Historien min

[AnonymBruker]

Jeg er en jente på 20 årene.

Har ingen venner jeg kan dele noe med,(har INGEN venner! er ensom) har ingen kjæreste. Jeg er den meste tiden alene i rommet mitt med mine egne tanker. Jeg har ingen skole jeg går på, jeg jobbet, men kontrakten er ferdig, så leiter etter jobb for tiden. Jeg er en veldig følelsemessig person som fort blir rørt av små ting som sårer meg. Jeg føler meg noen ganger veldig alene, og gråter i blant, jeg har vært deprimert. (eller er det fortsatt) . Jeg trener ikke, ingen aktiviteter. Shopper jeg så går jeg alene for å shoppe. Jeg har blitt vandt til å være alene, men når jeg ser andre , hvor gøy de har det, hvor mange som er sammen, da blir jeg rørt og tenker, de er så heldige som har noen å være med, og jeg er helt alene, jeg får på en måte vondt og gråter. Men biter tennene sammen og går videre. Jeg er veldig lat menneske også, planlegger jeg noe, så tar det uker til jeg gjør det. Jeg er bare med familien min hele tiden. Jeg har ikke et liv som alle andre har i 20 årene sine. Jeg blir sett som '' voksen '' veldig moden og voksen hjerne! Fordi jeg er ikke er som de andre. Jeg har alltid vært alene siden barndom. Men noen ganger føler jeg meg så dårlig og får lyst til å få ut ting, gråte. Jeg vet ikke hvorfor jeg er sånn, det er lett å få kontakt med meg, jeg er snill hyggelig person, godtar alle. Men uansett er jeg aldri med noen, aldri i det. Men det jeg ikke skjønner er, hvorfor meg? er det noe feil jeg gjør? jeg vet ikke hvorfor jeg er sånn.

Anonymous poster hash: ef407...e28

[AnonymBruker]

Så trist å høre at du har det slik!! Jeg kjenner meg faktisk igjen i en del av det du skriver, med å være følsom, lettrørt, litt melankolsk, kanskje.. Gråte lett.. lure på meningen med alt, å være litt nervøs for sosiale ting.. Jeg var spesielt sånn da jeg var 16-21.. Men forskjellen på oss er vel at jeg alltid har hatt venner. Så jeg lurer på; hvis du er lett å ta kontakt med, hvorfo har du ikke venner? Hvorfor har du alltid vært alene? Kan du se noen grunn, i retrospekt..?

For min del gikk det over i starten av 20-åra da jeg flyttet til byen og gjorde en del ting med mitt ytre (overfladisk nok), og følte meg mye bedre enn før. Følte meg flott og fikk også oppmerskomhet. Og kjæreste.. For min del kom de negative følelsene også av at jeg nok følte at det depressive ikke egentlig var en del av eg, det var en konflikt der. Jeg bare var misfornøyd med mange ting, som å bo på tettstedet mitt..

Uansett: du må ta grep! Du må starte på et studie, finne en jobb du liker med hyggelige kolleger du kan bli kjent med. Starte på et kurs..? Og samtidig ville jeg funnet meg en god coach som kan backe deg op mtp dine positive sider og "følge deg" frem mot ulike mål. Det hjelper å ha en avtale om å snakke med en person jevnlig. DU er ansvarlig for ditt liv, ta føringen. Det er ditt liv, det er her og nå, ta vare på det og START NÅ! Du fortjener et liv med mer innhold og glede.

klem

Anonymous poster hash: 237ce...55c