Jeg vil bort.

[AnonymBruker]

Jeg får bare håpe moderator ikke sletter denne tråden fordi jeg har seriøst ingen andre steder jeg kan snakke ut om dette på.

Jeg har det vondt og alle gir faen. Det finnes ikke en person jeg kan snakke ut om dette med, ikke en. Familie har jeg ikke, annet enn en kald og kynisk far som har fortalt meg rett ut at han ikke ønsker å høre om tankene mine fordi det gir han en form for ansvarsfølelse når han hører om dem. Samme gjelder mine venner, ved de ytterst få anledningene hvor jeg har prøvd å snakke litt om dette så dukker det samme problemet opp, jeg putter ansvar over på dem. Noe som dog er forståelig ettersom de tingene jeg sier kan være ganske jævlige.

Så nå skriver jeg her, som anonym slik at det ikke finnes en sjanse i helvete for at noen skal få noen ansvarsfølelse etter å ha lest det jeg kommer til å skrive.

Jeg skal prøve å gjøre dette så lite sippete som mulig, det blir dog en litt vanskelig oppgave da det er minimalt av det jeg kommer til å skrive som er positivt.

Jeg har opplevd alt for mye motgang i livet mitt, kjent på alt for mye smerte og sett alt for mange grusomheter. Jeg har gått igjennom en livstruende sykdom, sett min egen bror bli skutt rett foran meg, sett min mor dingle i taket fra en løkke, gått igjennom fysisk og psykisk mishandling av min far, bodd på gata og mista alt som betydde noe for meg, bare for å ha nevnt noen få ting. Det er lenge siden sist jeg hadde et genuint smil rundt munnen og enda lengre siden jeg lo. Jeg har helt glemt hvordan glede føles og hverdagen min består av sinne, bitterhet, melankoli og hat. Jeg har bare lyst til å knekke sammen å gråte men selv det får jeg ikke til.

Jeg har alltid vært stolt av psyken min. Jeg mener jeg har taklet så mye, kjempet meg igjennom alt å aldri latt noe ta knekken på meg. Uansett hvor hardt vinden blåste så sto jeg der. Men nå har jeg nådd grensen min, jeg orker ikke mer. Jeg vil dø

Og hvorfor ikke? Om jeg kreperte akkurat nå ville ingen så mye som ha lagt merke til det før stanken av liket mitt ble så kraftig at naboene reagerte, ingen ville brydd seg fordi de eneste personene som noengang har brydd seg om meg er borte.

Jeg er venneløs og ensom, ingen gidder vel å være med en fyr som meg når jeg aldri klarer å glede meg over en dritt. Mens alle andre har det gøy så er jeg den som går hjem tidlig. Mens alle andre snakker om fremtiden, håp og drømmer så er jeg den som sitter stille uten å si noe. Jeg har intet håp lengre, alle drømmene mine er knust og all livslyst er fullstendig dratt ut av meg. Eneste grunnen til at jeg fremdeles lever er fordi jeg er for feig til å ta mitt eget liv, redd for smerten det kanskje kan medføre da jeg har opplevd nok av det til og ikke akkurat ønske meg mer.

Men jeg sitter ofte til langt på natt å planlegger og tenker på hvordan jeg vil gjøre det, prøver å finne sikre og smertefrie metoder på hvordan jeg kan ende livet mitt.

Og hver dag går til å samle nok mot til å endelig fullføre det. Det har omtrent blitt en besettelse.

Jeg skriver her fordi, vel... Jeg aner ikke, jeg vil vel bare at noen skal høre på meg. Samma faen hvem. Hvorfor kan jeg aldri bli lykkelig?

Anonymous poster hash: 91b08...a7b

[Godterirusk]

Jeg håper av hele mitt hjerte, inderlig og virkelig at du snart får oppleve glede i livet ditt.

Noen mennesker får dessverre gjennomgå mye mer enn andre. Hadde jeg vært deg hadde jeg oppsøkt hjelp for å få snakket med noen profesjonelle. Jeg ville også vurdert å flytte og starte med blanke ark, og skaffet meg en hund (hvis det passer med din livsstil og du liker hunder så klart)

Det er aldri for sent å starte med blanke ark, hvis man virkelig ønsker det.

[AnonymBruker]

Jeg hører... Og jeg lytter. Takk for at du tør å dele historien din. Det betyr mye. Ønsker deg alt godt.

Anonymous poster hash: 624d9...ce9

[AnonymBruker]

Jeg er ganske lykkelig, jeg har en fantastisk kjæreste, familie, venner, penger, utseende. Jeg har alt. Hvis jeg fikk valget, ville jeg dødd. Tørr ikke å ta selvmord.

Anonymous poster hash: 5e6cc...0aa

[Magic Mike]

ikke gjør det, vær så snill! Du betyr noe, du kan uttrette noe, du har kommet deg gjennom alle disse fæle hendelsene, men ikke la dette stoppe deg. Det at DU fortsatt er sterk og kommet deg dit du er idag må bety noe!?

Si meg noe som du ser frem til i framtiden? - Se for deg hvodan livet ditt kommer til å bli om 10 år.

Du sitter i et flott stor hus, du har tatt fri fra jobben fordi dagen du har ventet på har kommet, hvor du skal ta med dine barn ut til en stor lekepark de har mast om å dra til lenge. Du og din vakre samboer setter barna i familiebilen deres og før du starter bilen, lener partneren din seg mot deg, gir deg et kyss og sier; "jeg elsker deg". Der sitter du og er så stolt, så sterk og så lykkelig, fordi alt dette. Det er bare ditt. Det kan det bli også, fordi du er den du er og det finnes ikke bedre verson av deg selv.

Jeg skal ikke lyve til deg, det kommer dager hvor livet bare suger og det vet du alt om. Det er da du skal tenke på hvor mye bedre det kommer til å bli, fordi du ikke skal gi opp. Fordi du er DU!

Du har kanskje ikke følt ekte kjærlighet enda, omsorg og tilhørighet, men dette finner du med hjertet og hodet på riktig plass. Hold ut. Hvis du også skulle trenge hjelp, så er alt du trenger å gjøre er å spørre, mange som vil mer en gjerne hjelpe deg der ute, du må bare spørre, ikke vær redd. Alt kan bli bedre.

[AnonymBruker]

Det første som slår meg er hvor godt du skriver. Det er tydelig for meg at du har mye mellom ørene!

Jeg har selv en tragisk start på livet selv hvor redsel og smerte dominerte store deler av barndommen.

På tross av utrolig dårlig forutsetninger for å klare meg her i livet, har jeg blitt reddet av staheten min. Jeg nekter å la de dårlige forutsetningene ødlegge meg og min fremtid.

Noen ganger blir jeg slten av å måtte kjempe hele tiden. Men å gi opp er ikke et alternativ!

Jeg sitter også med den følelsen om at når alt kommer til alt er det ingen som bryr seg. Med den holdningen skyver jeg folk vekk og sitter uten nære venner jeg også. Men jeg er fast bestemt på å bedre holdningen min, jeg må bare samle litt styrke og pågangsmot først!

Jeg ser på livet mitt som en serie bøker! Etter sorgens bok er ferdig skrevet er det viktig for meg og lukke boken og sette den langt inne i hyllen. Deretter starte på en ny bok med friske ark og fargestifter tel.

Sorgens bok ligger fremdeles i hyllen, men jeg åpner den ikke for å pine meg gjennom sidene i tide og utide. Det kommer stadig nye utfordringer hvor det er lurt å titte litt i boken, men det beste er å la den boken ligge så mye som mulig i hyllen og fokusere på den nye boken.

Med bokserien min og en smule stahet kommer jeg gjennom dag for dag. Og sakte men sikkert kommer smilet.

Sett deg ved roret og "conquer the world"

We can do it!!!!!!

Anonymous poster hash: df1fb...0f7

[AnonymBruker]

Jeg er ganske lykkelig, jeg har en fantastisk kjæreste, familie, venner, penger, utseende. Jeg har alt. Hvis jeg fikk valget, ville jeg dødd. Tørr ikke å ta selvmord.

Anonymous poster hash: 5e6cc...0aa [/acron

Kan jeg spørre om hvorfor?

Anonymous poster hash: 8316e...8e4

[AnonymBruker]

Blir på gråten fordi jeg føler det likt som deg. Hold ut!

Anonymous poster hash: 0c1bc...ad3

[AnonymBruker]

Uff dette var ei trist lesning. Hadde jeg bodd nær deg, skulle jeg blitt din venn og støttet deg.

Håper livet ditt snur til det positive snart. Søk hjelp. Når man er så langt nede som du tydligvis er så er det lett å se alt bare svart. Håper du kommer deg opp igjenn og opplever positive sider med livet.

Og veldig tragisk å høre om din bror og din mor. Har de dødsfalla en sammenheng? At din mor tok sitt eget liv pga dødfallet til din bror? Håper du ikke velger samme vei.

Anonymous poster hash: bedf5...00c

[Niennas]

Kjære trådstarter.

Det er trist å høre at du har det så vondt, men det er ikke lov å skrive om selvmordstanker her på Kvinneguiden.

Jeg vil anbefale deg å ringe Mental Helses hjelpetelefon (tlf. 810 30 030).

Jeg ønsker deg all lykke til, og håper du får det bedre.

Niennas, mod.