg ekstra ubrukelig og verdiløs.

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver og vet hvordan det er å gå i gjennom angst og det å ikke ønske å forlate hjemmet sitt. Det blir bare verre og verre jo lengre man er inne, og til slutt kan det bli så ille som du beskriver, nemlig at man isolerer seg totalt og kanskje slutter å ta telefonen, snakke med kjentfolk på nett osv. Man vil ikke at noen skal vite hvor håpløs man er og man skjemmes over at man er så "svak".

Du er ikke svak! Du har gjennomgått mer enn de fleste andre og du har ikke taklet dette svært bra. Selv om du begynte med rusmidler og slikt, så betyr det ikke at du er svak. De psykiske problemene du hadde allerede fra barnealder er nok grunnen til at du ble et såkalt problembarn. Man gjør som best man kan her i livet for å takle sin egen hverdag, og du har bare prøvd å overleve.

Jeg synes gruelig synd i deg og synes det er fælt at du har det slik. Dersom du vil, så kan du kontakte meg på innboks, så kan vi snakker mer privat. Jeg kan fortelle deg hvordan jeg har hatt det og hva jeg har gått gjennom, samt hvordan jeg tildels har klart å snu det. Du kan fortelle meg om hvordan du tenker nå og hva du har opplevd. Det er godt å snakke om alt det fæle man har opplevd før. Ser jo at du forteller her i korte trekk om hva du har gått gjennom, men det er som oftest så mye mer man har behov for å dele.

Uansett, bare ta kontakt. Jeg er en snill person.

Og dette sitatet av Drew Barrymore synes jeg passer veldig fint her.

Life is very interesting. In the end, some of your greatest pains becomes your greatest strengths.

Klem til deg!

[AnonymBruker]

Ut fra hva du skriver her så virker du til å være svært intelligent og du har mye selvinnsikt. Det er kjempebra med tanke på hvordan dette kan ende dersom du får hjelp til å få livet på normal kurs igjen, men det er kanskje ikke så bra akkurat nå, da selvinnsikt kan føre til at du føler deg ennå verre fordi man føler seg ekstra ubrukelig og verdiløs.

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver og vet hvordan det er å gå i gjennom angst og det å ikke ønske å forlate hjemmet sitt. Det blir bare verre og verre jo lengre man er inne, og til slutt kan det bli så ille som du beskriver, nemlig at man isolerer seg totalt og kanskje slutter å ta telefonen, snakke med kjentfolk på nett osv. Man vil ikke at noen skal vite hvor håpløs man er og man skjemmes over at man er så "svak".

Du er ikke svak! Du har gjennomgått mer enn de fleste andre og du har ikke taklet dette svært bra. Selv om du begynte med rusmidler og slikt, så betyr det ikke at du er svak. De psykiske problemene du hadde allerede fra barnealder er nok grunnen til at du ble et såkalt problembarn. Man gjør som best man kan her i livet for å takle sin egen hverdag, og du har bare prøvd å overleve.

Jeg synes gruelig synd i deg og synes det er fælt at du har det slik. Dersom du vil, så kan du kontakte meg på innboks, så kan vi snakker mer privat. Jeg kan fortelle deg hvordan jeg har hatt det og hva jeg har gått gjennom, samt hvordan jeg tildels har klart å snu det. Du kan fortelle meg om hvordan du tenker nå og hva du har opplevd. Det er godt å snakke om alt det fæle man har opplevd før. Ser jo at du forteller her i korte trekk om hva du har gått gjennom, men det er som oftest så mye mer man har behov for å dele.

Uansett, bare ta kontakt. Jeg er en snill person.

Og dette sitatet av Drew Barrymore synes jeg passer veldig fint her.

Life is very interesting. In the end, some of your greatest pains becomes your greatest strengths.

Klem til deg!

Jeg vil veldig veldig gjerne snakke med deg privat! Tusen takk for at du tilbyr deg å gjøre det.. Sender deg pm snart!

Og det sitatet likte jeg veldig godt!

Anonymous poster hash: b0f46...323

[Version 2.0]

Jeg vil veldig veldig gjerne snakke med deg privat! Tusen takk for at du tilbyr deg å gjøre det.. Sender deg pm snart!

Og det sitatet likte jeg veldig godt!

Anonymous poster hash: b0f46...323

Så bra! Nå skal jeg på trening, og er mest tilgjengelig på kveldene etter at mitt barn har sovnet. Bare sånn at du vet hvorfor jeg ikke alltid er rask på svar.

[AnonymBruker]

Så bra! Nå skal jeg på trening, og er mest tilgjengelig på kveldene etter at mitt barn har sovnet. Bare sånn at du vet hvorfor jeg ikke alltid er rask på svar.

Selvfølgelig

Anonymous poster hash: b0f46...323

[AnonymBruker]

Så mange godhjerta mennesker det er her, TS. Ønsker deg alt godt. Klem til deg.

Anonymous poster hash: ff024...277

[AnonymBruker]

Så mange godhjerta mennesker det er her, TS. Ønsker deg alt godt. Klem til deg.

Anonymous poster hash: ff024...277

Jeg vet! Tusen takk!

Anonymous poster hash: b0f46...323